Category: Ukategorisert (Page 3 of 4)

Utmattelsesfase: For slike som meg, som ikke ga opp tidligere, fortsetter en fase hvor du forsetter å kjempe imot, du går fra det ene møtet til det andre, men føler at du ikke blir tatt på alvor. Det skjer ikke noe. Du får ikke referater, du purrer og opplever at folk er “utilgjengelige”.  Midt opp i alt prøver du å gjøre arbeidet ditt.

3. november – Rektor overser igjen mitt svar

Rektor sender e-post hvor han ber om at jeg så snart som mulig gir han en tilbakemelding på når vi kan gjennomføre avklaringsmøte. Han ser det som svært viktig at vi så raskt som mulig får gjennomført dette. Rektor svarer meg som om han ikke leser mine e-poster og tar heller ikke notis av leges råd. «Vi må ha møtet nå.. du må stille opp på det. Jeg sender deg ny innkallelse.» Og bare for å ha det klart og som jeg i tidligere innlegg har vist til, så har jeg allerede stilt opp i mange møter, men de passet ikke inn i skolens skjema – feil agenda fra min side…

Mitt svar:

«Hei! Som jeg skrev, så ønsker jeg et skriftlig svar på hva dere i ledelsen tenker å gjøre fremover vedrørende det som har fremkommet av trakassering m.m. mot meg i løpet av året. Vi avventer med “å rydde plass” til møte til jeg har fått ei tilbakemelding. Mvh Rita»

«§ 2-3 i Arbeidstilsynsmiljøloven omhandler arbeidstakeren og deres medvirkningsplikt. Som arbeidstaker skal man videreformidle når man ser at sin kollega blir diskriminert eller trakassert.»

6. november – De tause mobberne

«Passive mobbere er de verste. Alle som ser og hører urett, men ikke tør å reagere av frykt for å bli den neste. Kolleger har feiget ut, en etter en med sine diffuse svar og unnvikende adferd til de til slutt nærmest er usynlige. De sier at de både ser og hører urett, men tør ikke ta standpunkt av frykt for at de skal bli den neste. En av disse var «Kristiane», som jeg hadde sett fram til å dele kontor med. Vi som har fått et godt og nært kollegialt vennskap gjennom  flere år. Nå virker hun nervøs og engstelig og ber om forståelse.. Hun «føler presset fra sterke krefter og må trekke seg tilbake» og må ta hensyn til seg selv. Nå er en mur i glasstein på tur å reise seg mellom oss. De forteller først hvor mye de verdsetter meg som kollega og menneske.. og så ber de om forståelse? … De velger den letteste motstands vei – å beskytte seg selv og skylder på travelhet og frykt for å bli den neste. I praksis gir de sin tause stemme til mobberne og en stille aksept til en utro ledelse og en ukultur som bare vil fortsette i samme spor. Ja, det er «et ynkelig valg», som «Hilde» en annen kollega beskriver det hele.

««Kristiane» er ofte nervøs, men nå virket hun tilnærmet nevrotisk. Hun sa hun måtte snakke med meg. Hun så seg rundt før hun lukket døra bak seg. Det var som om hun kom på besøk til sitt eget kontor. Fra skoleåret startet var hun blitt som en fremmed. Hun som hadde insistert på at vi måtte få kontor sammen. Nå stod hun her mens hun toet sine hender som en stakkar. Det gjelder de ryktene som går her på huset, sa hun. Hvilke rykter spurte jeg. Hun stotret fram rykter om at jeg stod bak lydopptaket. Ok, sa jeg, er det et problem for deg? Unni hadde advart henne om at ved å bli sett mye sammen med meg så kunne det misforstås. Folk kunne da mistenke at vi, hun og jeg, samarbeidet om lydopptaket!! Blikket hennes møtte ikke mitt. «Jeg må ta vare på meg selv. Du vet jo at jeg har mitt å slite med og klarer ikke å ta flere bekymringer inn over meg». Jeg hadde problemer med å følge henne. Ord rant som varm lava gjennom meg. noe ugjenkjennelig, som et annet språk. Bente kom inn og jeg så lettelsen i blikket til «Kristiane». Jeg kan fortsatt fornemme den sterke følelsen av kvalme og uvirkelighet.»

Fra dagboka

Andre er opptatt av karriere og frykter gjengjeldelser som kan hindre de på veien mot en eventuell forfremmelse, og derfor unnlater å stille opp. «Marja» er en av dem, hun strever seg opp og fram og ofrer mye på veien fram mot lønnsforhøyelse. Hun liker å være midtpunkt og for å tekkes alle må hun «snu kappa etter vinden». Jeg skriver til henne: «Hvis du virkelig har belegg for at alle sammen har sagt det, da må du faktisk hørt det fra alle. Vil det si at du deltar i slike “samtaler”, og hva gjør du da? Stiller du opp og forsvarer meg?» «Marja» misliker innholdet i min mail og brått er den gode tonen borte. Hun opptrer nå arrogant, kommer med syrlige spark og finner det for godt å benekte fakta. Jeg tåler det, men misliker hennes spydighet og latterliggjøring av min måte å bearbeide traumene på. Hun evner dessverre ikke å se egen rolle i det hele, fraskriver seg ansvar, trekker «dårlig-hukommelse-kortet» og truer med advokat hvis jeg siterer henne vedrørende «J». Hun kunne også meddele at hun hadde svært lite sansen for det jeg skrev og særlig «det hun kunne lese mellom linjene» …»

«Hei, jeg ønsker deg virkelig alt godt framover i livet ditt, men jeg tror ikke vi har så godt av og treffes. På meg virker det som om du har forventninger til meg som jeg ikke klarer å innfri, og et vennskap tuftet på misnøye el annet grums har nok ikke livets rett. Jeg syns du er et fint menneske, og har mange gode minner etter fine samtaler. Håper vi kan være fb venner og ellers snakkes når vi møtes. Ha en god høst, hilsen fra meg 🙂 »

Maria Holst 15. aug. 2013 kl. 23:00

20. november – Rektor nekter å svare meg skriftlig!

Sist, men ikke minst er ledelsens taushet det største problemet. Når tillitsperson retter pekefinger mot meg og skriker: «det er henne» og ingen reagerer, da er det lett å forstå at tausheten blir sett på som en støtteerklæring og en katalysator for lynsjemobben. Ledernes passivitet har utvilsomt bidratt til eskalering og gitt mobberne en slags bekreftelse på at de er på rett vei. Ved å unnlate å lede og innta en «vent og se» holdning, legger man til rette for frustrasjon og spekulasjon. Slik sett får sentrale personer en gavepakke fra ledelse. Jeg etterspør handling og får beskjed som: «Jeg svarer deg ikke på mail, og hvis det er noe må du komme på kontoret». Det er lett å se strategien til skolens ledelse og at unngåelse av dokumentering er viktig. Nedenfor etterlyser rektor mine «forventninger». Han har retningslinjer å forholde seg til, men spiller hele tiden ballen over til meg for på den måten kjøpe seg tid. Rektor bruker fortsatt begrepet “konflikt” og unngår varsling/innhold i sak, sannsynligvis for å ufarliggjøre problemet. Det høres ikke så alvorlig ut da…

«Hei Rita.

Jeg kommer ikke til å svare pr e-post når det gjelder behandlingen av denne saken. (..)

Jeg har innkalt deg til et forventningsavklaringsmøte. I dette møte vil jeg gå gjennom hvordan vi har behandlet denne saken fra den ble meldt, og avklare forventninger framover. Forventninger fra deg som arbeidstaker og forventninger fra meg som arbeidsgiver. […]Dersom dette ikke skjer vil jeg torsdag 22.11 sende deg en ny innkalling til slikt møte.

Mvh. Rolf Øistein»

Når ledere er helsefarlige

Jeg opplever min leder som farlig passiv. En «vent å se» – holdning som skaper frustrasjon. Er leder konfliktsky er det bare de mest handlekraftige og tålmodige som holder ut lenge nok – enten med en dyrekjøpt løsning på problemet eller kapitulasjon. Prisen kan uansett bli høy når regnskapet gjøres opp. For min del blir det mange skada relasjoner fordi leder mer eller mindre bevisst overlater problemene til meg. Det kan være utydelige eller manglende beskjeder som skaper misforståelser og irritasjon. Hvis ikke hver enkelt blir ansvarliggjort og fulgt opp, flyter det hele ut og pulveriseres. En kan ikke gjøre noe stykkevis og delt, en kan ikke ha 50 % ansvar for en oppgave. Jeg opplever inspektør til tider usynlig og som ligger mer bak enn foran i feltet. Det er ikke passende avstand mellom leder og oss medarbeiderne og når avstanden er for stor blir også kommunikasjonen dårlig.

Når jeg opplever ansvarsfraskrivelse i jobben og etter hvert sier fra, kom et rykte om at jeg springer til leder straks det er noe. Sannheten er at jeg hadde tatt flere runder med meg selv og andre før jeg gikk til det skritt. Utført timevis med arbeid andre skulle gjort, brukt helger til skriving av individuelle opplæringsplaner og rettet oppgaver som var andres ansvar, besvart/meglet med foreldre/foresatte osv. Terskelen inn til leders kontor var høy. Nettopp fordi en setter seg selv i en sårbar posisjon og redselen for egen utilstrekkelighet blir aktivisert. Jeg bet tennene sammen, hevet hodet og tenkte at dette skal jeg klare. Men samtidig ble det mentale immunforsvaret brutt ned og det kommer til et punkt der jeg måtte erkjenne at jeg når ikke fram og hverdagen er blitt problematisk. Gjøremål og forpliktelser som ellers gikk på automatikk ble utfordrende. Lapper og alarm for det meste ble en nødvendighet for å huske avtaler, parkering, telefoner, treningstimer og besøk, regninger som forfaller … Når hukommelsen gikk i svart, gikk det ikke lang tid før kroppen fulgte etter og gjennomgripende tap av energi. Jeg vet hvordan det kjennes i kroppen etter flere mil lang fjelltur. Slik kjentes det uten at jeg hadde beveget meg en kilometer – tyngden i armer og ben. Det jeg tidligere har tatt på strak arm av forberedelser og undervisning brukte jeg nå lang tid på. Alt måtte skrives ned og jeg opererte med «handlelister» forberedt ned til minste detalj. Men alt kunne ikke forberedes og det skapte en økende bekymring. Alt dette gjorde meg sliten – av å huske, slå opp basis kunnskap, ord og begreper …

21. november – Oppfølgingsplan ved sykmelding, enhetsleder feilinformerer NAV

Etter purring fra NAV og varsel om sanksjon blir omsider Oppfølgingsplan for sykmelding innsendt, 3 måneder etter utgått frist. «Planen skal være et dynamisk verktøy i oppfølgingsarbeidet og revideres underveis i sykefraværsløpet, for eksempel i forbindelse med dialogmøter. Oppfølgingsplanen skal sendes uoppfordret til sykmelder når den er utarbeidet første gang (dvs. ved 4 uker). Under Tiltak skal bl.a. beskrives hvilke konkrete tiltak som avtales for at arbeidstaker skal være i eller komme tilbake til arbeid. Videre skal det gis informasjon som er viktig i vurdering og tilrettelegging eller andre tiltak.»

Følgende fylles ut av rektor:

Beskrivelse av tiltak: «Rita E. Hansen har kun undervisning på 10. års trinn».

Behov for bistand fra andre: «Arbeidsmiljøtjenesten i Tromsø kommune har vært engasjert i denne saken»

Behov for avklaring med lege/sykmelder: Her mangler opplysninger.

Tilrettelagt arbeid ikke mulig: «Pr.3.10.2012 var det ikke mulig pga av en personalsak som oppleves som belastende for Rita E. Hansen. Det er imidlertid mulig å gi henne økt stillingsprosent innen annet arbeid. Eks. Undervisning av elever med tilretteleggingsbehov på 10.trinn.»

Har arbeidstaker medvirket til gjennomføring av oppfølgingsplanen: «ja». (Noe som ikke medfører riktighet. Jeg har ikke på noe tidspunkt medvirket til utfylling av skjema.)

Vurdering – effekt av tiltak: «Tiltaket har ført til at hun fortsatt står i 25% arbeid, og har pr. dato ikke ytterligere redusert sin stilling.»

Rektor visste at det var en stor mulighet for at jeg ble sykmeldt, men har allikevel underskrevet dette dagen før 100 % sykmelding! Det er derfor betimelig å spørre seg hvorfor han ikke korrigerte og informerte om avgjørende endringer i min jobbsituasjon? Han unnlater fakta – holder tilbake opplysninger for NAV og får det til å virke som om arbeidstaker har det bra. Under effekt av tiltak skriver rektor at «hun fortsatt står i 25% arbeid […]». Rektor bruker her som tiltak at jeg ble tvunget ned fra 50 til 25 % stilling! Rektor har ikke fylt ut siste side med Utfyllende opplysninger.. Enhetsleder tar heller ikke med legens påskrift: «sykmeldt på grunn av mobbing/trakassering på arbeidsplassen.»

«Fyll ut planen sammen med arbeidstakeren og kryss av dersom du har behov for bistand fra NAV.

NAV – vedrørende oppfølgingsplan l, punkt 1)

22. november – Lynet slår ned (igjen) på kontoret

Den store «smellen» kom fortere enn ventet og det tok «Reidar» seg av på kontoret mitt. Det som har forundret meg er at nettopp noen av de som jeg hadde veldig god kjemi med viser seg å være blant verstingene etter at jeg varslet. Eller så kjennes det verre fordi vi kjenner hverandre godt. Det er vondt når de du har hatt tillit til og vært fortrolige med vender deg ryggen. De jeg forventet skulle stille opp. En annen forklaring er at slike som «Reidar» hadde også god relasjon med de som stod i bresjen for mobbingen..

«Jeg sitter opptatt med planlegging når «Reidar», min mannlige kollega begynner å stille meg spørsmål vedrørende opptaket og min uttalelse til media. Jeg har merket at han har blitt mer mutt og stille i mitt nærvær. Borte er den gode tonen, nå er han bare provoserende. «Hvorfor leverte du inn opptaket? Skjønner du ikke at du har satt skolen i et dårlig lys?» Når han ikke får de svar han ønsker blir han hissig og høylytt. Heldigvis, avbryter han seg selv fordi han må til time, det gir meg et pusterom. Men jeg er ikke lenger i stand til å utføre noe arbeid og begynner å pakke sakene mine. Før jeg rekker å komme meg ut er «Reidar» tilbake igjen. Rød i ansiktet av opphisselse stiller han seg i døråpningen og fortsetter utskjellingen. Jeg ber han lukke døren. «Det bestemmer jeg», roper han. Når jeg forsøker å forsvare meg blir han bare mer høyrøstet. Det kommer inn en tredje person som tilhører kontoret, men det hindrer ikke han i å fortsette.. Det hele er … vanvittig!»

FRA dagboka

22. november – Den helsemessige konsekvensen – 100 % sykmelding

To: Simonsen, Kirsten Cc: Barman-Jenssen, Rolf Øistein

Info til ledelsen.

Jeg vil med dette melde fra om grov sjikanering av […]. Første gang for fire uker siden og nå igjen i dag. Jeg gjengir ikke her alt som ble sagt, men verst er nok hans behov […] Han er svært høylytt. […] og […] til stede på kontoret under deler […] Svært ubehagelig og nok et eksempel på trakassering i all offentlighet! Hans forrige utbrudd bidro […]. Nå er jeg fullt sykemeldt.

Mvh Rita

Svar fra inspektør:

Hei Rita

Jeg er dessverre blitt syk, og er hjemme for tiden. Jeg har ordnet med at Bente Simone tar dine timer mens du er sykemeldt. Jeg har fått gitt beskjed om at hun tar kontakt med deg. Vedr. Episoden med […] har jeg orientert Rolf Øystein, og jeg antar han tar tak i denne.

Kirsten (min understreking).

_{«Når en person først har havnet i en posisjon der vedkommende føler seg mobbet, vil det være vanskelig for personen å komme seg ut av denne posisjonen. Har man først blitt merket som «avviker», må man oppføre seg mer normal enn «den normale» for at ens normalitet skal bli lagt merke til. Jo mer man protesterer mot «avvikene», desto mer bekrefter man dem.» «En motreaksjon på en slik situasjon kan være at man svarer med sosial tilbaketrekking. Man holder seg unna lunsjer eller møter, noe som igjen kan bekrefte de andres negative opplevelse av personen. Samtidig vil det også øke personens egen opplevelse av å være «satt utenfor». Denne situasjonen er ofte kjennetegnet av hjelpeløshet og fortvilelse, og for en del vil langvarig sykefravær oppleves som nødvendig for å mestre situasjonen.»}

Einarsen et al., 1994)». Fra Mobbing i arbeidslivet, Ståle Einarsen mfl., 2005.

«På legekontoret legger jeg av meg masken. Jeg faller sammen mens jeg beretter om realitetene på jobb. Jeg forteller om varslinger og gjengjeldelser. Jeg forsøker å beskrive helseplagene dette har medført – søvnproblemer, kvalme, hjertebank, konsentrasjonsproblemer og unngåelsesstrategier.. Innimellom gråtetokter forteller jeg om friåret som ble ødelagt.. pålagte arbeidsoppgaver i sykdomsperiode, arbeidsgivers unnvikelser og kommunaldirektørens omdefinering av varsling til konflikt. Jeg forteller om avisoppslag hvor arbeidsgiver henger meg ut. Oppå det hele legger jeg et lydopptak …»

To ganger har min lege gått til det skritt å sykemelde meg 100% i håp om at jeg skulle friskne til igjen, men også for å skjermes for nye overgrep. Å forlate skuta før rettferdigheten hadde seiret var vanskelig. Jeg erkjente samtidig at ledelse manglet ryggrad til å rydde opp. Jeg har vokst opp med mennesker som ikke la seg ned for ingenting – arbeidet skulle gå sin gang så lenge en greide å stå på beina. Mulig at dette innlærte stod i veien for at jeg ikke ga meg på et tidligere tidspunkt, men isteden jobbet hardere for å beholde min plass. Hele tiden engstelig for at noen skulle tro at jeg lurte meg unna. Hendelser med plasstillitsvalgt, «Ulla» og «Reidar» har gjort meg redd og jeg vegrer meg for å dra på arbeidsplassen. To som er informert om saken og som jeg har tillit til bytter på å være med meg. De sitter på en stol utenfor kontordøren mens jeg gjør nødvendige ærend/oppdaterer meg på skolens intranett, en tjeneste jeg av en eller annen grunn ikke har hatt tilgang til hjemmefra på flere måneder …

På mange måter er det farligere å bli sykmeldt og sendt hjem enn å være til stede i krigssonen, til tross for at en er satt ut av spill. Mens jeg fortsatt var på jobb hadde jeg muligheten til å delta i hva som foregikk. Nå var jeg fullstendig avskåret fra det som skjedde innenfor veggene på arbeidsplassen. Med meg utenfor «radarbildet» virket det som det nå var fritt frem, på den måten at ingen ting skjedde og som «Maylis» sa det: «alt er ved det gamle nå, inspektør og […] har fått noen andre å herse med».

«§ 5-3. (!) Enhver lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om at arbeidstaker lider av en yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven § 13-4, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakers arbeidssituasjon, skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet.»

Sykmelding eller IA- bedrift beskytter ikke mot fortsatt trakassering

Ved levering av sykmelding til inspektør, er hennes første reaksjon: «Hva gjør vi med vurderingsarbeidet? Kan du komme på jobb og gjøre det ferdig?» Til tross for full sykmelding blir jeg pålagt vurderinger og ferdigstilling av elevarbeid. Jobbrelaterte mail blir en stor tilleggsbelastning og pådrar meg mailvegring. 17.12. gir jeg beskjed til inspektør at jeg i en periode framover må avstå fra å åpne e-post, men mail fortsetter å strømme på.

Dagene hjemme blir belastende selv om jeg ikke er direkte eksponert for trakassering. Opplevelser tar ny form og forsterkes, og grubling og tankekjør tar større plass. Kroppen kjennes oppjaget, hjertet slår raskere og nettene blir søvnløse. Det hender jeg står opp og setter meg og skriver. På den måten kan jeg klare å tømme hodet for påtrengende tanker og få ro. Prinsippet med såkalt IA-skole (Inkluderende arbeidsliv), hvor skolen har påtatt seg å være mer offensive i forebygging og for å få folk tilbake i arbeid igjen, var ikke et gode for meg. Jeg ble stående utenfor – faglig og sosialt sett mistet jeg alt.

27. november – Purringer vedrørende “Reidar”

Jeg har fortsatt ikke fått tilbakemelding på e-post sendt 22. Jeg sender purring, men hører ikke noe mer vedrørende saken på kontoret. Ingen fra ledelse tar kontakt med meg.

Hei! Savner tilbakemelding på forrige e-post. Vedrørende morgendagen og vikar har jeg ikke fått noen beskjed om hvem som skal inn i timene, og har derfor ikke kunnet gi beskjeder/veiledning. […] På forhånd takk!

Mvh Rita

30. november – Rettelse av skjema sendt fra arbeidsgiver                       

Bente Henriksen, NAV- avd.Tromsø

Rettelse av tilbakemeldingsskjema fra arbeidsgiver.

Jeg viser til samtale med arbeidsleder 3.11., og ifølge kopi av tilbakemeldingsskjema datert samme dag fremkommer feile opplysninger i tillegg til vesentlige mangler.

Jeg har vært i ett møte i sykemeldingsperioden hvor jeg var tydelig på min opplevelse av arbeidssituasjon og tanker om hva som påvirker min arbeidsdag negativt. Inspektør K. Simonsen skulle overbringe dette videre til rette vedkommende (rektor Barman-Jenssen og/eller inspektør L. Vollan?). Hun var tydelig på at hun ikke ønsket å kobles inn i saken. Jeg tok kontakt med Simonsen dagen etter for å forsikre meg om at dette ble fulgt opp og at det jeg hadde formidlet var ført opp på skjema. Det viser seg imidlertid at dette ikke er blitt gjort, og derfor ber jeg om at de faktiske forhold blir dokumentert. Jeg er selvfølgelig ikke komfortabel med at jeg gikk med på å skrive under på et skjema som ikke var ferdig utfylt. Kopi ble ikke sendt meg.

Jeg har etterspurt kopi og det som framkommer på skjema og som er ført på i ettertid er uriktige opplysninger.

1. Under tilrettelegging ikke mulig og begrunnelse er det nevnt personalsak, det skal stå trakassering/mobbing, noe jeg også har understreket overfor inspektør.

2. Videre utrykte jeg misnøye over at det ikke er blitt tatt tak i enkeltepisoder av trakassering/mobbing som har vært og fortsatt er en stor belastning.

3. For meg var det også viktig at det fremkom at denne vanskelige situasjonen på jobb ikke er endret, men at uholdbare arbeidsforhold fortsatte videre utover høsten og vinteren. Situasjonen har tvert imot forverret seg og det har framkommet nye episoder med trakassering/mobbing, siste rapportert til Barman-Jenssen og K. Simonsen 22.11. Disse siste episodene bidro til at det ikke lenger var mulighet for meg å fungere på jobb og medførte full sykemelding. 

Mvh Rita Esperø Hansen

Kopi pr. mail/brev: Kirsten Simonsen, Rolf Øistein Barman-Jenssen, […]

Jeg har innlegg i avisa Nordlys under Min mening med overskrifta Mobbing på arbeidsplassen. Jeg er generell og nevner ikke navn eller sted. Jeg får mye positiv respons fra kjente og ukjente, men negative kommentarer fra inspektør og en håndfull ansatte ved Sommerlyst skole. .. (Blir lagt ut under Dokumenter: 18.1. – artikkel i avisa Nordlys ).  

13. september – noe av støtten jeg fikk:

«Hei Rita! Fint innlegg i avisa i dag. Kunne tenkt meg og ringe deg, men er usikker på om du er hjemme eller på jobb.. Solveig.» (kollega/Sommerlyst)

«Hei igjen.. Det e nån av oss som ser og vet korr skoen trøkke i forhold til innlegg av R.Ø.. G-H.» (kollega/Sommerlyst)

«Hei. Takk for saklig og meget presist beskrevet avisinnlegg i dagens NORDLYS! DU setter fokus på et enormt problem. Tusen takk! Hvis det passer, kan du kanskje få artikkelen din inn i Troms Folkeblad? Mvh. Helle Fjellstad Thomassen» (13/09/2012, 09:33)

«Noen opplysninger er av en slik karakter at offentligheten uansett bør få vite om dem. Arbeidstaker trenger derfor ikke å si fra internt først dersom opplysningene gjelder korrupsjon eller alvorlige forhold.»

Varsling om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, Varslings- og inkluderingsdepartementet

3. oktober – Tilrettelegging ikke mulig …

Etter to måneder blir jeg innkalt til samtale i forbindelse med sykmelding. Arbeidsgiver har ikke gjennomført tilretteleggingstiltak som han plikter. Under samtalen ønsker jeg mest av alt å snakke om hvordan jeg har det og ta opp ulike hendelser. Inspektør Simonsen tydeliggjør at det vil ikke hun komme inn på, men er noe rektor skal ta opp med meg om. Jeg spør om det vil bli ført opp på skjema, noe hun bekrefter, enten ved at det føres på eller at det blir levert et tilleggsskjema. Jeg stoler på dette, men det viser seg at skjema sendes inn slik det er – fattig på viktige fakta. Innledningsvis på skjema står: «Denne fylles ut i samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsleder så snart som mulig etter at det fra sykmelder foreligger vurdering av arbeidsmulighet ved sykdom. Dette gjelder i alle tilfeller av avventende sykmelding og eller der sykmelder gir innspill om alt tilbakemelding fra arbeidsplassen er nødvendig for sykmelder videre vurderinger.» Når jeg oppdager at leder ikke har overholdt avtalen sender jeg brev med korrigering øyeblikkelig til NAV, med kopi til arbeidsgiver.

Under rubrikk: Tilrettelegging ikke mulig – Begrunn:

«Etter en personaltur våren 2012 opplever Rita det vanskelig å stå i 50 % jobb. Dette fordi 25 % av jobben er knyttet til samarbeid med kolleger som var en del av konflikten. Skolen arbeider med å bedre arbeidsmiljøet etter denne konflikten.»

Min kommentar til leders notat: Dette er misvisende og lite konkret. Leder får det til å virke som at det er «en konflikt med kollegaer» og at det er hendt noe «etter en personaltur». Begge deler gir et feil bilde og her er jeg tilbøyelig til å tro at det er med overlegg leder ikke beskriver fakta og istedenfor “fabrikkerer sin egen versjon”. Alt av fakta er (som ellers) utelatt!!

Mobbing i praksis – fra dagboka:

Det er spesielt å sitte i et kontorfellesskap og sakte, men sikkert få bekreftelser på at intuisjoner ikke er grunnløse. Sarkasmen. Alle stemmer som forstummer når du entrer rommet, blikkene som brått tar en annen retning, de korte svarene eller de svarene du ikke får. Ignoreringen. Alle morgener hvor et «god morgen» isteden blir starten på en dårlig morgen. Bruk av dører og vinduer for manglende grensesetting. En etter hvert innøvd taktikk er å bruke det ene beinet å sparke igjen døra bakover. Flere av disse handlingene er det kanskje ikke andre som ser eller hører. Det er fordi de er eksklusive for meg! Hvis du spør noen om de så hva som hendte har de mest sannsynlig ikke sett eller hørt noe til tross for at de var til stede. Akkurat som sansene brått svikter. Rart, men det er helt sant! Jeg har selv sett og hørt det flere ganger. Jeg så at de var der for jeg var der selv, men når jeg konfronterte de for å få støtte, hadde de verken sett eller hørt noe. To husket engang ikke at de var til stede! Mobberne er en liten organisasjon i en organisasjon, de har et samarbeid om et felles prosjekt, hvor de har en felles forståelse og støtter hverandre. Et nettverk av relasjoner er sterkt, og har man først blitt viklet inn i det, er det vanskelig å bryte ut. Hvis, da vil du bli sett på som en sviker. Etter hvert som de blir husvarme, blir mobbingen mer dristig og mer direkte og åpne i sine handlinger. Slik som for eksempel å skrive innlegg i avisa.. Som dette skrevet av ei som selv har en svært aktiv rolle…

«Nok er nok! Sommerlyst skole har et fantastisk, engasjert og positivt personale og en aldeles utmerket ledelse! På Sommerlyst er det høyt under taket og alle drar “lasset” sammen for å få til en best mulig skole for elevene og for å få til et godt og trivelig miljø for alle. Jeg har jobbet som lærer på Sommerlyst i 15 år og kjenner meg overhodet ikke igjen i påstander om dårlig arbeidsmiljø og mobbekultur. Målet helliger middelet, altså avlyttingen. Slike metoder hører ikke hjemme i Norge i 2012! Unni Wilhelmsen, lærer Sommerlyst»

7. oktober – Avlytting publiseres i avisa

Rektor inntar en sentral rolle og inviterer presse på mitt kontor. Han sier til avisa at opptaket er på flere timer, videre at lærere snakker med hverandre og i telefonen. Hvordan kan han si dette når han, som han selv sier, ikke har lyttet til båndet?

10. oktober
Til: Hansen, Rita Esperø
Emne: Møte

Hei Rita. Vi snakket om å få tid til en prat i dag. Dessverre går det litt for fort her. Har vært på rådhuset før lunsj. Er innom nå for å hente nye papirer og drar til Tromstun 1145 og blir ut dagen. Ser at morgendagen er like full. Tar kontakt om jeg får til noen endringer. Beklager travelheten.

Mvh. Rolf Øistein»

13. oktober – Sak om avlytting henlegges

Rektor med ny uttalelse til avisa:

«Det er noe som er blitt tatt på alvor av skolen». «Vi har behandlet den saken, og vi har konkludert med at det ikke har foregått mobbing mellom lærerne.»

Slike oppslag bidrar til høy indre aktivitet hos meg. Uttalelser av rektor ved en av Tromsøs største ungdomskoler som jeg finner oppsiktsvekkende og uforståelig. Jeg får konkrete elever i tankene når jeg også leser:

«På denne skolen finnes det ikke mobbing».

Hva om de selv ser at selveste rektor kontant avviser deres verste kamp i livet, og hva med foreldre som har gitt bekymringsmeldinger og hvor skolen unnlot å følge §9a…  For meg er det som å få en knyttneve i magen, hvordan vil det ikke være for et barn å bli avvist som løgner? Hvor mange mobbeofre skal måtte bytte skole? Sannhetsgehalten i hans svar til avisa er nok et eksempel på ledelsens unnlatelser av fakta håndtering. Dokumentering 18.3.: Artikkel i avisa Nordlys 13.10. “Finner ikke ut hvem som stod bak avlytting..

26. oktober – Planleggingsdag ved skolen med fokus på arbeidsmiljø

Rektor etterspør forslag til innhold på kommende planleggingsdag da han ikke har noe på programmet. Jeg ser behov for å gjennomgå varslingsregelverket og sender derfor forslag om det. Jeg nevner også at jeg har vært i kontakt med en som har kompetanse på området og som kan stille. Rektors svar er et spørsmålstegn «?». Jeg svarer mer utfyllende tilbake, men hører ikke mer vedrørende forslag. Isteden blir Beate Mortensen (Mørk Andersen) fra Bedriftshelsetjenesten invitert. Jeg opplever det også som spesielt at rektor tar dette opp med meg og sier at han er innforstått med at min tillit til henne er frynset. Han sier videre at det derfor er forståelig hvis jeg ønsker å være hjemme den dagen og jeg kan får det som avspasering. Etter krav om innsynsbegjæring og tilgang på dokumenter til Arbeidstilsynet skriver han: «I samråd med verneombud besluttes det at planleggingsdagen den 26.10. skulle ha fokus på arbeidsmiljøet på Sommerlyst skole. […] Esperø Hansen valgte ikke å delta på denne dagen.» Rektor legger først opp til at jeg ikke deltar for deretter å bruke det mot meg på en negativ måte og uten å opplyse om at det var hans forslag og ønske! Hadde NAV sjekket hadde de forhåpentligvis sett at programmet de har gitt tilskudd til er et profil- og samtaleverktøy som fokuserer på bevissthet rundt egne styrker og muligheter, men ikke med et ord nevner arbeidsmiljøets risikofaktorer som mobbing eller trakassering. Jeg får tilbakemelding av kollega (Holst) at det hadde vært et svært dårlig opplegg.

27. oktober – inspektør har brått fått ny e-post adresse..

Inspektør Vollan svarer på e-post at jeg må bruke en annen e-post adresse slik at han ser e-poster. Merkelig at han sender meg mail fra sin gamle mailadresse.. Jeg svarer at jeg selvfølgelig skal bruke ny adresse nå da jeg vet det, men spørsmålene mine har han glemt å svare på.. Igjen.

«Hvis leseren er bevisst villedet er det en journalistisk dødssynd det ikke finnes tilgivelse for i vårt yrke.» Sjefsredaktør Bjørn Kristoffer Bore, Vårt land, 22. mars 2019.

31. oktober – Tidligere tillitsvalgt og en av de som «leder an» sender mail til hele personalet:

«Kjære “skamfulle medarbeider” Hvis du mener dette om din og vår arbeidsplass, så bør du ta det opp direkte med de involverte, ikke legge det ut anonymt i avisa. Det angår tross alt ingen andre enn dem. Jeg fikk kaffen i vranghalsen da jeg åpnet dagens avis :)»

31. oktober, 14:32 – SMS fra kollega:

«Hei Rita! En hyggelig og en mindre hyggelig “hendelse” her fra Galskapen.. Hvis du kommer over gårdagens Nordlys så se på Kort sagt siden 😉 Den dårlige beskjeden er at det ble mildt sagt månelyst her og Unni fikk “kaffen i halsen” 🙂 Hun har sprunget rundt å spurt alle; e det du, e det du? Rolf Øistein beordret alle til personalrommet. Der gikk det litt over styr … Noen ([…], Unni og tillitsvalgt(!)) snakket “høyt” om deg. Det kan ikke være noen andre enn Rita. Til og med stilte spørsmål til RØ; er det Rita? Han sa de ikke visste noe, men det skulle de komme til bunns i. […]»

2. oktober – Rektor svarer gjennom media:

Til: Sommerlyst skole – Alle ansatte
Emne: Innlegg i dagens Nordlys under Kort sagt
Viktighet: Høy

Hei Viser til innlegg i dagens avis. Dette er svært alvorlig. Hører at det allerede spekuleres i hvem som kan ha skrevet dette. Ber om at dere lar spekulasjoner ligge. Jeg kommer til å svare i form av et leserinnlegg.

Rolf Øistein

1. og 8. november – Rektor innkaller til møter til tross for at jeg er sykmeldt

Rektor ba meg i en tidlig fase om å informere han om alt. Han er derfor godt informert hva sykmelding skyldes og at jeg har opplevd møter som en stor belastning og en forverring av situasjonen. Det blir ikke tatt hensyn til det og det virker som det er motpart som vernes og ivareta. Jeg blir rådet av lege til å ikke stille opp på flere møter før avklaringer er gjort, hva arbeidsgiver akter å gjøre osv. At rektor fortsetter å sende innkallelser oppleves som et utidig press og setter meg i et vanskelig dilemma. Det er vanskelig å «takke nei» og jeg er redd at også dette kan bli brukt mot meg.  

4. november – Manglende rapportering til NAV om oppfølging av sykmeldt arbeidstaker

Arbeidsgiver mottar forhåndsvarsel om sanksjon.

8. november

8/11/2012, 08:37 «[…]: Hei igjen.. Det e nån av oss som ser og vet korr skoen trøkke forhold til innlegg til R.Ø.. […]»

Meg: Og morn! Jeg skjønner ikke..?

8/11/2012, 08:53 «[…]: «Det jeg mente var at jeg synes R.Ø. (innlegg i avisa) ror seg unna med og fremstille som om at Sommerlyst skole har et problemfritt leder og arbeidsmiljø..»

12. november – Påminning gjeldende varsler

Til: Barman-Jenssen, Rolf Øistein
Emne: Vedr.mobbesak.

Til Rektor.

På grunn av flere uttalelser til avisa og møter med ansatte på skolen hvor saken blir uriktig fremstilt er jeg blitt anbefalt å påminne deg om ulike hendelser. Se vedlegg. […].

Mvh Rita

Utdrag fra vedlegg:

Jeg starter med å beskrive en gradvis vanskelig jobbsituasjon og hvor tilbakemeldinger til ledelse ikke fører til noe annet enn manglende svar og unnfallenhet fra ledelse. Ved å påpeke avvik blir jeg sett på som oppvigler/uromoment og møter motstand og motstrategier. Inspektør har bygget opp under rykter ved å stille spørsmål om meg til mine kolleger og insinuere løgnaktige påstander. Jeg skriver at jeg sitter med en følelse at jeg eier problemet og gjort til syndebukk! Videre påpekes at etter at ledelse avslørte meg som varsler og mottaker/leverer av båndopptaker blir jeg daglig konfrontert/trakassert. Jeg nevner overgrep av «Ulla» som førte til sykmelding. At jeg må bruke energi på etterlysing av handtering uten at det skjer noe ifølge regelverket. Hvordan mine kolleger på kontoret konspirerer og sprer rykter, tillegger meg klager fra elever, foreldre og foreldregrupper, saboterer undervisning, latterliggjøring, herming, tilbakehold av informasjon, bruk av dobbeltkommunikasjon, slamring av dører, plassering av avføring på mitt skrivebord, plasstillitsvalgt som videreformidler konfidensielle samtaler osv. Rektors handtering av opptak og hvordan jeg ble tvunget til å korte ned. Plasstillitsvalgt som kommer inn på mitt kontor etter arbeidstid, kjefter og oppfører seg truende. Alt dette som gjør meg engstelig for å være alene på jobb etter arbeidstid. At jeg har varslet, bedt om møte, men at det gikk 4 uker uten respons. Verneombuds unnlatelser til tross for at han selv observerte trakassering, og rektors måte og løse det hele på med å be meg dra hjem og ta fri resten av skoleåret så de andre får arbeidsro.

Jeg skriver om hvordan alt dette preger meg helsemessig. At jeg er deprimert, har fått muskelplager og psykosomatiske plager som kvalme, hjertebank, påtrengende tanker/følelser og unngåelsesatferd er fremtredende. Jeg har mistet nattesøvn og gruer meg for å gå på jobb. Konsentrasjonen er på bunn og det er stadig vanskeligere å henge med og må ha huskelapper for alt. Det verste var å stå foran elevene å lete etter ord og begreper.

Jeg stiller spørsmål til rektor om hvordan han tror det er å lese hans uttaler i avisa, 13.10. og 31.11, om at det ikke eksisterer mobbing på Sommerlyst. Om hvordan det føles for en som opplever dette til daglig ved samme arbeidsplass. Jeg nevner også belastningen av å se bilder i avisa fra mitt kontor. At rektor tar journalist med til mitt kontor, lar seg avbilde på min arbeidsplass og forteller at det er der opptaket ble gjort. En offentlig uthenging som utvilsomt utløste et feilaktig syndebukk-stempel og gjengjeldelser.

Jeg retter også pekefinger mot handteringen i ettertid, som har vært svært mangelfull og ydmykende. Det er avholdt møter og gitt taushetsbelagt informasjon om min sak for andre ansatte og uten at jeg har vært til stede. Nevnt blir hendelse hvor inspektør Vollan tar meg til side etter møte og oppfører seg truende og møte hvor rektor og Mortensen fra Bedriftshelsetjenesten endrer møteform i siste liten og samler alle. Et møte hvor jeg i all offentlighet får nedsettende karakteristikker og hvor Mortensen bruker møtet til å kritisere og belære meg. Et møte som gjør at jeg knekker sammen. Jeg avslutter vedlegg med en forventning om at min henvendelse må bli tatt på alvor og ber om skriftlig svar på videre håndtering.

Kommentar: Rektor eller andre i ledelsen kommenterer aldri brevet.

«AML § 3-1: arbeidsgiver har plikt til å vurdere risikoforholdene i relasjon til helse, miljø og sikkerhet.»

Det er flere som har etterlyst neste innlegg og jeg beklager at info om en liten sommerpause fra bloggen ikke har blitt postet! Men sommeren kom brått på, og med den andre og hyggeligere ting som får min oppmerksomhet. Men jeg har mye å legge ut, og det vil komme. Trolig et innlegg ila neste uke, men så blir det feriegjester og en ny pause herfra til ut i august.

Et lite hjertesukk; Til tross for at jeg ikke har promotert bloggen så er det mange som leser den og jeg setter stor pris på leserens engasjement og synspunkter. Jeg forstår også at en kan la seg “rive med” av frustrasjon over grelle hendelser og arbeidsgivers unnlatelser, men jeg kan av prinsipp ikke godkjenne kommentarer med usaklig innhold som går direkte på personer.

God sommer!

4. juli – jeg etterspør handtering  

Jeg sender mail til rektor og etterspør handtering/retningslinjer av varsel. Rektor svarer ikke på spørsmål, men er opptatt hvordan komme videre og foreslår møte 13. august, om 9 dager! Det er altså ikke noe som minner om «øyeblikkelig handtering» eller «strakstiltak ved mistanke om […]..

Fra møte 13. august er det verd å ta med “referat” som rektor skrev i etterkant. Et eksempel som beskriver godt kvalitet (og kvantitet!) på det arbeidet rektor Barman-Jenssen la ned i referatføring. De fleste vet hvor viktig et referat er for å dokumentere møtets innhold. Her er resultat fra et 2 timer langt møte og ifølge rektor er et avisoppslag eneste viktige som er verd å ta med..

• 

16. august – Nytt møte vedrørende meg/min sak avholdt uten at jeg blir inkludert

Rektors referat fra møte: «16.08.2012 Møte hos utdanningsforbundet

Til stede: Fra utdanningsforbundet: Rune Bakkejord og Grete Theodorsen, Fra Arbeidsmiljøtjenesten: Beate Mortensen, fra skolen Rolf Øistein Barman-Jenssen.

Saken blir drøftet.

Saken er fastlåst og berører nå store deler av arbeidsmiljøet på Sommerlyst skole. Det har nå vært gjennomført samtaler med alle de involverte. Det har også vært gjort forsøk på å moderere konflikten ved å forklare hendelser som kunne ha betydning. Det enes om at dette ser ut som en sak hvor samspillet/relasjonene har skjært seg veldig mellom partene på kontoret. Det er likevel ikke noe som tyder på at det er noen som har mobbet eller trakassert Rita E. Hansen. Forholdet er blitt betent mellom kollegaer på kontoret og enkelte hendelser er ikke av positiv karakter. Utdanningsforbundet ved Rune Bakkejord vil informere Rita Esperø Hansen om dette.

Rolf Øistein Barman-Jenssen»

Mortensens (BHT) «referat» fra møte 16.8. – mottatt via innsynskrav:  

Beate Mortensen skriver:

«16. august. Jeg blir bedt om å være med på møte mellom Skoleledelse og utdanningsforbundet. Rektor uttrykker frustrasjon, da det er sterk uro arbeidsmiljøet og et ønske fra han og andre om å få lagt saken bak seg. Det blir i dette møtet drøftet helt konkret beskyldningen om mobbing og trakassering. Og det blir konkludert med at det ikke var noe som med tydelighet pekte mot at REH har blitt mobbet og trakassert. Dette skal kommuniseres både til partene og arbeidsmiljøet.» (Min utheving/understreking.)

Min kommentar: Her inviteres til nok et møtehvor jeg/mine varslinger blir ifølge Mortensen, drøftet UTEN at jeg er til stede! Det er spesielt at hun som innleid ekspertise kan drøfte og konkludere i en sak som hun ikke har satt seg inn i!! «det ikke var noe som med tydelighet pekte mot at REH har blitt mobbet og trakassert.» Videre bestemmer de seg for at deres synsing og antagelser skal «kommuniseres både til partene og arbeidsmiljøet.»!!! Dette er så grovt at jeg har vanskelig for å tro det – at de velger å ikke ta hensyn til sakens realitet og velger å omgå regelverk pga. «uro fra kollegiet»! Mortensen har aldri hatt møte med meg i følge egne retningslinjer og heller ikke fått detaljer i varslinger. Som tidligere nevnt har hun tvert imot ikke villet komme inn på de ulike hendelsene.

Den oppmerksomme leser har nok også fått med seg at Mortensen skriver «beskyldningen om mobbing og trakassering» i sitt referat. Det sier vel i bunn og grunn mye om hvor Mortensen har stilt seg i saken.. Samtidig hevder Mortensen at hun hadde kjørt prosesser, men hvor ble det av dokumentasjon? Og hvorfor var ikke arbeidsgiver interessert i dette underlaget? Det ble etterlyst av vår part, men aldri utlevert til tross for lovnader. Handtering samsvarer ikke med gjeldende lover og forskrifter for handtering av varslingssaker, varsling om mobbing/trakassering (AML §3 – 3) og noen måneder senere konkluderer Arbeidstilsynet med noe langt annet. Vedrørende rektors referat (overfor) er det også verdt å bemerke at han bruker ord som «saken», «konflikten» og «forholdet». Han redegjør ikke for innhold, men ivrer for «å legge saken bak seg», før den er behandlet!

Mail til rektor med kopi til Vollan

«I forhold til møter vi har hatt i saken skal jeg, som berørt part, ha referat fra disse – er dette sendt til jobbmail?»

Jeg mottar ikke svar på mine spørsmål.

17. august – jeg purrer igjen rektor etter tilbakemelding

Til: Barman-Jenssen, Rolf Øistein
Emne: Møte?

Hei! Hvordan blir det i forhold til møte. Saken bør bli tatt opp med […] før man tar helg. Jeg har ikke mer felles planlegging og har tid fra nå.. Rita

Jeg fikk ingen respons på mine mail og spørsmål om å ta tak i saker og her ber jeg om at det må bli gjort noe i forhold til «Ulla». En sak rektor selv bedyret skulle ordnes opp i allerede før ferien.

17.  august – Bakkejord i UDF oppfører seg truende

Jeg er sykmeldt på grunn av situasjon på jobb og har 25 % stilling. Da er det ikke mye tid til overs når en har fag som krever mye planlegging. Rune Bakkejord i UDF tar ikke hensyn til min situasjon når HAN bestemmer seg for å plutselig ha et møte med meg.. Straks!! Nedenfor er korrespondanse mellom meg og Bakkejord/UDF. Det er kanskje unødvendig å tilføye at jeg ble fullstendig “slått ut” av råskapen og mangel på forståelse som blir vist av en person som i utgangspunktet skal ivareta meg!..

• 17.08. 09:09 SMS fra meg til Bakkejord, som svar på mail og SMS: «Hei! Beklager, men jeg kan ikke avtale møte med deg i dag. Formen er ikke god i dag, og jeg kjenner at det blir for mye stress nå. Har mye forberedelser å gjøre. Mvh Rita»
• 17.08. 10:25 SMS fra Bakkejord:

«Det var ikke bra, Pga utviklinga i saken den seinere tiden, mener jeg at der av vesentlig betydning at du og jeg har et møte helst i dag. Dette møtet skal vi ha og jeg håper vi kan ha det så snart som mulig. Rune»

• 17.08. 12:14, Mail fra Bakkejord:

«Hei! Det er ikke bra at du ikke kan ha møte med meg i dag, da jeg mener at der er av vesentlig betydning for saken at vi møtes snarest og helst i dag. Vi må diskutere flere momenter som informasjon, strategier og ønsker. Håper du har tid til å møtes i dag. Jeg ønsker ei tilbakemelding fra deg snarest!

Mvh»

• 17.08. 12:16 SMS fra Bakkejord:

«Ring meg snarest!»

• 17.08. 13:41 SMS fra meg til Bakkejord:

«Hei! Fikk mld fra Kirsten. Har mob. på lydløs. Her “koker” det – mye å gjøre og holder på å avklare neste uke med kunstmuseum. Dette er ting jeg må ha på plass, og har ikke mulighet til å møte i dag. Må event. bli en dag til uka. Mvh Rita»

• 17.08. 13:48 SMS fra Bakkejord:

«Dette møte DU MÅ prioritere i dag pga at det er svært viktig å få avklart en rekke momenter i saken. Jeg kan komme på Sommerlyst nå. Kan avtale møtetidsramme med R.Ø. Gi svar på denne sms. Rune»

• 17.08. 14:10 Jeg svarer Bakkejord:

«Hei! Så denne nå, og jeg har prøvd å forklare at jeg ikke har mulighet i dag. Det er en annen viktig ting som jeg må få avklart med rektor så snart han er ferdig i møte. Etter det er jeg bare nødt til å gå. Egentlig skulle jeg ikke vært her nå. Vi hadde et to timer langt møte for noen dager siden + telefonsamtale i etterkant og avtalen var at jeg skulle ta kontakt med deg hvis det var noe. Mener bestemt at jeg ikke fikk forespørsel om noe møte i dag. (..) jeg er vanligvis fleksibel, men det er rimelig å få vite om møter litt tid i forveien. Har undervisning fra 11.45 onsdag til uken, og kan fritas i forhold til undervisning, men i forhold til planlegginga som foregår nå er det umulig. Håper du skjønner det, og ha ei god helg!

Hilsen Rita»

• 17.08. 14:35 SMS fra Bakkejord:

«Hei! Dette møtet MÅ vi ha, men onsdag blir for seint. Vi tar det på mandag, og det får alternativt bli pr. tlf. Jeg forventer at du ringer til meg mandag mellom kl. 08.00 og 08.15, slik at vi får avtalt tid eller tar et telefonmøte. Eller alternativt kommer med et passende tidspunkt for møte/tlf-samtale på mandag. For at jeg skal kunne følge opp denne saken, er det helt nødvendig med en kontakt i dag eller seinest mandag. Hvis du ikke bidrar til å få møtet avholdt snarest, vil det medføre at videre bistand fra vår side vurderes avsluttet. Rune»

• 17.08. 14:29 – Mail fra Bakkejord:

Bakkejord sender mail 14:29, men med samme innhold som i SMS, 6 min tidligere.

• 18. august – Jeg svarer Bakkejord

«Hei! Beklager at jeg må sende denne på en lørdag og til privattelefon (?), men jeg er på tur til hytta og vil da være uten nettilgang. Som du er informert om er jeg sykemeldt 50 %, og det innebærer alt som har med jobb å gjøre. For meg er det viktig å følge legens råd om å ha fred og ro, og bruke fritiden på en positiv måte. Nå trenger jeg tid (..)det innebærer. Da først vil jeg kunne komme med tilbakemelding om hva jeg tenker videre. Gårdagens mail/sms fra deg ble en stor belastning for meg og slik skal det ikke være! Jeg har selvfølgelig stor forståelse for de problemer som eventuelt har oppstått for deg pga. min kontakt med media. (Hvem som har kontaktet media vet jeg ikke, men jeg svarte journalist som ringte meg og to navngitte kollegaer.). Dette var nok et resultat av en fortvilet situasjon, og er noe jeg nok en gang beklager. Jeg blir her til onsdag og tar kontakt. Jeg ber også om at alt av kommunikasjon mellom oss foregår pr jobbmail. […] Med ønsker om ei god helg! Mvh Rita»

20. august – oppsigelsesbrev fra UDF/Bakkejord

Rune Bakkejord i Utdanningsforbundet i mail til meg:

«Hei! Etter ønske fra deg, sender jeg avslutningsbrevet pr jobbmail – Utdanningsforbundet vil med dette gi deg melding om at vår bistand i din sak avsluttes fra vår side. (..)»

Jeg har ikke på noe tidspunkt bedt om avslutningsbrev. Tvert imot, som betalende medlem har jeg gjort gjentatte forsøk på å få hjelp.

Sykemeldt 50 %

Fastlege, Jon-Helge Ovanger, som jeg har hatt i mange år gjør en stor feil – han fører ikke opp på sykemelding hva sykemelding gjelder. Ifølge egne forskrifter skulle han også ha meldt fra til Arbeidstilsynet. Som pasient var jeg ikke på det tidspunktet klar over en fastleges plikter. Et spørsmål er om saken kunne fått et annet utfall hvis legen hadde handlet annerledes på dette stadiet.. Det vil jeg aldri få svar på. Jeg ble heldigvis rådet til å bytte fastlege, noe jeg gjorde. Og det var som en ny verden åpnet seg. Med ny fastlege ble det handling og ikke bare vent og se-holdning. Som pasient kan en være i en sårbar situasjon og helt prisgitt legens handtering. For meg ble det en oppvekker, men også en ny skuffelse i forhold til å opprettholde tillitten til de som skulle ivareta meg. Jeg vet at mange varslere har opplevd nettopp denne forbigåelsen av fastlege og nevner det derfor her. Veldig viktig å påse at fastlege fører opp årsak til sykdom og melder fra til Arbeidstilsynet!!

27. august – E-post til Bakkejord (UDF) med kopi til Tomas Nordgård, fylkesleder (UDF)

«Til Rune.

Viser til flere e-post, SMS-er og telefoner onsdag, torsdag og fredag i uke 33, og håper dette kan være oppklarende for hvorfor jeg ikke hadde mulighet til å besvare alle dine henvendelser, og på ditt utsagn om at det virket som jeg bevisst lot være å svare deg. Det er beklagelig at du oppfattet det slik, selv om jeg sendte melding om at jeg var svært opptatt og skulle komme tilbake med tidspunkt for møte. Det handler om to dager som i utgangspunktet var fylt opp og vel som det. […] Til tross for dette har jeg vært, og er fortsatt, fast bestemt på å opprettholde mine daglige gjøremål og dette innebærer også jobbsituasjonen. Rune, jeg er bare et menneske og har på grunn av situasjonen (som jeg ikke har valgt selv) vært nødt til å ta hensyn til meg selv, og ikke minst ta på alvor at jeg faktisk bare har jobb på Sommerlyst halvannen dag […]. Som jeg sa til deg, så er jeg sykmeldt 50 % fra stillingen og det innebærer alt som har med jobben å gjøre. Derfor ble det vanskelig for meg å tenke tanker og ta stilling til noe pr. telefon når jeg satt i møter vedrørende jobb. Jeg har klart å innfri alle slike hastemøter med dere til nå, men denne gangen gikk det dessverre ikke. Det ble svært stressende for meg og ikke få forståelse for dette, og det fungerer også dårlig å føle seg presset til å ta en avgjørelse på en fredag ettermiddag når familien er klar for fjelltur. Alt dette bidro til at familiens tur ble skrinlagt, og isteden ble det en lang samtale med deg. Det var ikke greit, og som jeg sa; jeg må også ha mitt private rom, og kan ikke være tilgjengelig for dere til enhver tid. Jeg forstod at noe “presset veldig på” og at du ønsket en avklaring i forhold til videre arbeid med min sak. Som jeg sa, så har jeg vært noe forvirret i forhold til prosessen, og syntes at det harmonerte dårlig i forhold til hvordan en mobbesak bør håndteres! Da kunne du fortelle meg at denne saken aldri har blitt definert som en mobbe- eller trakasserings sak!? Dette forklarer en god del, og jeg har aldri følt meg så misforstått og urettmessig behandlet. Er det mulig å få en forklaring på dette, og hva du har basert en slik avgjørelse på?

Du skriver i e-post at jeg har bedt om avslutningsbrev, noe jeg ikke har gjort. Avtalen var at jeg skulle gi tilbakemelding til deg når jeg hadde tenkt over hva som skulle gjøres videre. Situasjonen endret seg imidlertid for meg underveis i samtalen og jeg ble naturlig nok “satt ut” vedrørende (for meg) ny definisjon av saken. Jeg ba om at dette ble sendt skriftlig til meg, noe du skulle gjøre. Men som jeg kan se inneholder ikke dokumentet noen av de konklusjoner du kom med pr. telefon forrige fredag. Jeg håper at dette nå blir sendt meg så snart som mulig. Hvis det viser seg at det er slik jeg oppfattet deg, må jeg innse at jeg ikke vil få en rettferdig behandling, og må eventuelt ta valg derfra.

Mvh Rita Esperø Hansen»

Samme dag mottar jeg svar fra Rune Bakkejord. Han kommer ikke inn på noe av innholdet i min mail, men foreslår et møte på hans kontor. Jeg svarer at det som er viktigst for meg nå er å få bekreftet eller avkreftet i forhold til nevnte definisjonsspørsmål. Bakkejord har definert saken som en ikke-mobbe sak og om han holder fast på det. Det er svært viktig at dette blir definert som varsling/mobbesak for disponering av tiden fremover. Jeg innser at alle møter jeg har vært i med ledelse og UDF har vært bortkastet. De har ikke vært der for meg og saken.

Tillitsvalgt kommer innom mitt kontor

«Jeg arbeider overtid og plutselig står Lucas i døra. Jeg spør om hun fortsatt ikke har sagt ifra om regelbrudd? Hun svarer ikke, men skriker: «Skjærp dæ!». Jeg spør: «Til hva?» Hun roper at hun er ikke kommet for å svare på mine spørsmål.»

Fra notat

Sluttkommentar fra rådgiver Beate Mortensen, AMT

Via Arbeidstilsynet får jeg tilgang til sluttkommentar skrevet av Beate Mortensen. Dato mangler, men Mortensen har skrevet:

«Dette er å betrakte som en Fastlåst personalsak med lang avstand mellom virkelighetsoppfatningene til partene. Det har heller ikke vært noen bevegelse mot hverandre for forståelse for forsoning. Det har vel kanskje endog blitt en tydeligere avstand og mer frustrasjon og irritasjon inn i relasjonen. Det har kostet masse for alle de involverte parter å stå i denne konflikten, og selvsagt ingen som har ønsket at det skulle være slik- men det er heller ingen som ser at egen rolle har hatt avgjørende betydning for at relasjonen i mellom partene har skjært seg.»

av Beate Mortensen

Når «møter» bidrar til ytterligere skade

Rektor og inspektør unngikk skriftliggjøring omkring varslinger. Isteden ga de muntlig tilbakemeldinger, og ofte i korridorene i «forbifarten». «Kom på kontoret, jeg kommer ikke til å svare deg på mail» (i mail fra rektor). Møter kom gjerne i stand på kort varsel eller tatt på sparket. Mangel på tydelig agenda og referat som gjenspeilet innhold var regelen. Det hendte også at det dukket opp personer på møter som ikke stod oppført på innkallelse. Møtene var forvirrende og ydmykende. Følelsen av å være en mot alle var gjennomgripende, det ble snakket «over hodet» på meg og mine meninger var ikke viktig.

«Jeg gruer meg før disse møtene som er forbausende lite konstruktive. Jeg har vært brysom og begynte «å røre i suppa», det skal jeg svi for. Det er alltid en sensur, en utelatelse, et fravær av sannhet. Alle mine gjentakelser.. Svarene deres som ikke gir noen mening, men bare forvirrer, irriterer eller fortviler. Jeg leter etter unnskyldning for å kunne slippe. Nå som rektor er gjennomskuet har jeg ikke lenger den tryggheten med meg. I møter er ledelse taus, selv der de burde uttale seg. Når Mortensen er usaklig og krenkende i sin framferd overfor meg reageres det ikke. Men på tomannshånd oppfører rektor seg annerledes og er opptatt av å vise forståelse og raus med lovnader – et spill for å vinne min tillit og ha kontroll over meg. Han er hele tiden nysgjerrig på hva jeg tenker/skal gjøre. Alt er preget av motsetninger, og blir sagt og gjort ulikt alt etter hvem som er i rommet. Hva er årsaken til at de som kan løse dette er mer opptatt av å kneble meg? Slike møter tapper meg for energi og etterlater meg forvirret og kraftløs. Å vite at jeg kan dra rett hjem etter arbeidstid er en trøst. Timene hjemme sammen med familien gir meg nødvending pusterom. Men det er vanskelig å skjule hva som foregår på jobb etter hvert som det hardnet til og utviklingen bare går en vei …»

Fra dagboka

“Styr unna destruktive ledere”, skriver professor Linda Lai

«De misbruker makt til å skjule sine egne svakheter og fremstå som mer vellykkede enn de egentlig er. Og de har en tendens til å bryte regler og velge fremgangsmåter som er uetiske, korrupte eller direkte ulovlige. Dårlige ledere har ofte klare destruktive trekk i personlighet og væremåte. De blir neppe bedre av kurs og utdannelse» (Ledelse 29. april 2015).

Det er lett i ettertid å peke på personlige svakheter som jeg burde sett og tatt som en advarsel. Ledere er forskjellige og hvilken lederstil hver enkelt foretrekker er individuelt. Det har vært episoder med rektor hvor han burde blitt konfrontert der og da. Flere av mine kollegaer og helst av den yngre garden syns det var på tide å få «en rektor som de kan ta en øl med». Andre igjen syns ikke denne «være-kompis-med-alle» stilen passet helt inn i rollen som enhetsleder. Lite pålitelige trekk som arroganse og behov for å «pynte på sannheten» kom først frem etter at han ble presset. Ifølge Lai kan det være et tegn på manglende kunnskap.

«Narsissen ønsker ofte makt og er gode til å sjarmere og overbevise andre om egen fortreffelighet. De er ofte veldig selvopptatte, forfengelige og fornøyde med seg selv. De liker å få oppmerksomhet og respekt og er opptatt av å føle seg spesielle og bedre enn andre.» (Lai, 2015)

Mange destruktive ledere mister likevel ikke jobben. De klarer å klamre seg fast til tross for dårlig ytelse. Noen lykkes ved å argumentere godt og være sjarmerende overfor sine oppdragsgivere. Andre klarer å legge skylden over på andre og fremstå i et bedre lys enn fortjent. Og noen holder medarbeidere og kolleger i et jerngrep av manipulasjon, kontroll og trusler i lang tid. Ledelsens sammensetning av ulike mennesker vil selvfølgelig ha stor betydning – på godt og vondt, både for enkeltpersoner, grupper og for organisasjonen som helhet. En god ledelse kan ha en forsterkende positiv effekt og utløse sterke krefter. En dårlig ledelse kan derimot ha store negative virkninger. Jeg vil si at årsaken til at Sommerlyst fikk et så omfattende problem var mangelen på tydelig ledelse. Dette bidro til mange «småkonger» og mye tilfeldigheter, manglende prioriteringer, varslinger ble liggende og viktige prosesser og beslutninger ble følgelig ikke tatt.

22. juni – Skoleslutt markeres

Jeg får ikke invitasjon til avslutning. Derimot sender rektor mail med beklagelse over at det har ikke vært tid til å ta tak i min sak, samtidig som han lover å ta opp varsling ved skolestart til høsten og ha møte med plasstillitsvalgt og «Ulla». Avslutningsvis skriver han at om jeg ønsker diktafon tilbake, så kan det hentes på skolen. Egentlig burde skolen betalt for den da jeg måtte kjøpe den i all hast for å kunne levere rektor nedkortet opptak. Men det mest oppsiktsvekkende er at rektor leverer tilbake opptak med innhold!! Merkelig, særlig når han samtidig skriver i mail til ansatte og i brev til Arbeidstilsynet «at han er overrasket over at opptaket eksisterer». Det er takket være rektor selv at opptaket eksisterer. I dag takker jeg han for det!   

På dette tidspunktet trodde jeg selvfølgelig at originalopptaket var levert til politiet da saken var under etterforskning. Jeg hadde også informert Tromsø politistasjon om at rektor Barman-Jenssen var i besittelse av et lengre lydopptak. Flere år senere framkommer det at Barman-Jenssen aldri leverte inn lydopptak – selve beviset på mine varslinger. Sist han så det lå det i en skuff, men visste ikke hvor det hadde tatt veien …! Jeg blir senere kontaktet av kollega som sier at hun var innkalt til avhør vedrørende lydopptak. Kollega var også omtalt svært negativt på opptaket. Hun reagerte på at politijuristen som avhørte henne navnga andre fra Sommerlyst som hadde vært inne til avhør. Dette bidro til at jeg leverte kopien til lege, og ikke til politistasjon.

E-post fra rektor

^{«Hei Rita.}

^{Saken rundt opptaket anmeldes av Tromsø kommune. Jeg skulle gått på ferie i morgen men må av personlige […]. Jeg håper at saken rundt opptaket nå kan parkeres og foreslår følgende oppfølging av din sak: Jeg innkaller til et møte med utdanningsforbundet, deg, Leif og meg før skolestart. Her vil agenda være hvordan vi nå kan komme videre med din sak. Ser at Rune Bakkejord er på ferie til 10. august. Foreslår møte mandag den 13. august. Kl. 12.00 hos utdanningsforbundet. Det er sent men jeg tenker det er viktig at det er Rune og ingen andre fra utdanningsforbundet som deltar. […] Jeg kan ikke få til noe annet nå og håper du kan ha en så god sommer som mulig. Lydopptakeren legger jeg i en konvolutt, merker den med ditt navn og legger den i det brannsikre skapet på kontoret. Jeg informerer Vibeke om at du kommer innom i løpet av morgendagen. Skolen vil være helt stengt fra og med mandag. Som sagt forstår jeg at dette er veldig vanskelig for deg og beklager at vi ikke kan gjøre mer nå i ferien. Jeg ønsker deg en god sommer og håper vi kan komme videre i august. Mvh. Rolf Øistein»}      (Min understreking)                  

«Arbeidstilsynet stusser over at arbeidsgivers hovedfokus mht lydbåndopptaket virker å ha vært og finne ut hvem som står bak, uten samtidig å ha et tilsvarende fokus på å håndtere både selve innholdet og årsaken til at det faktisk ble gjort et opptak. Arbeidsgiver burde lagt mer vekt på lydbåndopptakets tilblivelse og innhold som faktiske indikatorer på at noe ikke var bra i arbeidsmiljøet ved Sommerlyst ungdomsskole.» (Arbeidstilsynets rapport, 2013)

Fra arbeidstilynets pålegg

Sommerferie, men ikke for alle!

“Gul engsoleie og smørblomst fosset opp av grøftekantene og bredte seg langs stakitt og nettinggjerder, men jeg var blindet for alt dette vakre og gikk sommerferien i møte dypt deprimert. Jeg kan takke nære, gode menneskers omsorg og en tro på at ansvarlige ville rydde opp – det holdt meg blant de levende. Jeg trodde fortsatt på at rektor skulle «ta tak» og videre informere sine overordna. Deler av sommeren ble brukt til å vurdere anmeldelse til Arbeidstilsynet, noe jeg ble rådet til av de som visste om forholdende. Men det var også stor motstand – i hovedsak fra kolleger. Paradoksalt nok ble skjemamengden for omfattende. Jeg greide ikke å «samle tankene» og ga det opp. I løpet av de siste sommerdagene bestemte jeg meg for å legge bak meg mine erfaringer på jobb og starte på nytt skoleår med så blanke ark som mulig.”

fra dagboka

«Å være utsatt for mobbing og systemmobbing oppleves på samme måte som å være utsatt for overgrep, men at det skjer på arbeidsplassen, gjør det enda mer belastende. Som tidligere nevnt er deltakelsen i arbeidet viktig for den enkeltes selvbilde og identitetsoppfatning og vesentlig for utviklingen av den voksne personen. Arbeidet bidrar således til å gi personen en følelse av å bidra med vesentlige aspekter av seg selv, og det gir tilværelsen perspektiv og mening.»

Stress, 2008

3. juli – Avslørt som varsler foran hele personalet!

Jeg sender mail til rektor hvor jeg ber om å få se skrivet med informasjon som ble gitt til hele personalet i forbindelse med opptaket. Jeg skriver at jeg har fått reaksjoner på at mitt navn ble dratt fram under fellesmøte. Det plager meg at jeg ble avslørt som informant og jeg etterlyser også referat. Rektor innrømmer i mail av 4. juli at mitt navn ble nevnt flere ganger under trinnmøte. Han skriver også at det ble diskutert i plenum om jeg kunne stå bak opptaket.

^{Til: Barman-Jenssen, Rolf Øistein
Emne: Vedr: SV: Vedr: SV: Vedr. info. og referat.}

^{Hei, og takk for info.}

^{Har lest gjennom referatene. Opplever at saken dessverre har fått feil fokus fra begynnelsen. Det som best kan beskrive saken er at jeg har vært utsatt for mobbing og trakassering. […] Nå opplever jeg at det er båndopptaket som opptar deg/dere. Hvordan skal egentlig mobbesaker handteres? Regner med at det finnes retningslinjer på det i HMS rutinene. Har saken vært behandlet etter disse retningslinjene? Jeg avventer til etter at jeg har hørt fra deg igjen. […]}

^{Mvh Rita.”}

Jeg blir satt ned i stilling uten noe forvarsel

«Jeg har fortsatt ikke fått tilgang til jobbmail hjemmefra. I dag lå det melding i posthylla om at jeg er satt ned til 30 % stilling. Jeg har ikke bedt om nedsatt stilling! Jeg sender mail til inspektør, men får ikke svar, men neste gang jeg sjekker posthylla ligger det ny endringsmelding og nå om tilbakeføring til opprinnelig stilling!.. Attestert 22. august med økning fra 1. august, dvs. to måneder med tap av inntekt!» (Under Dokumentasjon: 16.1.).

6. august – Rektor tar med media på mitt kontor

Dagens Nordlys gjør meg kvalm. «Byråd i Tromsø ber om politiets hjelp etter at lærere ble avlyttet». Bildene som fyller to hele sider slår meg hardt i magen. Et helsides bilde av rektor på mitt kontor, sittende på min kontorstol! Er det tilfeldig at rektor viser vei til nettopp mitt kontor, velger seg min kontorplass av 80 andre? Ledelsen bruker media i fortsettelsen av krenkende handlinger. Til nå har jeg skult for de fleste hva som foregår, men nå blir jeg tvunget til å fortelle. Jeg føler på en inngripende maktesløshet. De får det til å virke som en ansatt (jeg) er problemet og varsling om alvorlige forhold blir ikke nevnt. Rektor uttaler: «Vi har behandlet den saken, og vi har konkludert med at det ikke har foregått mobbing mellom lærere på Sommerlyst skole». «De skal jobbe videre med arbeidsmiljøet». (Under Dokumentasjon16.2.: Avisartikkel 6.8.12).

Hva skulle vært gjort, som ikke ble gjort?

Det ble meldt inn flere tilfeller av krenkende handlinger på elever, utført av lærer. I disse tilfellene varslet jeg videre til inspektør og deretter ble helsesøster koblet inn. Opplæringsloven § 9a-3 sier at hvis en elev eller voksenperson ber om tiltak som handler om det psykososiale miljøet, deriblant krenkende adferd som mobbing, diskriminering, vold eller rasisme, skal skolen behandle saken etter reglene om enkeltvedtak i Forvaltningsloven. I loven står det at alle elever har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Et enkeltvedtak vil si at det opprettes en sak ved skolen. Vedtaket skal beskrive hva skolen skal gjøre for at eleven skal få det bedre. Alt dette unnlot lederne ved skolen å gjøre. I praksis vil det si at disse elevene som mente seg antastet og seksuelt krenket av vedkommende lærer aldri fikk opprettet sak. Det andre er at denne læreren kunne fortsette sin «virksomhet» og kan i praksis ha forgrepet seg på flere elever, uten at det har fått noen konsekvenser.

7. august – Møte med Rune Bakkejord, UDF

Nok et fullstendig meningsløst møte som jeg ikke husker mye fra og tradisjonen tro ble det ikke skrevet referat.

13. august – nytt møte med rektor, inspektør, Bakkejord (UDF) og Mortensen (BHT)

Mine notater og forberedelser til møte:

1. Hva er gjort i iht. «Ulla», plasstillitsvalgt og de på kontoret?
2. Leif er part i saken – hvorfor er han til stede på alle møter? (Det er utfordrende, om umulig å være fullt åpen, om sak/hendelser med personer til stede som er årsak til mye av problematikken. Hvorfor har han ikke tatt tak i innmeldte saker?
3. UDF/Bakkejord har gitt beskjed om at han kommer ikke til å anføre dette som mobbe/varslingssak!! Hva kaller han det da? … og hvor mye “imøtekommende” skal jeg fortsette å være så lenge alt skal være på andres premisser og ingen lytter til det jeg har å si?
4. Ledelse må være tydelig på det bakenforliggende – avvik som ikke er tatt på alvor.

Mine kommentarer etter møte:

Møtet varte i to timer. Jeg fikk stilt spørsmål, men ble ikke klokere. Vedrørende punkt 1 var svaret at det hadde ikke vært tid til å ha samtaler. Som svar på punkt 2 skjønte ikke rektor spørsmålet og om mitt stadige mas om «historikken» var det verken tid eller «interessant å henge seg opp i hva som har vært, det viktige nå er å se framover». Underveis i mine forklaringer avbrøt Mortensen stadig: «Jeg forstår at du kunne oppfattet det slik, men det var nok ikke slik det var», «Jeg har snakket med […] og hun har en helt annen oppfatning av saken» …

Mortensen brukte store deler av møtet med å omskrive mine varslinger.  Om avføringen prøvde hun å overbevise meg om at det måtte være noe annet og var ikke snauere enn at hun konkluderte med en «gjenglemt frukt»! Ifølge henne var jeg altså ikke i stand til å foreta og stole på egne observasjoner. Den «dårlige stemningen» på kontoret mente hun var noe jeg misforstod. Beate Mortensen gjentok at hun syntes jeg «måtte bli mer bevisst på kommunikasjon». Det eneste som kom ut av også dette møtet var en klar forståelse om at jeg var problemet!

Fra notat

Rektors «referat» fra møte 13.8.:

«Informerer Rita om møte 20.06. Saken er fastlåst. Drøfter videre behandling av saken. Avisoppslag blir nevnt av Rita E. Hansen. Bakkejord sier at han som Ritas tillitsperson ikke anbefaler dette.» (Under dokumentasjon 16.4.: Referat fra møte).

Nytt skoleår og jobbstart

«Allerede rundt påsketider kontaktet jeg rektor og forklarte min situasjon. Han viste stor forståelse og lovet å ta hensyn ved opprettelse av nye team, men tiden går og hele sommeren går i uvisse. Først ved oppstart og utdeling av timeplan kan jeg konstatere at arbeidsgiver ikke har lagt til rette for at jeg skal kunne få gode arbeidsvilkår det nye året. Norsktimene som ifølge Vollan ikke var problemer med å flytte for å gi plass til terapitimer er ikke ordnet og halve stillingen er jeg plassert på mitt forrige team. Jeg kontakter inspektør og svaret jeg får er at hvis han hadde fått vite dette tidligere kunne han gjort noe, men nå var det for sent.

Det er altså jeg som må finne en løsning, og eneste mulighet for å skjerme meg selv er å sykmelde meg fra alle timer på 10. trinn som utgjør 50 % av stillingen. Stressfaktoren øker og beredskapen settes inn for fullt igjen. Det blir lite søvn og den største frykten er grunnet i det uforutsigbare – alt det uavklarte som ikke ble tatt tak i før ferien. Rektor ringer meg flere ganger i løpet av sommeren og innholdet er det samme – hans beklagelser over alt han ikke har fått gjort, at «saken er slitsom for alle andre» og utspørring om hva jeg tenker å gjøre videre. Han bruker ikke begreper som varsling og gjengjeldelser, men «det», «saken» og «de tingene» før han avslutter med sine lovnader. Samtalene er belastende. Ubevisst har jeg begynt å ta til meg noe av det negative. «Alt ekstra» jeg pålegger arbeidsstedet.. Inspektør kalte meg «en vanskelig lærer» i møte. Bortsett fra at rektor har varslet meg per e-post om at opptak ble politianmeldt og etterforsket følges jeg ikke opp. Jeg er blitt tildelt kontorplass rett over gangen fra der jeg var tidligere. Her deler jeg kontor med «Kristiane» en pådriver for at vi skal jobbe sammen – dele klasser og kontor. De andre er «Reidar» og nytilsatte «Beryl».

Det nye året starter med fellessamlinger og jeg er tidlig ute. Ingen ting er som før. Noen smiler når de ser meg, men det er kommet noe imellom, en avstand.. Det utspiller seg gjensynsglede foran meg og folk prater i munnen på hverandre om ferien og sommeren som er tilbakelagt.. Stemmene virker med ett så høy, som folk roper til hverandre. Hvis noen hadde spurt hvordan jeg egentlig har det, så kunne jeg fortalt at jeg ikke hadde hatt noen ferie. At jeg har brukt hele sommeren på å vente at høsten skulle komme slik at ledelse kunne starte det arbeidet de skulle gjort for et år tilbake. Jeg kunne fortalt at jeg ble så deprimert at jeg fikk selvmordstanker. Jeg kunne fortalt at denne sommeren kunne blitt min siste. For den som orket å høre kunne jeg snakket videre om feriedager som ble brukt til psykolog og et voldsomt tankekjør, dag som natt – reprise på reprise av hendelser jeg ble utsatt for året før. Jeg kunne fortalt hvilken belastning det er å bare møte opp her i dag, at konstellasjoner med mange mennesker samlet gir meg angst. At kroppen min reagerer som om det er fare på ferde. Angstaktivering heter det …, men det behøver ikke å bety at jeg er i fare. Det er bare kroppen som er alarmert! Ryggen kjennes bratt, jeg har stivnet der jeg sitter. Blikkene kjennes som glødende kull i ryggen og jeg angrer på at jeg ikke satte meg bakerst. Jeg tenker at likegyldighet er det aller verste … Jeg får lite med meg av det som sies framme ved tavla. Jeg er bare til stede hos meg selv, kjenner på alt det rare som skjer i kroppen. Hver liten bevegelse føles unaturlig. Selv pusten er ikke normal.. den går for raskt og jeg kjenner en velkjent prikking i ansiktet. Panikken bygger seg opp. Redsel for å besvime.. Jeg begynner å skrive, tvinger fokus på noe utenfor kroppen, klyper meg i låret …

Folk begynner å røre på seg. Noen reiser seg, det er visst pause. Suset og trykket i hodet er sterkt. Det gjelder å sette en fot foran den andre, opp trappene og tilbake. Tvinge meg fremover. Forflytningene er verst, men det kjennes bedre når jeg har funnet plassen. Jordet meg til grunnen. Kjenner at det innvendige faller mer på plass. «Kom hit og sett deg.» Det er «Eva». Jeg sier at det går bra. “Olve” slår seg ned ved siden av meg. «Vi må vel holde sammen». «Ja, vi må vel det», sier jeg. “Olve” vet hva jeg gjennomgår. Kanskje derfor han ikke spør meg om noe, for han er redd for at jeg skal prate. «Du har ikke vondt av det du ikke vet.» Tilbake på kontoret blir det litt lettere og nå finner en og annen veien innom, spør hvordan det går og gir meg en klem. Jeg forsøker å svare, men klumpen i halsen gjør det vanskelig. Når arbeidsdagen er over er jeg letta over at jeg kan dra hjem. Men jeg vet at det er en kortvarig lettelse. Det kjennes som hjernen har kontortid døgnet rundt, uansett hva jeg gjør sniker tanker fra jobb seg mellom meg og “det andre”.»

fra dagboka

«Om et mobbeoffer skal tilbake på arbeidsplassen etter en sykmelding, krever det at den som mobber, blir flyttet, og at arbeidsplassen erkjenner at det har foregått mobbing. Det er ikke særlig ofte det skjer at den mobbede kan vende tilbake. Men det er viktig at den som mobber, er borte, fordi vedkommende svært sjelden er i stand til å se at han eller hun har gjort noe galt. Og skal de to fortsatt arbeide sammen, fortsetter mobbingen, kanskje bare mer skjult enn før.»

prætorius, s. 153

14. august – «Lærere ble avlyttet på ungdomsskole i Tromsø: Ville dokumentere mobbing»

Avisa Nordlys har et flere siders oppslag om saken. Også denne gang har rektor latt seg avbilde på et kontor som tilfeldigvis er mitt og avviser igjen at mobbing er et problem ved skolen, men erkjenner «gnisninger». Plasstillitsvalgt, Mona Lucas uttaler at hun opplever arbeidsmiljøet som godt og utover det ønsker hun ikke å kommentere saken. Arbeidsgivers bruk av media for å fremme meninger i saken kjennes som et overgrep og en klar «utstøtelsesmekanisme». Det som står skrevet gikk ikke bare ut over min rolle som lærer, men også min integritet. Det var overskrifter og bilder som ble brukt i artikler som var belastende og direkte ødeleggende. Jeg tenker da særlig der rektor tok med fotograf inn på mitt kontor og brukte min kontorplass som illustrasjon. Kommunaldirektør, Kari Henriksens utspill til media er en offisiell uttalelse om at det er akseptabel adferd av en av deres ledere. Noe er feil når selv de enkleste utfordringer blir skjult bak ord som konflikt, personalsak og vanskelig person! (Under Dokumentasjon 16.3.: Avisartikkel, 14.8.12).

Revidering av leveregler og utbedring av mobbeplan står på agenda

«Jeg kjente med hver nerve i kroppen hva som kunne bli så mye bedre. Jeg satt med erfaring fra innsiden og hadde en unik mulighet til å bidra. «Janne» og «Maylis» som satt ved samme bord roste mine forslag, men referent «Ulla» lot sin penn ligge stille når jeg snakket. Noen hadde tungt for å applaudere andres ideer, og det handlet nok ikke først og fremst om forslag var gode eller dårlige, men at det kom fra meg. Her var det personer med sterke føringer og «sjefen» av klikken hadde bestemt at jeg var den ødelegger faktor på arbeidsplassen. Da må hun komme inn og interferere.. Gode forslag skal helst komme fra dem selv. Følelsen av å ikke bli tatt på alvor var der, men agenda for dagen var så viktig at jeg leverte mine innspill skriftlig til ledelse. Stor var forbauselsen under evaluering av arbeidet da mine forslag (ordrett) ble kreditert en annen på gruppa!

fra dagboka

«Dette trenger vi ikke å bruke tid på, det fungerer helt topp slik det er i dag.» Sagt av en mobber om utbedring av skolens leveregler.

16. august – Verneombud lever opp til sitt rykte..

«Verneombud kommer inn på kontoret mitt. Han sier at noen har reagert og at jeg ikke har det bra. Jeg regner med at han siktet til inneværende dager med samlinger i plenum.. og kan bare nikke bekreftende. Når han spør om det er noe han kan gjøre svarer jeg at han kan begynne med trakasseringen jeg ble utsatt for, 20. juni, av tidligere plasstillitsvalgt som han selv bivånet. Berntsen er bekreftende i at min opplevelse med «Ulla» ikke var bra og skal ta det opp med rektor. Jeg skal få tilbakemelding i løpet av dagen. Da jeg ikke hører noe oppsøker jeg verneombud på kontoret dagen etter. Han virker noe forfjamset, og etter at jeg har minnet han på gårdagen lover han å gi meg tilbakemelding i løpet av dagen. Han tar aldri mer kontakt med meg.»

fra dagboka

« “Ulla” står sammen med KW i gangen utenfor kontoret, og idet jeg skal passere henne griper hun hardt tak i meg. Hun roper høyt: «Hvorfor innrømmer du ikke det, alle vet at det er du.» og «du har tatt uskylden på Sommerlyst!». Beskyldningene hagler og jeg kommer ikke til ordet. Jeg forsøker å vri meg løs, men hun holder meg hardt i armen. Jeg snur meg og ser rett på verneombud som står i døråpningen til kontoret sitt. Jeg kjenner på en lettelse at han ser og hører, men så snur han seg, går inn på kontoret og lukker døra bak seg. Jeg kommer meg løs og med «Ulla» etter kommer jeg meg inn på kontoret. «Ulla» fortsetter å kjefte og det er pussig, jeg ser at hun har mister all kontroll, blodrød i ansiktet og munnen går i ett sett, men jeg hører ikke hva!? Det suser for ørene og det kjennes ut som et vakuum i hodet. Jeg springer mot rektors kontor. Jeg gråtende, «Ulla» hakk i hæl mens hun fortsetter «sitt utbrudd». Det er friminutt og vi passerer mange elever. Rektor ber henne stoppe og forlate kontoret. «Ullas» verbale og fysiske overgrep er direkte årsak til at jeg knekker sammen der og da. Rektor ber meg å ta fri resten av skoleåret. Han sier at «de må få arbeidsro nå før skoleslutt». Han sier også at «Ullas» oppførsel ikke er akseptabel. Han har ikke tid å ta tak i det før til høsten, men lover å gjøre det da. Han sier han er bekymret for meg og spør om han skal kjøre meg hjem. Jeg gikk hjem. Sykkelen hentet jeg en annen dag.»

fra dagboka

Fra notat av rektor, Barman-Jenssen

«Nedtegnelser vedlegg 2 dato – 05.06 til 08.06.: Samtale med Rita pr. tlf. ettermiddagen Informerte om hva som var sagt på avslutninga Informerte om at to kollegaer hadde tatt kontakt med meg i løpet av dagen og uttrykt omsorg for Rita som var kommet i vanskelig situasjon Informerte om innkallelser og møte med: Unni i forbindelse med konfrontasjon i gangen. Hugo som verneombud. (Min understreking)

notat av rektor

Jeg blir utestengt fra felles arbeidsgruppe

Samme dag som rektor løser «problemet» med å be meg være hjemme resten av skoleåret blir jeg utestengt fra ei gruppe vi på teamet har opprettet på Facebook. Jeg er hjemme og er i ferd med å svare elever som har stilt meg spørsmål. Noen praktiske som gjelder fag, andre lurer på når jeg er tilbake. Et par stykker har skrevet at de savner meg og satt hjerte på veggen. Mens jeg holder på å besvare forsvinner plutselig siden! Jeg finner den ikke igjen og sender mail til «Aina». Hun svarer at hun nettopp slettet meg fra gruppa, men at jeg ikke trenger å være der da jeg ikke skal være mer på arbeid! Hun sa at hun så at jeg hadde fått spørsmål. Med et tastetrykk ble jeg fratatt mulighet til å svare elevene. Som sykmeldt hadde jeg ingen annen mulighet til å kommunisere med mine elever. Følelsen av at elevene ble sviktet og uten at jeg kunne gjøre noen verdens ting gjør vondt.

notat

Plasstillitsvalgt Mona Lucas

«Tillitsvalgt kommer inn på kontoret og irettesetter meg. Hun stiller ikke spørsmål, men kommer med påstander og beskyldinger. Hun står foran meg med de andre på kontoret til stede og sier at jeg er den som har varslet om episoder. Hun sier: «hvor dum kan man bli».

Etter de første hendelser med plasstillitsvalgt har det gått uker og flere henvendelser uten at noe er blitt gjort. Mine krav om at det må tas tak i enkeltepisoder og behov for å være til stede på oppklaringsmøter blir ignorert. Jeg får ikke mulighet til å stille spørsmål eller å få en forklaring fra de andre på kontoret. Svar fra leder er at «de andre ser ikke på det som noe problem og de har ingen konflikt gående med deg». Det er merkelig at de ikke vil møtes og konfronteres, særlig når de fastholder at de er uskyldige. Dette formidler jeg til inspektør og med ønske om å være til stede på samtaler. Etter fire nye uker og ny etterlysning kan rektor fortelle meg at han har hatt samtale med Lucas. Uten meg. «Det var ikke aktuelt å involvere deg, Lucas ville ikke ha deg med på møte. Lucas så ikke på det som noe problem, men bare bagateller.»

I boka Varsling skriver Wik og Sortland om frykten for represalier fra kolleger og arbeidsgiver. Det å bli oppfattet som en sladrehank så ut til å være et hinder for at lovens krav om meldeplikt i praksis blir overholdt. Denne problemstillingen viser det seg at lovgiver har vært klar over. (NOU 2004:5 s.172-173)

… og slik vurderer rektor de siste hendelser…!!

Fra rektors notat 08.06.2012: «Slik jeg ser denne saken er det ikke snakk om mobbing og trakassering. Det har utviklet seg vanskelige samarbeidsforhold og etter hvert brutte relasjoner mellom kollegaer hvor alle parter har følt seg forulempet. Jeg har forsøkt å moderere begge parter til å se saken fra flere synsvinkler. Det har jeg ikke lyktes med. Esperø Hansen føler seg trakassert fordi hennes kollegaer har snakket negativt om henne og mener hun er en vanskelig samarbeidspartner. De fire andre på kontoret føler seg trakassert fordi samtaler er blitt tatt opp uten deres viten og fordi de er beskyldt for trakassering. De innrømmer å ha snakket negativt om Esperø Hansen og at de har opplevd det som svært vanskelig å samarbeide med henne.»

«Jeg mener det her er snakk om skadde og ødelagte relasjoner mellom kollegaer.»

«Saken har også eskalert. Jeg har fått meldinger fra flere kollegaer som forteller at saken har vært omtalt på sosiale medier og et Esperø Hansen har ønsket å innhente støtte for sin sak.»

«Jeg har hørt starten av et redigert opptak. Esperø Hansen hadde redigert ned et flere timer langt opptak og plukket ut 8 episoder hvor kollegaer snakker om henne. Jeg har fått opplyst av Esperø Hansen at det opprinnelige opptaket er levert tilbake og slettet. Dette har jeg opplyst de aktuelle kollegaene på kontor 5116 om. De var både sinte og fortvilte over at personlige samtaler de har hatt med egen familie fortsatt fantes. De slo seg til ro med at dette nå skulle være slettet. Opptaket blir overraskende for meg tatt fram igjen som en del av saken av fastlegen i D2 møte den 14. mars.»

Mine kommentarer til rektors forannevnte skriv:

Dette notatet ble sendt meg fra Arbeidstilsynet og er noe rektor har sammenfattet i ettertid/når saken ble anmeldt til tilsynet (halvår senere). Rektors konkluderinger står i stor kontrast til gjennomgåtte og forannevnte hendelser. Han omskriver «alt» til «vanskelige arbeidsforhold», «brutte relasjoner» og «negativt snakk»! Noe han gjør uten at saken er undersøkt og er ikke snauere enn at han skriver at det er behandlet etter regelverket. Et regelverk han senere (i møte 2015) innrømmer at ikke var implementert i skolen! Rektor konkluderer videre med at det ikke har foregått mobbing. «Jeg har forsøkt å moderere begge parter til å se saken fra flere synsvinkler.» Interessant, da han faktisk forsøkte å «modere» ved å bagatellisere og så tvil om det jeg fortalte. Hva er begrunnelsen for at jeg skal «se saken (mobbingen og trakasseringen) fra flere synsvinkler»? Et slikt punkt finnes ikke under handtering av varsling. Det er også verdt å merke seg at rektor uten unntak refererer påstander/meningsytringer fra motpart, men aldri innhold fra mine varslinger.

Rektor er ikke ærlig vedrørende opptak. Han utelater at det var han selv som instruerte meg om å redigere ned originalopptak. I tillegg endrer han tidligere forklaring fra å ha «lyttet gjennom opptaket» til «jeg har hørt starten av et redigert opptak».

«Jeg har fått opplyst av Esperø Hansen at det opprinnelige opptaket er levert tilbake og slettet. Denne påstanden fra rektor er oppdiktet! Har rektor glemt at det var han selv som oppbevarte det? Noe han innrømmer 8 år senere under rettssak! Barman-Jenssen skriver i sitt notat at «Dette har jeg opplyst de aktuelle kollegaene […] de var både sinte og fortvilte […] De slo seg til ro med at dette nå skulle være slettet.» Hva tenkte rektor når han samtidig som han skriver dette vet at det er han selv som oppbevarer opptak, og at han nå tillegger meg løgn og projiserer urettmessig sinne over på meg? At han avslutter med sin «overraskelse» av at opptak blir nevnt av lege, når han selv i mail ber meg å hente redigert opptak, vitner om en mann som har mistet fullstendig kontroll over eget sammensurium av løgner!

19. juni – Bedriftshelsetjenestens involvering gjør vondt verre

«Møte på rådhuset med rektor, inspektør, Rune Bakkejord (UDF), og Beate Mortensen (BMT). Nok et fullstendig meningsløst møte hvor jeg overkjøres. Jeg greier ikke å slippe taket i det som hadde skjedd, mens motpartens fokus er å verne om skolens rykte og overtale meg til å legge alt bak meg. Mortensen spør meg om jeg kanskje skal søke hjelp til å sortere tankene mine. Mortensen latterliggjør meg. Når jeg er uenig bruker de det mot meg, da henger jeg meg opp i fortiden og evner ikke å se framover. Særlig Mortensen prøver å usannsynliggjøre og bagatellisere det jeg har opplevd. Hun har snakket med «alle» og sier – Jeg forstår at det kan oppleves som mobbing av deg, men det er nok ikke slik i det virkelige liv. – Det er heelt klart ikke samme forståelseshorisont hos begge parter. – Det er stoor avstand og partene har ulik oppfatning av virkeligheten. Hun vil ikke si hvem hun har snakket med. Om det faktum at noen har plassert en pose med avføring på min arbeidsplass, konstruerer Mortensen egne teorier om hva som var skjedd. Hun plukker saken fra hverandre til det ugjenkjennelige og konkluderer med at det må være noen som har glemt igjen matpakken på min kontorpult. I neste øyeblikk sier hun at det mest sannsynlig er jeg som har glemt den der! Rektor og inspektør Vollan sitter som to nikkedukker. Det hele er et absurd skuespill. Jeg føler meg utestengt fra jobb og må stille på møter for å forsvare meg selv når jeg er sykmeldt. Når jeg sier at jeg ikke vet som har utført noen av handlingene trekker Mortensen på smilebåndet!

Jeg blir kastet inn i møte etter møte, hvor jeg for døve ører må gjenta meg selv i det uendelige. Møtene er lite konstruktiv og jeg må høre på at kolleger som mobber og trakasserer blir tatt i forsvar. Referatføring er mangelvare. Gjenganger er at «Situasjonen er fastlåst». Og hva skulle de i så fall anført.. «Vi har under møtet jobbet med å få Rita til å innse at hun ikke har blitt mobbet og trakassert, men at det er hun selv som er problemet.» Eller «Vi har under møtet gått inn for å provosere henne mest mulig, psyke henne ut såpass at hun snart gir opp og ikke orker mer». Det virker som god taktikk å ikke være åpen om situasjonen, plukke ut sentrale deler av fakta og gi rom for spekulasjoner ved å avsløre meg som varsler og mottaker av opptak. Inspektør Vollan er taus også under dette møtet, men etterpå kommer han etter meg, stiller seg helt opp til meg og spør – Hvorfor gjør du dette? Hvorfor kan du ikke sette en strek der?» Jeg spør hva han mener, men han bare snur seg og går. Å rette lyskasteren inn i kommunehusets kroker koster for den som våger. (Dokumentasjon: Referat(notat) fra møter)

fra dagboka

Møte 19.06. Rektors referat: 

«Her deltok: Rita, Rune Bakkejord fra utdanningsforbundet, Beate Mortensen fra arbeidsmiljøtjenesten, Leif Vollan, og Rolf Øistein Barman-Jenssen.

Saken er fastlåst og vi blir enige om at rektor og inspektør sammen med utdanningsforbundet og Beate Mortensen skal ha et nytt møte med de andre på kontor 5116. Her vil rektor og inspektør gjennomgå en del hendelser som kan ha ført til misforståelser pga. av manglende informasjon til de andre på kontor 5116.

Følgende hendelser skal gjennomgås: Timeplanlegging høsten 2011. Tirsdager. Informasjon rundt terminalfase og dødsfall. Avklaring rundt ansvar for utarbeidelse av IOP-er. Tydelighet rundt avtaler for forberedelser til eksamen skriftlig.»

Min kommentar til rektors «referat»: 

Etterlyste referat kom flere uker senere via Arbeidstilsynet, og igjen kunne jeg konstatere at sentralt innhold fra møtet ikke er referatført. Det er oppsiktsvekkende at de alvorligste varslinger ikke nevnes av rektors i notat, kun «mindre avvik»!! Hva som utelates og vektlegges er en bevisst fra rektors side og det kan ikke tolkes på annen måte enn forsøk på å skjule informasjon om varsling.

20. juni – rektor svarer meg på mail sendt vedrørende psykososialt miljø etc..

«Hei Rita, Svært beklagelig at dette skjer. Jeg tar dette opp med alle på kontoret i ettermiddag. Vi har også valgt å informere kort på trinnmøter i dag i håp om å dempe spekulasjoner og ryktespredning. Jeg håper dette kan ta fokus bort fra deg når det gjelder opptaket og dempe uroen i hele kollegiet. Mvh Rolf Øistein.»

«Men så får de informasjon om lydopptak og at der framkommer negative uttalelser om meg og andre. Da snur de tvert om i sine forklaringer og “husker” plutselig at de allikevel har problemer med meg.» (Fra dagboka)

20. juni: Innkalling til møte om personalsak, men først ber rektor meg om å ikke stille!  

Rektor kontakter meg og forteller at det skal gis informasjon til personalet vedrørende behandling av personalsak. Han sier at jeg ikke bør stille opp i møte da det vil skape unødig frustrasjon. Han peker igjen på hvor viktig det er å «roe ned».. Jeg får vite av kollegaer, blant andre Holst, at det av ledelse (Vollan) avslører at det er jeg som har fått/levert inn opptak og at jeg visste hvem som hadde tatt opptak.

Rektors notat fra møte på Sommerlyst, 20. juni

«Tilstede: Fra Kontoret: […], […], […], […]. Leif Vollan, Rune Bakkejord, Beate Mortensen og verneombud for Sommerlyst Hugo Berntsen.

Det ble informert om at forholdet rundt lydopptaket nå er sendt til jurist i Tromsø kommune med anmodning om anmeldelse. Rektor gikk gjennom de avtalte punktene fra møte (19.06. på rådhuset) og understreket at ledelse kunne sørget for bedre informasjon og kommunikasjon i disse sakene. Gjennomgangen skaper ingen forståelse. De fire andre fra kontoret sier det er uhørt at Leif skal ta på seg skyld for noe som helst. Han har gjort det han kunnet for å tilrettelegge, og har strukket seg mye lengre en det som kan forventes. Det sies videre at det har vært vanskelig å samarbeide med Rita. De mener de har gjort det de kunne for å få til et greit samarbeid og mener de er helt urimelig at dette skal snus til at de har trasert Rita. De har uttalt seg negativt om henne når de har snakket sammen på kontoret. Samarbeidet har fungert dårlig. De har vært fortvilet. Det oppleves fra de som blir beskyldt for mobbing og trakassering at der er veldig urettferdig, og hver og en av de kjenner seg overhodet ikke igjen i at dette skulle være noe som de kan ta selvkritikk for.»

notat av rektor

Etter krav om innsyn mottar jeg «referat» av 20. juni, skrevet av Beate Mortensen

«Møte 20. juni: De fire som var anklaget for mobbing og trakassering, skoleledelsen ved rektor og inspektør, rådgiver AMT og Rådgiver utdanningsforbundet.

Kort oppsummert: partene ønsket ikke å anerkjenne denne forklaringen på konflikten med REH. De mente at REH hadde opptrådt steilt og med mangel på samarbeidsvilje og så ikke det formildende ved at skoleledelsen selv sier at man kunne gjort noen avklaringer tidligere.

Rådgivers kommentar/vurdering: På dette tidspunktet står vi ved en helt fastlåst konflikt. Ingen av partene har større forståelse for egen rolle i at relasjonen har brutt sammen. Det er ingen ønske om å be om tilgivelse eller imøtekomme hverandre. REH mener fremdeles at hun har blitt utsatt for mobbing og trakassering, men motparten mener hun er storforlangende til tilrettelegging fra arbeidsgiver, og vanskelig å samarbeide med i forhold til arbeid som skal utføres. Rådgiver BM kan ut ifra de forklaringene som partene har kommet med, ikke se at dette kan kalles mobbing eller trakassering. De har bare ikke fått til samarbeidet og på dette tidspunktet er det mange som føler seg sårbare, og urettferdig behandlet/beskyldt.»

notat av Beate mortensen, bht

Mine kommentarer til Mortensens skriv til Arbeidstilsynet:

20. juni kalles det inn til nok et møte som avholdes uten meg for å diskutere lydopptak. Her er de andre fire fra kontoret og en ikke navngitt kollega (fremkommer senere!). Jeg er ikke innkalt til tross for at jeg tilhører samme kontor og er like berørt. Dette bestemmes av Mortensen den 19.6., noe jeg får kjennskap til måneder etter via Arbeidstilsynet. Hun bestemmer også at Rune Bakkejord (UDF) skal representere meg i dette møtet. Et møte jeg ikke er klar over blir avholdt. Bakkejord har ingen tillit hos meg pga. hans utsagn om at «dette dreier seg ikke om mobbing og trakassering» og hans handlinger som strider mot god forvaltningsskikk. Å lese hva Mortensen velger å ta med i «referat» er interessant. Hun skriver at «de 4 kjenner seg ikke igjen», og fastslår at dette er en fastlåst konflikt. Hun omdefinerer fra mobbing til konflikt og gir de 4 blankofullmakt til å sette agenda i saken. Mortensen viser her grunnleggende mangel på kunnskap som omhandler Arbeidsmiljøloven, helse, miljø og sikkerhet, ved at de 4 som er anklaget for trakassering får bestemme agenda ved å si seg uenige i framstillingen og saboterer regelverk og utnytter situasjonen.

Rektors notat fra samme møte er nok en gang blottet for informasjon om sak, og hva mener han med «forholdet rundt lydopptaket»? Hvilke «punkter» ble gjennomgått? Her legges igjen flere spørsmål enn svar. Mine kollegaer på kontoret beskriver meg som steil og har mangel på samarbeidsvilje. Det er jeg som har etterspurt møter, mens det er de som nekter å stille i møter med meg!! Etter rektors første møte med alle involverte fra kontor 5116 skrev han: «[…] kjente de seg overhodet ikke igjen og de kunne meddele at de hadde ingen konflikter med REH».

Dette samsvarer med mine erfaringer og mobbing og trakassering faller heller ikke under begrepet konflikt. Alle fire endrer brått forklaring, det skjer etter at lydopptak blir kjent. Det er åpenbart at de får vite at båndet avslører negative utsagn om meg og derfor har de behov for å konstruere problematikk vedrørende meg som unnskylder egne handlinger. Ingen på kontoret har på noe tidspunkt levert klage på meg. Slik klage har heller ikke kommet fra noen andre. Nettopp unnlatelse av arbeid som vurdering og oppfølging av tilrettelegging, skriving av IOP og ikke overholde møteplikt, noe som gikk igjen i mine bekymringsmeldinger til ledelse. Fra Arbeidstilsynet mottar jeg heftet Samarbeidsavtale mellom rådmann og Arbeidsmiljøtjenesten,bestående av 11 sider. Grunnleggende og innhold i varslinger er ikke nevn. Følgende relateres til min sak er skrevet av Beate Mortensen:

Metodevalg i bistand fra AMT:

«En av parene involvert i denne saken (REH) opplevde seg mobbet og trakassert av fire andre i kontorfellesskapet. REH var også i uenighet med ledelsen i forhold til uønskede hendelser som gikk på organisering av arbeid og annet. Det ble først foreslått mekling mellom partene, men mekling var ikke ønskelig som metode hos de som var anklaget av REH for mobbing, da det ble da avtalt at felles møte med alle partene.

De fire andre involverte ønsket ikke å gå i mekling med REH, da de ikke så hvordan de skulle ha mobbet og trakassert, men tvert om opplevde at de arbeidet med en person som de samarbeidet dårlig med, fordi denne personen ble oppfattet som “vanskelig” og lite imøtekommende. Det ble sagt at forholdet var blitt særdeles betent gjennom året, og at man så frem til nytt år med andre konstellasjoner.

Metoden som ble valgt i møtet var konfliktanalyse der hver sak og ubehagelige opplevelser ble drøftet hver for seg. I møtets begynnelse ble det gitt opplysninger om rammer for møtet. De faktiske hendelsene ble kjent igjen, men samtlige ble tilbakevist som mobbing og trakassering og satt i et annet lys når de ble forklart fra motpartene sin side. Episodene med hver og en av de anklagede, ble behørig beskrevet hvordan hendelsene så ut fra de ulikes sider. Det REH opplevde som bevisst obstruksjon ment for å ramme, ble motsagt av de andre partene.

Det ble gitt enkelte beklagelser for at man har sagt ting og at man hadde vært irritert. Det ble også bekreftet at relasjonen var blitt så betent at man ikke ønsket å jobbe tett med REH mer. Men motpartene mente at Rita selv var skyld i at det var blitt et dårlig klima, med hennes negativitet til ledelse og til situasjoner. Møtet munnet ikke ut i noen konklusjon. De anklagede hadde fåt høre hvordan REH hadde hatt det det siste året, men det var ingen som kjente seg igjen i at de skulle ha mobbet og trakassert. De var entydige på at REH selv hadde gjort forholdet med sine kolleger betent. På slutten av dette møtet ba jeg REHs tillitsperson som var tilstede i møtet om å forsøke å snakke gjennom de enkelte hendelsene, for evt. å se “den andre siden”.

Rådgivers kommentarer/vurdering: Dette var det eneste møtet jeg ledet i denne prosessen. Det var en ok tone i møtet. REH fikk mye tid med hver og en og også i forhold til inspektør, og for de områdene hun mente kunne vært håndtert annerledes fra ledelsens side.

I de fleste slike meklingsmøter som undertegnede har ledet, har jeg fått bevegelse hos partene. Ved å få partene til å lytte til den andre siden, får partene en økt innsikt i og forståelse for hvorfor relasjonene blir svekket. Dermed blir det både tilgitt og bedt om unnskyldninger. Dette var ikke tilfelle i denne saken.»

19. juni: Møte med Skoleledelse, REH Utdanningsforbundet og AMT. Agenda var avklaring av veien videre. Kontorfellesskapet hadde frustrert seg over REHs negativitet overfor ledelsen som hun oppfattet ikke la ting il rette for seg. Rådgiver BM anbefalte et møte med de andre i fellesskapet, hvor man kunne forsøke å forklare hvordan ting var håndtert ut i fra arbeidsgivers side. Dette for at noen av de negative utsagnene om ledelsen som REH hadde kommet med, kunne bli forklart for de anklagede. Utdanningsforbundet skulle være med som ivaretaker av REHs interesser i et møte som hun selv ikke skulle delta på.»

av beate mortensen (nå beate mørk andersen)

Mine kommentarer til Beate Mortensens (BM) «metodevalg»

Skriv mangler dato og møte det vises til. Noe av innholdet gjenkjenner jeg fra møte 13. juni og kan derfor kommentere følgende:

«REH var også i uenighet i forhold til uønskede hendelser som gikk på organisering av arbeid og annet.» BM sier ikke noe om hvilke typer hendelser, men når det oppstod «uønskede hendelser» var jeg selvfølgelig uenig!!

Metoden BM beskriver medfører ikke riktighet, jeg gikk selvfølgelig ikke inn på varslinger i en «åpen fora» med flere av mobberne til stede. Jeg fortalte derimot kort om året på kontoret. Mekling mellom partene ble ikke nevnt under møte. BM utelater fakta om årsak til at vi er der. BM initierer en prosess (se dokument) hvor hun lar de fire andre på kontoret som er part i en pågående sak, bestemme hvorvidt dette er mobbing/trakassering eller ikke. 

BM tillegger meg negative utsagn uten å konkretisere eller å vite om dette medfører riktighet. «[…] med hennes negativitet til ledelse og til situasjoner.» Som tidligere nevnt ble jeg ikke informert eller invitert til møte 20.06, og ga heller ikke samtykke til at Bakkejord skulle være min tillitsperson. BMs skriv preges av uriktige og villedende opplysninger, hun er subjektiv i sine antydninger og unnlater å dokumentere. BM legger føringer hele veien for at det ikke dreier seg om mobbing/trakassering og motparts meninger blir trukket fram som en sannhet.

21. juni – Leders mangelfulle handtering nører opp under mobbingen

Ledelsen informerer hele kollegiet ved skolen at det er levert inn et lydopptak. Dette bidrar til spekulasjoner og gjør at noen kommer med spørsmål og høylytte kommentarer om meg i plenum. Jeg får vite av kolleger at plasstillitsvalgt Mona Lucas og tidligere tillitsvalgt er mest aktive i «diskusjonen» og av de første til å trekke inn mitt navn i saken. Dette underbygger at ledelse har brutt taushetsplikten da ingen andre viste om lydopptaket. Møtet blir beskrevet av kollegaer som «uten filter» og hvor noen var ute etter å finne en Svarte-Per. Fokus rettes mot meg som person.

«Jeg må innom jobb for å hente noe og på vei ut møter jeg plasstillitsvalgt i trappen. Hun begynner å le høyt idet hun ser meg. Ingen andre er til stede og det hele oppleves forvirrende og surrealistisk. Senere får jeg høre at hun kom rett fra møte hvor de hadde tatt opp saken med opptaket. På møtet var mitt navn nevnt av et par stykker, deriblant tillitsvalgt og «Ulla» som antydet i plenum at det måtte være meg som stod bak opptaket. Ble tillitsvalgt «giret» av dette og ga det henne motivasjon til slik handling? Det hele virket sykt. Det er hevet over enhver tvil at smitteeffekten er stor rundt videreføring av slike svertekampanjer.»

Jeg sender rektor mail vedrørende psykososialt miljø, opptak og referater

«Hei! Jeg viser til samtaler i dag omkring det psykososiale miljøet og det kommende møte i morgen. Hver dag i den senere tid har jeg blitt påminnet hvor grunnleggende viktig dette er for en trygg og positiv arbeidsdag. Slik var mitt møte med jobben også i dag […] tanke på «syndebukk stemplet» så er det nødvendig at dette tas opp med alle på kontor 5116 i morgen. Det skjules ikke at det er flere her som mener at det er jeg som har gjort/gjør opptak. De kan tenke og tro hva de vil, men når de videreformidler det til andre (sprer rykter) er det ikke greit lenger. Bare i løpet av dagen har flere møtt på hverandre i gangen her, utenfor kontoret (jeg har døren åpen) hvor de tydeliggjør åpenlyst at […]. Situasjonen eskalerer og er på tur å bli jeg mot mange og er selvfølgelig en betydelig belastning for meg. Jeg anser det fortsatt som min plikt å rapportere dette og forventer at det blir fulgt opp. Vedrørende min etterlysning av referat er det et poeng at nettopp fordi det skal dokumenteres at jeg har sagt ifra om alle nevnte avvik. […] Mvh Rita»

12. juni – En rektor som snur kappa etter vinden!

Fra: Barman-Jenssen, Rolf Øistein 
Sendt: 12. juni 2012 13:01
Kopi: Vollan, Leif; Mortensen, Beate
Emne: Innkalling til fellesmøte for kontor 5116

Hei alle. Jeg har innkalt dere til arbeidsmeklingsmøter de nærmeste dagene.

Etter at jeg har fått en del tilbakemeldinger på dette og rådført meg med Beate Mortensen innkaller jeg herved til et fellesmøte for dere alle i morgen kl. 09.05. Møterom Elverhøy. 
Vi ønsker å behandle denne saken på et så lavt konfliktnivå som mulig, og tenker at et slikt fellesmøte kan avdekke om det vil være behov for arbeidsmekling og/eller andre tiltak.

Mvh. Rolf Øistein

Fra rektors notat:

«12. 06 Telefonsamtale med Rita på kl. 17.00. Rita er forundret over endringen. Forteller at hennes tillitsperson nå er på vei til byen. Vi blir enige om at tillitsperson stiller sammen med Rita neste morgen på fellesmøte.»

13. juni – Rektors «referat» fra møte:

«Møte starter med at Beate Mortensen forteller at det finnes et opptak av samtaler fra kontor 5116. Dette kommer som et sjokk på alle. Da de andre på kontoret er ikke informert om dette. Rektor har ventet med informasjon i påvente av juridisk bistand fra kommuneadvokaten. Denne informasjon preger hele møte. Mortensen leder møte og fokuserer på hva som kan ha vært utgangspunktet for at Rita opplever seg utestengt og baksnakket og hvordan vi kan komme videre sammen. Det blir pekt på at situasjoner og relasjoner ofte oppleves forskjellig av kolleger i et arbeidsmiljø.»

Min kommentar: Ifølge kommunes eget regelverk skal Mortensen skille mellom sin rolle som terapeut for arbeidstaker og sakkyndig for virksomheten. Denne skal være uavhengig i sine råd og faglige vurderinger. Dette må også gjøres klart overfor arbeidstaker. Beate Mortensen (nå Mørk Andersen) ba aldri på forhånd om et møte med meg. Ingen relasjon var etablert. Hun som skulle ivareta meg og mine interesser hadde ikke søkt noe informasjon fra meg eller foretatt seg noe for å danne seg et bilde av situasjonen fra mitt ståsted før hun anbefalte og bidro til at det ble gjennomført et fellesmøte med alle fra kontor 5116.

Fellesmøte 13.6. Mitt notat:

«Det er gått noen dager, men jeg kjenner det fortsatt i hver eneste celle i kroppen. Det var ikke et møte, men en rettergang uten lover og regler. Det ble ledet av Beate Mortensen fra Arbeidsmiljøtjenesten. Hun opptrer autoritært og uprofesjonelt, og inntar en irettesettende og opplærende holdning overfor meg. Mortensen er svært subjektiv i sine påstander og stiller meg urimelige spørsmål. Spørsmål hun ikke kan forvente at jeg vil eller kan svare på der og da og som handler om sensitive og taushetsbelagte varslinger. Hvorfor blir hun ikke stoppet av lederne? Det råder en slags «alle mot en»-stemning hvor rammer og struktur mangler. Jeg skulle være tøff, bite tennene sammen og stå i det, men jeg mister raskt herredømme. Hendene skjelver slik at jeg ikke greier å notere. Det hele er fornedrende og et paradoks. Mortensen starter møte uten en saklig innledning og slipper «håndgranaten» og avslører opptaket. Hun tar ikke hensyn til at rektor skriftlig har understreket at opptaket ikke skal være tema under møte. Så tar hun en spørrerunde om hva de andre på kontoret «tenker om situasjonen». De svarer: «Jeg skjønner ikke hva dette handler om», «Jeg vet ingen ting», «Vi har ingen konflikt med Rita» osv. Mens de svarer er Mortensen mest opptatt av å se på meg, som om hun venter på en reaksjon.. Hun bruker god tid og dveler med svarene hun får. Alle virker uberørte og mener at det er jeg som er vanskelig. «Aina» spør Mortensen om hun kan forklare hvorfor de er der, hvorpå Mortensen sier: «Ja det får vi høre med Rita om». Jeg blir fullstendig overrumplet. Har ikke Mortensen fått informasjon om de forhold det er blitt varslet om?

Under møtet henvender Mortensen seg til min tillitsperson og spør: «Det virker som du har en del utdannelse, så kan du snakke med Rita om kommunikasjon?» Ingen reagerer på denne grenseløse ydmykelsen. Min nærmeste leder, Vollan, sitter som en saltstøtte under møtet, men på slutten av møtet spør jeg om ikke han har noe å si, noe han ikke har utover at han sier at jeg er en «så vanskelig lærer»!!

Mortensen sier at jeg bør være mer imøtekommende i forhold til de andre på kontoret og til det som var blitt gjort. Fokus er på meg og ikke det jeg har varslet om, og ved å tillegge meg «dårlige egenskaper» utøves et maktbruk som gir næring til mobben. Et historieløst møte hvor mobberne får styrket sitt løp. Alt virket regissert – skyld var fordelt, og min motpart fikk full aksept! Et destruktivt møte – uvirkelig, kynisk og svært ødeleggende for meg. Folk kommer og går under hele møtet, det snakkes i munnen på hverandre og ingen finner det godt å stramme inn på møteregler. Min tillitsperson forsøker flere ganger å få ordet, men slipper ikke til. Vi er begge sjokkerte, særlig over framferden til Mortensen. Min tillitsperson skriver referat fra møtet som blir sendt skolen (se under). I rektors referat blir ikke hendelser jeg fortalte tatt med (se over).

I boka Moderne munnkurv skriver journalistene Maria Amelie og Dag Yngve Dahle tankevekkende om mulighetene for kritiske ytringer på jobben. “Ytringer fra ansatte kan kollidere med arbeidsgivernes krav om- og forståelse av lojalitet. Konsekvensene for arbeidstakerne kan bli alvorlige og oppfattes som psykisk vold viser en ny bok om ansattes ytringsfrihet i dagens Norge. Å kunne si hva man mener som arbeidstaker er ikke sjølvsagt.” Boken inneholder ni ulike saker fra mange felt der ansatte har kommet med upopulære ytringer, i tillegg til undersøkelse blant ledere på ulike stillingsnivå og sammenligner det med aktuell forskning på ytring og varsling. Dette er ikke lystig lesing for dem som mener at der står bra til på innsiden av norsk arbeidsliv. “Hvis folk ikke kan si hva de ønsker, betyr det også mye for samfunnet. Å bli trakassert av arbeidsgiver fordi du ytrer noe han eller hun ikke liker, fungerer ofte som ren psykisk vold, mener Amelie som også veit godt hva det vil si å ytre seg i offentligheten.” (2016).

«[…] og hakk i hæl følger en rektor som ser noe forskremt ut. Han setter seg tett inntil meg, som han pleier. Noe som gir meg en følelse av at han skal ha kontroll med meg, se hva jeg noterer.»

fra dagboka

Skriv fra min tillitsperson, GL, vedrørende fellesmøte

«Tanker omkring møte den 13.06.12.

Jeg tilbød deg å være med som din støtteperson på møte i forbindelse med din sak. […]har jeg arbeidserfaring som enhetsleder med personalansvar, […]
De som møtte foruten oss to, var din sjef Rolf Øistein Barman-Jenssen, inspektøren Leif Vollan, de fire som du delte kontor med;[…], tillegg personalkonsulent Beate Mortensen. Møte ble ledet av Beate Mortensen.

Mitt umiddelbare inntrykk var hvorfor måtte du sitte i møte med de som du ble mobbet av. Og hvorfor saken ikke ble definert som en mobbesak. Jeg gjorde tegn til å spørre om dette, hadde hånden opp, men ble ikke møtt, fikk ikke taletid. Saken ble omtalt som en personalkonflikt, der møte dreide seg om at du skulle fortelle om hvordan du opplevde dette, evt årsak og at de andre skulle si noe om det samme. En av mobberne, […], uttalte at hun hadde aldri hatt noen konflikt med deg. Leif kom inn på en sak som han kanskje følte var bakgrunnen for “konflikten” der han definerte deg som vanskelig. Plutselig “plumpet” Beate Mortensen ut med saken om lydbåndopptaket. Jeg tenkte at det virket som et avtalt spill da reaksjonen fra de andre i møte virket påtatt. De ble ikke så overrasket som en kunne forvente av å slippe en slik “bombe”. Nå endret møte på en måte karakter – og “sympatien” snudde seg til fordel for “mobberne”.

Egentlig et rart møte der partene (du og “mobberne”) ikke hadde fått mulighet til å definere hva saken omhandlet. Det var arbeidsgiver som på forhånd hadde definert saken til å være en personalkonflikt. Beate Mortensen snakket til slutt om å gå videre og anbefalte meg til å «snakke deg til rette» …
Møte ble plutselig løst opp ved at flere måtte gå til time og andre avtaler. […].

Mvh […]»

13. juni – Rektor ringer meg og beklager.. Utdrag fra transkribert samtale:

Rektor: – Ee… ja … jeg ville bare si at det er beklagelig at det ble slik»

Jeg: – Jaha. hva mener du?

Rektor: – Ja. Møtet var et feilskjær. Men det jeg kunne jo ikke bare stoppe møtet»

Jeg: – Kunne du ikke det?

Rektor: – Eh… ja… nei, det ville jo bli vanskelig.. ser jo nå.. i ettertid at det skulle vært stoppet.. Det er bare å beklage.

Jeg: – Hva tenker du da var et feilskjær?

Rektor: – Ja, jeg er svært misfornøyd med Beates håndtering av saken.. vi var jo enige om på forhånd at opptaket skulle ikke være tema på møte.. så.. jeg beklager den belastningen det ble for deg

Jeg: – Hvorfor i all verden grep du ikke inn i kjøret mot meg.. og hvorfor stoppet du ikke møtet? Nei, jeg er fortsatt i sjokk … noe så forferdelig.. mener du fortsatt at hun har en rolle i å ivareta meg?

Rektor: – Eh… nei…eller ja, hun skal jo egentlig det….men jeg ser jo at her er noen uheldige omstendigheter…eh

Jeg: – Ja, hva mener du konkret? Hvis jeg skal si hva jeg mener, så er det komplett uforståelig hvorfor du som rektor ikke tar tak i saken. Du vet at det foregår grov mobbing, du har selv bekreftet at du har hørt opptaket. Du har sagt hele tiden at du tror på meg. Ja vel, hvorfor handler du ikke deretter? Hvorfor er du da passiv og lar noen av de som faktisk er mobberne styre både form og innhold møte? Du sitter i møte og hører på at jeg blir grovt krenket, men du åpner ikke munnen og stopper dem.. (jeg begynner å gråte)

Rektor: – Eh..ja.. nei, det er lett nå å sitte å si at sånn og sånn …

Jeg: – Du stoppet ikke trakasseringen.. du leier inn rådgiver, men hva skjer …jo hun som er venninne med en av mobberne på skolen, får altså sitte og bruke grov uforstand og store deler av møtet til å direkte irettesette meg foran hele kontoret.. Du har sørget for at jeg nå er fullstendig knust.. jeg vet verken ut eller inn.. jeg er inne i et levende mareritt … (begynner å gråte igjen)

Rektor: – Jeg skjønner at dette er vanskelig, men vi skal finne ut av dette.. og du må tro meg på at jeg tror på deg. Jeg ser at jeg burde gjort noe.. jeg må bare beklage igjen.

Kollegaer flytter ut av kontoret og esker kastes på meg

I dagene etter fellesmøte akselerer situasjonen og gjengjeldelser blir synligere og tøffere. I løpet av kvelden/natten etter fellesmøte har alle 4 som jeg deler kontor med flyttet ut. Jeg kommer på jobb neste morgen til et ribbet kontor – kun mitt som står igjen med en endevendt kontorpult, skriveplaten er tilgriset og stolen min er byttet ut med en ødelagt med stort hull i setet. Felles ting som vannkoker er fjernet.

Samme formiddag blir jeg oppringt av en bekjent fra lærerstudiet. Hun hører at jeg er lei meg og foreslår å komme innom med kaffe og trøst. Mens vi sitter på kontoret kommer to fra kontoret i døren, men de snur når de ser meg. Kort tid etter rives døra opp igjen samtidig som det kastes to esker inn. Jeg sitter midt i skuddlinja og på ren refleks hiver jeg meg til sides. Dette skjer to ganger mens vi sitter der. Alt skjer raskt, eskene skjuler ansiktet, men jeg rekker å få et glimt av «Turid». Jeg ser at det en annen ved siden av og får en fornemmelse av at en åpner døren mens den andre kaster. Min venninne som sitter i skjul av døren sees ikke fra døråpningen, men hun rakk å se hvem som stod der. «Hanna» skulle skrive ned hendelsen.» (Blir dokumentert i Del 2/under rettssak og hennes vitnemål.)

PS! «Marja» fortalte at «Ulla» hadde oppfordret flere til å slette meg fra sosiale medier. Jeg måtte sjekke og ja, i alle fall 8 kolleger er plutselig blitt borte.. Det gjør meg trist, det også..  Det ryktes også at rektor ber kollegaer om å ikke snakke med meg om saken/jobb. Dette ble bekreftet av flere, bl.a. av kollega ATHK som jeg traff på kafé og som kom bort og utrykte støtte. Veldig spesielt at voksne folk ikke tør å snakke om noe så viktig og alvorlig!

fra dagboka

Noen har plassert avføring på skrivebordet mitt!

«Senere på ettermiddagen drar jeg tilbake til kontoret for å få gjort noen forberedelser. Idet jeg kjører stolen inntil skrivebordet, kommer jeg i kontakt med noe med låret. Uten å se griper jeg etter det som viser seg å være en pose som er festet med tape under skrivebordet. Det har en ubehagelig konsistens og når jeg trekker den fram både ser og lukter det avføring fra et menneske. Herfra er mye uklart, men jeg kunne ikke komme meg fort nok til toalettet med posen. Jeg kaster alt i do og får problemer med å få det ned. Derfra gikk jeg i underetasjen hvor det er garderobe og dusj. Jeg følte meg skitten og redd.»

Fra dagboka

Informasjon holdes tilbake – fra notat:

«I dag (14. juni) er det ingen elever på klasserommet når jeg kommer til time. Det viser seg at elevene har fått en beskjed som ikke jeg har fått. De andre lærerne hadde bestemt at de skulle ta en fjære-dag i Telegrafbukta med grilling og kos. Synd ikke jeg fikk den informasjonen, for kunne tenkt meg og vært sammen med elevene mine»

et notat

Kommentar i ettertid: Det må nevnes at det er noen hendelser som har skapt større reaksjon/traumer enn andre. Flyttingen ut av kontoret, esker som ble kastet på meg og ikke minst planting av avføring på arbeidsbordet mitt er hendelser som har skapt langvarig traume. Selv nå så mange år etter setter minnene vonde følelser i sving. De hadde pekt ut en syndebukk og de gikk farlig langt i å gi meg skylda. «Hanna» vitner om hendelsen med esker 8 år senere og under rettssak kommer det fram at planting av avføring var ikke eneste gang noen plasserte «illeluktende» på mitt kontor. Det fremkommer også av vitneforklaringer hvem som gjorde dette!

“I denne fasen har du begynt å kjempe mot ryktene og de synlige og usynlige motstanderne. Du prøver å vinne verdigheten tilbake, men respekt, tillit og verdighet blir tatt fra deg (en håpløs kamp, for du vet ikke enda at de har allerede bestemt seg, de er ikke interessert i å høre dine meninger og har lagt opp ruta fremover). I denne fasen kan det finne sted fysiske angrep, som igjen kan føre til et siste stadiet – “tilintetgjørelse”. Denne fasen fører ofte til et dramatisk vendepunkt, hvor offeret må gi opp, fordrives fra organisasjonen eller fra arbeidslivet, eller at offeret tar sitt eget liv.” Kilde ukjent.

«Når jeg kom på jobb i dag står inspektør Vollan nederst i trappen som om han har ventet på meg. Jeg hilser og stopper opp. Han kommer nærmere og med sin uvane stiller han seg helt inntil, som om han har tenkt å hviske noe i øret til meg. Jeg stivner. Innbitt og langsomt sier han at det må være helt klart at han kommer ikke til å svare meg skriftlig på mail. Jeg spør om han hadde sett mine siste mail angående klager. Det hadde han, og nei, jeg hadde ikke fått noen klager. Jeg måtte komme inn på kontoret hvis det var noe mer jeg skulle ha svar på. Nå sitter jeg med to nye spørsmål – at han ikke reagerte på mitt spørsmål og hvorfor kan han ikke gi meg svar på mail?»

fra dagboka – 19. mai

30. mai – Det blir streik – rektors notat:

«Sommerlyst blir tatt ut i streik. Saken blir liggende. Jeg fikk mail fra Rita 05.06 (dagen før streiken var over) Her etterlyser Rita videre håndtering av saken. Samt referat fra møte 29.05. «Rita har fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt.»

Min kommentar: Rektor tenker altså at det er grei prosedyre å la en slik type sak bli liggende på vent. Det strider imot lovverket – alvorlige varslingssaker skal handteres omgående.

5. juni – Om jeg kan redigere opptaket?

Rektor ringer meg og sier at de skal ha et møte neste dag hvor nestleder i Udf, Rune Bakkejord og inspektører ønsker å lytte gjennom opptaket. Han sier at opptaket er for langt og de har liten tid. Han ber meg om å korte det ned og velge ut det jeg mener er viktigst. Jeg tenker ikke, sier bare ja … Det viktigste for meg nå er at innholdets grusomheter kommer for en dag. Det bekrefter at jeg snakker sant. Det oppfattes som en trussel når rektor sier at hvis jeg ikke gjør det han ber om, så vet han ikke når neste mulighet byr seg for det er så travelt …!

Jeg kjører tilbake til jobb og får utlevert originalopptaket av rektor. I mitt indre er det kaos og jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre «bestillingen», og det er ikke tid til å søke råd og involvere andre. Overføring til PC er greit, men å korte/klippe ned har jeg ikke gjort før. Gode råd blir dyre, og jeg drar innom en elektrisk forretning og kjøper en opptaker. Deretter stiller jeg meg på en parkeringsplass og setter på opptaket. Jeg forbanner rektor som tvinger meg til å høre gjennom alt, mens de ikke tar seg tid!!  

Det er noen spor som brenner seg fast – som når jeg får bekreftet at det er kollegaer på mitt kontor som står bak sabotering av undervisning. Det ble fjernet notater jeg skulle bruke til eksamensforberedelse for en hel klasse og det ble i tillegg ikke utdelt oppgaver/eksamensforberedende materiell til elevene. Jeg ante ikke at det stod så dårlig til på mitt kontor. Jeg husker godt morgenen på eksamensdagen. Jeg gikk for å hente meg kaffe og tilbake på kontoret var alle papirene borte fra kotorpulten. Jeg lette skolen rundt, spurte alle jeg så om de hadde sett papirene. Heller ikke «Mari» på kontoret te noe, hun som nå fyller kupeen med latter. Jeg var skråsikker på at jeg hadde lagt papirene på arbeidspulten min, men allikevel begynte jeg å tvile på meg selv.. En fryktelig følelse.. «Mari» så panikken og fortvilelsen min og lydopptaket levner ingen tvil om at det var meg de skulle ramme, men i sin tankeløshet glemte de at det gikk verst utover elevene.  De rammer de samme elevene som de selv har ansvaret for og forhindrer at de får en best mulig forutsetning før eksamen! Som ikke dette er nok får jeg også bekreftet at inspektør Vollan tar opp personlige ting vedrørende meg med kollegaer på kontor 5116. Leder går altså foran og «legaliserer den type framferd»… Fra den dag sov jeg ikke lenger en natt sammenhengende. Stemmene, hånlatteren.. det var som om de stod rundt meg. Det har festet seg på innsiden og spilles av til alle døgnets tider.. Et levende mareritt.

Rektor Barman-Jenssen starter en uredelig prosess for å skjule fakta og starter med omskrivinger

Arbeidsgiver v/rektor sine kommentarer til saken. Notat/versjon nr. 1: Fra et notat datert 29.05.2012:

«29.05.12: Rita har fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt.»

Notat/versjon nr. 2: Notat av rektor datert 29.05.2012, kl.13:00:

«Utgangspunkt: Rita Esperø Hansen ba om et møte med meg og inspektør Leif Vollan. Møtet ble avhold tirsdag 29.05. kl. 13.00 på rektor kontor. Tilstede: Rita Esperø Hansen, Leif Vollan og Rolf Øistein Barman-Jenssen

Rita fortalte at hun i lengre tid har følt seg baksnakket av sine kolleger på kontor 5116. Hun har fått henvendelser fra andre kollegaer som bekrefter dette. Det har blant annet vært sagt at Rita ikke gjør jobben sin og at hun ikke bryr seg om elevene. Rita har også fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt. Rita har vært i kontakt med hovedtillitsvalgt i utdanningsforbundet: Odd Røsvik. Rita har det svært vanskelig. Sover dårlig og tenker på dette hele tiden. Leif og Rita hadde et kort møte senere på dagen hvor det ble diskutert om dette gjaldt hele kontoret eller om det var enkeltpersoner som stod bak.»

Min kommentar: I dette andre notatet utelater rektor å ta med at han har lyttet til originalopptak og selv konstatert at «hun og andre blir omtalt svært negativt.». Nå virker det som om det skal fremstå som om det er bare noe “jeg” har sagt.

Notat/versjon nr. 3: 5.5.2012 noterer rektor:

«Rita Esperø Hansen tok 29.05. kl. 13.00 kontakt med Inspektør Leif Vollan og meg og fortalte at hun hadde fått overlevert et lydopptak av samtaler fra kontor 5116, som hun til daglig deler med fire kollegaer. Hun fortalte at båndet inneholdt negativ omtale av henne. [..] Jeg tok samme dag kontakt med arbeidsmiljøtjenesten i Tromsø kommune og samt juridisk rådgiver ved personalenheten. Opptaket var gjort uten samtykke og det var dermed både i juridisk og menneskelig forstand vanskelig å vite hvordan dette skulle håndteres. Jeg ba Esperø Hansen snarest ta kontakt med vedkommende som hadde overlevert lydopptaker og be vedkommende ta kontakt med meg. Jeg tenkte at vedkommende kunne komme i en vanskelig situasjon og at vedkommende ville ha behov for ivaretakelse fra skolens side. Esperø Hansen bekreftet at hun ville gjøre det.»

Min kommentar: Av ukjent grunn har rektor følt det nødvendig å omskrive notatet enda en gang og før det ble levert til Arbeidstilsynet! Nå med endringer av flere fakta og tilføyinger av uriktige momenter. Kan det være at leder har blitt pålagt til å påføre disse for å slik «ha ryggen fri»? Kanskje ikke utenkelig når en leser notat(er).. Det er også påført feil dato og preges av å være skrevet i ettertid. (Denne versjonen fikk jeg først tilgang til etter at Arbeidstilsynet blir koblet inn i saken et halvt år senere.) Her også endrer rektor fakta fra tidligere notat (og uttalt), fra å være han som lytter gjennom opptaket og selv konstaterer at det snakkes negativt om meg og andre kollegaer til «Rita har fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt.» og «hun fortalte at båndet inneholdt negativ omtale av henne.»

Jeg visste ikke hvor opptak var gjort og kunne følgelig ikke si noe om det slik Barman-Jenssen påstår. Rektor skriver også usant når han ba meg om å ta kontakt med den som hadde levert opptak. Jeg visste ikke visste hvem som stod bak. Til tross for flere tilbakemeldinger fra meg ble aldri denne falske påstanden korrigert. Ledelse var veldig «på meg» i forsøk til å presse meg til å komme med navn på hvem som kunne stå bak. Selv om jeg hadde en anelse var det selvfølgelig ikke aktuelt å kaste mistanker på noen som kanskje var uskyldig. Dette hadde ledelse vanskelig for å forstå, det var viktigere å få en syndebukk – skyldig eller ikke!

6. juni noterer rektor: 

«06.06. informerer jeg Rita om at jeg har vært i kontakt med Gørild Høyer, jurist/Arbeidsmiljøtjenesten. Vi har spesielt snakket om opptaket og kommet fram til at det er underordnet den situasjonen Rita nå er i. Hovedfokus er hvordan vi kan rydde opp i baksnakking og den dårlige kommunikasjonen på kontor 5116.» «Jeg ber Rita om å få overlevert opptaket og vi avtaler at Leif Vollan, Rune Bakkejord og jeg neste dag skal høre gjennom opptaket. Jeg ber samtidig om at Rita informerer den som har satt i gang opptaket må ta kontakt med meg snarest.» (Min utheving.)

Min kommentar: Et halvt år senere, når Arbeidstilsynet blir koblet på saken dukker det opp flere notater gjort av rektor hvor mye av innholdet er nytt for meg. Han har utelatt svært sentrale detaljer, som at han erkjente allerede samme dag som han fikk originalopptak at han hadde hørt gjennom det og at det var ille det som kom fram (han pekte på flere konkrete ting som lå langt fram i opptak), at han ba meg om å redigere ned opptaket til korte sekvenser og til sist leverer det til meg den 6.6. og at han får alt tilbake dagen etter. Rektor blir etter hvert god på å omskrive fakta til fordel for seg selv og i min disfavør! 

Flere notat gjort av rektor som omhandler lydopptak, men med ulikt innhold..

«29.05.12: Rita har fått overlevert et lydopptak av en lengre samtale på kontoret hvor hun og andre blir omtalt svært negativt.»

«Notat. 07.06.2012 Til stede: Rektor Rolf Øistein Barman-Jenssen, inspektør Leif Vollan og Rune Bakkejord fra utdanningsforbundet. Skolen er blitt gjort kjent med at det har vært gjort et opptak på et av lærerkontorene. Det er opplyst at en ansatt omtales negativt på dette opptaket. Skolen har fått overlevert et redigert opptak. Vi hører gjennom opptaket som er redigert ned. Opptaket har dårlig lydkvalitet. Første del er klar og tydelig og her høres en samtale mellom flere som snakker om at det er vanskelig å samarbeide med Rita. Rita blir omtalt negativt. Opptaket ble stoppet etter kort tid.»

Min kommentar: Rektor nevner ikke at han har lyttet til originalopptaket, men refererer bare fra redigert opptak. Han noterer heller ikke at det er han selv som har bedt meg redigere ned.  

30. mai – Et kort fra en vennlig kollega

«Kjære deg Jeg vil så veldig mye få takke deg for at du - midt i en veldig vanskelig prosess for deg selv - har hjulpet meg, støttet meg, tatt vare på meg! Det står stor respekt av det du står for, og det gode du har gjort! Tusen takk, og mange klemmer fra […]»

7. juni – Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør!

«Anny», en erfaren pedagog som selv har kjent problemet på kroppen, kommer til meg og sier at hun våger ikke å ta opp kampen mot det hun kaller et usunt miljø. Hun frykter eventuelle konsekvenser hvis hun fortsetter å støtte meg. «Jeg vet det er et ynkelig valg». Jeg aner hennes frykt for å bli neste offer for ekskludering fra fellesskapet.. for å bli straffet av ledelse. Derfor velger også hun «å hoppe over der gjerdet er lavest». I realiteten gir de mobberne sin stemme og samtidig en stille aksept til en ledelse som uten motstand vil fortsette i samme spor. Etter hvert som ledelse har avslørt meg som varsler og hatt flere fellesmøter hvor saker har blitt tatt opp «feiger» de ut. De forteller om kolleger og tidligere tillitsvalgt som advarer dem mot å støtte meg. «Du må tenke på skolens navn og rykte.» Og så er det de som kommer snikende inn på kontoret og hviskende ber om forståelse for at de ikke kan stå imot presset. «Jeg skal arbeide her enda i noen år, og må tenke på meg selv». Eller som «Maylis» så treffende sa at det er blitt sagt ifra mange ganger, men ingen ting har skjedd bortsett fra at de som har sagt fra har forsvunnet. De ber meg om forståelse for at de ikke tør å ta opp kampen mot trakassering av deres kollega, samtidig som de utrykker hvor mye de verdsetter meg som menneske og fagperson! De synes ting blir for vanskelig.. Når jeg ber dem formidle til ledelse det de observerer, vil de ikke – de må beskytte seg selv og vil ikke blandes inn i noe..

fra dagboka

7. juni – En fremmed på kontoret..

«Etter endt undervisning satt jeg på kontoret for å få ferdig planlegging for neste dag. Jeg følte meg elendig. Etter en søvnløs natt gikk det på stumpene løs. Samtidig håpet jeg at noe måtte skje. At marerittet skulle ta slutt! Men det skulle bli verre.. For mens jeg satt på kontoret kom det inn en mann. Jeg kjente han ikke, men det gjorde andre på kontoret for det ble høy gjenkjennelsesfaktor og mye fliring. Jeg takler støy dårlig og pakker sammen for et roligere sted. Da snur den fremmede seg mot meg og sier: «Det e vel du som e ho Rita?» Han presentere seg som Rune Bakkejord fra Utdanningsforbundet. «Æ hørte at du ville snakke med mæ, men kanskje vi finn et anna rom.» Flott start!.. Jeg hadde knapt rukket å sette meg ned på dette vårt første møte, før Bakkejord sa: «Jeg har to ting du skal ha klart for deg. Det ene er at jeg også er til stede for alle de andre på kontoret ditt, og ikke bare deg. Det andre er at jeg har allerede snakket med dem og det er utelukket å stemple dette som mobbesak. Ja, det er ingen dramatikk i det, men en vanlig handlingsmåte. Det er slik vi jobber.» Det virket ikke riktig at samtidig som han ivaretok meg og mine interesser skulle han også ivareta de som trakasserte meg. Hvordan ville det være mulig å gjøre en god jobb med det som utgangspunkt. Dette sa jeg til han, og spurte om det ikke var mer naturlig at andre gikk inn der? Han lo høyt og sa: «Hvis du har problemer med det, så drar jeg bare herfra med en gang. Jeg har andre ting jeg kan bedrive tiden med.» Jeg var i en situasjon hvor jeg var fullstendig avhengig av hjelp, så til tross for det jeg tolket som misbruk av makt måtte jeg fortsette å tåle. Fornuften sa meg at dette var ikke bra. Det kunne umulig handle om det beste for meg, men samtidig var jeg segneferdig. Jeg bestemte meg for å gi ham og forbundet en sjanse. Jeg beroliget meg selv med at når han fikk satt seg inn i saken, ville han nok skifte mening. «Selvfølgelig, du vet nok best hvordan dere må jobbe for å komme til bunns i dette». Han smilte: «Ja, hva er det du har problemer med?»

Jeg opplever at ledelsen ikke tar meg alvorlig og er mest opptatt av å skjule problemer! «Jeg har sendt e-post til rektor og inspektør og orienterer om nye hendelser og etterspør handtering. Rektor kaller meg til kontoret. Han virker oppgitt og irritert og ber meg ikke å sitte ned. Han sier at de vet ikke hva de skal gjøre og at de må vente til alt er avklart med lydopptaket. Jeg sier at ledelsens fokus virker rettet mot opptak, men bør være underordnet den situasjonen jeg befinner meg i. Rektor spør med altfor for høy stemme hva jeg ønsker? Han spør meg om hvordan det skal gjøres!? Jeg sier at det ikke er innkalt til meklingsmøte i noen av forholdene og spør om ikke det er vanlig i slike saker? Rektor sier at det er for mye styr akkurat nå, han må vente på rett tidspunkt.»

Samme ettermiddag sender rektor innkalling til meklingsmøte, men gjør like etter helomvending og i samråd med Mortensen omgjøres meklingsmøter til et fellesmøte som skal være tidlig neste dag. Årsaken er, som rektor skriver: «To av de ansatte fra kontor 5116 stiller spørsmål ved dette og kjenner seg ikke igjen i at de skal ha en konflikt med Esperø Hansen. De ønsker ikke å møte til arbeidsmekling, og da blir det feil.» Rektor hensyntar ikke at jeg har definert dette som varsling og ikke konflikt. De to – lederen og representant fra arbeidsmiljøtjenesten, har tilsynelatende ikke betenkeligheter med å kjøre fellesmøte. Hvorfor vil de andre på kontoret ikke møte meg for samtale når de sier at de, ikke har noe uoppgjort? At de nekter for mobbing og trakassering er ikke overraskende. Det er vel ikke så mange mobbere som legger seg flate når de blir konfrontert.. men å nekte å møte til samtale styrker vel ikke deres sak? Og hva med rektor som lar andre styre og unnlater å følge regelverk fordi at noen ikke er komfortabel med møteform? En følelsesstyrt og feig handtering som gjør at jeg blir liggende å vri meg natten gjennom.

Fra dagboka

8. juni – Arbeidsmiljøtjenesten foreslår arbeidsmekling!! Rektors notat:

«Jeg tar kontakt med Beate Mortensen i Arbeidsmiljøtjenesten. Forklarer situasjonen og vi enes om at det i denne saken kan benyttes arbeidsmekling. Jeg beslutter i samråd med arbeidsmiljøtjenesten å innkalle alle fra kontor 5116 til arbeidsmekling. Inspektør Vollan og jeg informerer kort om hva saken gjelder og sender ut innkallinger til arbeidsmekling. To av de ansatte fra kontor 5116 stiller spørsmål ved dette og kjenner seg ikke igjen i at de skal ha en konflikt med Esperø Hansen. De ønsker ikke å møte til arbeidsmekling.»

«Arbeidsmekling er frivillig og jeg beslutter derfor heller å innkalle hele kontoret til et fellesmøte hvor vi kan snakke gjennom arbeidsforholdene på kontoret. Møtet finner sted 13.06.13.»

Mobberne nekter å møte og får bestemme møteform! Rektors notat

«12.06 Rektor blir kontaktet av […] og […] som stiller seg spørrende til innkallelsen. De oppfatter ikke at de har noen konflikt og forstår ikke hvorfor de er innkalt til arbeidsmekling. Rektor tar kontakt med Beate Mortensen og ber om råd. Vi kommer fram til at dersom ikke begge parter opplever seg som del av en konflikt blir arbeidsmekling feil. Vi bestemmer oss derfor for å innkalle til et fellesmøte for hele kontoret. Her vil vi legge fram saken og få større klarhet i hvordan vi beste kan jobbe videre.»

Mine kommentarer til rektors skriv: Her er verdt å merke seg at rektor bekrefter her at kollega på kontoret mente at de ikke hadde noen konflikt med meg. Ved å innkalle til arbeidsmekling og verre – fellesmøte, tar rektor i samarbeid med Beate Mortensen i AMT en beslutning som strider mot regelverket og hvordan en skal handtere varslingssaker.  

12. juni – Det drives hektisk «lobbyaktivitet» i timene før møte!

Det er ikke bare plasstillitsvalgt som benytter flere høver til å trakassere meg. Ettermiddagen før møte blir det brått hektisk aktivitet inne på kontoret. Tidligere tillitsvalgt, «Ulla», kommer i døren og henter ut en og en. Alle foruten meg. Tenkte hun (eller noen av de andre) på hvordan det var å måtte overvære kanossagangen forbi meg, med sine steinansikt og bortvendte blikk og med stemmer som begynte å snakke før døra var igjen. Interessant var det at lydopptak ble nevnt siden ingen visste om det …»

På kvelden ringer rektor meg og spør igjen om jeg er helt sikker på at jeg ikke vet hvem som står bak opptaket?? Han virker desperat. Hvor mange ganger synes rektor det er greit å stille et slikt spørsmål. Jeg opplever det unødvendig og lite hensynsfullt, all den tid jeg har svart nei på det samme spørsmålet. Det er ikke slik at ved å spørre mange nok ganger, så vet jeg det plutselig!

Fra dagboka

«Den tillitsvalgte for de fagorganiserte er en viktig samarbeidspartner i sykefraværsarbeidet. I noen virksomheter er tillitsvalgte med på det aller meste som skjer på dette området. Som verneombudet har også tillitsvalgte roller på både system- og individnivå. Dermed kan han eller hun bidra med mer prinsipielle innspill også i enkeltsaker.»

Idébanken.org – for et arbeidsliv som inkluderer 2016

«I det jeg setter meg for å arbeide ser jeg en hvit konvolutt med navnet mitt på i bakkant av arbeidsbordet. Konvolutten inneholder en opptaker. Jeg får en ubehagelig følelse og bestemmer meg for å vente til jeg kommer hjem for å sjekke det nærmere. Den blir liggende i sekken, men tankene henger ved den resten av arbeidsdagen. Da jeg får en anledning til å høre på opptaket går det i løpet av sekunder opp for meg i all min gru at marerittet på jobben er blitt til virkelighet. Å lytte gjennom opptaket er noe av det tøffeste jeg har gjort. Å høre stemmene til de andre på kontoret er som å bli plassert midt i et levende mareritt. Jeg må høre på baksnakking og latterliggjøring av meg og andre. Hvordan de konspirerer og med fordreide stemmer hermer etter sine kollegaer. De ler av egen «fortreffelighet» og finner det hele fornøyelig. Ryktene som hadde nådd meg ble til «barnemat». Mine antagelser var ikke bare fantasier og paranoide tanker, de var virkelige. En virkelighet som overgår fantasien. Brutalt får jeg servert handfaste bevis på noe av det jeg innerst inne visste, men ikke kunne bevise. Jeg blir også opplyst om hendelser jeg ikke viste hadde skjedd! At plasstillitsvalgt ikke har overholdt taushetsplikt og tydeligvis har glede av å videreformidle fortrolige opplysninger hun har ervervet i kraft av sin rolle som tillitsvalgt. Jeg får også «beskjed» om at det er mine kolleger på kontoret som har stått for sabotering av min undervisning. Det fremkommer også at inspektør prater om meg med mine kollegaer på kontoret. Min jobb-verden blir snudd fullstendig på hodet.»

fra dagboka

Noen eksempler fra opptak:

Opptaket vil bli mer belyst i neste utlegg, men også videre i bloggen og ikke minst i Del 2. Men jeg kan kort nevne at originalopptaket som ble levert til rektor Barman-Jenssen ble ikke levert til politiet ved anmeldelse, men ble beholdt av rektor! I retten senere vil vi få høre rektor fortelle både at han lyttet gjennom det, og at lydopptaker plutselig forsvant fra skrivebordsskuffen hans! Når en leser transkripsjoner (som er bare en liten del av opptaket) er det nærliggende å tenke at det var en “styrt forsvinning”. Bortsett fra det første eksemplet nedfor (lydklipp 1) så er det opptak hvor mine kollegaer fra kontoret snakker sammen. Jeg har fått transkribert opptak og velger her kun ta med utdrag som omhandler meg:

Transkripsjon, lydklipp 1:

Parter: I dette første klippet er plasstillitsvalgt, Mona Lucas i samtale med «Mari» fra kontoret mitt. Her bryter Lucas taushetsplikten og gjenforteller fra samtaler jeg har hatt i fortrolighet med henne som tillitsvalgt (utdrag):

Tillitsvalgt (med hermende tone): Ho kom, skjønne du? «Ja æ e ikke organisert ka æ skal gjøre?»

«Mari»: Kem?

Tillitsvalgt: Ho, Rita.

«Mari»: Men da e ho på jobb?

Tillitsvalgt: Ja, men så sa eg «da e vel ikke du mitt ansvarsområde?» sa eg. Ja, kem ellers som ska (Uklart) «…på jobb»

«Mari»: Ho overhørte, eller noen hadde sagt det til ho at vi hadde prata, eller æ huska ikkje katti det e… (uklart) […] æ bare gidd ikke ta konfrontasjon, så kvær gang ho kommer inn her, så spring æ ut (latter). Så vi må være forsiktig, skjønne du? Det e farlig. Æ vetkje ka æ gjør.

Tillitsvalgt: Noen har bekrefta til ho at vi har sotte og prata skjit, eller så har ho overhørt det pause.. […]

«Mari»: Ja

Tillitsvalgt: Noen er spesialelever selv og lite selvstendige mennesker. Skjønner godt at ledelsen har mange utfordringer og mye å gjøre. Rita har overhørt noe, vi må passe bedre på! Mye latter.

«Mari»: Ja, kem det som e så vi må bare passe på æ blir helt paranoid her. (Nøkkelknippe som klirrer, dør som åpnes)

Tillitsvalgt/«Mari»: Ja, flott, latter så ferdig.

Når jeg hørte opptaket (over) og samtale mellom tillitsvalgt og «Mari» på kontoret skjønte jeg straks hvilket møte tillitsvalgt refererte fra. En samtale jeg også hadde nevnt i mine notater (se utdrag nedenfor).

«Det er snakk om at vi kanskje blir rammet av streik. Jeg spurte Leif i forhold til mine oppgaver under streiken og han ber meg å snakke med plasstillitsvalgt, som er streikeansvarlig og altså har et tillitsverv. Jeg henvender meg på kontoret hennes og videreformidler budskap fra leder. Den arrogansen hun da utviser er sjeldent kost. Hun sier: «Jeg vet ikke» og trekker på skuldrene. Med hele kroppen signaliserer hun hvor lite hun ønsker å snakke og hjelpe meg. Hun sitter vendt mot pc samtidig som hun skriver på tastaturet og ser ikke min vei.»

Transkripsjon, lydklipp 2:

«Mari»: Prata om… (uklart)

«Per»: Her kommer ho, her kommer ho (bankes på døren)

«Turid»: Æ har ikke løst å vær (uklart) inne, æ har løst å gå når ho kommer. Latter

«Aina»: Å herregud ja

«Pål»: Ska vi bærre…. Han kommer sikkert til å ta det opp med dæ og mæ igjen… (Uklart)

«Aina: Da anbefale æ å […]

«Per»: (Uklart)

«Per»: Om ho filma mange gang å…

«Aina»: Ho kom inn her og sku styre med noe ting og æ va på tur ut døra så sa ho: «Hei […]», akkurat som at æ klar å hilse på ho [..] uten å få angst for det

«Mari»: Æ vet det der […]. Æ får heilt hætta

Transkripsjon, lydklipp 3:

K1: Ho legg skylda på andre, til helsikke me ho. Ho må jo skjønn at ho må være her når klassen kommer… Det e ikke en feil (uklart) ..kopiere (uklart), det der må ho jo ta ansvar førr. … Æ har sagt ka ho måtte gjøre .. (uklart) .. uforsvarlig

K2: Ho va jo ikke der, æ har delt i gruppa..

K1: Lage du en stor sak og, kan vi ikkje bare glæmme det og, nei.. så får æ det sagt, det og det og, elevan bare løyg, og sagt det og det – ja, ka du har sagt? (latter)

(Latter og uklart fra K2)

K2: Nei for æ sa at ho.. (uklart) æ følte ho.. (uklart) det va ikke stor f.. ho har (uklart) .. elevan

K1: Æ følte at ho stilte mæ i et dårlig lys når ho sa til elevan når ho va vikar for mæ at, alt ho trur e at æ kan (uklart) og sånn der type

K2: Ojja sånn ja…

K1: Også sir ho det elevan lyg da (Prat mellom kvinnestemmene)

Min kommentar: For den observante leser, som også fikk med seg avisoppslag fm. rettssak, så er det fra ovenstående lydopptak journalist tok ut et sitat: “[..] til helsikke me ho [..].. Vi tenker nok det samme etter å ha lest alt av lydklipp her… for er det ikke underlig at journalisten valgte noe så “uskyldig” som lunta når hun hadde sprengstoff å ta av??…

Transkripsjon, lydklipp 4:

«Per» forteller om at Rita har funnet ut at noen har sabotert undervisningen hennes.

«Per»: Ouf det ble jo så mye styr.. (uklart) at no kvie æ mæ førr å gå inn på kontoret.

«Mari»: Ojja æ e sånn .. trur at æ tenke.. (uklart) så lenge æ.. æ tør ikke å være med .. (uklart) springe ut

«Per»: …. Ja kanskje like greit, noe står å… (Uforståelig dialog) Ehh, ska vi se…

«Mari»: Ja, poenget e at æ vet ikkje ka æ ska svare. Vi burde kanskje passe litt bedre på ka vi sir

«Per»: Ja

«Mari»: Æ skjønna ikke kem det e som har snakka/snappa det opp

«Per»: Nei det skjønne ikke æ heller

«Mari»: Så tenke æ: e det noen av oss som e en forræder? (latter fra «Per») Ja du skjønne … det e jo ikkje ofte vi gjør det utenom kontoret her.

«Per»: Nei.

«Mari»: (Uklart) Æ kan ikkje huske situasjon som eventuelt må ha oppstått, eller æ vetkje, æ, ja

«Per»: Nei æ skjønne ka du mene

«Mari»: Ja ka du sa da?

«Per: Nei for ho sku ha mæ litt sånn te å «come clean» liksom, men så fortelt æ at da hadde visstnok æ sagt at «ikke bare å gjøre det», asså med å ta å kopiere de her, det herre hadde æ visstnok sagt.

«Mari»: Te mæ?

«Per»: Æ vet ikke kem det va, æ sa det til. Æ huske ikke situasjon. (K kviskrer noe) Nei så sa æ: du vet du æ vet ærlig talt ikke ka æ ska si her, æ huske ikke ka æ har sagt, og det tok ho som at æ bare ikke turte å si det. Så ho ble jo sur. Men e…

«Mari»: (Humrer) Æ vet heller ikkje ka æ ska si. (Stille i dialog. Bakgrunnsstøy)

Æ legg mæ langflat så beklage æ… latter.

Noen kommer inn.

«Per»: Oooooooo…Heldagsfravær, måtte du inn på eleva da?  

Transkripsjon, lydklipp 6:

«Per»:  ..kopiert nokka norskoppgava (latter)

K1: Poenget e at nokken må ha sagt nokka tel ho.. at det e lekka

K2: Æ skjønne ikke kossen rom det har vært på .. det e et eller annet som har lekt ut.

K1: Prata om…(uklart)

«Per»: Men hvis vi har prata, så skjønne æ ikkje kæm fan e det som lekke

K1: Det e et eller anna som e lekt ut, ho skjønne at vi har prata

«Per»: Lager «sjabbe-lyder» – bla, bla, bla

K1: Æ har ikke løst å være her inne.. æ har løst å gå når ho kom.. (uklart)

«Per»: Skal vi (uklart) forberede et eller anna

K1/K2?: Tenke deg.. (uklart videre)

Transkripsjon, lydklipp:

Det snakkes om at jeg er sykmeldt og jobber i halv stilling. «Mari» er hørbart irritert fordi det har bidratt til ekstra arbeid for henne.

«Mari»: «Hun har så slapp holdning. Alt er på halv tolv. Det er nok for ho, hva er det slags holdning, slett holdning. Det var jeg som skulle hatt de oppe i norsk og jeg hadde laget oppgaver med skjønnlitterære tekster til klassen – har bytta om i år …»

Min kommentar: «Mari»snakker usant når hun fremstiller som om hun hadde laget oppgaver til klassen. De endelige oppgavene laget jeg! «Mari» kom riktignok med utkast til oppgaver, men de kunne ikke brukes pga. mangler og feil. Jeg sa meg villig til å gjøre noen endringer og som endte opp med helt nye oppgaver som alle klassene brukte. Noen har vondt for å erkjenne egne feil og hadde et stort behov for å projisere egne ubehagelige tanker og hendelser over på meg.

Transkripsjon, lydklipp 12:

«Mari» konstruerer et problem ut av at jeg har fridag dagen før eksamen og at hun er blitt bedt av inspektør å dele ut et sett med kopier (forberedelsesark) i min klasse. «Mari» vet ikke at inspektør tilbød seg selv å kopiere/ordne med utdeling slik at jeg kunne være til stede på prøvedagen. En gjenganger er at «Aina» og her «Mari» forsøker å få det til å høres ut som om hun gir meg beskjeder og «passer på» meg slik at jeg vet hva jeg skal gjøre. «Mari» legger ut om alt hun har gjort, en problemstilling jeg ikke kjenner meg igjen i, tvert imot. Denne «vanskeliggjøringen» av meg blir spunnet kraftig på under rettssaken noe jeg vil komme tilbake til i Del 2.

«Mari»: «Ho må skjønne at ho må være her. Ikke Leif sitt problem å kopiere opp.» «Jeg kan ikke skjønne hva ho tenker på, ho må jo skjønne at ho skal være her. Jeg har sagt det til ho flere ganger, at ho får oppgavene kl. 9 og at ho må lese de og møte klassen kl. ett».

«Per» ber «Mari» om å ikke gjøre det inspektør har bedt henne om; «vør ikkje å kopiere opp arkan.. Send elevan hjem uten. Det får bli Rita sitt problem.»

«Per»: «Hun skjønner at det snakkes om henne, så vi må passe oss bedre. Vi må holde tett sammen..

«Mari»: «Det er vel ingen forræder her blant oss?» Latter.

Transkripsjon, lydklipp 5:

«Mari»: Det at han Leif sikkert kan gjøre en bedre jobb, det e nu greit nok, men det e nu ikke sånn at norsk lærer e det eneste (uklart)

«Aina»: Æ prøvde å vær diskre.. her e noen småpunkta (uklart) Du ana ikkje kordan ho prata. Hadde fått en masse anmerkninga som dem har (uklart) sir dem, Det her gjeld alle, det e ikke en elev som har sagt det, det e elleve. Så har ho fått en kjæmpeklage fra klassekontaktan på vegne av klassen som kom i går

«Mari»: Men det e ikkje lett for ho heller da

«Aina»: Æ kjenne det at æ får helt hætta.  

(uklart, diskusjon)

«Turid»: Hvis æ va dæ så ville æ vært på gråten så ville æ sagt du ka æ skal gjøre med det, så ville æ diskutert det på en litt sånn kan dokker hjelpe mæ, æ syntes det her e vanskelig

«Aina»: Sånn som ho møte mæ no – æ skjønne koffer æ har den lappen fra halve min klasse. Han […] har jo fra den andre halve. Han hadde meir enn æ hadde. Fordi at det e sånn ho møte elevan. At ingenting e hennes feil, ho har kontroll og ho gjør alt riktig, ho e så lur og kan alt.

«Turid»: Æ får jo angst for at æ vil ikke (uklart, snakkes i munnen på hverandre) æ må holde avstand fordi at æ tørr ikke, æ klaare ikke

«Aina»: (uklart), det e det æ trur for han Leif va å spurte mæ, fordi at han har fått så mye klaga på ho, som ulike intriga, så tenkte æ nei..

«Turid»: Når ho Rita kommer så lukke æ værtfall på mæ headsetet fordi da gidd æ ikkje høre, æ gidd ikke høre dobbelt opp.

«Aina»: Men så sa æ bare at veit du ka Leif (inspektør), det kommer en greie på ho Rita såe æ har ikkje tenkt å løfte det på ditt nivå, æ har løst å ta det opp med ho Rita sjøl. Så blir det ikkje mer, da e det ferdig. Men no gjør jo ho det som at det e æ e som e hele problemet, og han Leif får all skylda, og ho […] har masse skyld.

NB! Min kommentar: «Aina» vet selvfølgelig at jeg ikke har fått noen klager og ved at hun sier at hun selv skal ta det opp med meg (noe som for øvrig er i strid med regelverk), så beholder hun «kontrollen» over «avvik» hun fabrikkerer om meg. De spiller godt for å få det til å virke troverdig og ved å ha inspektør med på laget og sørge for at han holder seg unna en eventuell sjekking av påståtte klager, så blir de ikke avslørt og alle lever i den tro at «alle klagene» er reelle. Dette er dessverre velkjente taktikker på trakassering.

«Turid»: Ja ho følte jo ikkje mitt opplegg når ho va vikar. Ho dreit jo i hele, hele planen!

«Mari»: Æ kjenne det æ har også vært veldig nervøs for æ kjenner at, ja for at æ kommer også utenfra som helt fersk og dem har fått alt for gode karaktera.

«Mari»: Ja dem har fådd alt for gode karaktera. Det e ikkje hennes feil.

«Turid»: Æ har jo fått kritikk via han […] fra konferansetiman for at æ ja, æ ønske det og det og syntes at dem les for lite i engelsken. Æ skylde ikke på han for det, æ ble jo lei mæ, selvfølgelig (latter) og prøvde å.. Æ gikk rett til elevan, og spurte dem, ka e det dokker ønske, også sa dem det (avbrytes)

«Aina»: Det bruke æ også å gjøre, æ e mye mer ydmyk  

«Turid»: Dokker må si ifra viss det e nokka, ta det med en gang.

«Aina»: Sånn som du gjorde […], sånn bruka æ og å gjøre, æ bruka også ja… så tenk æ ja okei…  

«Turid»: Æ blei forbanna først, men så gikk æ å spurte ka e det (flires)

«Aina»: Sånn har æ å, (uklart) noen ganga e æ kjempeflink lærer noen ganga så e æ helt elendig, sånn e det jo bare. Man må bare ta ting.

«Aina»: Det e akkurat det som e poenget med engelsken, du må se elevan, og viss du ser elevan og har dem med dæ sånn, så, så, stole dem på dæ også

«Turid»: Ja

«Aina»: Sånn ho møte mæ, det e jo sånn ho møt elevan og det e det elevan egentlig sitt å sir til mæ […] og […], som æ skjønne som voksen. Men dem bruke ikkje de ordan men det e det dem sir, dem vil ha dialog (snakkes i munn)

«Mari»: Den her ho får ikkje den der, ho ser ikkje eleven på riktig måte

«Aina»: Også stusse dem alle stussa på koffør dem ikkje får karakter i norsk. Ho har ikkje satt nokka karakter

«Mari»: Men det må dem, det e nu greit. Hvis ho har kryssa for kor dem ligg, så e jo det nok

«Aina»: Ja men dem stussa på det, alle de andre læreran hadde jo.. Vi skriv no stort og lite og alt mulig.. alle hadde jo skrevet sånn: 3 + eller

«Aina»: Men, men, men, det stusse dem jo på, og da neste spørsmål e da, om det e så dårlig vurderingsgrunnlag at ho ikke kan si nokka om kor elevan ligg?

«Mari»: Foreldran der e litt eksplosiv, de foreldran har vi ikke så masse av i […] klassen i utgangspunktet så du unngår å få de derrane helt…

«Turid»: Ja dem har jo vært litt sånn på… (STØY) […]klassen e jo rolig og stille å … Ungan e jo det, da e jo sikkert foreldran ofte det også. Foreldra og unga heng ofte litt sammen.

[…]

Aina»: Det har med kjemien… Æ så bare når du kom inn i min klasse som norsk lærer og sa det du sa sånn.. , lufta gikk helt ut av dem, bare sånn: åh greit. Dem va helt kav.

«Mari»: Ja æ så det dem va bare (flires)

[…]

«Aina»: Æ regne med det kommer sikkert til å bli møte, og blir å si tel han Leif og ho sir jo ho skal sende ut til foreldrene å fortelle korsen det e. Kan du ikkje snakka litt med han Leif først? Det trengte ho altså ikkje. Så tenk æ sånn ska ho som norsklærer sende ut en sånn, mail for sæ sjøl å berette om kor elendig alle vi andre e (flires litt)

Min kommentar: ««Aina» snur på flisa» og får det til å høres ut som om hun har drøftet dette med meg og gitt meg råd om å kontakte inspektør, mens det er hun som har “drøftet” bak ryggen min! Her får jeg uansett forklaringen på det “Maja” fortalte meg tidligere – at jeg hadde fått mange klager både fra elever og foreldre, noe jeg viste ikke hadde rot i virkeligheten. Jeg vil minne leseren om påstand om klager under utlegg 11./Du har fått mange klager…!, hvor “Aina” viser meg en gul Post-it lapp som angivelig skal inneholde mange navn på elever som har klaget. Når jeg skal ta i mot lappen “røsker” hun den til seg og sier at jeg får finne ut av det selv… Hun nektet å gi meg navn på “alle 11” hun påstod hadde klaget.

29. mai – Bevisene ligger der, klar som dagen! Så hva venter de på?

«Lydopptaket brenner der det ligger, men jeg er i villrede om hva jeg skal gjøre. Skal jeg levere det til politiet? Kanskje de bare henlegger saken? Jeg vet ikke hvem jeg kan stole på lenger, men det haster at sannheten kommer fram og at det blir levelig igjen på arbeidsplassen for meg. Det er viktig at ledelsen får hørt fra båndet så jeg bestemmer jeg meg for å levere det til rektor, så får skolen ta det videre. Jeg ber om et hastemøte med rektor, sier at det er viktig og at de må være to til stede. Jeg informerer om at jeg har fått overlevert fra ukjent(e) et lydopptak. Jeg ber dem om å lytte til det og sier at det vil bekrefte noen av mine bekymringsmeldinger og mer til.. Senere på ettermiddagen ber rektor meg komme til kontoret. Han forteller at han har lyttet gjennom opptaket og at det ikke er bra det han hører. Han bruker ord som «forferdelig», men sier han er usikker på hvordan skolen skal handtere dette. Han spør hva jeg mener?? Har ikke skolen retningslinjer for slikt?? Han sier han skal tenke litt på hva som bør gjøres videre. Manglende tilbakemeldinger tærer på og kverner i hodet hele tiden. Etter møter med ledelse irriterer jeg meg over at jeg ikke klarer å si fra og ta til motmæle, men blir bare sittende å lytte, nikke, takker og går. Jeg føler meg tappet for krefter. Hvor lenge klarer jeg å stå i dette? Jeg våkner opp som når jeg legger meg – sliten!»

fra dagboka

Støtten i enerom

«Randi» banker på kontordøra og jeg vinker henne inn, glad for å se henne. Hun har vært noe fraværende den siste tiden, og jeg har savnet stundene våre. Hun var som en fadder for meg da jeg kom som fersk lærer til Sommerlyst og vi fant raskt tonen. Vi har arbeidet tett sammen over flere år. Vi har ledd mye, vært på mange turer sammen, både med jobben og privat. Nå virker hun skremt der hun lukker seg inn på kontoret mitt. Hun setter seg ytterst på stolsetet og med lav stemme, nesten hviskende sier hun at hun alltid har satt stor pris på meg. Videre forteller hun at hun er glad for det gode samarbeidet og alt hyggelige vi har gjort sammen. Hun prater som om vi aldri mer skal sees igjen.. Hun synes jeg er tøff som sier fra og støtter meg 100 %. MEN hun tør ikke lenger å støtte meg i offentlighet. Hun er livredd for konsekvenser og har allerede fått telefon fra tidligere tillitsvalgt, “Ulla”, som visste at hun var en av de som hadde snakket med […] og støttet min versjon. Det fikk hun pepper for, og nå er hun engstelig for konsekvenser. Jeg satt bare og gapte, hadde forventet noe annet.. ikke dette. Ikke av henne. Og hva med alt det fine – hva skal jeg gjøre med alle de fine ordene? Jeg kan ikke bruke dem til noe som helst.. ikke uten henne.

«Dette skaper en følelse av moralsk underlegenhet som vil være vanskelig å vedkjenne seg. Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at man intellektuelt sett er enig med varsleren i at det kritikkverdige forholdet må stoppes, mens man samtidig oppfører seg som om det er varsleren som er problemet. Dette gir seg gjerne utslag i det vi kaller unngåelsesatferd: man unngår de arenaer der varsleren befinner seg, unngår å hilse og inngå i samtaler, man oppfører seg i bunn som om varsleren ikke lenger eksisterer.» (Wik og Sortland, Varsling, s.89-90).

Veien fra å være en inkludert medarbeider til å bli isolert og behandlet nærmest som en spedalsk var skremmende kort. Den viktige kollegastøtten jeg hadde hatt ble brått borte. Det aller verste var å bli tilhører til at kolleger oppfordret andre til å holde seg borte fra meg. Dette skjedde rett utenfor min egen kontordør og det var nok meningen at jeg skulle høre det. Jeg informerte rektor om hva som ble sagt og av hvem. Som jeg har vært inne på flere ganger virket det ikke som det ble gjort noe fra ledelsen sin side, i stedet ble det et mer fiendtlig miljø.

«I slikt fiendtlig miljø er den naturlige reaksjon for oss alle at vi blir vaktsomme, både overfor de vi skal arbeide sammen med og overfor arbeidsplassens ledelse. Vaktsomhet i en slik situasjon er en grunnleggende og velbegrunnet overlevelsesstrategi. I en isolert situasjon, hvor de ansvarlige ikke vil vite av det budskapet det er blitt varslet om, er det helt naturlig for varsleren allikevel å forsøke å få budskapet drøftet. Varsleren henvender seg derfor til utenforstående institusjoner og personer som varsleren oppfatter har slike posisjoner at de burde reagere på budskapet han/hun har varslet om. Svært ofte blir imidlertid varsleren skuffet. Heller ikke her får han/hun aktiv støtte. For varsleren er det da naturlig å bli skuffet og vaktsom også overfor disse institusjonene og enkeltpersonene. Det er derfor uhyre lett for de som ikke vil at budskapet det er varslet om skal diskuteres, å sette ut et rykte om varsleren som ‘vanskelig person’. Med det stresset varsleren blir utsatt for, kan man med trygghet bare vente på at varsleren før eller senere vil oppføre seg slik at det utsatte ryktet blir bekreftet av varsleren selv. Ut fra dagens viten synes dette å være det som skjer med de aller fleste varslere. I utgangspunktet er det derfor riktig av oss utenforstående å oppfatte en varsler som en normal person satt inn i en meget stressende situasjon. I varslingssaker bør vi derfor aktivt se bort fra rykter om varsleren som en ‘vanskelig person’ og i møte med ham/henne legge vekt på alminnelig dannelse og empatisk kontakt.»  Fra Varsleren – livsviktig rolle og livsviktig skjebne, av Einar Fjellvik. Publisert 28.09.2004

«§4-3 Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Det er den plagede som avgjør om opptreden skal defineres som trakassering eller ei.»

Under en tentamen kommer kollega «Gerd» inn og forstyrrer. Hun blir «hysjet» på mens hun går rundt til flere elever og er høylytt. Jeg skjønner fort av oppførselen at hun er bakfull, men jeg blir allikevel skjelven når jeg kjenner lukta av alkohol. Jeg kan ikke gå ut etter hjelp, men får kontakt med kollega Heidi i gangen utenfor. Imens forlater «Gerd». Heidi er tydelig innforstått med situasjon og sier at «ho «Gerd» er ikke god i dag». Jeg spør om hun kan melde fra til ledelse, men hun nekter og sier at det kommer hun aldri til å gjøre. Jeg tenker på Tromstun-saken hvor en beruset lærer troppet opp på jobb og bestemmer meg for å si fra. Denne «problematikken» her på Sommerlyst hadde vært «en snakkis» i lang tid, men hvor det følelsesmessige hensynet veide tyngst. Kolleger ville ikke si fra. Når vakta er over går jeg til rektor og ber om at de er to til stede. Han henter Vollan og jeg forklarer hva som har hendt. Rektor Barman-Jenssen spør Vollan om dette var kjent for han, noe inspektøren erkjenner. Rektor viser en tydelig misnøye over manglende informasjon og det blir en meningsutveksling mellom dem. Det blir noe spesielt og hvor jeg ber om at de fortsetter seg imellom etter at jeg er gått.

I løpet av det neste døgnet blir jeg oppgitt som kilde. Hvis en skal gradere avvik så er nok denne hendelsen en av de verste og som helt klart bidro til hevn (gjengjeldelser). En «kødder» ikke med en lærer som har vært ansatt siden “tidenes morgen”, og etter kort tid slo «Gerd» opp døra til kontoret mitt med et brak. Hennes framtoning var avslørende, og beskjed var tydelig: «du har med å passe dine egne saker».

NB! Denne hendelse falt ut under forrige innlegg, men hører til på tampen av skoleåret 2011. Dokumentasjon på at denne og andre varslinger ble gitt til ledelse vil bli lagt ut ifølge tidslinje.

2. februar – Inspektør videresender konfidensielle opplysninger og jeg blir igjen avslørt som varsler

Inspektør Vollan i mail, 2.2.2012, kl.13:53:

«Forstår ikke helt hva du mener om lærer […] og […]. Sender kopi til henne av dette svaret ettersom hun nevnes.»

Istedenfor å ta tak i problematikken «ordner» inspektør opp i vanskene på en etter hvert velkjent måte ved å videresende min mail til hun som jeg har varslet om!! Denne handteringen til inspektør bidrar (selvfølgelig) til store vansker for meg i fortsettelse av samarbeid på kontor 5116 og ikke minst med vedkommende lærer. Min nærmeste leder som skulle behandlet dette konfidensielt og beskyttet meg behandler meg isteden som et problem.

8. februar – Et verbalt overgrep

«Jeg begynner å lure på om noen konstruerer situasjoner for å få ei anledning til å «gi meg inn» …? Vi har ei tid hatt utfordringer med orden på kunst- og håndverkavdelingen. Noen klarer ikke å rydde etter seg, selv om vi sender ut stadige oppfordringer. Kollega Kristin har hengt opp lås på skap, men uten at det nytter. Kristin oppdaget så at det var «Petter» som bruker utstyret og forårsaker rotet. I dag «overtok» jeg flere fat med store mengder inntørket maling og oppi der pensler som var bare å kaste. Jeg tar dette opp med «Petter». Han som alltid har vært hyggelig mot meg tenner på alle plugger – farer opp i et sinne og starter et kjeftbruk mot meg. «Mona Lucas [plasstillitsvalgt] sitter med døra åpen 4 meter fra oss. Jeg så at hun fikk det hele med seg, men reagerer ikke!»

Jeg kan ikke lenger nekte å se sannheten i øynene. Ondskapen blomstrer bak ryggen på meg og hvis jeg sier noe gjør jeg alt verre. Mine ønsker om at det må bli tatt tak i enkeltepisoder og behovet for å være til stede på oppklaringsmøter blir avvist, gang på gang. Jeg får ikke muligheten til å stille spørsmål eller forklare meg overfor disse. Eneste svar fra inspektør var at «de andre ikke anser det ikke som noe problem» og at «de ikke har ikke noe uavklart i forhold til deg». Hva er da problemet og hvorfor vil de da ikke stille på møte? Isteden benytter ikke ledelse regelverket og sin bestemmelsesrett, men lar faktisk mobberne velge! De har hatt lang tid og mange muligheter til å ordne opp, men det skjer ingen ting! Det virker som uthaling av tid og uvilje.. De er ikke interessert i å ta tak. Det skyldes på dårlig tid og streik.. Hva blir det neste? Og er det virkelig slik at det kan gå uker og måneder før ledelse handler når det blir rapportert om forhold som krenkende adferd, mobbing osv. Skal det ikke handles umiddelbart?

fra jobb-pc

Mars og kulturuke

Hvert år gjennomfører skolen kulturuke. Timeplan oppløses og det kjøres ulike små kurs hvor elevene velger mellom ulike aktiviteter. Hvert år har jeg vært på kunst- og handverksavdelingen, derfor har jeg lyst å gjøre noe helt annet i år. Sushi-gruppa mangler folk og siden jeg nettopp har vært på kurs og er «sushifrelst» oppsøker jeg kontaktperson for gruppa. Hun virker glad for at jeg viser interesse, men sier jeg må gi beskjed til «Gunn», gruppas sjef. Hun virker ukomfortabel når jeg spør om å få delta og spør meg om jeg ikke skal være på kreativ gruppe. Jeg svarer at det er tid for forandringer og legger entusiastisk ut om kurset jeg har vært på. Men «Gunn» er ikke så interessert i å høre og jeg blir stående å observere at mens jeg snakker er det noe annet som opptar den andre. Jeg tolker vår samtale som over og forlater med en rar følelse. Noen dager etter kommer listene og som jeg ante var jeg ikke oppsatt på sushi-gruppe. Jeg snakket med «Marja» om dette og hun kunne fortelle at «Gunn» var sint på meg fordi jeg arbeidet i halv stilling. Hun mente at jeg fikk fordeler framfor andre og hadde selv ønsket å arbeide redusert stilling.

«§ 2 A-2. (1) Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler i samsvar med § 2 A-1 er forbudt.  Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler, eller som på andre måter gir til kjenne at han eller hun planlegger eller vurderer å varsle, er lovstridig.» 

arbeidsmiljøloven

22. mars – medarbeidersamtale

«Alt bare fortsetter, og jeg har ingen tillit til inspektør. Møte med ham i dag var et paradoks. Jeg ville snakke om det som har skjedd og få svar på hvorfor mine varslinger ikke tas alvorlig, hvorfor han har videresendt min mail om varsling osv. Han nektet å snakke om det, «Nå, skal vi snakke om hyggeligere ting», sier han. Jeg ville bare ut fra møte, og hva er vitsen med medarbeidersamtale hvis jeg ikke kan ta opp saker som ikke er hyggelige? Vollan noterte, men ikke realitetene. Hva han noterte, interesserte meg ikke der og da for uansett hva jeg sa så omdefinerer han det han ikke liker. Psykologspesialist i organisasjon og ledelse, Karen Kollien Nygaard, sier i en artikkel i Aftenposten at hun skulle ønske hun kunne være helt åpen i medarbeidersamtale, men det kan hun ikke. Hun sier forskjellen på sjefer, organisasjonskultur og hvor profesjonell bedriften er vedrørende taushetsplikt som avgjør hvor åpen en kan være. (Aftenposten, 31.3.2016). For meg er det utelukket å være helt ærlig. Jeg skulle ha medarbeidersamtale med en som ikke ivaretok det mest selvfølgelige på arbeidsplassen. Samtalen blir en farse av ubetydeligheter som leder stiller spørsmål om. Jeg sitter og sliter med frustrasjon og klarer ikke holde på gråten. 

Jeg tenker på «Gro-Hege» som ble tvunget til å slutte og «Herold» og «Elisabet» som ikke fikk videre engasjement ved skolen. Tre av de flinkeste jeg har arbeidet med – kunnskapsrike, men også av de som turte å snakke ledelse imot. Jeg begynner å se et mønster jeg ikke liker og tenke på […] som har […]problemer og hvor underlig det er at både ledelse og kollega er mer opptatt av å skjule enn å hjelpe. Som ei sa det: «hun skader ingen av å snu bunken og legge kabal i pausene». Er det slik at selv om vi leverer varene så kan ledere og kollega overse rusproblemer. I så fall er jeg sterkt uenig, og er ikke upåvirket av lukta av sprit eller kort lunte enkelte morgener.. Jeg håper hun får hjelp.»

fra dagboka

«Frihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre.» George Orwell

«Du har fått mange klager …!»

«Jeg sitter på kontoret og prøver å konsentrere meg om å få ferdig forberedelser til neste dag. «Aina» kommer inn og som vanlig med mye «støy og dominans» rundt seg. Jeg skjønner fort at hun har noe på hjertet. Hun stiller seg opp ved siden av meg mens hun drar fram en lapp og trykker den i bordplaten foran meg. Lyden av spisse negler høres i det de treffer treverket altfor hardt. Jeg rekker å se at det er en gul Post-it lapp med noe skrift på før hun raskt trekker den til seg. «Her er navn på alle elevene som klager på deg sier hun.» Jeg spør hva hun mener og strekker meg etter lappen, men hun vil ikke gi den fra seg. «Nei, du får ikke vite navnene. De kan du finne frem til selv!» Jeg spør hvordan, jeg kan ikke gå rundt å spørre, dessuten har jeg hatt samtale med alle. Det er hennes plikt å videreformidle til meg. Hun svarer med sin rå og særegne latter. «Du har ikke annet å gjøre enn å gå til klassen og spørre dem», sier hun mens hun plukker opp ting fra pulten og legger opp i veska før hun forsvinner. «Ainas» overraskelsesangrep med påståtte klager har slått an. Bak ribbeina banker det vilt!»

fra et notat

Samtale med lege

«Konsekvensene av hendelser på jobben har satt seg i kropp og sinn. Jeg føler meg som en nervebunt med stadig kvalme, konsentrasjonsvansker, gråtetokter.. Jeg forsøker å sette ord på noe av dette til legen, men det er vanskelig. Mye er merkelig og vanskelig å forklare. Ofte er det som om hjernen blir helt tom. Enten det er på butikken eller på vei for å gjøre andre ærend. Alt liksom stopper opp, som en harddisk som bare slår seg av. Jeg husker ikke hvor jeg har parkert bilen, hvor jeg er på vei, navn, etc. Jeg forteller om et eksempel som har gjort meg svært urolig. På vei over til Tromsøya for å gjøre et ærend da jeg midt på brua ikke husker hvor jeg er på vei eller hva jeg skal. En voldsom kvalme overmannet meg og katastrofetankene svingte fra kreft til hjerneblødning. Det hele var nærmest absurd. Jeg var jo den som hadde kontroll og mestret slike situasjoner. Det var jo jeg som pleide å gi råd til andre hvordan de skulle takle slike psykiske utfordringer. Nå sitter jeg her fullstendig flat og lurer på hvordan jeg greier å ta kveldsstellet på meg selv.»

fra dagboka

SMS fra ansatt og x-ansatt

«Og æ som trudde æ sku være d siste offeret, i og med at æ mista (..) Tenkte kanskje dem skjønte kossen d kunne være m og ødelegge livan tel andre menneska.D skjer ikke noe. (..) har slitt m alkoholproblema i perioda og ingen har tatt tak i d. Dem prate bare bakom ryggen på ho. Og det e så rart, for enkelte har ikke tabbekvote, mens av andre tåles d ikke nokka.» (10/5, 7:16pm)

«[…] utfrysning og mobbing fra ledelsen sin side kaller jeg det. Tok saken opp til rådhuset, men bad til slutt om omplassering. (..) sluttet og da ble det ikke gjort noe mer dessverre, men akkurat da orket jeg ikke heller. Forbundet mitt hadde den skriftlige dialogen med skolen siste året.»

«Tomrommet som oppstår ved manglende eller mislykket kommunikasjon, fylles raskt med rykter, sladder, vrøvl og gift.» Henry Louis Mencken

18. mai – Spørsmål til inspektør, Vollan

«Marja», en god venn, kommer med sladder som gjør meg i dårlig humør. Jeg sender mail til inspektør:

«[…] tilfelle at det har kommet inn flere klager (minimum 11 stk.) fra elever/foresatte i […]? Dette skulle ha funnet sted rundt overgangen fra 1. til 2. termin.

Etter fire dager har jeg fortsatt ikke fått svar og 22. mai purrer jeg:

“Hei! Kan du være snill å gi tilbakemeldinger vedrørende sendte mail så fort som mulig. Mvh Rita” (Dokumentasjon 11.1.).

Jf. intern kontrollforskriften § 5 punkt 4-8, er arbeidsgiver pliktig til å dokumentere skriftlig utfordringer, strategier, tiltak, resultater, konsekvenser, samt dokumentere eventuelle utviklingstrender som igjen kan benyttes aktivt i virksomhetens HMS-arbeid.