På legekontoret legger jeg av meg masken. Jeg faller sammen mens jeg beretter om realitetene på jobb. Jeg forteller om varslinger og gjengjeldelser. Jeg forsøker å beskrive helseplagene dette har medført – søvnproblemer, kvalme, hjertebank, konsentrasjonsproblemer og unngåelsesstrategier.. Innimellom gråtetokter forteller jeg om friåret som ble ødelagt.. pålagte arbeidsoppgaver i sykdomsperiode, arbeidsgivers unnvikelser og omdefinering av varsling til konflikt.

23. november – Jeg må forsvare meg mot merkelige og uriktige påstander

Jeg ringer administrasjon straks de åpner og gir beskjed til Sørensen på kontoret at jeg er sykmeldt og ber henne formidle videre. Slik det skal gjøres etter skolens reglement. Til tross for dette får jeg mail fra inspektør Vollan med følgende beskjed:

“Vær så snill å ringe skolen dersom du skal melde fravær.”

20 minutt etter svarer jeg inspektør: «Hei! (..) Skjønner ikke hva du mener vedr. ringe å melde fravær.. skal jeg melde fra hver dag når jeg har gitt beskjed om sykemelding? Tenker det holder at man sier fra første sykedag […].»

Svar fra inspektør Vollan:

«Selvsagt skal du ikke melde hver dag når du har formidlet at du er sykemeldt. Poenget er å ringe (gjerne i tillegg til epost) Dersom du hadde ringt meg, eller kontoret, i går når du visste at du ble sykemeldt, kunne jeg forsøkt å få på plass vikar. I dag måtte (..) ta klassen aleina, uforberedt. Eposten fra deg leste jeg når jeg kom tilbake til kontoret etter trinnmøtet kl 9. (..)»

Jeg svarer inspektør Vollan i mail:

«Leif, jeg vet ikke hva intensjonen din er med denne uberettiga kritikken mot meg. Jeg har ringt jobben og sagt fra, nærmere nøyaktig 08:10 i går (..) At du sender meg mail om at […] måtte ta klassen uforberedt er både uforståelig og grunnløs. De nødvendige forberedelser var gjort i går ettermiddag og koordineringen er det du som har ansvaret for. Et annet er spørsmål er hvordan […] kan ha ansvaret for undervisningen i klassen når hun har ansvaret for […] ? Det er uansett ingen grunn til at noen skulle stille uforberedt til mine norsktimer – fremdriftsplanen er der, bøkene er der og ellers er det bare å ringe meg.»

“Ny uke, en ny tirsdag og nok en gang kommer jeg tilbake fra terapi og møter oppgitte elever. De har hatt enda en dag uten lærer. Jeg traff rektor i korridoren og tar opp dette med at det fortsatt ikke er satt inn vikar i tirsdagstimene. Han er stresset og virker irritert, sier at han har så mye annet og har ikke tid til «den saken». Jeg sa til han at “Mari” på kontoret fortalte at Leif (Vollan) hadde kommet “busende” inn på kontoret og lurt på om noen hadde sett meg!? Han visste ikke hvor jeg var blitt av og at klassen satt uten lærer..!!??

Det er bra jeg får høre slikt for da skjønner jeg hvorfra og hvorfor ryktemakeriet oppstår! Jeg måtte ringe [..] på kontoret og få bekreftet at hun hadde tatt i mot min beskjed vedrørende sykmelding og formidlet det straks videre til Vollan! Så altså et glitrende eksempel på hvordan det konstrueres et bilde av meg som upålitelig og skapes et rykte om at jeg ikke følger retningslinjer! Dette er Leif sitt verk og hvorfor er jeg ikke overrasket? ?“

Fra notatboka

Dagen etter sender rektor meg en mail, der han beklager egen oppførsel og hvor han lover at klassen ikke skal få flere økter uten lærer (10.1.). Dette løftet bryter han allerede kommende tirsdag!

29. november – Jeg purrer på svar fra inspektør Vollan

I dag måtte jeg igjen etterlyse svar hos inspektør.. Det hersker en synlig frykt for å ikke tørre å gripe inn. Det er tydelig at flere av mine kolleger misliker situasjonen, men tør ikke gripe inn fordi de er redd for å bli utsatt selv. «Det er en utbredt tendens til å lukke øynene, holde seg utenfor eller benekte at det finner sted noe slikt. Svært ofte skaper den utsatte kollegaens reaksjon i stedet frykt og ubehag, eller de andre arbeidstakerne er redde for at det kan være deres tur neste gang.» (stress, s. 186)

2. desember – Jeg etterlyser tilbakemelding..

Jeg sender et hjertesukk til inspektør etter påtrykk fra kolleger. Her tar jeg opp ekstraarbeid jeg er blitt pålagt og som er i strid med arbeidsbeskrivelse. Jeg har blitt overlesset med arbeid som gjør jobben vanskelig å utføre og har bidratt til en stor tilleggsbelastning til sykdom og bortgang i nær familie. Vikarer som ikke har fått videreformidlet undervisningsopplegg har bidratt til flere uheldige episoder, og verst er det for elever som har blitt skadelidende. Mine rop om at det måtte settes av tid til nødvendig overføring av elevinfo er ikke hørt og leder har unnlatt å gi viktig info til teamet.

Etter flere merkelige hendelser har jeg forstått at det ble aldri informert om at min far døde. Det er flere grunner til at en slik informasjon burde vært gitt. Rent praktisk av hensyn til dem jeg samarbeider tett med, for at de skal kunne ta nødvendige grep i forhold til klasse og undervisning, men også for å kunne vise forståelse for min situasjon. For det var ikke hyggelig å bli møtt av «Niklas» som spør om jeg har hatt en fin ferie, eller at «Gerd» roper til meg: «Deg kan jeg ikke samarbeide med og gi beskjeder til, for du gjør jo ikke jobben din.» Alle på kontoret er til stede og det er både sjokkerende og ubehagelig. Jeg skjønner at «Gerd» ikke vet hvorfor jeg har vært borte og at jeg ikke kunne ta planlagte vikartimer for henne. Jeg spurte om vi kunne ta en prat i enerom. Hun var sur og lite medgjørlig, men jeg insisterte og jeg fikk til slutt forklart meg. «Gerd» ble tydelig beskjemmet og sa at hun ikke visste om noe av det jeg fortalte. Hun hadde ikke fått videreformidlet nødvendig informasjon av inspektør. Det er inspektør som er ansvarlig for all koordineringen. Det er han som skal ivareta mine behov i en vanskelig situasjon.

Alle skoler skal tilrettelegge for elever med særlige behov. Etter at skolene og rektorene selv fikk bestemme over pengesekken ble det nok flere rimelige løsninger og mindre av det kvalitative som står i samsvar med opplæringsloven. Det ble nok tatt mer hensyn til skolens budsjett enn elevens behov. Laila Lilleholdt beskriver dette godt i sin bok; Løper og bonde mot fylkeskongen og alle hans springere https://www.haugenbok.no/loper-og-bonde-mot-fylkeskongen-og-alle-hans-springere/lilleholt-lk-harris/:

«Det er stor sannsynlighet for at skoleledere som overskrider budsjettet pga. store utgifter til spesialundervisning, oppfattes som illojale og upålitelige. Utsatte elever er tapere i dette uverdige spillet. Et spill som tjener hverken eleven eller ansatte, men skoleeiere – slik at de kan flotte seg med nye skolebygg.»

Lilleholdt sine beskrivelser er nok allmenngyldig for hele landet. Slik var det også på Sommerlyst skole, de svakeste ble taperne når det var behov for vikarer andre steder, og hvis lærer for gruppa var syk hørte det til regelen at vikar ikke ble prioritert. Løsningen var da å «oppbevare» disse elevene i klassen hvor de måtte følge klassens plan. Med andre ord mistet de dyrebar undervisning.  

Skriving av IOP-er medførte seine kvelder. Da jeg leverte alle til Vollan, sa han:

«Beklager, du hadde rett, du skulle ikke skrive de allikevel.»

Ytterst få ganger i livet har jeg kjent på trangen til å slå, jeg gjorde selvfølgelig ikke det, men nøyde meg med å la døra stå «på vid vegg» bak meg.

«Hvis jeg bare hadde valget mellom feighet og vold, ville jeg tilråde vold.»

indira gandhi

8. desember – Etterspørsel etter handtering av varsling

Da jeg ikke hørte noe etter vårt møte 30.11. sendte jeg ny mail til rektor med kopi til inspektør. Jeg viste til møte hvor jeg opplevde en felles forståelse av flere forhold som ble tatt opp, men det førte ikke til endring i min situasjon. Jeg viste til sykmelding som følge av arbeidsmiljøet og den ekstra belastningen det er å måtte kjempe for å bli hørt. Jeg listet opp:

• mangel på vikar. En klasse har mistet 10-12 ukers pensum.
• ruspåvirket lærer som forstyrret under tentamenssituasjon.  
• avvik i forhold til opplæringsplan/lærer i mindre gruppe.
• manglende individuell oppfølging av to navngitte elever/varsling om seksuell trakassering

2012

3. januar – ny purring.

Over en måned er gått og jeg sender nok en e-post til inspektør Vollan og etterlyser tilbakemelding på varslinger/bekymringsmeldinger.

4. januar – og enda en..

Fra: Rita

Leif Vollan Kopi: Rolf Øistein Barman-Jenssen

Emne: Manglende tilbakemeldinger

«Som jeg tidligere har nevnt, mangler jeg tilbakemeldinger fra […]. Situasjonen er fortsatt den samme, men nå begynner det å bli vanskelig, elevene etterspør resultater, og jeg begynner å gå tom for unnskyldninger! Jeg får ikke satt karakterer på noen av de på […]. Det har ikke manglet etterlysning, men ikke en besvarelse/prøve er kommet i retur.»

Slik starter jeg e-post til inspektør.

Å mase på kolleger om arbeid som det skal være automatikk i er ikke morsomt. Men jeg er nødt, tidsfrister er passert og jeg får ikke fullført karaktersetting og innlevering av vurderinger. Nå ser det ut som den største bøygen er å nå fram med mine bekymringer. Jeg er lei unnskyldninger om at de har for mye å gjøre, dette må vente … osv. Jeg vedlegger en liste med mangler – navn på elever og oppgaver, i alt 13 tekster. I tillegg til nevnte rettinger og karakterer, etterlyser jeg vurderinger fra arbeid utført i «Nora» sine timer. Jeg ber om at min mail ikke videresendes, da jeg allerede har gått langt ut over min rolle og komfortsone.

12. januar – Nok ei purring!!!

Nye 10 dager går uten svar. Ventetiden er uutholdelig, og en evig etterspørsel etter svar sliter på meg. Jeg purrer på nytt og denne gang setter jeg rektor i kopifeltet. Det pleier noen ganger å hjelpe.. Og endelig kommer det svar.. Fra dagboka: «Jeg har lest svaret fra Leif flere ganger og har vansker med å ta inn over meg det som står skrevet. Inspektør starter med at han regnet en samtale som vi hadde tidligere i uken på arbeidsrommet mitt som svar nok!? Videre kommer han inn på noen av mine bekymringsmeldinger, men det er rundt-grøten-snakk, han er lite konkret, bagatelliserer, omdefinerer alvorlige avvik og skyver ansvaret over på meg. Om min etterlysning av fellesmøter med teamlærere skriver han:

«Jeg syns dere bør bli enige om faste møtetider.»

Han har ikke skjønt at problemet er ikke avsatt tid, men at folk ikke møter opp! Imens går det på bekostning av kvaliteten på undervisningen og elever som ikke får det de har krav på. At det er elever som strever fra før formilder ikke saken. Som undervisningsinspektør har han et overordnet ansvar, men praktiserer isteden ansvarsfraskrivelse. Er det mitt ansvar å endre praksis til medkollega? Skal jeg ha Urias-posten med å si fra når det skjer noe kritikkverdig.. slik praksis har vært i flere måneder når jeg har vært lydig og etterspurt arbeid og mast om møter? Har det vært en bevisst strategi fra inspektørens side for på den måten slippe å forholde seg til konflikter? Riktignok kommer han med en beklagelse:

«Jeg beklager at jeg i en samtale sa at du måte lage IOP i […] for elevene i […] som skulle ha dette.» I samme mail skriver han også at om jeg har behov for ytterligere informasjon, må det skje i møte med han og rektor.»

«I dag igjen blir det diskusjon blant de andre lærerne på kontoret som gjelder en elev. Det dreier seg om en elev med spesielle behov. Jeg kjenner eleven godt og er den som har flest timer med eleven. Jeg verker etter å ta del i samtalen og komme med mine innspill og tanker som kanskje kan være med på å bidra til å løse det som har utviklet seg til en ekstrem situasjon. Men ingen spør meg. Jeg får god tid å kjenne på følelsen av at jeg har noe viktig å tilføre, men slipper ikke til. Når jeg likevel faller for fristelsen og fremmer et forslag blir det stille og alle ser på meg. «Aina» ser på klokken og sier at nå må hun gå. De andre snur seg mot skjermene og ikke vet jeg hva de tenker, men det er ikke som jeg sitter i samme rom eller er del av teamet. Mine meninger blir ikke hørt eller verdsatt. Min kompetanse blir ikke anerkjent. Jeg fikk lyst til å rope høyt, slå i bordet og si fra at dette tolererte jeg ikke lenger! At jeg er den som tross alt har mest kompetanse av alle andre i rommet! Barnslige tanker.. Men igjen blir jeg sittende i ro – resignert. Jeg ser på et bilde av barnebarnet. Tvinger meg til å tenke på at det finnes noe bedre utenfor disse veggene. Men en følelse av ydmykelse henger igjen i hver minste celle i kroppen resten av dagen. Samtidig sniker noe seg inn under huden, en gryende uro om at jeg kanskje ikke er god nok allikevel. Jeg føler meg forvirret, og hvorfor griper ikke ledelsen inn? Hvor var det blitt av «inspiratoren Rita, initiativtaker Rita, den faglig dyktige Rita».. som inspektør så fint omtalte meg i sitt julekort …»

en dag på jobb – fra dagboka

17. januar – jeg ber om møte og overleverer bekreftelse

På bakgrunn av et svært mangelfullt svar fra inspektør Vollan, anmoder jeg i mail av 17. januar om møte hvor rektor må være til stede.

«Jeg bekrefter med dette at Rita Esperø Hansen gikk i behandling hos meg tirsdager kl 11.30. Hun gikk i behandling ved skolestart 2011, og frem til hun valgte å avbryte behandlingen i januar 2012. Begrunnelse for avslutning var at behandlingen gikk ut over elevenes undervisning. Rita Esperø Hansen ønsket en annen tid ettersom tidspunktet for timene var et problem i forhold til hennes arbeid. Jeg hadde ikke mulighet til å etterkomme hennes ønske. Jeg har en liten privat praksis (..)»

bekreftelse fra terapeut

Ved overlevering av bekreftelsen (over) svarer Vollan i mail (av 19.06.12) hvor han gir uttrykk for irritasjon over at jeg ikke er ferdig med dette og “jeg trenger ingen bekreftelse fra behandler.” Mitt svar var at det hadde jeg ikke fått forståelse av, all den tid han brukte disse timene mot meg og ba meg å endre behandlingstimer.

1. februar – purring på møte

Til tross for at jeg kjapt takker ja til møte som inspektør Vollan inviterer til, er det nå gått over to uker uten at jeg har fått noe tilbakemelding. Jeg sender derfor e-post hvor jeg etterlyser svar på mail sendt for 15 dager siden og tidspunkt for møte.

2. februar, ny purring på varsel

Det er en måned siden jeg sendte bekymringsmelding vedrørende […] og lærer. Jeg etterlyser tilbakemeldinger fra ledelse. Samtidig minner jeg om at inspektør er gjort kjent med omfanget av fravær vedrørende lærer, og at det er fint hvis jeg kan bli gjort kjent med fravær i forkant av timer. Likeså stiller jeg spørsmål om vikar i disse timene …

 De sluttet å snakke til meg på kontoret. Det var en sterk opplevelse at ingen responderte på at jeg var der.

fra dagboka

1. Settes til arbeid under kompetansenivå
2. Tilbakeholdelse av nødvendig informasjon
3. Neglisjering av dine meninger eller vurderinger
4. Blitt gitt oppgaver med urimelige mål eller tidsfrister
5. Blitt utsatt for overdrevent arbeidspress
6. Blitt fratatt ansvarsfulle arbeidsoppgaver, eller satt til å gjøre trivielle eller ubehagelige arbeidsoppgaver
7. Blitt utskjelt eller utsatt for spontane raseriutbrudd
8. Blitt kritisert som person
9. At der er blitt spredt latter eller rykter om deg
10. Fiendtlighet eller taushet som svar på spørsmål eller forsøk på samtale.

(Publisert i Dagens Næringsliv, 21.01.07). 

Av punktene til Einarsen og Skogstad ble jeg utsatt for flere av disse. De stod mange mot meg og informasjonen fløt mellomlederne og andre ansvarlige som jeg hadde kontakt med. De beskyttet hverandre mot meg! At det var «mange mot meg» ble brukt mot meg i flere sammenhenger, ikke minst i kommende møter med Beate Mortensen (Bedriftstjenesten) – «Det er rart at du sier at alle er mot deg, har du tenkt på hvorfor?», «Det har ikke slått deg at det er du som er problemet, og at feilen ikke ligger hos alle andre?» I mangel av bedre argumenter dro de «alle-andre»-kortet. Det er like velkjent og effektivt som det er ødeleggende å slik snu fokus mot offeret. For de som ikke kjenner saken fra innsiden og hvilke krefter som jobber mot varsleren er det nok lett å la seg påvirke. En ugjennomtrengelig vegg ble satt opp mellom meg og de øverst ansvarlige. En vegg som bidro til å bagatellisere, pulverisere og undergrave alle avvik. I ettertidens klokskap er det lettere å forstå at nettopp det utgjorde det komplekse i saken. Ingen vil stikke hånden inn i «vepsebolet» og derfor kunne de holde på lenge uten å bli avslørt. At de er mange tror jeg ikke er avgjørende, men at de har sentrale posisjoner og makt. Slik kan de bruke posisjoner til å verne og beskyttet hverandre. Leder, Barman-Jenssen skaffet seg kontroll når han på et tidlig tidspunkt ba meg om å komme til ham med alt som vedgikk saken. Tidlig viste det seg at enhetsleder ikke behersket sin rolle som ansvarlig leder og som han erkjente: «På et tidspunkt gikk det over styr og jeg mistet kontrollen», «Ja, hvem kunne tro at hun skulle trekke det så langt.» Saken ble løftet opp på et høyere nivå og kommunaldirektør Kari Henriksen tok over roret: «Det skal ikke være noen tvil om at det er jeg som styrer saken», «alt av informasjon skal gå gjennom meg». I stillingen hun er satt til hadde hun muligheter til å stille de riktige spørsmålene i forhold til min sak, men hun valgte unnlatelse. (Alle sitat er hentet fra møtereferater.)

§ 2-3 i Arbeidsmiljøloven omhandler arbeidstakeren og deres medvirkningsplikt. Som arbeidstaker skal man videreformidle når man ser at sin kollega blir diskriminert eller trakassert.

arbeidsmiljøloven

Jeg ber kollega om råd vedrørende «J»

«Marja» er en av få jeg føler jeg kan dele slikt med. Kanskje fordi hun har kommentert lærerens utfordrende og pågående adferd. Jeg forteller at «J» er en pest og en plage og at det heller ikke nytter å si fra, han bryr seg ikke. Jeg spør om jeg bør melde fra. «Marja» reagerer med latter og spør om jeg ikke vet at «J» er psykisk utviklingshemmet? «Det er bare synd i han og han skjønner derfor ikke alvoret i det.» Av en eller annen grunn begynte jeg å synes synd på «J». Sinnet og irritasjon jeg hadde kjent på begynte å avta til fordel for resignasjon. Det var tydelig at ingen brydde seg selv om han alltid hadde en han «tafset» på. Men denne følelsen endret seg dramatisk første gang det kom en elev og fortalte at den samme læreren opptrådte uetisk i undervisningssammenheng. Flere av jentene i klassen sa han var ekkel som tok dem på steder det ikke var normalt å bli tatt på. Da var han ikke lenger en patetisk og stakkarslig fyr. Han var en overgriper. En mann som ikke hadde noe på en skole å gjøre.

27. september – Klasse uten lærer

«Hei Rita

Beklager at jeg var så vanskelig å snakke til. Det var bare alt for mye som måtte sluttføres innen frister.

Jeg skal sørge for at klassen ikke får flere økter uten lærer.

Mvh. Rolf Øistein»

Mail fra rektor 27.09.

29. september, vedrørende lærerløs klasse..

Jeg sender ny mail, denne gang til rektor:

«Hei!

Takk for tilbakemelding, og jeg har forståelse for at det “koker” mer enn vanlig for tiden. Jeg har vært borte et par uker i forbindelse med min fars sykdom og dødsfall, og har derfor ikke hatt mulighet til å være med på å jobbe for eventuelle løsninger for elevene i 10 X i starten av skoleåret. At det nå, 6 uker etter skolestart, viser seg at de fortsatt har huller i timeplanen og at det heller ikke har vært satt inn vikarer underveis er kritikkverdig. Faktum er at klassen til nå har mistet 12 undervisningstimer i norsk, timer det er umulig å erstatte og gir store ringvirkninger for elevene, men også for planlegging og gjennomføring av faget generelt. Det er opplagt at en del av problematikken skyldes dårlig intern kommunikasjon, og mye kunne vært ordnet opp i allerede før skolestart. Jeg har kommet med forslag til delløsning til Leif, og håper at dette ordner seg før inngangen av kommende uke.

Mvh Rita»

10. oktober – Informasjon til teamet

Jeg finner det nødvendig å sende en mail til alle på teamet og informere om at klassen har mistet mange klassetimer, både i norsk og i utdanningsvalg. Det er til nå snakk om 7 uker. Jeg kommer med forslag til at jeg kan bruke ekstra tid noen onsdager fremover, men at det må være midlertidig. Jeg skriver at jeg ikke lenger kan påta meg ansvaret, til det har elevene mistet for mye grunnleggende. Forelde og foresatte må også informeres om dette. Mail avsluttes med håp om forståelse og at det snart blir en ordning på problemet. Rektor og inspektør får kopi av mail. Jeg får ikke svar fra noen. Vi er et team knyttet til klassen og det burde derfor være i alles interesse. 

“Det gode lag og arbeidstakaren”

Dei møtes på møter, dei møtes på kurs –

Så hyggeleg det er å vera i lag.

Dei lærer å samarbeide – dra lasset i lag.

Slik kan alt bli til felles sak.

Samhald gir makt – også på toppen.

Dei er alle på fornamn, har felles moral,

har felles “kodar” og vitsar.

Slik skaper dei rundt seg eit gjerde.

Herre Gud, vern oss mot det kommunale maktapparatet.

(Gudrun Lid Sæther)

Lid Sæther hadde kommet over min tidligere blogg tromsokommunefarligarbeidsplass.no og sendte meg et julebrev sammen med en av sine diktbøker. Hennes gode og støttende ord varmet. Diktene hennes burde alle lese – så ekte og ærlige, grunnet på livets brutalitet. («Akk ja og ja takk!» – ikkjedytt.no).

«Tromsø kommune – Livsfarlig arbeidsplass»

Slik lyder overskrifta i bladet Virkelig sin reportasje (nr. 2 – 2011) hvor flere varslere står fram og forteller om en utfordrende jobbhverdag som de beskriver som livsfarlig.

«2011: Omorganisering. Personalansvar delegeres nedover, og kommunen deles inn i 77 selvstendige enheter. Folk uten kvalifisert lederskolering eller passende egenskaper overtar makta over arbeidsfolket. 2010: Resultatet kommer. Virkeligs kilder hevder at det dreier seg om 20 svært alvorlige saker. Mobbing, utfrysing og trakassering av ansatte. Hovedverneombudet og fire leger melder Tromsø kommune til Arbeidstilsynet. Likene ramler ut av skapene.» «Arbeidstilsynets funn i Tromsø er nedslående. De varsler om seks omfattende pålegg for å utbedre ansattes helse, miljø og sikkerhet. Situasjonen er kritisk for kommunen, som iherdig hevder sin uskyld.» «Vel, Tromsø kommune ligger på landstoppen i sykefravær. Det er en plausibel indikasjon på at noe ligger og råtner bak glassfasaden, sier Bjørn Willumsen i Fagforbundet, og karakteriserer det som livsfarlig å havne i konflikt med ledelsen i Tromsø kommune. (..) Sentral ledelse i kommunen jobber iherdig for å glatte og ser ut til å ignorere den ansatte.»

19. oktober – Jeg purrer ledelse på tilbakemelding

Jeg skriver ny mail til rektor og viser til tidligere sendte e-post av 3. oktober, der jeg har bedt om samtale. Jeg ber igjen om at det settes av tid til dette.

24. oktober – Ny mail til inspektør vedrørende morgendagen

Jeg skal på kino med klassen, noe som krever ekstra ressurser. Jeg sender derfor e-post med spørsmål om hvem som er satt inn som vikar sammen med meg. Jeg går hjem fra jobb uten at jeg har fått noen avklaring. Alternativet er å avlyse, men det vil by på utfordringer med å få gitt beskjed til alle osv. Jeg starter derfor en jakt på vikar og får napp. Sender så ny mail til inspektør Vollan på kvelden:

Hei! Har snakket med K og hun kan være vikar i morgen hvis du ikke har funnet noen andre. Ellers så varer opplegget til kl 12:15 på kinoen, og det vil si at jeg må har vikar fra 11:15. Opplegget er gjort klart, og elevene vil få alt de trenger på forhånd, men vedkommende bør være på kinoen (sal 2) senest 11:10. Hilsen Rita

25. oktober – Inspektør har ikke satt inn vikar

Det ble ikke satt inn vikar og siden jeg ikke kunne forlate elevene rakk jeg ikke terapitimen min. Jeg informerer ledelse om egenandel på 600,- kr for ubenyttet time. Inspektør svarer at han ikke ser mail fra meg …, og ber meg å sende til en annen postkasse. Dette synes merkelig da han sender meg mail fra e-post adresse som han nå ber meg å ikke bruke. Utover det svarer han ikke på mine spørsmål. I flere måneder har inspektør handlet som om han ikke husker min faste avtale og timeplan hver tirsdag, og hver eneste uke må jeg påminne og etterlyse vikarer. Det som skal være til hjelp for meg, er blitt en stor ekstra belastning. «At en må være frisk for å være syk» har mye sannhet i seg.

1. november :

«Når jeg kom på jobb i dag, var ikke min del av ukeplan tatt med i felles plan. Dette har skjedd før til tross for at jeg har levert. Alt dette som kan virke som bagateller skaper mye frustrasjon og ekstra arbeid. Det bidrar til tankekjøret og jeg sliter med å sove. Jeg greier ikke å konsentrere meg på jobb og bruker adskillig mer tid for å få unna arbeid. Jeg er gått ned i halv stilling, men arbeider full stilling. Jeg er av dem som kommer først om morgenen og en av de siste som går hjem. Alene på kontoret fungerer jeg best, når andre er til stede sitter jeg hele tiden i beredskap. Oftere og oftere skjer det at jeg kjører til jobb eller butikken, uten å huske hvordan jeg kom meg dit. Mitt fokus er ikke der det skal være. Jeg begynner å gå til arbeid og etter arbeidstid jogger jeg hjem. Det gjør meg godt.»

fra dagboka

Men først ble jeg på vårparten invitert med på personaltur til Riga. Jeg hadde permisjon det året, men kolleger hadde gjort henvendelser til inspektør og spurt om ikke jeg også kunne bli invitert. Det satte jeg stor pris på da det bidro til å gjøre overgangen til jobb igjen litt lettere.  Jeg holdt i lag med flere av kollegaene fra mitt gamle trinn og det ble tid til noen trivelige utflukter. Dessverre så ble turen også preget av de som (tradisjonen tro) ser på slike turer som en anledning til å feste, og som drikker mer enn de tåler. Det er heller ingen hemmelighet at turen bidro til forlystelse for noen mannlige kolleger med prostituerte på hotellrommet. Om hendelsen gikk under radaren til ledelsen vet jeg ikke. Heller ikke om hva den relativt nygifte som ventet hjemme fikk vite …, men det skapte en del sinne blant oss som visste. Å være «nattens konge» for så å gå rett i dagens møte var heller ikke like vellykket for alle. Under arbeid med «ny skole» følte «Lasse» for å fremføre i plenum noen seksualiserte og grove vitser. Det ble en særdeles pinlig og høyst upassende seanse. At vår nye rektor ikke foretok seg noe skuffet meg. Han var i en helt annen ledelseskategori enn vår tidligere rektor som jeg ikke tror hadde latt dette passere i stillhet.

Kommentar: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tatt med disse hendelsene, for det er verken ulovlig å drikke alkohol eller kjøpe seksuelle tjenester i Riga, men det endrer ikke på moralen hos disse mennene. Derfor tenker jeg nå i ettertid at nettopp slike hendelser er viktig for å gi et enda bedre bilde av hvordan enkeltpersoner skapte et ubehag rundt seg. Jeg vil også nevne at jeg forholdt meg rolig og sa ikke fra om noe, var vel fortsatt «skadeskutt» etter forrige skoleår.. Ut fra reaksjoner antar jeg at det var andre som sa fra.    

«Første dag på jobb er over og jeg er vantro og sjokkert. Årets timeplan var et kraftig spark i magen. Ingen hensyn som ble lovet er innfridd! Tvert om er jeg plassert med en av dem jeg har bedt om å ikke være på team med og jeg blir satt under ledelse av Vollan. Rektor holdt ikke en gang det han selv foreslo! Å ta det opp med ledelse ble pinefullt og jeg ble møtt som jeg fryktet. De kunne ikke gjøre noe. Og som inspektør sier: «Du må ikke gå rundt å ta problemer på forskudd, det er jo så lenge siden.» Jeg bestemmer meg for at dette skal jeg klare. Kanskje er det bare jeg som er paranoid og kan hende tar problemer på forskudd …»

fra dagboka

Jeg søker hjelp

Situasjon på jobb er så krevende at det utløser behov for ukentlig samtale hos psykolog. Paradoksalt nok skal disse to timene det er søkt fri bli særdeles vanskelig for inspektør å handtere. Dette til tross for at inspektør fikk vite om mitt behov et halvt år tidligere. Da var det ikke noe problem:

14. mars 2011 08:30

«Hei Rita

Infoen er mottatt. Regner med at det skal gå greit å tilpasse timeplanen. Vil det være greit å ta to norskklasser? Vh Leif Vollan»

Til tross for at alt er klarert med inspektør allerede ved påsketider og selv om han har skriftlig bekreftet at “det går greit” i forhold til flytting av timer/mitt behov for fri hver tirsdag mellom 11:15 – 12:15, viser det seg ved skolestart at ikke noe er ordnet! Vollan skriver også i mail at han selv har godt kjennskap til slike timer og viser forståelse. Han spør sågar om jeg ønsker flere timer fri etter behandling.. Jeg kontakter straks rektor som sier at hvis Vollan hadde visst dette tidligere, så kunne det vært endret! Dette forvirrer meg og jeg spør om det ikke var tidlig nok å gi beskjed i april, da jeg selv fikk vite det? Rektor svarer bare; ja. Senere på dagen videresender jeg mail fra min terapeut som bekrefter at jeg går til samtaler og at det til tross for mine ønsker ikke har vært mulig for henne å endre tidspunkt. (8.1.)

8. august 2011 14:08

«Hei Rita

har ikke greid å gjøre noe med tidligtimene. Vil du kunne ha timer tirsdager fra kl 13.00 eller er du «utladet» etter behandlinga? -Har nær kjennskap til slike timer. Vennlig hilsen Leif Vollan»

Min far dør

28. august får jeg beskjed om at min far får palliativ behandling og jeg må reise snarest mulig til Oslo. Å tilrettelegge for vikar er viktig for meg, og selv om jeg har tankene et helt annet sted bruker jeg hele kvelden på jobb. Det er dessverre blitt slik at på grunn av situasjon jeg står i og selv om det er uberettiget kritikk så står jeg ekstra på for at alt skal være perfekt, ingen skal få ta meg på noe! Jeg blir sittende utover natten og glemmer alarmen som utløses. Heldigvis avverger jeg en bot fra vaktselskapet. Alt av undervisningsopplegg blir lagt i en egen perm som jeg alltid har på plassen min med navn og bilder av alle elever, og med plass for vikar å skrive/gi tilbakemeldinger. Inspektør sender mail om at det er ordnet vikar til de fleste timene. Jeg svarer at det er fint og betryggende. Som flere ganger tidligere blir jeg skuffet når jeg er tilbake og ser at vikarperm knapt er rørt og det finnes ikke tilbakemeldinger.

I kommende uker lever jeg på autopilot. Det er ikke tid og rom for å sørge. Alle krefter handler om å gjøre mine forpliktelser og jeg kan ikke tillate meg å legge meg ned. Ingenting blir «sluset ut», redselen for at jeg ikke vil klare å stenge igjen er overhengende. Når jeg leser eller hører om mennesker som blir innlagt for ulike lidelser misunner jeg dem. Jeg lengtet intenst etter å slippe alt, men allikevel fortsetter jeg som før og alt blir bare skjøvet ned i kroppen et sted. Men kroppen er kanskje den klokeste, den lar meg ikke glemme noe, så en dag smalt det. Kroppens budskap var klinkende klart – slutt med lagringen, ellers så gjør jeg ende på deg!

Utover høsten og vinteren blir mitt nye kontor et kaldere sted..

«Jeg merket det tidlig. Ukulturen. Baktalingen og en fremtredende selvhevdelse. Jeg balanserer mellom to følelsesmessige nivåer. En del av meg ser på det som utspiller seg med en distansert nysgjerrighet. På den annen side river og sliter fortvilelsen i meg. Allerede første uka ble jeg godt oppdatert av pratedamen, «Aina», om min forgjenger «Tarje», som ifølge dem var sparket fra jobben. Hvor elendig han var og at der var et Guds under at han var kommet seg gjennom studiet og fått seg en lærerjobb osv. I løpet av kort tid har «Aina» snakket seg gjennom flere på mitt nye trinn og jeg er nå rikelig «oppdatert». Talens makt kan være overbevisende, og om jeg ikke sluker alt rått er jeg mottakelig for ryktemakeriet. Jeg er i ferd med å danne meg et negativt bilde av mennesker jeg knapt har møtt. Det skumle med ryktespredning er at det er lett å ta det til seg og noe tror jeg virkelig på. Men jeg er lei denne kosen med misnøyen. Lei av noens behov for å trykke andre ned, lei av klaging over hvor «ubrukelig» andre er. For et par uker siden avbrøt jeg dem midt i en samtale om «Per» og spurte om det var en bedre ide å ta opp denne irritasjon med rette vedkommende. Da ville det være større mulighet for å nå fram og kanskje bidra til noe positivt. Blikkene som ble kastet dem imellom og tausheten som fylte rommet fortalte meg at dette ikke var til bestått. Det betydde et skifte i atmosfæren, det har blitt kaldere og tausere. Jeg sitter der i fellesskapet, men blir behandlet som om jeg ikke er der. «Kvinner er kvinner verst» er et ordtak og trakasserer gjerne i form av sitt kroppsspråk. Himling med øynene, høylytte sukk – non verbale og utstuderte måter som de vet sårer, er en del av hverdagen.

«Aina» og «Per» unnlater å informere meg om vesentlige arbeidsoppgaver og holder tilbake viktig informasjon som gjør arbeidsdagen vanskelig for meg. Som for eksempel at de plutselig endrer timeplan og tar klassen ut på tur. Jeg får ikke vite noe før jeg skal ha time med klassen og etter at alle er dratt på tur. Når elever spurte hvorfor ikke jeg kom måtte jeg lyve. Jeg føler at jeg straffes fordi jeg arbeider i halv stilling. Bemerkninger som at «50 % stilling er ikke å jobbe», «du er jo bare innom her …». Er det misunnelse så skulle de ha visst hvor misunnelsesverdig det er å arbeide i halv stilling fordi man ikke har det greit på jobb. Jeg prøver og overse det jeg hører, men nå har baktalingen tatt en ny vending. «Marja» fortalte meg at det går rykter om at jeg har fått mange klager, både fra elever og foreldre!!?? Jeg ble sittende igjen som et eneste stort spørsmålstegn og kjenner på et sinne.

fra dagboka

_{«Det er trakassering når en eller flere personer gjentatte ganger over tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, fratakelse av arbeidsoppgaver, eller sårende fleiping og erting. Videre bør det være en ubalanse i styrkeforholdet, slik at den som blir trakassert må ha vanskelig for å forsvare seg.»}

Arbeidstilsynet

I boka Hverdagens skjulte ondskap, skriver Marie-France Hirigoyer: «Når trakasseringen begynner er det som en maskin som setter seg i bevegelse og som kan velte alt. Det er samvittighetsløst og nådeløst. Miljøet rundt en foretrekker å holde avstand enten av feighet, egoisme eller redsel. Når denne typen asymmetrisk og destruktiv interaksjon er på plass, vil den bare øke i omfang, dersom ikke en person utenfra kommer og setter en stopper for det.» (Hirigoyer, 2002). Og slik jobber også «maskinen» på kontoret – bølgen av indirekte og direkte handlinger i form av utfrysing, sosial isolering, tilbakehold av informasjon ble en del av min arbeidshverdag. I løpet av kort tid går det opp for meg at jeg faktisk blir trakassert på min egen arbeidsplass. Av mine kolleger! Det sitter langt inne å erkjenne det. Hvor ble det av det gode og inkluderende fellesskapet jeg hadde de første årene? Den åpne og frimodige dialogen vi hadde på mitt gamle trinn? Den positive tilbakemeldingen, det som også fikk meg til å gjøre det lille ekstra, ikke bare for elever, men også for kolleger. Min nærmeste leder jeg hadde de årene var flink med å rose. Positive tilbakemeldinger var en nødvendighet. Men etter hvert som jeg lærte henne bedre å kjenne skjønte jeg at hun brukte ros som et verktøy i å få viljen sin. Det er vanskelig å si nei til spørsmål som begynner med: «Du som er så flink..» eller «..jeg stoler på deg, derfor spør jeg..» Jeg er perfeksjonist, et halvgodt arbeid er aldri godt nok for meg. Denne min ærgjerrighet kostet meg mange ekstra timer. Skuespiller Sofie Gråbøl forteller til A-magasinet (28. april 2017): «ved å begynne på den lokale kommuneskolen, var det som å bli drept fra dag én.» Videre sier hun at det var som å bli kastet ut i jungelen uten å ha lært språket, uten redskapene. Store deler av barndommen brukte Gråbøl til å avkode, noe hun ble dyktig til. Så god at hun ble skuespiller. Jeg kjenner meg mye igjen i Gråbøl. Å bli kastet inn i noe uten å ha de nødvendige redskapene for å takle utfordringer som kommer.

Gjengjeldelse: «enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling»

(Ot.prp. nr 84 (2005-2006) s. 52.

Psykolog Jan Atle Antonsen (Folkeskikk og uskikk på jobben) har sagt at ved å bli behandlet negativt kan en «Straffe den negative oppførselen ved å behandle vedkommende med vennlighet og respekt. Da kommer han til å slutte å plage deg, for han vet at det ikke nytter.» En slik strategi i et miljø som utsetter deg for mobbing og trakassering tør jeg påstå kan gjøre vondt verre. Jeg svarte respektfullt og med høflighet, noe som føltes naturlig for meg. I ettertid forstod jeg at det var nettopp min høflighet – at jeg hilste og ga ros, som provoserte og ble brukt mot meg. Som uoppdragne barn hermet de etter meg når jeg var høflig og fikk det til å fremstå som latterlig. At Andersen i tillegg peker på offeret som den skal endre seg i møte med mobber reagerer jeg sterkt på. «Dersom jeg kommer med en ufin bemerkning til deg og du lar deg krenke, da har du sviktet.» Jeg stiller meg undrende til slike utsagn og vil påstå at de er krenkende i seg selv. Mobbing og trakassering handler ikke om folkeskikk!

Tilføying: Nevnte bok ble jeg oppmerksom på etter at Arbeidstilsynet kommer inn saken i 2013, for etter at de innhentet underlag på kompetanse hos mine ledere ble kopi av forsiden av nettopp denne lagt ved. At en inspektør trolig har lest boken kvalifiserer altså som dokumentasjon på kompetanse!!!???

Jeg blir oppsøkt av en elev som forteller at hun blir trakassert av en lærer i musikktimen. Dette har skjedd med medelever til stede. Eleven har med seg en venn fra klassen, som bekrefter dette. Jeg tar det opp med inspektør Simonsen. Hun lover å ta saken videre, men hva ble gjort? Jeg melder fra om en ny elev som andre alvorlige forhold. Eleven vil ikke at jeg skal fortelle dette videre, men jeg sier at det er så alvorlig at jeg er nødt til å melde fra. Jeg får lovnader av inspektør at saken skal behandles særdeles varsomt og i «takt med eleven». Blir dette gjort? (Nei! Kommer tilbake til dette i Del 2/kopier av flere klager på vedk. lærer.)

Løgnens sladder flyr fort fra munn til munn..

«Marja» har hatt mye å fortelle i det siste. Hun har vært sammen med lærer «Vera» og noen andre fra «klikken» og det hadde blitt snakket om meg. Det dreide seg om episoden med karaktersettingen. Det forbauset meg, både fordi det hadde vært enighet om at vi var ferdig med saken, men mest fordi jeg ikke trodde at «Vera» ville trekke inn arbeidsrelaterte saker inn i private og sosiale sammenhenger. Det er taushetsbelagt!! Men jeg må tro det jeg hører. «Marja» kom med detaljer som bare kunne komme fra noen som kjente saken. Hun fortalte også at det gikk rykter om meg.» Etter hvert som innholdet i disse ryktene har begynt å bli tilgjengelige for meg innser jeg at det har en nær sammenheng med ulike erfaringer jeg har gjort meg de siste månedene. Mistanker og følelser begynner å gi meg en mening.»

fra dagboka

«Jeg støtte på G på kopieringsrommet i dag. Hun som vanligvis er veldig pratsom virket travel og skyndte seg vekk. Akkurat som hun ville unngå meg. «Når er det festen begynner hos deg?» ropte jeg etter henne. G stoppet opp og virket ukomfortabel når hun stotret fram at hun ikke vet helt.. «Jeg kommer tilbake til det, må bare løpe videre.» Da fikk jeg bare vente på svar fra henne, hun som flere ganger hadde ytret ønsker om at vi måååtte treffes og jeg var nødt komme på innflyttingsfesten hos henne.» (Det var visst ikke så viktig lenger for jeg fikk aldri noe tilbakemelding og festen var blitt avholdt to dager etter.)

“endring på gjestelista.. Fra dagboka

 «Jeg lever i den tro at varslinger jeg har gjort er handtert. Men hvorfor er fortsatt «J» i sin stilling? Som om ingen ting har hendt. Og til tross for at han ved flere anledninger er meldt om som klåfingret og utidig mot kvinnelige kolleger, inkludert meg selv. Han benyttet ethvert høve til å komme bort til meg, forsøkte å ta på meg og stryke meg på armen, mot min vilje. Han er en typisk mannegris som kommer med seksuelle tilnærminger, også muntlig. Det nytter ikke å snakke eller kjefte, alt virker som det bare har motsatt effekt og han ler og tøyser det vekk. Etter hvert forstår jeg at han ikke er «helt god» og jeg begynner å syns synd i han.»

“J” Fra dagboka

«Tenk deg at du sitter og arbeider på kontoret, du føler deg tørst, griper automatisk til vannflasken og setter den for munnen samtidig som sugerefleksen aktiveres. For sent kjenner du at det smaker ikke vann, men noe helt annet. Noe ekkelt! Du har ikke tid til å springe ut og reagerte spontant med brekninger […].»

“29.11. – Konsultasjon øyeblikkelig hjelp”. Fra dagboka

Når jeg i ettertid leser dette tenker jeg at det var nok mer enn en dårlig spøk som min kollega sa. Noen hadde gjort dette med vitende og vilje. Ikke noe kan trenge inn i en flaske av seg selv. Men hva det var får jeg nok aldri vite, og det føles greit å ikke vite. For jeg ble syk. Jeg kastet opp og følte meg såpass uvel at jeg kontaktet lege dagen etter. I journal står det oppført med «diagnose (r): D09 Kvalme, D10 Oppkast/brekninger». I ettertid fikk også denne hendelsen store konsekvenser for meg.

Gjengjeldelse skal forstås vidt og i utgangspunktet omfatte «enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling.»

(Ot.prp. nr.84 (2005-2006) s. 52

Sladrehank

Jeg fikk ord på meg for å være en sladrehank. Mine varslinger ble underkommunisert og dysset ned. Jeg ble møtt med en unnfallenhet som ga mobberne støtte og aksept for at det var greit å «lynsje meg» – jeg var jo skyld i alt selv! Alt jeg krevde har en varsler etter loven krav på: En forsvarlig og habil behandling av varsel og ivaretakelse av varsleren. Derfor er det rart at både Arbeidsmiljøloven og lov om statsansatte kom til for å ramme seksuell trakassering lenge før #metoo tok av. Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr all form for plagsom og krenkende seksuell oppmerksomhet. Terskelen er høy, nettopp fordi faren for gjengjeldelser er stor. Til tross for et klart regelverk finnes nesten ikke eksempler på at slike saker er tatt til retten. En årsak kan være at trakassering i arbeidslivet blir dysset ned lenge før det kommer så langt, enten ved at arbeidsgiver «kjøper seg fri» ved forlik, eller på annen måte sørger for å uskadeliggjøre varsleren og kvele saken før den når media. Historien kan vise til mange ulike eksempler. Et annet faktum er at en slik prosess vil være svært krevende, både personlig og økonomisk. Har en i tillegg ikke handfaste bevis, noe som selvfølgelig er vanskelig i slike saker, har en liten sjanse for å få rettferdighet. #Metoo skulle være et tidsskille hvor terskelen for å melde fra skulle bli senket, og alle skulle selvfølgelig bli tatt på alvor og få hjelp. Men det er ikke det vi har sett og lest … Alternativene er uforandret – enten går du til sak, med all den belastingen det medfører og en overhengende fare for å ikke bli trodd og dermed tape. Det andre alternativet er at en kan stole på at arbeidsgiver tar tak. Det tredje er å holde kjeft, bytte arbeidsplass og håpe at varme og omtanke, glede og ro, styrke til å håndtere det som er vanskelig og ikke minst ha noen å lene seg til når det stormer som verst. Jeg ble fremstilt som overfølsom og sipete, en som sprang til rektor straks det var noe. Jeg levde store deler av dagen i et kontorlandskap der det ble baksnakket mye både om kollega, elever og deres foresatte. Det var mye kos med misnøye og personvernloven ble til stadighet brutt. Inspektør er hyggelig når andre er til stede, men viser seg å være særdeles konfliktsky.

Avviksmelding – Skjema som alle ansatte skal vite om og som skal fylles ut ved avvik. Rektor ved skolen er ansvarlig for at et slikt skjema blir fylt ut. Han skal signere og du som varsler skal få tilbakemelding etter håndtering.

Går ned 50 % stilling på grunn av dårlig arbeidsmiljø

På dette stadiet er det umulig for meg å fortelle mine nærmeste om hvordan jeg har det på jobb. Eneste løsning for å slippe unna noe er å gå ned i stilling. Før skoleslutt fortalte jeg til inspektør Simonsen om episoder og det jeg føler er utfrysning. Jeg følte at hun tok meg på alvor og skulle snakke med noen, men jeg fikk ikke noen tilbakemelding. Bare spørsmål (med svar!) i forbifarta som «det går bra nå?».

Det er flere årsaker som gjør at jeg søker permisjon for et år. For de som kjenner meg godt er det ingen hemmelighet at det siste årets hendelser på jobb har kostet. Vi ryddet opp i det faglige rundt karakterhendelsen, men noe gikk i stykker. Vi var to lærere som foretok vurdering og satte karakter i fellesskap, men gjengjeldelser gikk bare ut over meg. Vi lærere gjorde i fellesskap ny vurdering og det viste seg at vi hadde satt opprinnelig karakter for høyt. At elev skulle beholde den på grunn av tort og svie var jeg ikke enig i. Jeg ber om samtale med «Vera» i håp om å få det ut av verden. Under samtale er hun enig i at det er klokt å legge episoden bak oss, men når hun er sammen med «klikken» er hun avvisende og taus. Det er vondt å høre at læreren går rundt og setter ut rykter om meg. Jeg sa til «Marja» at det var hennes plikt å videreformidle til ledelse baksnakkingen, men hun var redd for å «bli innblandet i noe».

«Jeg nyter mitt opphold i Firenze noen måneder før jobbstart, og føler at energien er på vei tilbake. Midt i smørøyet av kunstens vugge har jeg og […] på dagtid deltatt på kurs i oljemaling. På ettermiddags- og kveldstid valfarter vi den vakre byen og alt det området rundt har å by. Jeg gleder meg til å komme tilbake til elevene og klassen og ta fatt på nye prosjekter i kunst- og håndverksfaget. Men bak brystbeinet et sted ligger noe og murrer. En vond følelse som jeg unngår å kjenne for mye på, men etter hvert som påsken nærmer seg tar bekymringene mer og mer plass i hverdagen. Jeg vet at rundt påsketider legges kabalen for neste skoleår. Det er også vanlig at det byttes litt på lærerne på tvers av trinn osv. Håpet er at alt har ordnet seg, at «klikken» har glemt det hele og at det er blitt et varmere klima. Samtidig klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at det ikke bare er en fillesak. Jeg er blitt dypt krenket. Jeg tar kontakt med den nye rektoren og velger å være ærlig i forhold til mine bekymringer. Rektor, Barman-Jenssen er imøtekommende og sier han har stor forståelse for situasjonen og at det skal tas hensyn til dette i planlegging av nytt skoleår. Det skal ikke være nødvendig at jeg skal dele klasse med noen av disse som jeg ikke har god relasjon med. Han skal sørge for at jeg ikke kommer på samme trinn som «klikken». Jeg er svært lettet når jeg legger på.»

fra dagboka

Jeg blir to ganger oppsøkt av en gruppe jenter som hevder seg seksuelt krenket av en mannlig lærer. De kommer med opplysninger om en navngitt lærer som jeg må ta alvorlig. Det de forteller, uavhengige av hverandre, gjør at det selvfølgelig må tas alvorlig. Jeg varsler videre til inspektør Simonsen og helsesøster. Samme år får jeg ny og alvorlig bekymringsmelding som jeg går videre med til ledelse, helsesøster og sosiallærer. Av sosiallærer får jeg et langt skriv tilbake hvor hun takker meg for at jeg har meldt ifra og hvor hun understreker at dette må tas på høyeste alvor og ramser opp flere punkter med hva som må gjøres (6.1). Blant annet skal helsesøster involveres, alle kontaktlærerne skal informeres og ha samtaler både med og uten elev, hun understreker at alle faglærerne også skal informeres osv. Sosiallærer virker troverdig, og jeg stoler fullt og helt på at dette blir tatt tak i. Jeg lever i troen på at disse elevene får den nødvendige oppfølging, skjønt jeg stusser over at lærer fortsetter i stillingen. Jeg har tett kontakt med to av elevene/foresatte og de signalene jeg får gir grunn til bekymring. På dette tidspunktet hadde jeg ikke de nødvendige forutsetninger for å vite hva og hvordan varsling skulle gjøres og jeg stolte på mine ledere. Det var heller ikke informert om- eller tilrettelagt for varsling på arbeidsplassen og jeg ble ikke fulgt opp med samtaler/tilbakemeldinger. 

“Jeg begynner å føle et visst ubehag – hva skjer egentlig?”

«I dag når jeg skulle hente noe på kontoret under en undervisningstime ser jeg «Hans» sitte med min pc på fanget og beina på min kontorpult! Jeg tar han på fersken med andre sine personlige eiendeler, men han ser så vidt opp og mumler at han må sjekke noe …! Ingen tegn til dårlig samvittighet, men fortsetter noen minutter før han lukker den igjen og setter den fra seg. Maken til frekkhet!»

«Hans» på kontoret sier plutselig henvendt til meg: «Tenk at noen kan kalle ungene sine for «[…]» Jeg ble sittende stum av den overraskende kommentaren. Kunne det være mulig at han ikke visste at et av barna mine hadde det navnet?! Det irriterer meg voldsomt at jeg ikke svarte han og navnet på min sønn.»

fra dagboka

Mars 2009 – En høyst utilbørlig oppførsel på personalrommet

Utdrag fra dagboka: «I dag skjedde det noe som jeg aldri har opplevd før.. det er vanskelig å finne ord som vil beskrive hvor forferdelig det var. Så utilbørlig og så overraskende! Det skjer på personalrommet i lunsjen. Jeg kommer inn og blir møtt av kollega, «Vera». Jeg har nettopp hatt klassen oppe i eksamen hvor hennes barn er elev og hun er svært misfornøyd med karakter vi har gitt. Hun greier ikke å beherske seg og starter en utskjelling av meg i påhør av flere kollegaer. Jeg opplever en kollega som går ut av sin profesjonelle rolle. Alle etiske og moralske prinsipper blir lagt til side og jeg blir verbalt angrepet. Jeg sier at dette verken er rett sted eller tidspunkt og ber om at vi går et annet sted, men hun fortsetter «Hva har du trukket henne for? Er det du som har funnet på at det ikke er lov å ha på armbånd og ringer?» Jeg svarer at jeg kommer fortsatt ikke til å svare henne på noe der og da, men vi kan ta et møte. Hun sier ja, det må du regne med, du har noe å forklare! Heldigvis reagerer flere kolleger og ber meg gå til ledelse. Så snart jeg kom inn på kontoret til inspektør, brast det for meg (..). Kirsten var veldig tydelig på at dette var ikke greit og slik oppførte man seg ikke! Dette skulle tas opp umiddelbart.»

§ 2-4. Varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten. (1) Arbeidstakers rett til å varsle om kritikkverdige forhold.

Arbeidstilsynet

Når galt blir til verre

Møtet skulle være på slutten av dagen. Jeg tok med mine notater og møtte opp, svært nysgjerrig på hva som gjorde at min kollega «tippet over». Jeg trengte en forklaring som ville ta bort noe av den smerten jeg kjente på, men i løpet av den neste timen skulle min jobbverden bli mer merkelig og uforutsigbar. Sakens kjerne blir ikke løftet fram under møte. Isteden møter jeg en leder som tydeligvis allerede har tatt stilling til saken og opptrer både usaklig og kritikkverdig. Inspektør Leif Vollan er mer opptatt av å beskytte sin ansatt, bagatelliserer hendelsen og bruker ord som; – det var vel ikke så ille, – jeg kan ikke tro at «Vera» sa det, og – det er jo forståelig at man kan reagere slik […].»

Det snakkes om blanding av roller, og hvordan vi bør forholde oss i slike situasjoner. Vi sitter på hver side av bordet, med hver vår inspektør. Nærmeste leder til «Vera» bruker mye møtetid på å bagatellisere hendelsen. Vollan henger seg opp i at jeg har gjort notater om hendelsen og bruker mye møtetid på dette. Han stiller spørsmål om hvorfor jeg har notert det ned og hva jeg skal bruke det til. Jeg opplever et møte hvor det i stedet for å snakke om selve saken, forsøker en inspektør med stort hell, å snu hele situasjonen på hodet til at det er min handtering av saken som er feil. Min inspektør som vanligvis ikke er skåret for tungebåndet forholder seg usedvanlig taus. Før vi forlater møterommet, henvender inspektør Vollan seg til meg og sier at jeg straks må gå til kontoret og slette det jeg har av notater. Det som jeg opplever som en ordre fra inspektør Vollan, forfulgte meg i tankene i årevis senere. Dette er første gang jeg registrerer at regelverk for denne typen varslingssaker ikke følges. En overordnet bagatelliserer en grov hendelse og sier at «en må se mellom fingrene på slikt». Jeg mottar aldri referat fra møtet, til tross for at jeg ber om det. Et faktum er også at vi var to lærere til stede under eksamineringen. Vi samarbeidet om vurdering og karakter, men bare jeg fikk gjennomgå. Hvorfor ble den andre læreren ikke innkalt til møter? Kan det være fordi hun er en del av «klikken?»

Til tross for at ledelse i starten lyttet og lovet at det skulle tas tak i, skjønte jeg da at det manglet handteringsevne. En kollegas krenkende oppførsel bagatellisert, og fokus blir dreid over på meg ved å blant annet kritisere meg for å ta notater og for å «spre disse over hele skolen». På dette tidspunktet visste jeg ikke at alt av varslinger skulle dokumenteres skriftlig. Jeg visste heller ikke at dette var et ledelsesansvar. Jeg sa fra muntlig og fikk aldri tilbakemelding på hvordan det rettmessig skulle gjøres. Det som begynte som avviksmelding gikk over til kollegahets og «karakterepisoden» ble aldri behandlet som en varslersak og endte aldri godt. Jeg ble sittende igjen som «svarte-Per» etter at inspektør og kolleger hadde gjort og sagt sitt.

Dagen etter – utdrag fra dagboka:

«I dag kom Vollan bort til meg. Han stiller seg svært nær meg, nærmere enn det jeg føler er komfortabelt. Det setter meg litt ut og jeg må lene overkroppen tilbake for å få en nødvendig avstand. Jeg vil ikke sette han i forlegenhet med å ta et skritt bakover. Han spør om jeg har gjort det vi ble enige om, å slette notater. – Det er utrykt bekymring for at slike skriv fra deg blir spredt rundt på huset. Jeg spør hva han mener og om han mener at det er feil av meg å notere ned fra hendelsen som jeg opplever krenkende? – Ja! Jeg svarer som sant er at jeg har ikke slettet, men at notatene er gjort for egen del og for å huske alle detaljer. Han svarer meg ikke, men ber meg bli med han. Jeg følger etter inn på et møterom hvor han fortsetter å instruere meg vedrørende sletting av notater. Situasjonen er absurd. Jo mer inspektør snakker, jo mer forvirret blir jeg. Jeg ber om å få en begrunnelse på hans krav, noe han ikke har.»

28. april – nytt møte i «karaktersaken»

Jeg inviterer kollega, «Vera» til samtale. Der beklager hun sin opptreden. Allikevel blir ikke situasjonen bedre og flere hendelser styrker min følelse av utfrysing fra «Vera» og klikken rundt henne. Kolleger som er nære venner av «Vera» viser endringer i væremåte overfor meg, de unnlater å hilse og unngår meg. Hendelsen på personalrommet er ikke i fokus nå, handteringen av saken er verst. Jeg ønsker ikke at det skal være slik, men føler meg hjelpeløs. Min inspektør nådde ikke fram. Det var ikke den andre parts interesse å rydde opp i selve problemet. Det føltes som om det var viktigere å skyve skylda over på meg. Ledelse fulgte ikke rutiner for denne type varsling. Jeg mottar aldri noe referat fra møtene til tross for at det blir etterlyst.

Jeg sender inspektør Vollan en mail..

«Tanker og kritikk rundt vårt møte tir. 28.4.2009

Dette handler om jobben min og ikke minst trivsel på arbeidsplassen som er grunnleggende viktig. Når jeg får en tilleggsproblematikk under noe som skal være et oppklaringsmøte føler jeg det nødvendig å si ifra. Jeg tillater meg også å skrive dette, selv om jeg under tirsdagens møte fikk klar beskjed om at det ikke er måten å gjøre det på. Jeg er enig at så lenge det er rom og muligheter for å ta opp ulik problematikk på et muntlig plan, så gjør man det. Men noen ganger kan det være nødvendig å skriftlig sette ord på ting, ikke minst for dokumentasjonen sin skyld. Slik føler jeg at det er for meg nå, og ønsker på denne måten å si fra at jeg ikke synes dette var noen god behandlingsmåte av en slik type intern konflikt.

For det første er det vanskelig å være ærlig og kritisere handlemåten til en kollega rett foran vedkommende og to inspektører. Som Kirsten vet, så hadde jeg i utgangspunktet ikke til hensikt å ta dette opp med ledelsen. Men jeg ble oppfordret gjentatte ganger av andre (mat og helse-) lærere til å «gå videre med dette». De hadde hørt om saken fra andre hold (en av de var til stede på spiserommet) og tok kontakt med meg i etterkant. Jeg fortalte hva som skjedde, men jeg presiserer at jeg ikke har gått og «spredd dette rundt på huset», verken via e-post eller prat, som du påstod. Jeg kunne støttet meg til disse nevnte personer, men det føltes like feil å trekke fram navnene deres som det var å dra fram eksempler på lignende hendelser som har hendt med andre her på huset. Jeg trodde – og som det også ble sagt før påske da jeg pratet med Kirsten, at du skulle ta dette opp med […] på tomannshånd. Det mener jeg også ville vært det rette, for det føltes svært ubehagelig å måtte gjenfortelle noe som både var ubehagelig, men også hendt en stund tilbake i tid. Kirsten var klokkeklar på at det som ble sagt og gjort mot meg på spiserommet var både uprofesjonelt og uetisk, noe møtet skulle handle om. Derfor ble jeg mildt sagt forbauset over vinklingen saken tok. Kirsten kom inn på dette som er kjernen – baksnakkingen som foregår i stor skala på huset og blandingen av roller. Men fokus ble raskt dreid vekk fra dette egentlige problemet, og isteden rettet mot «skriv som florerer rundt på huset». Skal jeg ta det bokstavelig at det virkelig florerer E-mail som jeg har skrevet rundt på huset? I så fall kan ikke jeg ta ansvar for det. Jeg har skrevet en mail til […], og som jeg sa følte jeg meg nødt til å skrive den da […] ikke ville prate om saken. Det føltes derfor uriktig å motta kritikk (i påhør av kollega), og særlig når man har uttrykt seg både saklig og imøtekommende i brevet. I det samme brevet uttrykker jeg også et ønske om at dette er noe vi må kunne prate om, og ordne opp i. Jeg ble oppfordret til å sende det av […].

Jeg anser det som viktig at vi tar opp ting og sier ifra når noe blir sagt eller gjort som gjør at vi føler oss krenket. På hvilken måte vi gjør det på får bli opp til den enkelte så lenge det gjøres på en god måte. Hvordan brev (inkl. E-post) blir behandlet får den enkelte avsender og mottaker selv stå for. Jeg kan i alle fall ikke ta på meg ansvaret for andres behandling av dette. Leif ba meg å kontakte […] og be henne slette kopien hun fikk av meg. Dette er noe jeg føler vanskelig og som jeg tror kan virke mot sin hensikt. Det er som å si at jeg har gjort noe galt og ikke står for innholdet, og det blir feil, for jeg står for hvert et ord.  Rita»

Et notat dukker opp noen år etter møte

Flere år senere, og etter at Arbeidstilsynet er koblet inn får jeg kopi av «notatet» inspektør Vollan tilsynelatende har gjort etter vårt møte 28. 04. Det er fristende å tro at det er skrevet i ettertid og «pynta på» etter at referat ble etterspurt. Ikke ei linje om selve varslingen – hvordan hun skrek til meg i påhør av andre kollega. Det fremkommer heller ikke inspektør Vollans ordre om makulering av notater. Alt i alt gjenspeiler handteringen unnlatelser og pulverisering av ansvar. Ledelsen følger ikke lovverket for varsling. Forfølgelsen av meg i dagene etter var trolig for å skremme meg fra å gjøre noe mer og forsøk på å legge saken død. Dette viser hva han vektla av informasjon fra et bortimot to timer langt møte:

«Møte mellom Rita og […]    28.04.09

1) – Begge forteller hva som hadde skjedd

– […] skjønte ikke der og da begrunnelsen for trekk på karakteren. […] ønsket å snakke med Rita på pauserommet.

2) 2 dager senere fikk […] en mail fra Rita. […] ønsket at Rita skulle ha tatt kontakt med henne for samtale om karakteren

3) Brev er ikke den heldigste løsning.

4) Karakteren opprettholdes, men de er enige om å ha slike dialoger andre steder enn på pauserommet, og snakke sammen når det oppstår uenighet om vurderinger.» (6.2.)”

Etter krav om innsyn i dokumenter dukket det også opp et notat skrevet av inspektør Simonsen datert 18.11.2013, altså fire år etter hendelse og etter at Arbeidstilsynet kom inn i saken! (6.3.)

Fra dagboka:

«Da har også jeg opplevd det, at rektor overkjører meg i karaktersetting! Da elev klaget på karakter brukte jeg mye tid på å begrunne at den var rett i forhold til måloppnåelse etc., men rektor bestemmer altså at elev skal få høyere karakter!? Er det rektor, og ikke jeg som faglærer som kjenner best til elevens læring og utvikling? Forfatter Laila K. H. Lilleholt har noen gode poeng når hun skriver: «Gitt etter for presset! Vi kjenner elevenes utvikling og nivå best. Opplever et press fra alle kanter; myndigheter ser mellom fingrene på elevfravær. Skolene vil helst ha så høyt karaktersnitt som mulig! Må være konkurransedyktig! Rektorer vil ha bort frafall og levere gode resultater til skoleeier! Lojalitet oppover kan du si! Lærere vil helst slippe å ha alt det ekstra arbeid som kreves for å behandle klager! Velger minste motstands vei og gir etter for presset! Noe av grunnen til det synkende nivået i norsk skole, spør du meg. Det kommer til å vise seg etter hvert. Ingen vil høre på oss som driver med det!» (Løper og bonde mot fylkeskongen og alle hans springere, Lilleholt, 2017). 

NB! Dokumentasjon fra elever som opplevde utilbørlig oppførsel av lærer(e) ved Sommerlyst skole vil bli lagt ut i del 2 som omhandler rettssak.

Skolens ledelse var svært resultatbevisst og ville gjerne ligge i tet når det gjaldt god skole og utad fremstå som en av de beste i klassen. Min nærmeste leder de første årene la ikke skjul på at den ideelle arbeidstaker var hardtarbeidende og villig til å ofre mye for å imøtekomme hennes krav til prestasjon og ytelse. Så lenge en stod på med lange arbeidsdager og fullt fokus på arbeidet var hun fornøyd og visste også å verdsette det. Men så snart en sakket tempo og prioriterte familie og fritid i like stor grad, kunne ros stilne. I form av posisjon og velvalgt bruk av smiger visste alle at noen i sine posisjoner var i stand til å forvalte ressurser og sanksjonsmidler slik de fant det for godt. Denne organisasjonskulturen og uformelle normen om hvordan vi burde strekke oss maksimalt for skolens skyld ble en slags uformell regel som ingen turte å opponere mot. I alle fall ikke ved å si noe høyt. Men for å være en del av «den indre sirkel» og på god fot med ledere, var det lurt å gjøre som forventet. Og nettopp disse som danset for dem, ble belønnet. Det skulle senere vise seg at denne «dansen rundt gullkalven-e» var adskillig mer utbredt enn jeg skjønte på dette stadiet. Klanen («klikken») rundt ledelsen var blind for annet enn det ledelsen forventet av dem. Sjøvold referer til Schein (1985), at “hvor sterkt ledere gjennom sine handlinger kan påvirke og forsterke organisasjonens kultur, er ofte undervurdert.”

Selv om jeg tok lærerutdanning og videreutdanning som godt voksen og var relativ fersk i ungdomsskolen, var jeg ingen fersking i «livets skole». Som fembarnsmor med oppfølging på skole og ulike fritidsaktiviteter både for små og store ble det mye nyttig læring som jeg tok med meg inn i arbeidslivet. Jeg var full av pågangsmot og tilhørte ikke de som «snudde bunken», det ville blitt for kjedelig. Jeg anså meg som «nytenkende» og energisk og at jeg ofte fikk positive tilbakemeldinger både fra kolleger og ledelse, var en bekreftelse på at jeg gjorde en god jobb. Jeg har alltid sagt at de første 5 årene på skolen og under inspektør Simonsen var krevende, men gode år. At jeg måtte si fra om «bekymringer» og avvik var kjedelig, men det var min plikt som arbeidstaker. Jeg fikk også mye støtte og da saken min ble en arbeidstilsynssak var det flere fra trinnet som skriftlig ga meg gode skussmål som kollega. (5.1). Inspektør Simonsen ga oss på trinnet en liten oppmerksomhet hver jul og ved avslutning av skoleåret, og ofte fulgte det med noen hyggelige ord. Jeg antar at alle på trinnet fikk slike kort, i alle fall sitter jeg med flere handskrevne kort som står i en grell kontrast til det som skjer flere år senere! Jeg kommer tilbake til dette. (5.2)

Høst 2006 – Mine første bekymringsmeldinger 

Jeg ble spurt om jeg kunne gå inn i en klasse som «slet litt». Jeg husker godt samtalen med inspektør Simonsen i forkant hvor hun var tydelig på min rolle. Det var en klasse som trengte mer struktur og elever som trengte å bli sett. Det stod raskt klart for meg at klassen hadde utfordringer og problemene skyldtes ikke elevene. Problemer vokser gjerne når lærere sitter på arbeidsrommet og gir uttrykk for at «den type arbeid» vil de ikke bruke tid på! Det var både sjokkerende og skammelig å høre hvordan noen omtalte foresatte som kravstore og slitsomme. Dette var foreldre som stod opp for barna sine og krevde det de hadde rettmessig krav på. 

«Randi» var min «fadder» da jeg var ny på skolen og vi fant tonen fra dag én. Vi arbeidet sammen og stod på for at elever skulle få det de rettmessig hadde krav på. Vi tok de ubehagelige samtalene og sa ifra når det krevdes. Huller i arbeidsplaner og at det stadig måtte purres på for at ting skulle bli gjort var et annet og tilbakevendende irritasjonsmoment. Ikke sjeldent måtte det skrives ut nye planer til elevene etter ukestart. Flere ganger tok inspektør Simonsen dette opp med «Hans» enten innenfor eller rett utenfor kontorveggen av tynt glass. Både jeg og «Randi» var ikke komfortabel med reaksjonsformen og at vi ble ufrivillige tilhørere. «Sløvheten» ved «Hans» ble ved flere anledninger påpekt både av kolleger og inspektør ved at de med en oppgitt mine bare rettet en pekefinger mot arbeidsplassen hans der bordplata alltid bugnet i et kaos av løsark, skitne kaffekopper og stabler av tomgods. Flere ganger fjernet -eller skjulte jeg sensitive dokumenter vedrørende elever som ikke skulle slenge rundt. I ettertid har jeg tenkt at hvis jeg hadde «forholdt meg rolig» så hadde jeg kanskje blitt spart for ignorering og trakassering og ikke minst hva som senere kommer når en av disse utrolig nok får ikle seg rollen som verneombud …  

Klassen hadde spart til klassetur i lang tid og gledet seg stort. Det var et krav at to lærere skulle være med, men like før avreise kunne den ene klassekontakten, «Hans», meddele at han ikke ble med. Hva som var den egentlige grunnen vet jeg ikke, men til meg sa han at han giddet ikke og var lei av foreldremas! At «Tom» som også var tilknyttet klassen heller ikke var sitt ansvar bevisst og stilte opp for elevene kunne resultert i at klassen hadde fått spolert reisen, men etter en lengre samtale med rektor og inspektør sa jeg meg villig til å reise alene. Avgjørelsen var basert på to forhold, det ene var den gode relasjon jeg hadde til elevene som jeg stolte 100 % på, det andre var at jeg fikk med ei stødig og flott foreldregruppe. Bortsett fra en uheldig hendelse med en annen klasse var det en vellykket reise. Det var dager med tøffe inntrykk fra konsentrasjonsleirer, men også opplevelser som bidro til gode samtaler hvor elever satt sammen med oss voksne og samtalte om inntrykk fra dagen. Disse stundene var ubetalelige og gjorde reisen meningsfull. Jeg ville ikke vært den foruten og takket ja til en ny tur et par år senere.

Nevnte uheldige hendelse hendte under overfarten med ferge til Polen hvor to lærere ikke overholder regler vedrørende rusbruk. Begge, som hadde ansvaret for en klasse, oppholder seg i skipets bar under store deler av overfarten. Elever de hadde ansvar for må derfor oppsøke båtens bar for kontakt. Ut over kvelden/natten ble lærerne mer eller mindre ute av stand til å ivareta sine forpliktelser. Dette medførte uro blant elevene, i tillegg medførte det ekstra belastning på lærer/foresatte som reiste med andre klasser. Ved hjemkomst ble jeg oppfordret av inspektør Simonsen å komme med min versjon av hendelsen. Hun kunne fortelle at det allerede var kommet inn klager fra både elever og foresatte vedrørende episoden. Samme dag skjer imidlertid det som ikke skal skje. Inspektør Simonsen tok nemlig samtalen med «Lasse» med meg som tilhører, noe som nok gjorde at «Lasse» regnet med at jeg hadde «et ord med i laget». Simonsen bryter igjen et viktig prinsipp i varslingsloven!

Jeg levde allikevel i trygg forvissning om at mine varslinger var handtert etter regelverket. Noe som ble bekreftet av inspektør Simonsen som mottaker og av helsesøster som var ansatt ved skolen på det tidspunktet. I 2015 på et møte med rektor kom det imidlertid fram at heller ikke disse tidlige meldinger hadde blitt handtert. (5.3) Under rettsak i 2020 fremkommer det at daværende tillitsvalgt ikke ble informert om hendelse av ledelse.

«I dag spurte Kirsten meg vedrørende hendelsene på ferga. Men hun visste allerede om det, så det gjorde alt lettere.. for det er noe dritt å melde fra om kolleger! Foresatte hadde tatt kontakt med skolen allerede mens vi var i Polen. At Kirsten tok dette opp med «Lasse» var en selvfølge, men at hun tok dette opp med han rett utenfor mitt kontor (hvor bare et glass og skyvedør skiller), var ikke greit! Jeg hadde ingen interesse av å være ufrivillig tilhører til kjeftbruk mot kollega selv om det var vel fortjent. Det hele utvikler seg til å bli en høylytt affære og jeg må be de å flytte seg til et annet og mer egnet sted.» 

Fra dagboken

Neste innlegg: Elever varsler om lærer som oppfører seg ekkelt.

NB! Det tar tid å få på plass linker til overskrifter, men det jobbes med saken. Det skal også legges ut dokumentasjon og linker til disse, men mesteparten av dokumentasjon vil bli prioritert lagt ut i del 2 som omhandler rettssaken.

Jeg kjenner flere av disse arbeidslivets helter. Jeg vet noe om hva de har gjennomgått, hvordan det kjennes når de som skal ivareta svikter. Jeg vet hvordan det er å stå alene, avmakten av å ikke bli trodd, jeg kjenner på sinnet når ansvarspersoner svikter, vekta av all tausheten, og mest av alt sorgen over alt det tapte. Det er ingen som for moro skyld velger å bli en varsler, for det er en uriaspost, en gapestokk, et helvete på jord! Men av og til fører livet en ut i et absolutt engasjement og hvor det uakseptable ikke er til å holde ut. Til det trengs det ikke mer enn felles allmenngyldige regler, en porsjon rettskaffenhet og tro på at en er med å bidra til et fruktbart fellesskap. Men å endre en ledelseskultur er nok noe av det vanskeligste en ledelse står overfor. Samtidig vil det å forvalte makt samtidig som en skal foreta kloke avgjørelser skille en egnet leder fra de uegnede. Ledelse er ikke en forfremmelse, men et livslangt, forpliktende, etisk valg. Ledelsens handlinger blir de ansattes holdninger. Vi kan ikke kurses til estetisk bevissthet. Ledelsesetikk i teori og kunnskap må ut i hverdagspraksis. Ledere representerer de fleste mobberne. 

«En viktig forklaring på mobbing i arbeidslivet er krenkende, dårlig eller mangelfull ledelse. I over halvparten av tilfellene utføres mobbing av en leder og rettes mot en underordnet. Ledere kan også bidra til mobbing ved at de ikke håndterer konflikter som oppstår i arbeidsmiljøet på en god måte, ikke fokuserer på det psykososiale arbeidsmiljøet, eller legger til rette for frustrasjoner og maktkamper ved manglende eller unnvikende ledelse. Forhold hos ledelsen som ofte har sammenheng med mobbing, er: • Manglende og unnvikende ledelse • Særlig autoritær og aggressiv lederstil hos nærmeste overordnede • Ledere som lar varsling om kritikkverdige forhold bli møtt med hevnaksjoner • Ledere som misbruker makt • Ledere som håndterer konflikter på en dårlig måte Nyere studier viser spesielt sterke sammenhenger mellom mobbing og det vi kan kalle «tyrannisk ledelse» og «la det skure-ledelse».» (Mobbing i arbeidslivet, Ståle Einarsen m.fl., 2016).

I litteraturstudie gjort av Sverre Olav Kristianslund er følgende sammenfatning: «Det er funnet gode holdepunkter for å hevde at ledere som mobber utøver en meget skadelig form for ledelse. I denne prosessen som har en tendens til å eskalere over tid, spiller makt og verdier en viktig rolle. Ledere med en psykopatisk personlighet kan praktisere ledelse på en måte som får store negative konsekvenser for organisasjonen og de ansatte, og slike personer har en tendens til å misbruke makt. De kan likevel bli ansatt som ledere fordi de har egenskaper som organisasjonen søker og setter pris på. Det er ikke enighet om at mobbing er en uetisk handling. Litteraturen viser at enkelte ledere bruker mobbing strategisk for å oppnå egne fordeler, eller for kontrollere eller straffe de ansatte.» Under konklusjon skriver Kristianslund: «Studiet viser at lederes mobbing av ansatte er et meget utbredt og alvorlig problem som er svært ødeleggende for personer og organisasjoner. Det er et betydelig folkehelseproblem med alvorlige skadevirkninger på den enkelte som blir rammet, på arbeidsmiljøet, og på organisasjonen. Forskning tyder på at mobbing er prosess som har en tendens til å eskalere, og at mobbeofferet kan ha vanskelig for å nå fram med sin klage.» (Destruktiv ledelse Makt og verdiers betydning ved lederes mobbing i organisasjoner –Master of Public Health MPH 2014:18).

I tillegg til at mobbing er et utbredt problem i arbeidslivet er det et stort antall som opplever enkeltstående episoder og ubehagelige konflikter. Det spesielle med denne typen mobbing er at det skjer innenfor et formelt maktsystem som er regulert i arbeidsmiljøloven. Fagforeningen, Krifa, opplever en markant økning i antallet henvendelser om mobbing, hvor noen av sakene er svært alvorlige. En fellesnevner er en arbeidsplass hvor man avviker fra prosesser i forhold til oppfølging. Arbeidsmiljøloven med sine overordnede retningslinjer blir ikke fulgt for å ivareta den enkeltes arbeidsmiljø. Det systemet som skal beskytte deg som arbeidstaker fungerer ikke når det virkelig gjelder og det viser seg ofte at et tilsynelatende imponerende regelverk kun er et glansbilde og ikke et verktøy som brukes. Ofte står det helsefarlige ledere bak som enten står direkte for mobbing, eller indirekte ved at de unngår å forebygge eller håndtere begynnende konflikter og risikosituasjoner. Det er betimelig å stille spørsmål til de som styrer landet. For hvem er egentlig tjent med den hemmeligholdelse og mangel på gjennomsiktighet. Jeg mener at tiden er inne for å «kvesse kniver», skjønt det kan vise seg umulig å endre kommuners inngrodde tradisjoner. Endringer må komme ovenfra. I utgangspunktet hadde også jeg tillit til representantene i bystyret og våre folkevalgte. Jeg trodde at de var der for oss og opptrådte på en redelig og åpen måte. Når de første feilene begynte å vise seg var jeg så naiv at jeg trodde at de ansvarlige skulle innrømme feil, beklage og ta konsekvensene. Istedenfor stjeler de av din tid og tillit og gir deg forhåpninger, og så snart møtetiden er over er alle løfter glemt.

Som godt voksen i et arbeid jeg trivdes med ble jeg tildelt en rolle som vanskelig, sutrende og en sladrehank. I løpet av kort tid gikk jeg gradene og havnet til slutt i den berømte kjelleren. Uten mennesker rundt meg som trodde på meg og gav meg nødvendig førstehjelp har jeg nok vært der fortsatt, i fellesskap med mange andre, pasifisert og med et arbeidsliv i ruiner. Etter å ha opplevd forferdelige krenkelser er troen på rettferdighet og en sterk vilje livsviktig, for veien med å ta livet tilbake har vært uendelig lang og bratt. Det trenges ikke bare en solid redningsbøye som holder deg flytende, men også ei trygg line som tåler mange stormer og ikke lar deg flyte vekk. Men noen må være i den andre enden som kan trekke deg mot land. Jeg er fortsatt i knestående og livet er skjørt og uforutsigbart, men tror at det er akkurat nå når jeg best kjenner hva dette gjør med meg, at jeg kan klare å bruke de vonde erfaringene til noe fremmende. Ikke bare for personlig vekst, men også noe som kan gi andre et håp om at det er verdt å kjempe. Målet er å skrive så ærlig og usminket som mulig. Det blir mitt bidrag i debatten om et økende problem. Undersøkelse fra Danmark viser at hver 2. arbeidstaker er vitne til at kollega blir trakassert/mobbet, og ifølge Idèbankens temahefte om mobbing i arbeidslivet og Einarson, er det ikke grunn til å tro at Norge er så mye bedre. Norske arbeidsgivere har uten tvil noen terskler som bør senkes og ikke minst i forhold til det skambelagte som vanskeliggjør åpenhet. Det må settes inn forebyggende tiltak hvor det allerede på barneskolenivå skapes holdninger om at det er greit å si fra og også alles plikt! Det bør også bli strengere krav til arbeidsgivers handtering av denne type problematikk, og terskelen må bli lavere i forhold til sanksjoner ved mislighold av regelverk.

Rett til innsyn i egen sak

Kampen om innsyn i egen sak har vært svært omfattende og har kostet mye – både menneskelig og økonomisk. Det er stor grunn til å tro at i kjølvannet av min sak har bremsene blitt satt kraftig på for å hindre innsyn i offentlige dokumenter. Dokumenter jeg i utgangspunktet hadde rett til innsyn i ble gjort utilgjengelige. Til slutt ble det utført en ulovlig handling for å hindre meg innsyn i rapport. Jeg har ingen grunn til å tro at Tromsø kommune er noe bedre enn samfunnet forøvrig og at de har jobbet med problemstillingen mer enn andre steder. Jeg var ansatt i 8 år, opplevde 2 rektorer og et arbeidssted fullstendig blottet for varslingsregelverk. Det var aldri et tema.

Å bli sykmeldt betød ikke at plaging opphørte. Tvert imot ble det for meg starten på noe verre. Derfor har også mange av symptomene vedvart og blitt forsterket. Jeg fortsatte å motta jobbrelaterte mail blant annet med beskjed om å vurdere elevarbeid. Jeg utviklet sperre for å åpne mail og ba om at dette måtte opphøre. Det ble ikke tatt hensyn til det. Sommerlyst skole er på papiret en IA-bedrift, men det setter ikke en stopper for krenkende atferd fra ledelse. Blomst til alle sykmeldte ble utdelt. Jeg fikk ikke. Ledelse tok heller ikke den oppfølgende kontaktet som de er forpliktet til. Julegratiale ble utdelt til samtlige unntagen meg. Jeg ble sittende igjen med et voksende antall plager og lidelser. Stressrelaterte symptomer som søvnløshet, anspenthet og depresjon. Manglende evne til å huske navn, frykt og angst, problemer med konsentrasjon og som hemmet min hverdag i stor grad. Påtrengende følelser og tanker, hyperaktivering og unngåelsesatferd. Jeg ble et eksempel på hvordan en daglig arbeidssituasjon kan fremkalle alvorlige og invalidiserende reaksjon på et i utgangspunktet friskt og sunt menneske. Å oppdage at noen av de som skal være til stede for deg, er en del av problemet var en rystende og inngripende opplevelse. I dag, 6 år senere kan jeg konkludere med at jeg har lidt et stort tap. Jeg har mistet arbeidsplassen min og arbeidet hvor størstedelen av det våkne liv tilbringes. Yrkesmessig sitter jeg på mange måter tomhendt tilbake med tap av yrke som ytterste konsekvens.

Fakta er at et stadig økende antall friske mennesker rammes av alvorlige, også invalidiserende psykisk ubalanse og fysiske sykdommer på grunn av yrkesrelatert stressbelastning. Jeg kunne forholdt meg taus og blitt en del av en kultur der taushet tydeligvis var en lojal handling, men etter å ha observert kritikkverdige forhold valgte jeg å ta den personlige risiko som det er å stille de kritiske spørsmålene.

“En arbeidstaker som blir kjent med kritikkverdige forhold har rett til å si fra om dette til andre i eller utenfor virksomheten. Arbeidstaker har som hovedregel rett til å varsle, selv om opplysningene om de kritikkverdige forholdene skader eller kan skade virksomhetens interesser. “

“Arbeidstaker skal ikke bli møtt med oppsigelse eller andre negative konsekvenser i etterkant.“

Neste innlegg: Livet på jobb før varsling og første varsling..

«Mobbing forekommer når en person over lengre tid føler seg utsatt for negativ behandling av en eller flere andre personer på en slik måte at han eller hun ikke klarer å forsvare seg mot disse handlingene.» «Det er trakassering når en person blir utsatt for uønskede negative handlinger som unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet plaging, utfrysing eller sårende fleiping og erting.» (Arbeidstilsynet.no).

Begrepets innhold endret seg gjennom de siste årene. På 70-tallet dreide mobbing seg mer om observerbar og fysisk negativ oppførsel, mens det i dag også omhandler mer subtile og fordekte former for mobbing (Olweus, 1993). Ifølge Ståle Einarsen mfl. om Mobbing i arbeidslivet (1993) utføres mobbing på mange ulike måter:

• Direkte mobbing – handlinger som utføres direkte overfor offeret, slik som utskjelling, trusler eller underkjennelse av faglig innsats og kvalifikasjoner.
• Indirekte mobbing – handlinger som utfrysing, sosial isolering eller det å la være å ta kontakt, gi informasjon, osv. Slik indirekte mobbing kjennetegnes gjerne av såkalte “ikke-handlinger”, det vil si at man unnlater å gjøre noe man ellers ville eller burde ha gjort.
• Skjult mobbing – mobbing som foregår skjult for den som rammes, slik som baksnakking og ryktespredning.
• Åpen mobbing – foregår ofte ved at handlingene er synlige for offeret. Offentlige utskjellinger foran kunder og kolleger er eksempler på synlige handlinger.
• Arbeidsrelatert mobbing – handlinger som gjennom å endre personens arbeidssituasjon kan sies å være utilbørlige eller krenkende. Eksempler er å overdrive kontrollen av arbeidet, gi urimelige tidsfrister, utføre handlinger som gjør det vanskelig for offeret å utføre jobben sin, eller fjerne oppgaver han eller hun er ansatt for å utføre.
• Personrelatert mobbing er negative handlinger som rettes mot offeret som person, og som skremmer eller nedvurderer den det gjelder. Ryktespredning, baksnakking, neglisjering av meninger eller kritikk av en persons vaner, utseende eller holdninger er eksempler på handlinger som kan sies å være personrelaterte

Forfatterne bemerker at flere eller alle disse mobbeformene kan forekomme samtidig, og at typen mobbing vil variere fra sak til sak og fra organisasjon til organisasjon. De vanligste negative handlingene er latterliggjøring, krenkende bemerkninger, krenkende nedvurdering av bidrag og arbeidsinnsats, sosial isolasjon og ekskludering.

Vi forbinder ofte mobbing med ordinære overfallssituasjoner, hvor en kollega eller leder overhøvler /krenker en ansatt i andres påhør. Ofte skjer mobbingen i skjul, i form av ydmykelser, sjikane etc, og som etter hvert undergraver den utsatte arbeidstakers faglige kompetanse og selvbilde. Å utsette arbeidstaker for mistillit er et gjennomgående trekk, hvor den utsatte betraktes ut fra mobberens fordreide oppfatning, slik at alt hva den mobbeutsatte foretar kan det tolkes “maksimalt negativt”. Uansett hva den utsatte foretar seg for å korrigere den feilaktige oppfatningen, “og selv om de feilaktige vurderingene bør kunne korrigeres med henvisning til realitetenes verden, og selv om utenforstående støtter den mobbede, fastholder mobberen aggressivt (noen ganger i det skjulte) sin egen virkelighetsoppfatning og fordømmelse av den mobbeutsatte.” (s. 150 i Stress). Videre er det urimeligheten av beskyldninger og at den gjentas regelmessig og over tid, samt det faktum at det er umulig for den mobbeutsatte å endre situasjonen, som virker undergravende i det lange løp.

I boka Stress, presenterer Nadja U. Prætorius (2008) 20 karakteristiske mobbeteknikker. Jeg velger å ta de med i sin helhet, da det var som en kort oppsummering av det jeg selv ble utsatt for og noe jeg vil komme nærmere tilbake til. De er også svært beskrivende for det andre jeg har snakket med har erfart:

• Vedvarende kontroll, overvåkning og kritikk.
• Grunnløse bebreidelser og feilfinning samt (offentlig) uthengning.
• Aggressivitet, irritabilitet og utålmodighet, iblant utskjelling uten grunn.
• Fravær av uttrykk for verdsettelse av arbeidstakeren for det arbeidet vedkommende faktisk utfører.
• Endringer i arbeidsfunksjoner uten at arbeidstakeren er blitt informert om det.
• At man pålegger arbeidstakeren oppgaver som vedkommende ikke har mulighet for å utføre fordi det for eksempel mangler relevante instrukser eller tilstrekkelige redskaper, ressurser og hjelpemidler. 
• At man unnlater å informere om vesentlige arbeidsoppgaver på arbeidsplassen.
• At en arbeidstaker uten forvarsel blir fratatt myndighetsområder og i stedet settes til underkvalifisert eller likegyldig arbeid.
• At en arbeidstaker tvinges til å arbeide i strid med arbeidsbeskrivelsen, eventuelt i strid med loven.
• Dobbeltkommunikasjon: Du skal utføre et kvalifisert arbeid og ha de rette verdiene, men du må endre holdning, for du får ikke bruke de nødvendige midler. Eller: Du må kunne ta et selvstendig ansvar, men du får ikke handle på egen hånd.
• Overlessing av arbeid som gjør jobben umulig å utføre.
• Baktalelse og utpeking av syndebukk – det trues med oppsigelse på grunn av oppdiktede feil eller forsømmelser.
• Uforutsigbarhet, utilregnelighet og løgnaktighet – mobberen er snill og grei når det er vitner til stede, og benekter for eksempel å ha framsatt grove skremsler og løgner i fortrolige medarbeidersamtaler.
• Manipulasjon og trusler: Vi kan saktens unnvære deg hvis du ikke er fornøyd med forholdene.
• Anklager om illojalitet og samarbeidsvansker på grunn av uberettiget kritikk. Denne utlegges som kverulering og forsøk på å skape konflikt.
• Konsekvent å bli pålagt upopulære arbeidsoppgaver.
• Ugjennomsiktighet og maktmisbruk – å bli pålagt ulønnet overtidsarbeid, eller å måtte utføre funksjoner som ikke ligger innenfor ens arbeidsbeskrivelse og kompetanseområde.
• At medarbeideren holdes utenfor fellesskapet, blir ignorert, frosset ut – all samtale stopper opp når vedkommende kommer inn i lokalet.
• Spydighet og ydmykelse, latterliggjøring.
• Framlegging av (påståtte) klager fra kolleger som overraskelsesangrep.

Mobbing er aggressiv atferd – et overgrep rettet mot en person med intensjon om å skade. Mobbing kan være både fysisk og direkte og den kan være verbal, som når mobberne truer, skremmer eller ydmyker offeret; og den kan være indirekte, som når mobberne sprer rykter om, ekskluderer eller ignorerer offeret. Beskrivelsene av mobbing har mye til felles med definisjonen av vold. I ordboka beskrives vold som brutal bruk av fysisk makt, men Per Isdal har en videre definisjon. Han beskriver vold som «enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil». En rekke vitenskapelige studier har vist at mobbing kan føre til alvorlige mentale og fysiske skader som depresjon, selvmordstanker og selvmordsforsøk både blant mobbere og mobbeofrene. Og May Stemland refererer i Avisa Nordland i april (2019) til en nordisk undersøkelse som viser at risikoen for at barn og unge som utsettes for mobbing får helseproblemer, er 2-7 ganger høyere enn for andre barn. I 2016 rapporterte Folkehelseinstituttet at cirka 63.000 skoleelever mobbes regelmessig. Og vitenskapelige studier har vist at mobbeofre har betydelig økt risiko for depresjon, selvmordstanker og selvmordsforsøk.

Mobbing i arbeidslivet er et langt større samfunnsproblem enn tidligere antatt. Arild Theimann (Industri Energi, 2017), viser til undersøkelser og skriver at mobbing i arbeidslivet fortsatt er et stort problem. «Konsekvensene for de som mobbes, er store. Selv om vi har god kunnskap om konsekvensene, står utviklingen stille.» Hvert år blir mellom 50.000 og 100.000 norske arbeidstakere mobbet eller utstøtt på arbeidsplassen. Disse tallene er uendret på 10 år og står i stor kontrast til IA-prosjektet «Jobbing uten mobbing», et samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Avtalen kom i 2003 og skulle bidra til å bekjempe problemet rundt om på norske arbeidsplasser. Fra 2001 og 2014 ble det utbetalt 60,8 millioner kroner i statsstøtte til ulike antimobbe – og læringsmiljøkampanjer. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sa i 2015 at “Vi trenger å innføre bøter mot mobbing eller administrasjonsgebyr mot kommuner og andre skoleeiere som ikke følger opp”. Han mente at det kunne være aktuelt at Fylkesmannen, Barneombudet eller Utdanningsdirektoratet kunne ilegge bøter. – Det viktigste er at dette er en veldig tydelig reaksjon mot mobbing og mot skoleeiere som ikke følger opp slik de skal». Disse tiltakene skulle etter planen gjennomføres i løpet av 2016. (NTB) Professor Ståle Einarsen ved Universitetet i Bergen har vist i sitt doktorgradsarbeid at 4,5 prosent av norske arbeidstakere opplever alvorlig mobbing på jobben. Resultatene bygger på en rekke spørreskjemaundersøkelser som 8.500 norske arbeidstakere har deltatt i.

«Generelt er mobbing et langvarig problem for dem som rammes.» (Pingvinen, 2003). Konsekvensene for noen arbeidstakere kan bli store og for andre direkte helsefarlige. Ikke sjeldent fører det til langvarig sykemeldinger, psykososiale problemer og eventuelt uføretrygd. Mobbing dreier seg ikke om enkeltstående konfliktepisoder på jobben, men om vedvarende utilbørlig og krenkende atferd mot ett eller flere individer som reelt eller opplevd er underlegen i situasjonen. Typisk fra andre harde personkonflikter er at offeret opplever det vanskelig å forsvare seg og handlingene oppleves som dypt urettferdige og krenkende og er ikke noe arbeidstaker normalt skal finne seg i.

Hvorfor forekommer mobbing?

Mobbing kan ha ulike utgangspunkter og årsaker og det finnes ingen typiske mobbeofre på en arbeidsplass. Tidligere var det en oppfatning at ofrene oftest var eldre og sykelige arbeidstakere, som man antok påførte bedriften ekstra belastninger. Nyere forskninger viser derimot at det er minst like vanlig at friske og handlekraftige arbeidstakere utsettes for mobbing på arbeidsplassen. Faktorer i arbeidsmiljøet, personlighet hos offer og mobber og at ledere misbruker sin makt har stor betydning. At noen opptrer på en utilbørlig måte kan være ren tankeløshet eller det kan være en bevisst måte å straffe andre på. Jantelovens; Du må ikke tro at du er noe, er nok også med i bildet. Det kan være med tanke på å skaffe seg fordeler eller for å fremheve seg selv på. At mobbing oppstår er en ting, men at det får fortsette er noe annet og skyldes i all hovedsak at dårlig arbeidsmiljø får utvikle seg og avslører dermed manglende konflikthåndtering blant de ansvarlige. Ledere som misbruker sin makt ligger i tet når det gjelder mobbing på arbeidsplassen. En slik destruktiv lederstil kan være handlinger eller atferd som skremmer og provoserer, virker truende eller på andre måter føles ubehagelig for den ansatte.

Ulike former for mobbing                                        

Mobbing kan ha mange former og kan være direkte eller indirekte. Det kan dreie seg om å bli utelukket fra det sosiale nettverket på jobben, stadig forbigått eller oversett når oppgaver skal utdeles, bli uriktig eller overdrevet beskyldt for dårlig arbeid, eller ertet, fleipet med og latterliggjort.

Indirekte handlinger i form av utfrysing, sosial isolering, tilbake holdning av informasjon og skjulte handlinger som baksnakking og ryktespredning. Vanlige hersketeknikker kan være som å holde tilbake informasjon eller neglisjere den andres meninger. Seksuell trakassering eller minner om tidligere tabber. Kjefter og skjeller ut. Viser distanserte eller direkte fiendtlige holdninger. Latterliggjør. Stenger ute fra naturlig samarbeid. Fratar oppgaver. Isolerer vedkommende i sosiale sammenhenger. Gir mer eller mindre klare hint om at den andre bør slutte. Truer med oppsigelse.

Den svenske arbeidslivsforskeren Heinz Leymann (1990) mente at mobbing kjennetegnes ved at det forekommer handlinger:

• som gjør det vanskelig for personen å opprettholde sitt gode navn og rykte på arbeidsplassen
• som gjør det vanskelig for personen å opprettholde gode sosiale kontakter med andre
• som gjør det vanskelig for personen å kommunisere trygt, godt og effektivt med andre
• som gjør personens arbeidssituasjon eller livssituasjon vanskelig
• som kan true personens psykiske helse og selvbilde

Mobbing har en rekke negative konsekvenser både for den som rammes, for kollegene som observerer det hele, for samfunnet og for den enkelte virksomhet der mobbingen forekommer. Først og fremst opplever selvsagt de som selv rammes av mobbing en rekke negative og skadelige konsekvenser.

Vanlige helseplager som er relatert til mobbing

Å oppleve mobbing er forbundet med betydelig reduksjon i jobbtilfredsheten. Resultater fra en rekke undersøkelser viser også at mobbeofre gjennomgående rapporterer flere helseproblemer og helseplager enn andre arbeidstakere (Einarsen & Mikkelsen, 2003; Einarsen et al., 1994; Hoel, Faragher & Cooper, 2004; Kivimäki, Elovainio & Vathera, 2001; Zapf, Knorz & Kulla, 1996). Mange sliter også med skamfølelse, dårlig selvaktelse og manglende selvtillit. Selvmordstanker ser også ut til å være utbredt (Einarsen et al., 1994). I forhold til de helsemessige konsekvensene av mobbing kan det være fruktbart å skille mellom akutte reaksjoner, reaksjoner etter langvarige opplevelser og eventuelle ettervirkninger av mobbingen. Akutte reaksjoner er ofte forbundet med uro, engstelse, fortvilelse og forvirring. Psykiske plager som søvnløshet, anspenthet, depresjoner og lav selvrespekt er vanlig. I tilfeller der mobbingen har foregått over lengre tid, vil en rekke psykosomatiske forstyrrelser og plager kunne oppstå. Psykosomatiske sykdommer er sykdommer av fysisk karakter som man antar har sin årsak i, eller i alle fall blir påvirket av, psykiske prosesser (Ursin & Zahl-Begnum, 1993). I en gjennomgang av en rekke intervjuundersøkelser som har betonet de negative konsekvensene av langvarig mobbing for offerets fysiske og psykiske helse, ble det funnet at psykosomatiske symptomer som hodepine, mageproblemer, søvnløshet, angst, depresjon, diaré, kvalme, allergiske reaksjoner og selvmordstanker forekommer i større eller mindre grad (Einarsen, Raknes, Matthiesen & Hellesøy, 1996). I en studie blant danske arbeidstakere ble det påvist at spesielt depresjoner synes å være relatert til det å være utsatt for mobbing (Mikkelsen & Einarsen, 2001), mens Rayner, Hoel og Cooper (2002) viste at ansatte som var utsatt for vedvarende mobbing hadde større sannsynlighet for å være plaget av stress, angst og depresjoner enn arbeidstakere som ikke var blitt mobbet. (Mobbing i arbeidslivet)

Hva skjer med offeret?

• Selv de sterkeste knekker sammen under presset av systematisk psykisk vold.
• Den som blir utsatt for kontinuerlig trakassering, nedvurdering, neglisjering – som utstøtes og latterliggjøres – får ødelagt selvtilliten fullstendig.
• Offeret blir rammet av skyldfølelse, forvirring og handlingslammelse.
• Å bli mobbet er som å drukne; offeret får ikke lenger luft.
• Ressursene stenges inne. Resultatet er ofte panikk, depresjon og det som andre anser som merkelig oppførsel.
• Utenforstående kan synes at mobbeofrene oppfører seg som kverulanter, men oppførselen skyldes endret personlighet, på grunn av trakasseringen.
• Mange mobbeofre får psykiske lidelser og sykmeldes, havner på attføring, og blir senere uføretrygdet.
• Noen tar opp kampen, kontakter bedriftshelsetjenesten, Arbeidstilsynet, fagforening, kolleger eller venner, men få får hjelp. Et fåtall går rettens vei når ingen andre utveier er å finne, men erfaringsmessig taper de også i retten, der de møter en motpart med overlegne ressurser – juridisk og økonomisk. Overmakten er for stor.
• Mange er imidlertid så psykisk og helsemessig nedkjørt etter langvarig mobbing at de ikke orker å ta opp kampen.
• Mobbing på arbeidsplassen er livsfarlig.

Et arbeidsmiljøproblem

Mobbing og trakassering er ikke et privat problem, men et arbeidsmiljøproblem! Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen beskriver mobbing som et av de største arbeidsmiljøproblemer i Norge i dag.  Hvert år tar over 100 mennesker livet sitt fordi de blir mobbet. Det er dermed like mange som dør av mobbing som det omkommer i arbeidsulykker. Landsforeningen opererer med tall på 200 000 mennesker som blir mobbet på arbeid i Norge. I tillegg er 30 % av uførepensjonistene trygdet på grunna av lidelser de er blitt påført på arbeidsplassen. Videre antar de at mobbing er årsak til en betydelig andel av det totale sykefraværet i Norge, og koster det norske samfunn 25-30 milliarder kroner årlig.

Denne formen for mobbing er ikke det samme som godmodig fleiping og erting arbeidskamerater imellom. Det er heller ikke mobbing når det er enkeltstående uenigheter eller konflikter på arbeidsplassen. Mobbing på arbeidsplassen blir definert som en stadig og langvarig nedvurdering av en ansatt og hans eller hennes arbeidsinnsats. Mobbing er tilsiktet og ondsinnet. Sexpress er også mobbing. Det er mobbing når en eller flere personer i et avgrenset arbeidsmiljø gjentatte ganger og over tid blir utsatt for negative reaksjoner og handlinger fra ett eller flere individer i samme arbeidsfellesskap, hvor man faktisk oppholder seg halvparten av sitt hverdagsliv. Mobbing er psykisk vold satt i system. Ifølge professor Jarl Jørstad er den dypeste årsaken til mobbing mellom mennesker at de sider vi ikke liker hos oss selv, blir vi overømfintlige for hos andre. Mobberen føler en rettferdig harme, nærmest en plikt til å angripe offeret. Er du ikke som jeg vil, så ta konsekvensen. Dette er Janteloven i praksis. Narsissisme, en sykelig forstørret egosentrisitet, er et trekk mange mobbere har. Mobberen har ofte storhetsforestillinger slik at han/hun føler seg høyt hevet over mobbeofferet. Mobbeofferet blir en lavkaste som mobberen ser ned på og behandler foraktfullt. Maktbehov er et annet trekk hos mobbere. Blant høyt utdannete mennesker skulle man forvente at slike giftutslipp ikke forekommer, imidlertid skjer det like ofte i de miljøene. Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen karakteriserer mobbing som «snikende giftutslipp rettet mot andre for å skjule de nedbrytende forgiftningssymptomer som en sliter med i eget sinn». Både kolleger og overordnede på arbeidsplassen kan opptre som mobbere. De som mobber, er ofte usikre på seg selv. De vil hevde seg, fremheve sin egen person, sin egen fortreffelighet og sine egne kunnskaper, ved å trakassere andre. Stress og underbemanning på en arbeidsplass kan også resultere i mobbing. Mobberne er ofte på leting eter syndebukker. Mobbing av kolleger er fortsatt svært utbredt, men ifølge nyere forskning er det mellomlederne som oftest er å finne blant mobberne. De er ofte selv usikre på egen person og posisjon. De hevder seg ved å «sjefe». Professor Svein M. Kile har karakterisert disse som «helsefarlige ledere», som i en del tilfeller også opptrer på vegne av bedriften i forsøk på å kvitte seg med en arbeidstaker som de mener er «brysom» eller «belastende».

«Ondsinnet mobbing er et av de største psykososiale problemene man finner i arbeidslivet.» (Pingvinen, 2003)

Arbeidsmiljøloven Kapittel 4

En grunnleggende målsetting med arbeidsmiljøloven er å sikre de ansatte full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger som følge av forhold på arbeidsplassen. Ingen enkeltsak om mobbing og trakassering skal avvises før den er undersøkt og fulgt opp. Den enkelte som opplever seg utsatt må tas på alvor, og det må skje en rask og ryddig saksbehandling.

§ 4-3. Krav til det psykososiale arbeidsmiljøet

• (1) Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.
• (2) Arbeidet skal søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten.
• (3) Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.
• (4) Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.

§4-3, 3.ledd. Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.

§8a, 1.ledd. Seksuell trakassering er ikke tillatt.

Avtaleverk – utilbørlig opptreden: §10-1 Rett til å nekte å arbeide sammen med person som har utvist utilbørlig opptreden. Arbeidstaker har rett til å nekte å arbeide sammen med eller under ledelse av personer som har vist slik utilbørlig opptreden at de etter alminnelig oppfatning i arbeidsliv eller samfunnsliv bør kreves fjernet.

«Å være utsatt for mobbing og systemmobbing oppleves på samme måte som å være utsatt for overgrep, men at det skjer på arbeidsplassen, gjør det enda mer belastende. Som tidligere nevnte er deltagelse i arbeidet viktig for den enkeltes selvbilde og identitetsoppfatning og vesentlig for utviklingen av den voksne personen. Arbeidet bidrar således til å gi personen en følelse av å bidra med vesentlige aspekter av seg selv, og det gir tilværelsen perspektiv og mening» (Stress, s. 158.)

Alle har varslingsplikt

Etter arbeidsmiljølovens § 2-3 bokstavene b, d og e skal arbeidstaker underrette/varsle arbeidsgiver og verneombudet når de blir klar over feil eller mangler som kan medføre fare for liv eller helse, trakassering, diskriminering, eller når en arbeidstaker pådrar seg yrkesskade og lignende. Tilsvarende skal et verneombud som blir kjent med lignende forhold varsle berørte arbeidstakere og nærmeste leder jfr. § 6-2 (3).

Tillitsvalgte og verneombudets rolle

Tillitsvalgte og verneombud er viktige samarbeidspartnere for arbeidsgiver. Tillitsvalgtes rolle er å drøfte, forhandle og inngå eventuelle avtaler med arbeidsgiver, samt ivareta medlemmet/ arbeidstaker som opplever seg usatt for mobbing og trakassering. Verneombudets rolle er å påse at arbeidsgiver iverksetter tiltak både for å forebygge og håndtere mobbing og trakassering. Det framgår av arbeidsmiljøloven at verneombudet har en særskilt stilling i forhold til helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen. Det er verneombud og hovedverneombud på større arbeidsplasser, som ivaretar arbeidstakers rettigheter overfor arbeidsgivere. Verneombudet har i henhold til arbeidsmiljøloven plikt til å stoppe farlig og skadelig arbeid. Verneombudets virkemiddel er dermed ganske sterkt overfor arbeidsgiver.

Bistand fra tillitsvalgte

Det er viktig at de tillitsvalgte kommer tidlig på banen og støtter medlemmet/arbeidstakeren som opplever seg utsatt. De tillitsvalgte bør:

• Bidra til å få fakta på bordet. Hva har skjedd?
• Støtt medlemmet/arbeidstakeren som opplever seg utsatt. Fokuser på årsaker, og ikke på symptomer. Er det forhold på arbeidsplassen som ikke fungerer?
• Gi medlemmet/arbeidstakeren tilbud om hjelp til å skrive ned hendelsesforløpet.
• Vær en lytter og støtteperson, hjelp til med å sortere hendelser og hovedtrekk.
• Bistå i møter og påse at det blir en rettferdig og saklig oppfølging.
• Rett kritikk mot riktig hold.
• Pass på at eventuell omplassering er i samsvar med medlemmets/arbeidstakerens ønske.
• Forsøk på å motivere medlemmet/arbeidstakeren til å bli i jobben.

Å sette seg inn i lovverket og de ulike organisasjoners ansvar har vært både opplysende og belastende. For eksempel har det vært svært provoserende å lese hvilke plikter og ansvar verneombudet og tillitsvalgte har fordi den er så fjern fra den oppfølgingen jeg fikk. Jeg oppsøkte plasstillitsvalgt, Mona Lucas, og ble avvist. Verneombud, Hugo Berntsen, lovet gang etter gang å sjekke hva han kunne gjøre, men jeg ventet forgjeves. Når jeg etterspurte håndtering, hadde han enten glemt eller ikke hatt tid. Det hele var fornedrende. Jeg ble behandlet som en uviktig som de egentlig ikke hadde tid til. Plasstillitsvalgt valgte derimot en mer og åpen og ærlig dialog. Hun sa rett ut at «dette hadde hun ikke tid til», og ba meg snakke med noen andre. Det var før hun endret taktikk og startet med kjeftbruk mot meg og trakassering i korridorene når hun så meg. At hun gjenfortalte om mine møter med henne gjorde ikke saken bedre. Dette er dokumentert og vil bli nærmere belyst under tema lydopptak. Derfor har det vært tøft å lese hvilket mandat disse to har og hvordan de egentlig skal ivareta sine verv og arbeidstakere.

Jeg skriver om noe som ingen skulle behøvd å skrive om, langt mindre oppleve. Jeg skriver om noe få vil lese og noen ikke forstår, og andre igjen blir brydd av å lese. Jeg ble fanget i en varslerrolle og erfarte at det fantes ikke styrke igjen til noe annet enn å bare være situasjon. Jeg skriver også for de mange ansiktsløse varslerne som har vært ofre for hensynsløse ledere rundt om i kommuner og fått livene sine ødelagt. En fellesnevner er at de fleste har opplevd varslerrollen som svært belastende og ødeleggende. Flere har skrevet bok om sine erfaringer. Jeg ser ikke på min erfaring som veldig unik, men snarere en «blåkopi» og eksempel på at handtering av varslingssaker har svært mange likhetsstrekk. Dette er skremmende, ikke minst fordi denne «handteringen» på tvers av bransje og sektor, som nok er mer omfattende enn vi aner foretas av ledere som skal påse at både Helse, miljø og sikkerhet (HMS) og Arbeidsmiljøloven (AML) blir ivaretatt på arbeidsplassen. I stedet iverksettes et omfattende spill for å kneble varsleren. Arbeidsgivers handtering av varslingene har i realiteten foregått i 6 år, en prosess som ikke hensyntok meg som sykmeldt og utgjorde en stor tilleggsbelastning. En periode som har vært fullstendig absurd. Jeg var sykmeldt på grunn av arbeidssituasjon, men hadde fulltidsjobb med å bli ivaretatt iht. lovverket. Jeg måtte påpekte for arbeidsgiver, UDF og etter hvert ekstern aktør lovverket og betale flere hundre tusen for advokat som skulle sikre mine rettigheter. Å ivareta egen helse og familie var det ikke tid til. Alle våkne timer og all energi gikk med til saken.

Jeg gjør det som er min etiske plikt og varsler tjenestevei om avvik, men ansvarlige forsøker i steder å dekke over og bagatellisere. Gjengjeldelser starter umiddelbart i form av mobbing og trakassering. Ledelse tar ikke tak i saken slik de plikter, men roter det til med blant annet å avsløre meg som varsler og gi meg kritikk for å ha sagt fra. De bidrar til en uavklart situasjon som gjør at misnøye får gro om seg på arbeidsplassen. Jeg kommer i den situasjon at jeg blir tvunget til å benytte meg av ytringsfriheten. Forsøkene på å stoppe meg blir dermed både oppsiktsvekkende og spekulative. Sakte, men sikkert får jeg innsikt i et «system» som er mer opptatt av å ta vare på seg selv enn på varsleren. Det inkluderer trusler og ulovlige handlinger fra enhetsleder, inspektør og kommunaldirektør i forsøk på å tvinge meg inn i en prosess som viser seg å være ulovlig. Ved å operere med overrumplingsstrategier som korte frister før møter forsøker de å spille meg ut, at jeg var sykmeldt tok de ikke hensyn til, innkalling ble sendt allikevel med trusler om hva som kunne skje hvis jeg ikke stilte opp. Uklare eller manglende agenda før møter var en annen måte å lamme meg på.

Ved å påpeke avvik og stille spørsmål ble jeg sett på som oppvigler og et uromoment. I stedet for å komme meg i møte med skolens regelverk valgte de motstrategier. Til slutt satt jeg igjen med en følelse at det var jeg som eide problemene. Det som var inspektørs ansvar ble skjøvet over på meg, jeg ble bedt om å finne tid til møter og finne løsninger. Unnlatelser ble daglig kost. Det kunne gå uker og måneder før jeg fikk respons på mail vedrørende mobbing/trakassering eller hvor jeg etterspurte møter. Jeg levde under en konfliktunnvikende ledelse med en helsefarlig personalpolitikk. Ledere som ikke evnet å stille de ubehagelige og kritiske spørsmål. I stedet møter arbeidsgiver meg med sitt kobbel av advokater og rådgivere. En hel eskorte mot lille meg. Korte innkallingsfrister gjorde det noen ganger vanskelig å få ordnet med tillitsperson. Agenda for møte var ofte en mangelvare og møtene ble som regel tøffe der jeg verken følte meg hørt eller ivaretatt. Jeg preges av situasjon. Det er ikke varslingene og hendelsene isolert sett som gjør mest vondt, det er ledelsens handtering som er i ferd med å slite meg i stykker.

Begrepet «varsling» og det fraværende

Begrepet «varsling» har sitt opphav i det engelske «whistleblowing». I dette ligger det at noen «blåser i fløyten» ved å gi lyd, for å påkalle oppmerksomhet. I diverse idretter bruker dommer fløyten for å tilkjennegi at spilleregler brytes. En blir ikke automatisk varsler ved å si ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Varsler blir man først når ledelse ikke verdsetter informasjon og unnlater å følge lovverk.

«I dag brukes begrepet når arbeidstaker sier ifra om kritikkverdige forhold i virksomheten. Begrepet må forstås i vid betydning. Det må være tilstrekkelig at arbeidstaker har sagt ifra. Det er ikke relevant om dette er gjort skriftlig, muntlig, skarpt og poengtert, eller mer avdempet og forsiktig. Retten til å varsle og forbud mot gjengjeldelse ved varsling er i dag lovfestet i arbeidsmiljøloven §§ 2-4 og 2-5. (Wik og Sortland, 2013).

Lite visste jeg at jeg var det en kaller varsler da jeg i skoleåret 2006/07 for første gang varslet om avvik på arbeidsplassen. Varslingssystemet var ikke implementert i regelverket på min arbeidsplass og begrepet varsling var aldri brukt. For meg handlet det derfor om å si ifra. Jeg sa fra muntlig om kritikkverdige forhold til mine nærmeste ledere. Det startet i kollegiet med enkeltepisoder som påvirket mitt arbeid, både direkte og indirekte. Jeg vegret meg i det lengste for å si fra for det kjentes både uønsket og selvødeleggende å måtte varsle om for eksempel kolleger. Men hvor lenge skulle jeg som lærer sitte på lokket uten å si fra? Når det begynte å gå ut over elever hadde jeg ikke samvittighet til å holde tett lenger. Det var godt også å løfte børa over dit den hørte hjemme og jeg levde i god tro om at disse varslingene ble handtert slik de skulle. Det skulle vise seg noe helt annet, men det fikk jeg ikke vite før 8 år senere i et møte. Ingen ting var handtert, ikke en gang dokumentert og som enhetsleder sa: «Regelverket var ikke oppe og gikk på den tiden.» Det var en sjokkartet beskjed å få. Hva dette kunne medført for involverte elever har gitt meg mange søvnløse netter. Jeg søkte permisjon et år og da jeg var tilbake var det heller ikke noe som tydet på at det var gjort noe for å følge opp lovnader om å «rydde opp». I starten var vi flere og mange ga uttrykk for støtte. Men etter hvert som jeg ble avslørt som varsler og gjengjeldelser begynte å bre om seg trakk de fleste seg unna. Noen ga meg en forklaring, de fleste ikke.

Behovet for å sette ord på ting

Da problemene begynte for alvor ble skriving og notater en måte å behandle tankerekkene på. Særlig når hukommelsesproblemer begynte å gjøre seg gjeldende og jeg ble mer preget helsemessig, var det å ta notater viktig for meg. Skriving kan også handle om å forandre seg selv. Det å gå tilbake og inn i historien kjennes skummelt, men tror jeg er nødvendig for å kunne bli et helt menneske igjen. Smertefulle opplevelser har påvirket mitt tankemønster og hele min adferd og bidratt til at jeg ikke har vært meg selv. Etter hvert utviklet skrivingen seg til noe mer – noe livsviktig og i tiden etter sykmelding bruker jeg skriving for å prøve å forstå det som har skjedd. Når det i perioder var fysisk vondt å stå opp om morgenen hadde jeg et sterkt behov for å finne en mening i det vonde. Ved insinuasjoner fra ledelse og kollegaer og ved å sette folk opp mot hverandre ble det sådd en disharmoni. Jeg ble fratatt informasjon litt etter litt, for så at de kunne bruke det mot meg. Jeg kunne få kjeft for ikke å ha deltatt på en sosial tilstelning i klassen, som jeg ikke hadde fått informasjon om på forhånd. Å hindre reel informasjon er av essensiell betydning når man vil redusere et offer til avmektighet. Litt etter litt ble jeg isolert, og ledelsen håndterte det med å be meg ta fri eller sykmelde meg. Angrep og en form for ikke-verbal kommunikasjon: oppgitte sukk, foraktelige blikk, uvennlige bemerkninger, fortielser, unngåelse, overseelse, ondsinnet sladder satt ut om meg som lærer og privatperson ble en del av dagliglivet på jobb. Gjentatte ganger opplevde jeg at «beskrivelser» fra mobbere fikk plass på referat/notat, mens mine forklaringer aldri ble referert. Mine forklaringer og dokumentasjoner til ledelse bare «forsvant» og igjen stod: Rita vil ikke samarbeide. Rita møtte ikke opp til møter.. Løgn farer som kjent fort fra munn til munn, og er vanskelig å stoppe. Dette var angrep på meg som pedagog, men også angrep på min identitet. Uten folk rundt meg som ga meg positive tilbakemeldinger hadde det fort gått på æren løs. Jeg arbeidet hardt og var dedikert i min lærergjerning. Jeg var «lærer» store deler av døgnet, engasjert og alltid på søken etter gode ideer til undervisningen. Derfor var det så urimelig det som ble sagt og gjort.

«Man innretter seg slik at offeret vet hva som foregår, men er ute av stand til å forsvare seg. Ved insinuasjoner og tydelige preferanser provoserer man fram sjalusi, man setter folk opp mot hverandre, man sår disharmoni. … så begynte angrepene å komme fra ledelse, jeg ble fratatt informasjon litt etter litt. Å hindre reell informasjon er av essensiell betydning når man vil redusere et offer til avmektighet. Litt etter litt ble jeg isolert, og til slutt bedt om å dra hjem, istedenfor at de tok opp «problemene» der og da.» (Fra dagboka)

Etter hvert som jeg begynner å stille spørsmål og etterlyse handtering fra ledelse skjer en holdningsendring. Det blir flere «halvsagte setninger» og en ny taktikk hvor taushet blir påfallende. Så følger benektelser, unnlatelser, bagatellisering, uthaling av tid. Noen av dem som skal ivareta meg forsøker å styre meg ved hjelp av trusler. Jeg blir fremstilt som «angiver». Skriftlige etterspørsler ble mislikt av leder, og jeg blir bedt om å ikke sende mail, men komme til kontoret hvis det er noe. Ulydig som jeg var fortsetter jeg, noe som førte til at jeg ble bedt om å makulere alt skriftlig. Ledelsen og de ansvarlige blir mobbernes forlengende arm. De adopterer noen av metodene. Jeg blir oppfordret av ledelse til å legge sakene død. At jeg ikke godtok dette, men fortsatte å stå på mine krav, gjorde at jeg ble straffet. For eksempel ved at jeg ble pålagt oppgaver jeg ikke skulle hatt, plutselig og uten grunngivning satt ned i stilling, unnlot å sette inn vikar for meg og at viktige beskjeder ble “glemt” videreformidlet, var noe som fikk konsekvenser både for meg og elever.

Hvem vil egentlig være en varsler?

Hvem vil frivillig «sladre» på kollega eller sjefen? Være den som tar «uskylden fra bedriften» og lager riper i lakken på et tilsynelatende plettfritt ytre? Bli en budbringer som risikerer liv og helse og blir straffet for noe begått av andre. Jeg ønsket det ikke. Men minst av alt vil jeg være den som ikke står opp for meg selv og andre, og det jeg tror på. Etter flere år i «kommunens klør» føler jeg meg berettet til å kunne si noe om hvordan varsling mottas og handteres. Jeg har uten å ville det tilegnet meg et underlag og en erfaringskompetanse nok til å stadfeste at det kan være forbundet med risikosport å varsle innad i Tromsø kommune.

Å være varsler i Tromsø kommune er David kamp mot Goliat. Fra første møte stilte arbeidsgiver opp med et kobbel av jurister og rådgivere. «Lille meg» tenkte kanskje i et naivt øyeblikk at det var for å sikre ivaretakelse av den ansatte, men nei, det er for å sikre egne interesser! Så snart jeg ytret om noe kritikkverdig ble det satt inn utstøtelsesmekanismer. Hvordan kunne jeg vite at for å varsle måtte jeg være forberedt med tungt skyts – tillitspersoner og opptaker som en nødvendighet. At for å unngå å bli fullstendig overkjørt var det nødvendig å ta i bruk metoder som vanligvis er forbeholdt det kriminelle nettverk? Jeg mistet tidlig tilgang til felles datasystem, dokumenter forsvant, referater var så ugjenkjennelige at jeg flere ganger trodde jeg hadde fått feile papirer. Overgriperne stod sterkest og selv etter fremlegg av dokumenterte avvik og erkjennelser fra rektor, fortsatte ansvarlige å motarbeide og skjule avvik. Å stemple avvik som personalsak er regelen i tillegg til å være raus med konfliktbegrepet. Sviket fra de som skulle lede og ivareta meg som varsler og menneske har vært inngripende og ødeleggende.

Tilsynsmyndigheter som Bedriftshelsetjenesten og Arbeidstilsynet har vist seg å være illusoriske hjelpere for de som er utsatt for mobbing, trakassering og gjengjeldelse på arbeidsplassen. Der avvises det meste og det unngås å kritisere arbeidsgivere. Det er et paradoks at det mest ubarmhjertige, nådeløse, rigide og ufornuftige øyeblikk har jeg møtt på kontor hos arbeidsgiver. Her fant jeg nikkedukkene og den autoritære fremtoningen som hadde med seg sine «egne svar» inn i møter, fullstendig uinteressert i mine forklaringer.

Så hvorfor holdt jeg fram og ikke bare ga opp mens leken var god? Et spørsmål jeg har fått noen ganger og stort sett fra tidligere kollegaer. Av dem ble jeg anbefalt å trekke anmeldelse til Arbeidstilsynet da «det ville skade skolens omdømme». Jeg oppfattet dette som kunnskapsløst og svært provoserende. De kunne like gjerne spurt hvorfor har vi lover og regler? Jeg mener at det er selvsagt at ulovligheter må bli lyssatt. At noen på min gamle arbeidsplass hadde sterke motforestillinger mot dette istedenfor å stille spørsmål om hva arbeidsmiljøloven sier og hva situasjonen gjorde med meg, bekreftet at jeg var på riktig vei.

Jeg ser på dette som mitt bidrag i det som jeg mener er et økende problem. Det er ikke enkelthendelser, men summen av hendelser som har vært en drivkraft i skrivingen. Jeg har lenge vært i knestående, men er på vei opp i stående. Det er en viktig forskjell. Jeg har lært at arbeidslivet kan være veldig skjørt og uforutsigbart. En har ingen garanti for noe, men jeg har trua på at det er akkurat nå mens jeg fortsatt har erfarings-skoene på, at jeg kan bruke det til noe fremmende. Ikke bare til en personlig vekst, men også et bidrag for andre – at mine erfaringer kan være gjenkjennende og gi håp om noe bedre. Et bidrag som viser at selv om det ser mørkt ut, kan det være verdt å kjempe, og at det kan bli bra til slutt. Undersøkelse gjort i Danmark viser at hver 2. arbeidstaker er vitne til at kollega blir trakassert/mobbet, og ifølge Idébankens temahefte om mobbing i arbeidslivet (Einarson) er det ikke grunn til å tro at det i Norge er så mye bedre. Norske arbeidsgivere har uten tvil noen terskler som bør senkes, ikke minst i forhold til det skambelagte som vanskeliggjør åpenhet. Det må bli mer greit å si fra, og forebyggende tiltak må inn allerede på barneskolenivå. Det må etterspørres strengere krav til arbeidsgivers handtering av denne type problematikk, og terskelen må senkes i forhold til sanksjoner ved mislighold av regelverk. La det være klart at disse jeg har hatt mest med å gjøre i Tromsø kommune ikke er ferskinger i bokseringen, men erfarne i handtering av varslingssaker og de vet hva som kreves for å kvele budbringeren. Målet har nok aldri vært å få fram sannheten, men snarere å stoppe munnen på plagsomme «oppviglere». Naturlig nok bidrar slikt til at tilliten til det offentlige blir skakkjørt.

Det spesielle med denne typen saker er at det skjer innenfor et formelt maktsystem som blant annet er regulert i Arbeidsmiljøloven. En fellesnevner i økningen av slike saker er en arbeidsplass hvor man avviker fra prosesser i forhold til oppfølging. Arbeidsmiljøloven med sine overordnede retningslinjer blir ikke fulgt for å ivareta den enkeltes arbeidsmiljø. Det systemet som skal beskytte arbeidstakerne fungerer ikke når det virkelig gjelder. Det viser seg et imponerende regelverk som ikke er i bruk, men som kun er et glansbilde. Jeg oppdaget et maktsystem i systemet, hvor flere uformelle «ledere» gikk rundt som småkonger og slikket sine ledere opp etter ryggen. Styrt etter følelser og ikke etter regelverket. Ved å påpeke avvik, ble jeg derfor sett på som en oppvigler og et uro-moment. En konfliktunnvikende ledelse hvor angrep var letteste utvei satte i gang et angrep av motstrategier som ganske snart ga utslag, både psykisk og fysisk. Personalpolitikken fungerte på dette tidspunkt etter «følelsesstrategien» og skulle vise seg å være direkte helsefarlig.

Dette handler om noe så selvfølgelig som å ta tilbake det som er stjålet fra meg, og sette en finger i pannen på de som har forårsaket ødelagte liv. En prosess som hele veien har vært preget av uforutsigbarhet og tilfeldigheter. Jeg har over mange år respektert og tatt hensyn til ulike tilsyns behandlingsfrister, men i dag er jeg fri til å gjøre hva jeg vil med min egen historie. Min rettferdighetssans er større enn redselen for å skrape i lakken. Motstand har økt motivasjon for å fortsette arbeidet for å få fram historien. Skambefengte tema må snakkes høyt om – slike følelser må omgjøres til ord og rettes mot overgriper. Det er når en trosser skammen og snakker høyt at det skambelagte får hvile. All motivasjon jeg har blitt fratatt og alle følelsene jeg har måttet undertrykke kan jeg nå sitte og hamre ned ved skrivebordet. Skuffelsen, raseriet, hevnlysten, fiendskapet. De andre og mer presentable og sobre sidene av meg er jeg ikke så opptatt av å fremstille. Det er de mer mørke sidene som blir forsterket i møte med varsling.

«Forskning gjennom de siste tjue årene viser at mellom fire og fem prosent av norske arbeidstakere opplever alvorlig mobbing på jobben. Det å bli utsatt for mobbing kan være svært belastende og føre til alvorlige mentale og psykosomatiske helseplager. I enkelte ekstreme tilfeller har de som har vært utsatt valgt å ta sitt eget liv.» (Arbeidsmiljøloven nr-2-11)

«Arbeidstilsynets funn i Tromsø er nedslående. De varsler om seks omfattende pålegg for å utbedre ansattes helse, miljø og sikkerhet. Situasjonen er kritisk for kommunen, som iherdig hevder sin uskyld. Vel, Tromsø kommune ligger på landstoppen i sykefravær. Det er en plausibel indikasjon på at noe ligger og råtner bak glassfasaden.» (Magasinet, Dagbladet 17. desember 2011 – 1.1.)

Artikkelen så jeg ikke før mange år senere, for på den tiden den kom ut, studerte jeg ikke den type stoff noe nøyere. Artikkel kunne vært trykket slik den er, i sin helhet, bare byttet ut helseetaten i Tromsø med skole- og undervisningstjenesten i Tromsø. Uansett hadde den nok ikke vært til hjelp der jeg kavet rundt. Hjernen min var ikke i stand til å ta inn over seg hva som foregikk på utsiden. Den strevde på innsiden og hadde sin fulle hyre med å berge forstanden. Men la meg ta det fra begynnelsen.

Over halvparten av vår våkne tid benyttes i lange perioder av livet på arbeid. Jobb er en viktig del av livet fordi det gir mulighet for selvrealisering, fellesskap og mening.

Jeg var ansatt som lærer ved en av de største ungdomsskolene i Tromsø. Relativt fersk spesialpedagog med påbygning i fag jeg synes var interessante og spennende. Etter noen strevsomme år med små barn og utdannelse kunne jeg endelig høste av mine investeringer til livet og gikk inn i rollen som kontaktlærer med stor glød og energi. Å være godt voksen, nyutdannet og ærekjær er en slitsom kombinasjon, men til tross for lærerrollens lange og krevende arbeidsdager trivdes jeg. Som kontaktlærer for store klasser mangler det ikke på utfordringer og i rollen som spesialpedagog var jeg på mange måter alltid på jobb. At det var de elevene som skåret lavest på teoretiske fag, eller hadde andre utfordringer som lå mitt hjerte nærmest var et faktum. Av overraskende mange omtalt som «svake elever», en karakteristikk jeg ikke synes om og som jeg mener er høyst ufortjent, for hvem har rett til å kalle andre svak? Selv om de skårer lavt på såkalte tester, skårer de gjerne høyt i f.eks. praktisk estetiske fag. Og hvem har bestemt at teoretiske fag skal veie tyngst på vektskåla? Elever som skårer høyt i teoretiske fag, men ofte samtidig lavt i praktisk estetiske fag, kaller vi ikke svak! Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, men nevner problemstillingen da den har vært sentral i min lærergjerning og det har hendt at jeg har måttet forsvare egen mening. Å få undervise i praktisk estetiske fag var en takknemlig og givende oppgave. Her fikk elever som gang på gang opplevde nederlag i realfag vist frem andre talenter og egenskaper. Det å skape noe eget og unikt i kraft av egne hender kunne få hvem som helst til å skinne. Det hendte ofte, og jeg følte at jeg hadde funnet den perfekte fagkombinasjonen.

Min historie er klassisk. Arbeidsmiljøet er svært dårlig på kontoret og trakassering skjer daglig. Mange ser hva som skjer, men få tør å si ifra. Det hersker en fryktkultur. Jeg velger å følge reglene og går først til nærmeste ledelse. På dette stadiet blir jeg lyttet til, men jeg liker ikke svar jeg får; – Tror du overreagerer litt. – Kan umulig være slik du beskriver det, hun er jo så grei.. osv. Jeg følger en god stund inspektørs råd om å «overse ting og tro på at det er jeg som overreagerer». Men å sitte som passiv tilskuer til urett som blir begått mot andre og elever, blir vanskelig. Særlig vanskelig blir det når det parallelt med at jeg «lufter problematikk» for ledelse, startes opp en klassisk form for trakassering og «utstøtelsesmekanismer» mot meg. Kolleger blir «stumme», smilene stivere, invitasjoner uteblir, jeg blir fratatt arbeidsoppgaver og satt ned i stilling. Jeg blir avslørt som varsler og det utløser straks gjengjeldelser. Enhetsleder blir min «kontakt» vedrørende alt som har med sakene å gjøre, med det resultat at det går måneder og år på vent i forhold til enhetsleders lovnader om å «ta tak». Til slutt blir jeg anklaget for illojalitet og samarbeidsvansker på grunn av berettiget kritikk.

«Selv om vi trodde «mobbelærere» hørte gamle tider til, har vi også noen av dem i dag. I en situasjon der du skal vise at du er den sterkeste og skal mestre klassen din, er det enkelte som tyr til de samme virkemidler som mobberne gjør – og blir dermed en mobber, selv om en ikke hadde tenkt det. En får med seg klassen på å henge ut, gjøre narr av og kommentere enkeltelever eller grupper. Det kan oppleves som vanskelig å få gjort noe med denne formen for mobbing siden læreren er sjefen og den en er «avhengig» av for å få karakterer. Frykten for å få dårlige karakterer dersom en «angir» læreren, kan føre til at en heller velger å finne seg i trakasseringen.» Anne Tingelstad Wøien, Stortingsrepresentant og skolepolitisk talskvinne for Senterpartiet (Utdanning, nr 4 2010)

Det viser seg at det såkalte støtteapparatet ble en ekstra og dyrekjøpt belastning, da de som skal være der for å bistå ikke er der i virkeligheten. Tvert imot ble alt mye verre når Bedriftshelsetjenesten og Utdanningsforbundet (UDF) i Tromsø kommer inn i bildet. De samarbeider med arbeidsgiver. Arbeidskolleger begynner å unngå meg. Jeg ber om råd hos en venninne på jobb. Hun kan ikke forstå hvorfor jeg ikke «glemmer hele greia – Det har ikke nyttet når andre har sagt ifra, hvorfor skal de høre på deg? – Du vet at J er mongoloid, han er unnskyldt og ingen vits å varsle om han. – Mitt råd er at du glemmer hele saken og tenker på deg selv.. du får så mange imot deg, og det er ikke verdt det …»

Her kunne min historie sluttet, men jeg velger å være tro mot meg selv og fortsetter det som etter hvert blir en ensom kamp mot et helt system. Jeg «kommer ut av skapet som varsler» – engasjerer advokat og uttaler meg i media. Glansbildet om at varsleren er en viktig ressurs for arbeidsplassen, med sitt mot og sterke rettferdighetssans, viktig for innovasjon og nytenking, som våger å stille spørsmålene ingen andre våger, de som tar ansvar og yter det lille ekstra fordi de bryr seg i stor grad om arbeidsplassen, varsleren som er viktig for demokratiet og ytringsfriheten, de som stiller spørsmål der andre velger å tie harmonerer dårlig med virkeligheten. Der er varsleren som regel taperen. Når ledelse blir konfrontert kommer de ofte med sine standardsvar som egentlig ikke er noe svar, men ansvarsfraskrivelse: – Vi har full respekt for Esperø Hansens meninger, men vi er av en annen oppfatning og mener at vi ikke har gjort noe galt. – Vi ser at vi kanskje har vært dårlige til å informere og har kanskje noe å lære der. – Som leder kjenner jeg meg ikke igjen i kritikk om fryktkultur, og skulle gjerne sett at det ble konkretisert. Da hadde det kanskje vært mulig å gjøre noe med det.

«Jeg prøver å skrive ned alt før tankene går seg vill. Men det er vanskelig å beskrive tilstanden. Språket er ikke dekkende. Ordene er ikke oppfunnet som beskriver det godt nok. Dette året har jeg lært at man kan bli syk av andre mennesker, akkurat som en kan bli syk av kreft.»

Fra dagboka