14. Nå starter heksejakta for fullt..

Jeg sender rektor mail vedrørende psykososialt miljø, opptak og referater

«Hei! Jeg viser til samtaler i dag omkring det psykososiale miljøet og det kommende møte i morgen. Hver dag i den senere tid har jeg blitt påminnet hvor grunnleggende viktig dette er for en trygg og positiv arbeidsdag. Slik var mitt møte med jobben også i dag […] tanke på «syndebukk stemplet» så er det nødvendig at dette tas opp med alle på kontor 5116 i morgen. Det skjules ikke at det er flere her som mener at det er jeg som har gjort/gjør opptak. De kan tenke og tro hva de vil, men når de videreformidler det til andre (sprer rykter) er det ikke greit lenger. Bare i løpet av dagen har flere møtt på hverandre i gangen her, utenfor kontoret (jeg har døren åpen) hvor de tydeliggjør åpenlyst at […]. Situasjonen eskalerer og er på tur å bli jeg mot mange og er selvfølgelig en betydelig belastning for meg. Jeg anser det fortsatt som min plikt å rapportere dette og forventer at det blir fulgt opp. Vedrørende min etterlysning av referat er det et poeng at nettopp fordi det skal dokumenteres at jeg har sagt ifra om alle nevnte avvik. […] Mvh Rita»

12. juni – En rektor som snur kappa etter vinden!

Fra: Barman-Jenssen, Rolf Øistein 
Sendt: 12. juni 2012 13:01
Kopi: Vollan, Leif; Mortensen, Beate
Emne: Innkalling til fellesmøte for kontor 5116

Hei alle. Jeg har innkalt dere til arbeidsmeklingsmøter de nærmeste dagene.

Etter at jeg har fått en del tilbakemeldinger på dette og rådført meg med Beate Mortensen innkaller jeg herved til et fellesmøte for dere alle i morgen kl. 09.05. Møterom Elverhøy. 
Vi ønsker å behandle denne saken på et så lavt konfliktnivå som mulig, og tenker at et slikt fellesmøte kan avdekke om det vil være behov for arbeidsmekling og/eller andre tiltak.

Mvh. Rolf Øistein

Fra rektors notat:

«12. 06 Telefonsamtale med Rita på kl. 17.00. Rita er forundret over endringen. Forteller at hennes tillitsperson nå er på vei til byen. Vi blir enige om at tillitsperson stiller sammen med Rita neste morgen på fellesmøte.»

13. juni – Rektors «referat» fra møte:

«Møte starter med at Beate Mortensen forteller at det finnes et opptak av samtaler fra kontor 5116. Dette kommer som et sjokk på alle. Da de andre på kontoret er ikke informert om dette. Rektor har ventet med informasjon i påvente av juridisk bistand fra kommuneadvokaten. Denne informasjon preger hele møte. Mortensen leder møte og fokuserer på hva som kan ha vært utgangspunktet for at Rita opplever seg utestengt og baksnakket og hvordan vi kan komme videre sammen. Det blir pekt på at situasjoner og relasjoner ofte oppleves forskjellig av kolleger i et arbeidsmiljø.»

Min kommentar: Ifølge kommunes eget regelverk skal Mortensen skille mellom sin rolle som terapeut for arbeidstaker og sakkyndig for virksomheten. Denne skal være uavhengig i sine råd og faglige vurderinger. Dette må også gjøres klart overfor arbeidstaker. Beate Mortensen (nå Mørk Andersen) ba aldri på forhånd om et møte med meg. Ingen relasjon var etablert. Hun som skulle ivareta meg og mine interesser hadde ikke søkt noe informasjon fra meg eller foretatt seg noe for å danne seg et bilde av situasjonen fra mitt ståsted før hun anbefalte og bidro til at det ble gjennomført et fellesmøte med alle fra kontor 5116.

Fellesmøte 13.6. Mitt notat:

«Det er gått noen dager, men jeg kjenner det fortsatt i hver eneste celle i kroppen. Det var ikke et møte, men en rettergang uten lover og regler. Det ble ledet av Beate Mortensen fra Arbeidsmiljøtjenesten. Hun opptrer autoritært og uprofesjonelt, og inntar en irettesettende og opplærende holdning overfor meg. Mortensen er svært subjektiv i sine påstander og stiller meg urimelige spørsmål. Spørsmål hun ikke kan forvente at jeg vil eller kan svare på der og da og som handler om sensitive og taushetsbelagte varslinger. Hvorfor blir hun ikke stoppet av lederne? Det råder en slags «alle mot en»-stemning hvor rammer og struktur mangler. Jeg skulle være tøff, bite tennene sammen og stå i det, men jeg mister raskt herredømme. Hendene skjelver slik at jeg ikke greier å notere. Det hele er fornedrende og et paradoks. Mortensen starter møte uten en saklig innledning og slipper «håndgranaten» og avslører opptaket. Hun tar ikke hensyn til at rektor skriftlig har understreket at opptaket ikke skal være tema under møte. Så tar hun en spørrerunde om hva de andre på kontoret «tenker om situasjonen». De svarer: «Jeg skjønner ikke hva dette handler om», «Jeg vet ingen ting», «Vi har ingen konflikt med Rita» osv. Mens de svarer er Mortensen mest opptatt av å se på meg, som om hun venter på en reaksjon.. Hun bruker god tid og dveler med svarene hun får. Alle virker uberørte og mener at det er jeg som er vanskelig. «Aina» spør Mortensen om hun kan forklare hvorfor de er der, hvorpå Mortensen sier: «Ja det får vi høre med Rita om». Jeg blir fullstendig overrumplet. Har ikke Mortensen fått informasjon om de forhold det er blitt varslet om?

Under møtet henvender Mortensen seg til min tillitsperson og spør: «Det virker som du har en del utdannelse, så kan du snakke med Rita om kommunikasjon?» Ingen reagerer på denne grenseløse ydmykelsen. Min nærmeste leder, Vollan, sitter som en saltstøtte under møtet, men på slutten av møtet spør jeg om ikke han har noe å si, noe han ikke har utover at han sier at jeg er en «så vanskelig lærer»!!

Mortensen sier at jeg bør være mer imøtekommende i forhold til de andre på kontoret og til det som var blitt gjort. Fokus er på meg og ikke det jeg har varslet om, og ved å tillegge meg «dårlige egenskaper» utøves et maktbruk som gir næring til mobben. Et historieløst møte hvor mobberne får styrket sitt løp. Alt virket regissert – skyld var fordelt, og min motpart fikk full aksept! Et destruktivt møte – uvirkelig, kynisk og svært ødeleggende for meg. Folk kommer og går under hele møtet, det snakkes i munnen på hverandre og ingen finner det godt å stramme inn på møteregler. Min tillitsperson forsøker flere ganger å få ordet, men slipper ikke til. Vi er begge sjokkerte, særlig over framferden til Mortensen. Min tillitsperson skriver referat fra møtet som blir sendt skolen (se under). I rektors referat blir ikke hendelser jeg fortalte tatt med (se over).

I boka Moderne munnkurv skriver journalistene Maria Amelie og Dag Yngve Dahle tankevekkende om mulighetene for kritiske ytringer på jobben. “Ytringer fra ansatte kan kollidere med arbeidsgivernes krav om- og forståelse av lojalitet. Konsekvensene for arbeidstakerne kan bli alvorlige og oppfattes som psykisk vold viser en ny bok om ansattes ytringsfrihet i dagens Norge. Å kunne si hva man mener som arbeidstaker er ikke sjølvsagt.” Boken inneholder ni ulike saker fra mange felt der ansatte har kommet med upopulære ytringer, i tillegg til undersøkelse blant ledere på ulike stillingsnivå og sammenligner det med aktuell forskning på ytring og varsling. Dette er ikke lystig lesing for dem som mener at der står bra til på innsiden av norsk arbeidsliv. “Hvis folk ikke kan si hva de ønsker, betyr det også mye for samfunnet. Å bli trakassert av arbeidsgiver fordi du ytrer noe han eller hun ikke liker, fungerer ofte som ren psykisk vold, mener Amelie som også veit godt hva det vil si å ytre seg i offentligheten.” (2016).

«[…] og hakk i hæl følger en rektor som ser noe forskremt ut. Han setter seg tett inntil meg, som han pleier. Noe som gir meg en følelse av at han skal ha kontroll med meg, se hva jeg noterer.»

fra dagboka

Skriv fra min tillitsperson, GL, vedrørende fellesmøte

«Tanker omkring møte den 13.06.12.

Jeg tilbød deg å være med som din støtteperson på møte i forbindelse med din sak. […]har jeg arbeidserfaring som enhetsleder med personalansvar, […]
De som møtte foruten oss to, var din sjef Rolf Øistein Barman-Jenssen, inspektøren Leif Vollan, de fire som du delte kontor med;[…], tillegg personalkonsulent Beate Mortensen. Møte ble ledet av Beate Mortensen.

Mitt umiddelbare inntrykk var hvorfor måtte du sitte i møte med de som du ble mobbet av. Og hvorfor saken ikke ble definert som en mobbesak. Jeg gjorde tegn til å spørre om dette, hadde hånden opp, men ble ikke møtt, fikk ikke taletid. Saken ble omtalt som en personalkonflikt, der møte dreide seg om at du skulle fortelle om hvordan du opplevde dette, evt årsak og at de andre skulle si noe om det samme. En av mobberne, […], uttalte at hun hadde aldri hatt noen konflikt med deg. Leif kom inn på en sak som han kanskje følte var bakgrunnen for “konflikten” der han definerte deg som vanskelig. Plutselig “plumpet” Beate Mortensen ut med saken om lydbåndopptaket. Jeg tenkte at det virket som et avtalt spill da reaksjonen fra de andre i møte virket påtatt. De ble ikke så overrasket som en kunne forvente av å slippe en slik “bombe”. Nå endret møte på en måte karakter – og “sympatien” snudde seg til fordel for “mobberne”.

Egentlig et rart møte der partene (du og “mobberne”) ikke hadde fått mulighet til å definere hva saken omhandlet. Det var arbeidsgiver som på forhånd hadde definert saken til å være en personalkonflikt. Beate Mortensen snakket til slutt om å gå videre og anbefalte meg til å «snakke deg til rette» …
Møte ble plutselig løst opp ved at flere måtte gå til time og andre avtaler. […].

Mvh […]»

13. juni – Rektor ringer meg og beklager.. Utdrag fra transkribert samtale:

Rektor: – Ee… ja … jeg ville bare si at det er beklagelig at det ble slik»

Jeg: – Jaha. hva mener du?

Rektor: – Ja. Møtet var et feilskjær. Men det jeg kunne jo ikke bare stoppe møtet»

Jeg: – Kunne du ikke det?

Rektor: – Eh… ja… nei, det ville jo bli vanskelig.. ser jo nå.. i ettertid at det skulle vært stoppet.. Det er bare å beklage.

Jeg: – Hva tenker du da var et feilskjær?

Rektor: – Ja, jeg er svært misfornøyd med Beates håndtering av saken.. vi var jo enige om på forhånd at opptaket skulle ikke være tema på møte.. så.. jeg beklager den belastningen det ble for deg

Jeg: – Hvorfor i all verden grep du ikke inn i kjøret mot meg.. og hvorfor stoppet du ikke møtet? Nei, jeg er fortsatt i sjokk … noe så forferdelig.. mener du fortsatt at hun har en rolle i å ivareta meg?

Rektor: – Eh… nei…eller ja, hun skal jo egentlig det….men jeg ser jo at her er noen uheldige omstendigheter…eh

Jeg: – Ja, hva mener du konkret? Hvis jeg skal si hva jeg mener, så er det komplett uforståelig hvorfor du som rektor ikke tar tak i saken. Du vet at det foregår grov mobbing, du har selv bekreftet at du har hørt opptaket. Du har sagt hele tiden at du tror på meg. Ja vel, hvorfor handler du ikke deretter? Hvorfor er du da passiv og lar noen av de som faktisk er mobberne styre både form og innhold møte? Du sitter i møte og hører på at jeg blir grovt krenket, men du åpner ikke munnen og stopper dem.. (jeg begynner å gråte)

Rektor: – Eh..ja.. nei, det er lett nå å sitte å si at sånn og sånn …

Jeg: – Du stoppet ikke trakasseringen.. du leier inn rådgiver, men hva skjer …jo hun som er venninne med en av mobberne på skolen, får altså sitte og bruke grov uforstand og store deler av møtet til å direkte irettesette meg foran hele kontoret.. Du har sørget for at jeg nå er fullstendig knust.. jeg vet verken ut eller inn.. jeg er inne i et levende mareritt … (begynner å gråte igjen)

Rektor: – Jeg skjønner at dette er vanskelig, men vi skal finne ut av dette.. og du må tro meg på at jeg tror på deg. Jeg ser at jeg burde gjort noe.. jeg må bare beklage igjen.

Kollegaer flytter ut av kontoret og esker kastes på meg

I dagene etter fellesmøte akselerer situasjonen og gjengjeldelser blir synligere og tøffere. I løpet av kvelden/natten etter fellesmøte har alle 4 som jeg deler kontor med flyttet ut. Jeg kommer på jobb neste morgen til et ribbet kontor – kun mitt som står igjen med en endevendt kontorpult, skriveplaten er tilgriset og stolen min er byttet ut med en ødelagt med stort hull i setet. Felles ting som vannkoker er fjernet.

Samme formiddag blir jeg oppringt av en bekjent fra lærerstudiet. Hun hører at jeg er lei meg og foreslår å komme innom med kaffe og trøst. Mens vi sitter på kontoret kommer to fra kontoret i døren, men de snur når de ser meg. Kort tid etter rives døra opp igjen samtidig som det kastes to esker inn. Jeg sitter midt i skuddlinja og på ren refleks hiver jeg meg til sides. Dette skjer to ganger mens vi sitter der. Alt skjer raskt, eskene skjuler ansiktet, men jeg rekker å få et glimt av «Turid». Jeg ser at det en annen ved siden av og får en fornemmelse av at en åpner døren mens den andre kaster. Min venninne som sitter i skjul av døren sees ikke fra døråpningen, men hun rakk å se hvem som stod der. «Hanna» skulle skrive ned hendelsen.» (Blir dokumentert i Del 2/under rettssak og hennes vitnemål.)

PS! «Marja» fortalte at «Ulla» hadde oppfordret flere til å slette meg fra sosiale medier. Jeg måtte sjekke og ja, i alle fall 8 kolleger er plutselig blitt borte.. Det gjør meg trist, det også..  Det ryktes også at rektor ber kollegaer om å ikke snakke med meg om saken/jobb. Dette ble bekreftet av flere, bl.a. av kollega ATHK som jeg traff på kafé og som kom bort og utrykte støtte. Veldig spesielt at voksne folk ikke tør å snakke om noe så viktig og alvorlig!

fra dagboka

Noen har plassert avføring på skrivebordet mitt!

«Senere på ettermiddagen drar jeg tilbake til kontoret for å få gjort noen forberedelser. Idet jeg kjører stolen inntil skrivebordet, kommer jeg i kontakt med noe med låret. Uten å se griper jeg etter det som viser seg å være en pose som er festet med tape under skrivebordet. Det har en ubehagelig konsistens og når jeg trekker den fram både ser og lukter det avføring fra et menneske. Herfra er mye uklart, men jeg kunne ikke komme meg fort nok til toalettet med posen. Jeg kaster alt i do og får problemer med å få det ned. Derfra gikk jeg i underetasjen hvor det er garderobe og dusj. Jeg følte meg skitten og redd.»

Fra dagboka

Informasjon holdes tilbake – fra notat:

«I dag (14. juni) er det ingen elever på klasserommet når jeg kommer til time. Det viser seg at elevene har fått en beskjed som ikke jeg har fått. De andre lærerne hadde bestemt at de skulle ta en fjære-dag i Telegrafbukta med grilling og kos. Synd ikke jeg fikk den informasjonen, for kunne tenkt meg og vært sammen med elevene mine»

et notat

Kommentar i ettertid: Det må nevnes at det er noen hendelser som har skapt større reaksjon/traumer enn andre. Flyttingen ut av kontoret, esker som ble kastet på meg og ikke minst planting av avføring på arbeidsbordet mitt er hendelser som har skapt langvarig traume. Selv nå så mange år etter setter minnene vonde følelser i sving. De hadde pekt ut en syndebukk og de gikk farlig langt i å gi meg skylda. «Hanna» vitner om hendelsen med esker 8 år senere og under rettssak kommer det fram at planting av avføring var ikke eneste gang noen plasserte «illeluktende» på mitt kontor. Det fremkommer også av vitneforklaringer hvem som gjorde dette!