Under en tentamen kommer kollega «Gerd» inn og forstyrrer. Hun blir «hysjet» på mens hun går rundt til flere elever og er høylytt. Jeg skjønner fort av oppførselen at hun er bakfull, men jeg blir allikevel skjelven når jeg kjenner lukta av alkohol. Jeg kan ikke gå ut etter hjelp, men får kontakt med kollega Heidi i gangen utenfor. Imens forlater «Gerd». Heidi er tydelig innforstått med situasjon og sier at «ho «Gerd» er ikke god i dag». Jeg spør om hun kan melde fra til ledelse, men hun nekter og sier at det kommer hun aldri til å gjøre. Jeg tenker på Tromstun-saken hvor en beruset lærer troppet opp på jobb og bestemmer meg for å si fra. Denne «problematikken» her på Sommerlyst hadde vært «en snakkis» i lang tid, men hvor det følelsesmessige hensynet veide tyngst. Kolleger ville ikke si fra. Når vakta er over går jeg til rektor og ber om at de er to til stede. Han henter Vollan og jeg forklarer hva som har hendt. Rektor Barman-Jenssen spør Vollan om dette var kjent for han, noe inspektøren erkjenner. Rektor viser en tydelig misnøye over manglende informasjon og det blir en meningsutveksling mellom dem. Det blir noe spesielt og hvor jeg ber om at de fortsetter seg imellom etter at jeg er gått.
I løpet av det neste døgnet blir jeg oppgitt som kilde. Hvis en skal gradere avvik så er nok denne hendelsen en av de verste og som helt klart bidro til hevn (gjengjeldelser). En «kødder» ikke med en lærer som har vært ansatt siden “tidenes morgen”, og etter kort tid slo «Gerd» opp døra til kontoret mitt med et brak. Hennes framtoning var avslørende, og beskjed var tydelig: «du har med å passe dine egne saker».
NB! Denne hendelse falt ut under forrige innlegg, men hører til på tampen av skoleåret 2011. Dokumentasjon på at denne og andre varslinger ble gitt til ledelse vil bli lagt ut ifølge tidslinje.
2. februar – Inspektør videresender konfidensielle opplysninger og jeg blir igjen avslørt som varsler
Inspektør Vollan i mail, 2.2.2012, kl.13:53:
«Forstår ikke helt hva du mener om lærer […] og […]. Sender kopi til henne av dette svaret ettersom hun nevnes.»
Istedenfor å ta tak i problematikken «ordner» inspektør opp i vanskene på en etter hvert velkjent måte ved å videresende min mail til hun som jeg har varslet om!! Denne handteringen til inspektør bidrar (selvfølgelig) til store vansker for meg i fortsettelse av samarbeid på kontor 5116 og ikke minst med vedkommende lærer. Min nærmeste leder som skulle behandlet dette konfidensielt og beskyttet meg behandler meg isteden som et problem.
8. februar – Et verbalt overgrep
«Jeg begynner å lure på om noen konstruerer situasjoner for å få ei anledning til å «gi meg inn» …? Vi har ei tid hatt utfordringer med orden på kunst- og håndverkavdelingen. Noen klarer ikke å rydde etter seg, selv om vi sender ut stadige oppfordringer. Kollega Kristin har hengt opp lås på skap, men uten at det nytter. Kristin oppdaget så at det var «Petter» som bruker utstyret og forårsaker rotet. I dag «overtok» jeg flere fat med store mengder inntørket maling og oppi der pensler som var bare å kaste. Jeg tar dette opp med «Petter». Han som alltid har vært hyggelig mot meg tenner på alle plugger – farer opp i et sinne og starter et kjeftbruk mot meg. «Mona Lucas [plasstillitsvalgt] sitter med døra åpen 4 meter fra oss. Jeg så at hun fikk det hele med seg, men reagerer ikke!»
Jeg kan ikke lenger nekte å se sannheten i øynene. Ondskapen blomstrer bak ryggen på meg og hvis jeg sier noe gjør jeg alt verre. Mine ønsker om at det må bli tatt tak i enkeltepisoder og behovet for å være til stede på oppklaringsmøter blir avvist, gang på gang. Jeg får ikke muligheten til å stille spørsmål eller forklare meg overfor disse. Eneste svar fra inspektør var at «de andre ikke anser det ikke som noe problem» og at «de ikke har ikke noe uavklart i forhold til deg». Hva er da problemet og hvorfor vil de da ikke stille på møte? Isteden benytter ikke ledelse regelverket og sin bestemmelsesrett, men lar faktisk mobberne velge! De har hatt lang tid og mange muligheter til å ordne opp, men det skjer ingen ting! Det virker som uthaling av tid og uvilje.. De er ikke interessert i å ta tak. Det skyldes på dårlig tid og streik.. Hva blir det neste? Og er det virkelig slik at det kan gå uker og måneder før ledelse handler når det blir rapportert om forhold som krenkende adferd, mobbing osv. Skal det ikke handles umiddelbart?
fra jobb-pc
Mars og kulturuke
Hvert år gjennomfører skolen kulturuke. Timeplan oppløses og det kjøres ulike små kurs hvor elevene velger mellom ulike aktiviteter. Hvert år har jeg vært på kunst- og handverksavdelingen, derfor har jeg lyst å gjøre noe helt annet i år. Sushi-gruppa mangler folk og siden jeg nettopp har vært på kurs og er «sushifrelst» oppsøker jeg kontaktperson for gruppa. Hun virker glad for at jeg viser interesse, men sier jeg må gi beskjed til «Gunn», gruppas sjef. Hun virker ukomfortabel når jeg spør om å få delta og spør meg om jeg ikke skal være på kreativ gruppe. Jeg svarer at det er tid for forandringer og legger entusiastisk ut om kurset jeg har vært på. Men «Gunn» er ikke så interessert i å høre og jeg blir stående å observere at mens jeg snakker er det noe annet som opptar den andre. Jeg tolker vår samtale som over og forlater med en rar følelse. Noen dager etter kommer listene og som jeg ante var jeg ikke oppsatt på sushi-gruppe. Jeg snakket med «Marja» om dette og hun kunne fortelle at «Gunn» var sint på meg fordi jeg arbeidet i halv stilling. Hun mente at jeg fikk fordeler framfor andre og hadde selv ønsket å arbeide redusert stilling.
arbeidsmiljøloven
22. mars – medarbeidersamtale
«Alt bare fortsetter, og jeg har ingen tillit til inspektør. Møte med ham i dag var et paradoks. Jeg ville snakke om det som har skjedd og få svar på hvorfor mine varslinger ikke tas alvorlig, hvorfor han har videresendt min mail om varsling osv. Han nektet å snakke om det, «Nå, skal vi snakke om hyggeligere ting», sier han. Jeg ville bare ut fra møte, og hva er vitsen med medarbeidersamtale hvis jeg ikke kan ta opp saker som ikke er hyggelige? Vollan noterte, men ikke realitetene. Hva han noterte, interesserte meg ikke der og da for uansett hva jeg sa så omdefinerer han det han ikke liker. Psykologspesialist i organisasjon og ledelse, Karen Kollien Nygaard, sier i en artikkel i Aftenposten at hun skulle ønske hun kunne være helt åpen i medarbeidersamtale, men det kan hun ikke. Hun sier forskjellen på sjefer, organisasjonskultur og hvor profesjonell bedriften er vedrørende taushetsplikt som avgjør hvor åpen en kan være. (Aftenposten, 31.3.2016). For meg er det utelukket å være helt ærlig. Jeg skulle ha medarbeidersamtale med en som ikke ivaretok det mest selvfølgelige på arbeidsplassen. Samtalen blir en farse av ubetydeligheter som leder stiller spørsmål om. Jeg sitter og sliter med frustrasjon og klarer ikke holde på gråten.
Jeg tenker på «Gro-Hege» som ble tvunget til å slutte og «Herold» og «Elisabet» som ikke fikk videre engasjement ved skolen. Tre av de flinkeste jeg har arbeidet med – kunnskapsrike, men også av de som turte å snakke ledelse imot. Jeg begynner å se et mønster jeg ikke liker og tenke på […] som har […]problemer og hvor underlig det er at både ledelse og kollega er mer opptatt av å skjule enn å hjelpe. Som ei sa det: «hun skader ingen av å snu bunken og legge kabal i pausene». Er det slik at selv om vi leverer varene så kan ledere og kollega overse rusproblemer. I så fall er jeg sterkt uenig, og er ikke upåvirket av lukta av sprit eller kort lunte enkelte morgener.. Jeg håper hun får hjelp.»
fra dagboka
«Frihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre.» George Orwell
«Du har fått mange klager …!»
«Jeg sitter på kontoret og prøver å konsentrere meg om å få ferdig forberedelser til neste dag. «Aina» kommer inn og som vanlig med mye «støy og dominans» rundt seg. Jeg skjønner fort at hun har noe på hjertet. Hun stiller seg opp ved siden av meg mens hun drar fram en lapp og trykker den i bordplaten foran meg. Lyden av spisse negler høres i det de treffer treverket altfor hardt. Jeg rekker å se at det er en gul Post-it lapp med noe skrift på før hun raskt trekker den til seg. «Her er navn på alle elevene som klager på deg sier hun.» Jeg spør hva hun mener og strekker meg etter lappen, men hun vil ikke gi den fra seg. «Nei, du får ikke vite navnene. De kan du finne frem til selv!» Jeg spør hvordan, jeg kan ikke gå rundt å spørre, dessuten har jeg hatt samtale med alle. Det er hennes plikt å videreformidle til meg. Hun svarer med sin rå og særegne latter. «Du har ikke annet å gjøre enn å gå til klassen og spørre dem», sier hun mens hun plukker opp ting fra pulten og legger opp i veska før hun forsvinner. «Ainas» overraskelsesangrep med påståtte klager har slått an. Bak ribbeina banker det vilt!»
fra et notat
Samtale med lege
«Konsekvensene av hendelser på jobben har satt seg i kropp og sinn. Jeg føler meg som en nervebunt med stadig kvalme, konsentrasjonsvansker, gråtetokter.. Jeg forsøker å sette ord på noe av dette til legen, men det er vanskelig. Mye er merkelig og vanskelig å forklare. Ofte er det som om hjernen blir helt tom. Enten det er på butikken eller på vei for å gjøre andre ærend. Alt liksom stopper opp, som en harddisk som bare slår seg av. Jeg husker ikke hvor jeg har parkert bilen, hvor jeg er på vei, navn, etc. Jeg forteller om et eksempel som har gjort meg svært urolig. På vei over til Tromsøya for å gjøre et ærend da jeg midt på brua ikke husker hvor jeg er på vei eller hva jeg skal. En voldsom kvalme overmannet meg og katastrofetankene svingte fra kreft til hjerneblødning. Det hele var nærmest absurd. Jeg var jo den som hadde kontroll og mestret slike situasjoner. Det var jo jeg som pleide å gi råd til andre hvordan de skulle takle slike psykiske utfordringer. Nå sitter jeg her fullstendig flat og lurer på hvordan jeg greier å ta kveldsstellet på meg selv.»
fra dagboka
SMS fra ansatt og x-ansatt
«Og æ som trudde æ sku være d siste offeret, i og med at æ mista (..) Tenkte kanskje dem skjønte kossen d kunne være m og ødelegge livan tel andre menneska.D skjer ikke noe. (..) har slitt m alkoholproblema i perioda og ingen har tatt tak i d. Dem prate bare bakom ryggen på ho. Og det e så rart, for enkelte har ikke tabbekvote, mens av andre tåles d ikke nokka.» (10/5, 7:16pm)
«[…] utfrysning og mobbing fra ledelsen sin side kaller jeg det. Tok saken opp til rådhuset, men bad til slutt om omplassering. (..) sluttet og da ble det ikke gjort noe mer dessverre, men akkurat da orket jeg ikke heller. Forbundet mitt hadde den skriftlige dialogen med skolen siste året.»
«Tomrommet som oppstår ved manglende eller mislykket kommunikasjon, fylles raskt med rykter, sladder, vrøvl og gift.» Henry Louis Mencken
18. mai – Spørsmål til inspektør, Vollan
«Marja», en god venn, kommer med sladder som gjør meg i dårlig humør. Jeg sender mail til inspektør:
«[…] tilfelle at det har kommet inn flere klager (minimum 11 stk.) fra elever/foresatte i […]? Dette skulle ha funnet sted rundt overgangen fra 1. til 2. termin.
Etter fire dager har jeg fortsatt ikke fått svar og 22. mai purrer jeg:
“Hei! Kan du være snill å gi tilbakemeldinger vedrørende sendte mail så fort som mulig. Mvh Rita” (Dokumentasjon 11.1.).
Jf. intern kontrollforskriften § 5 punkt 4-8, er arbeidsgiver pliktig til å dokumentere skriftlig utfordringer, strategier, tiltak, resultater, konsekvenser, samt dokumentere eventuelle utviklingstrender som igjen kan benyttes aktivt i virksomhetens HMS-arbeid.
Leave a Reply
You must be logged in to post a comment.