Mobbing foregår i en relasjon hvor den ene av partene skaffer seg kontroll og motarbeider arbeidstaker og varsler. Relasjonen preges av at arbeidstaker står i et avhengighetsforhold til den som mobber. Denne mektige part kan utgjøre en trussel for den mobbeutsattes tilhørighet i arbeidsfellesskapet og i det sosiale fellesskapet. Ifølge Anders Skogstad (DN, 2007) er den klart vanligste formen for mobbing den verbale. «Forskerne skille mellom aktiv og passiv mobbing. Den aktive er der du blir direkte konfrontert med det. Den passive er for eksempel snakking bak ryggen din, eller at du blir ignorert. Dette kan gjøre vel så vondt.» Skogstad og Einarsen nevner de 10 mest vanlige mobbemetodene på arbeidsplassen:
- Settes til arbeid under kompetansenivå
- Tilbakeholdelse av nødvendig informasjon
- Neglisjering av dine meninger eller vurderinger
- Blitt gitt oppgaver med urimelige mål eller tidsfrister
- Blitt utsatt for overdrevent arbeidspress
- Blitt fratatt ansvarsfulle arbeidsoppgaver, eller satt til å gjøre trivielle eller ubehagelige arbeidsoppgaver
- Blitt utskjelt eller utsatt for spontane raseriutbrudd
- Blitt kritisert som person
- At der er blitt spredt latter eller rykter om deg
- Fiendtlighet eller taushet som svar på spørsmål eller forsøk på samtale.
(Publisert i Dagens Næringsliv, 21.01.07).
Av punktene til Einarsen og Skogstad ble jeg utsatt for flere av disse. De stod mange mot meg og informasjonen fløt mellomlederne og andre ansvarlige som jeg hadde kontakt med. De beskyttet hverandre mot meg! At det var «mange mot meg» ble brukt mot meg i flere sammenhenger, ikke minst i kommende møter med Beate Mortensen (Bedriftstjenesten) – «Det er rart at du sier at alle er mot deg, har du tenkt på hvorfor?», «Det har ikke slått deg at det er du som er problemet, og at feilen ikke ligger hos alle andre?» I mangel av bedre argumenter dro de «alle-andre»-kortet. Det er like velkjent og effektivt som det er ødeleggende å slik snu fokus mot offeret. For de som ikke kjenner saken fra innsiden og hvilke krefter som jobber mot varsleren er det nok lett å la seg påvirke. En ugjennomtrengelig vegg ble satt opp mellom meg og de øverst ansvarlige. En vegg som bidro til å bagatellisere, pulverisere og undergrave alle avvik. I ettertidens klokskap er det lettere å forstå at nettopp det utgjorde det komplekse i saken. Ingen vil stikke hånden inn i «vepsebolet» og derfor kunne de holde på lenge uten å bli avslørt. At de er mange tror jeg ikke er avgjørende, men at de har sentrale posisjoner og makt. Slik kan de bruke posisjoner til å verne og beskyttet hverandre. Leder, Barman-Jenssen skaffet seg kontroll når han på et tidlig tidspunkt ba meg om å komme til ham med alt som vedgikk saken. Tidlig viste det seg at enhetsleder ikke behersket sin rolle som ansvarlig leder og som han erkjente: «På et tidspunkt gikk det over styr og jeg mistet kontrollen», «Ja, hvem kunne tro at hun skulle trekke det så langt.» Saken ble løftet opp på et høyere nivå og kommunaldirektør Kari Henriksen tok over roret: «Det skal ikke være noen tvil om at det er jeg som styrer saken», «alt av informasjon skal gå gjennom meg». I stillingen hun er satt til hadde hun muligheter til å stille de riktige spørsmålene i forhold til min sak, men hun valgte unnlatelse. (Alle sitat er hentet fra møtereferater.)
§ 2-3 i Arbeidsmiljøloven omhandler arbeidstakeren og deres medvirkningsplikt. Som arbeidstaker skal man videreformidle når man ser at sin kollega blir diskriminert eller trakassert.
arbeidsmiljøloven
Jeg ber kollega om råd vedrørende «J»
«Marja» er en av få jeg føler jeg kan dele slikt med. Kanskje fordi hun har kommentert lærerens utfordrende og pågående adferd. Jeg forteller at «J» er en pest og en plage og at det heller ikke nytter å si fra, han bryr seg ikke. Jeg spør om jeg bør melde fra. «Marja» reagerer med latter og spør om jeg ikke vet at «J» er psykisk utviklingshemmet? «Det er bare synd i han og han skjønner derfor ikke alvoret i det.» Av en eller annen grunn begynte jeg å synes synd på «J». Sinnet og irritasjon jeg hadde kjent på begynte å avta til fordel for resignasjon. Det var tydelig at ingen brydde seg selv om han alltid hadde en han «tafset» på. Men denne følelsen endret seg dramatisk første gang det kom en elev og fortalte at den samme læreren opptrådte uetisk i undervisningssammenheng. Flere av jentene i klassen sa han var ekkel som tok dem på steder det ikke var normalt å bli tatt på. Da var han ikke lenger en patetisk og stakkarslig fyr. Han var en overgriper. En mann som ikke hadde noe på en skole å gjøre.
27. september – Klasse uten lærer
«Hei Rita
Beklager at jeg var så vanskelig å snakke til. Det var bare alt for mye som måtte sluttføres innen frister.
Jeg skal sørge for at klassen ikke får flere økter uten lærer.
Mvh. Rolf Øistein»
Mail fra rektor 27.09.
29. september, vedrørende lærerløs klasse..
Jeg sender ny mail, denne gang til rektor:
«Hei!
Takk for tilbakemelding, og jeg har forståelse for at det “koker” mer enn vanlig for tiden. Jeg har vært borte et par uker i forbindelse med min fars sykdom og dødsfall, og har derfor ikke hatt mulighet til å være med på å jobbe for eventuelle løsninger for elevene i 10 X i starten av skoleåret. At det nå, 6 uker etter skolestart, viser seg at de fortsatt har huller i timeplanen og at det heller ikke har vært satt inn vikarer underveis er kritikkverdig. Faktum er at klassen til nå har mistet 12 undervisningstimer i norsk, timer det er umulig å erstatte og gir store ringvirkninger for elevene, men også for planlegging og gjennomføring av faget generelt. Det er opplagt at en del av problematikken skyldes dårlig intern kommunikasjon, og mye kunne vært ordnet opp i allerede før skolestart. Jeg har kommet med forslag til delløsning til Leif, og håper at dette ordner seg før inngangen av kommende uke.
Mvh Rita»
10. oktober – Informasjon til teamet
Jeg finner det nødvendig å sende en mail til alle på teamet og informere om at klassen har mistet mange klassetimer, både i norsk og i utdanningsvalg. Det er til nå snakk om 7 uker. Jeg kommer med forslag til at jeg kan bruke ekstra tid noen onsdager fremover, men at det må være midlertidig. Jeg skriver at jeg ikke lenger kan påta meg ansvaret, til det har elevene mistet for mye grunnleggende. Forelde og foresatte må også informeres om dette. Mail avsluttes med håp om forståelse og at det snart blir en ordning på problemet. Rektor og inspektør får kopi av mail. Jeg får ikke svar fra noen. Vi er et team knyttet til klassen og det burde derfor være i alles interesse.
“Det gode lag og arbeidstakaren”
Dei møtes på møter, dei møtes på kurs –
Så hyggeleg det er å vera i lag.
Dei lærer å samarbeide – dra lasset i lag.
Slik kan alt bli til felles sak.
Samhald gir makt – også på toppen.
Dei er alle på fornamn, har felles moral,
har felles “kodar” og vitsar.
Slik skaper dei rundt seg eit gjerde.
Herre Gud, vern oss mot det kommunale maktapparatet.
(Gudrun Lid Sæther)
Lid Sæther hadde kommet over min tidligere blogg tromsokommunefarligarbeidsplass.no og sendte meg et julebrev sammen med en av sine diktbøker. Hennes gode og støttende ord varmet. Diktene hennes burde alle lese – så ekte og ærlige, grunnet på livets brutalitet. («Akk ja og ja takk!» – ikkjedytt.no).
«Tromsø kommune – Livsfarlig arbeidsplass»
Slik lyder overskrifta i bladet Virkelig sin reportasje (nr. 2 – 2011) hvor flere varslere står fram og forteller om en utfordrende jobbhverdag som de beskriver som livsfarlig.
«2011: Omorganisering. Personalansvar delegeres nedover, og kommunen deles inn i 77 selvstendige enheter. Folk uten kvalifisert lederskolering eller passende egenskaper overtar makta over arbeidsfolket. 2010: Resultatet kommer. Virkeligs kilder hevder at det dreier seg om 20 svært alvorlige saker. Mobbing, utfrysing og trakassering av ansatte. Hovedverneombudet og fire leger melder Tromsø kommune til Arbeidstilsynet. Likene ramler ut av skapene.» «Arbeidstilsynets funn i Tromsø er nedslående. De varsler om seks omfattende pålegg for å utbedre ansattes helse, miljø og sikkerhet. Situasjonen er kritisk for kommunen, som iherdig hevder sin uskyld.» «Vel, Tromsø kommune ligger på landstoppen i sykefravær. Det er en plausibel indikasjon på at noe ligger og råtner bak glassfasaden, sier Bjørn Willumsen i Fagforbundet, og karakteriserer det som livsfarlig å havne i konflikt med ledelsen i Tromsø kommune. (..) Sentral ledelse i kommunen jobber iherdig for å glatte og ser ut til å ignorere den ansatte.»
19. oktober – Jeg purrer ledelse på tilbakemelding
Jeg skriver ny mail til rektor og viser til tidligere sendte e-post av 3. oktober, der jeg har bedt om samtale. Jeg ber igjen om at det settes av tid til dette.
24. oktober – Ny mail til inspektør vedrørende morgendagen
Jeg skal på kino med klassen, noe som krever ekstra ressurser. Jeg sender derfor e-post med spørsmål om hvem som er satt inn som vikar sammen med meg. Jeg går hjem fra jobb uten at jeg har fått noen avklaring. Alternativet er å avlyse, men det vil by på utfordringer med å få gitt beskjed til alle osv. Jeg starter derfor en jakt på vikar og får napp. Sender så ny mail til inspektør Vollan på kvelden:
Hei! Har snakket med K og hun kan være vikar i morgen hvis du ikke har funnet noen andre. Ellers så varer opplegget til kl 12:15 på kinoen, og det vil si at jeg må har vikar fra 11:15. Opplegget er gjort klart, og elevene vil få alt de trenger på forhånd, men vedkommende bør være på kinoen (sal 2) senest 11:10. Hilsen Rita
25. oktober – Inspektør har ikke satt inn vikar
Det ble ikke satt inn vikar og siden jeg ikke kunne forlate elevene rakk jeg ikke terapitimen min. Jeg informerer ledelse om egenandel på 600,- kr for ubenyttet time. Inspektør svarer at han ikke ser mail fra meg …, og ber meg å sende til en annen postkasse. Dette synes merkelig da han sender meg mail fra e-post adresse som han nå ber meg å ikke bruke. Utover det svarer han ikke på mine spørsmål. I flere måneder har inspektør handlet som om han ikke husker min faste avtale og timeplan hver tirsdag, og hver eneste uke må jeg påminne og etterlyse vikarer. Det som skal være til hjelp for meg, er blitt en stor ekstra belastning. «At en må være frisk for å være syk» har mye sannhet i seg.
1. november :
«Når jeg kom på jobb i dag, var ikke min del av ukeplan tatt med i felles plan. Dette har skjedd før til tross for at jeg har levert. Alt dette som kan virke som bagateller skaper mye frustrasjon og ekstra arbeid. Det bidrar til tankekjøret og jeg sliter med å sove. Jeg greier ikke å konsentrere meg på jobb og bruker adskillig mer tid for å få unna arbeid. Jeg er gått ned i halv stilling, men arbeider full stilling. Jeg er av dem som kommer først om morgenen og en av de siste som går hjem. Alene på kontoret fungerer jeg best, når andre er til stede sitter jeg hele tiden i beredskap. Oftere og oftere skjer det at jeg kjører til jobb eller butikken, uten å huske hvordan jeg kom meg dit. Mitt fokus er ikke der det skal være. Jeg begynner å gå til arbeid og etter arbeidstid jogger jeg hjem. Det gjør meg godt.»
fra dagboka
I 2012 begynte jeg å varsle om kritikkverdige forhold på min arbeidsplass (en bestemt barnehage i Tromsø) og gjengjeldelsen, mobbingen og trakasseringen jeg opplevde før og etter dette gjorde at nå i 2021 sliter jeg fortsatt med alvorlige fysiske og psykiske konsekvenser.
Jeg får masse tanker når jeg leser ditt innlegg og jeg blir “satt tilbake” til et bestemt møte. Det var den dagen da jeg full av engasjement og energi, og med troen på det “gode i systemet” turte å varsle for første gang. Resultatet ble at jeg måtte sitte på et lite møterom hvor pedagogisk leder på avd. og fagleder snakket til meg en hel arbeidsdag om hvor store “kommunikasjonsproblemer” jeg hadde. Jeg måtte i samme møte konfrontere den personen jeg varslet om og si unnskyld. Jeg ble presset til å si unnskyld til en som trakasserte meg!! Fagleder og p.l. gikk inn og ut av rommet. Jeg satt der lenge. Veldig lenge. Jeg var gravid da. Dagen etter spontan aborterer jeg og havner på UNN.
Det er bare et eksempel på det som skulle bli et langt mareritt hvor ledelse på arbeidsplassen min tok over mobbingen og trakasseringen. Mine varslinger ble aldri behandlet. Det jeg varslet om ble etter hvert “glemt” og skjult. Dette fordi ledelse gikk rett i angrepsposisjon og det eneste jeg kunne gjøre var å ta kampen mot dem. Ledelse ble hovedmobberen.
De bestridte sykemelding, de fikk private samtaler med fastlege og en hel liste av trusler og hersketeknikker fulgte. Etter hvert kom også fagforbundet inn i bilde. De bestemte at de ikke skulle ta min sak videre og kom blant annet med følgende uttalelser: “det finnes mange vikarjobber” og “om vi skal ta saken, kan du ikke ha tillitsperson med!”.
Fastlegen jeg hadde da, nektet å melde saken min inn til Arbeidstilsynet og det viste seg at han hadde hatt samtaler med ledelse og oppgitt sensitiv informasjon om meg.
Jeg kunne skrevet mye og mange grove eksempler, men skal nøye meg til sist å nevne et notat jeg fant i “permen min”. Der kommer det fram at fagleder har innkalt vedkommende som mobbet meg til et møte. I notatet lister hun opp hvordan “mobberen” skal jobbe/forholde seg med/til psykisk syke personer (meg) i avdeling.
Dette har surret rundt i hodet mitt i et par dager siden jeg leste det – utrolig at noen skal ha det slik på arbeidsplassen sin! Hva skjer egentlig etter varsling? For meg virker det som at det motsatte skjer – at ledelse gjør alt for å nøytralisere varsleren og få fjernet det ubehagelige fortest mulig. Slik også bloggeren beskriver, det kritikkverdige skal handteres på lavest mulig nivå – gjemmes og glemmes! At du står fram gjør det både troverdig og står det respekt av. Jeg håper virkelig du anmeldte saken for dette er arbeidstakere som skal ta seg av barna våre…!!