Men først ble jeg på vårparten invitert med på personaltur til Riga. Jeg hadde permisjon det året, men kolleger hadde gjort henvendelser til inspektør og spurt om ikke jeg også kunne bli invitert. Det satte jeg stor pris på da det bidro til å gjøre overgangen til jobb igjen litt lettere. Jeg holdt i lag med flere av kollegaene fra mitt gamle trinn og det ble tid til noen trivelige utflukter. Dessverre så ble turen også preget av de som (tradisjonen tro) ser på slike turer som en anledning til å feste, og som drikker mer enn de tåler. Det er heller ingen hemmelighet at turen bidro til forlystelse for noen mannlige kolleger med prostituerte på hotellrommet. Om hendelsen gikk under radaren til ledelsen vet jeg ikke. Heller ikke om hva den relativt nygifte som ventet hjemme fikk vite …, men det skapte en del sinne blant oss som visste. Å være «nattens konge» for så å gå rett i dagens møte var heller ikke like vellykket for alle. Under arbeid med «ny skole» følte «Lasse» for å fremføre i plenum noen seksualiserte og grove vitser. Det ble en særdeles pinlig og høyst upassende seanse. At vår nye rektor ikke foretok seg noe skuffet meg. Han var i en helt annen ledelseskategori enn vår tidligere rektor som jeg ikke tror hadde latt dette passere i stillhet.
Kommentar: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tatt med disse hendelsene, for det er verken ulovlig å drikke alkohol eller kjøpe seksuelle tjenester i Riga, men det endrer ikke på moralen hos disse mennene. Derfor tenker jeg nå i ettertid at nettopp slike hendelser er viktig for å gi et enda bedre bilde av hvordan enkeltpersoner skapte et ubehag rundt seg. Jeg vil også nevne at jeg forholdt meg rolig og sa ikke fra om noe, var vel fortsatt «skadeskutt» etter forrige skoleår.. Ut fra reaksjoner antar jeg at det var andre som sa fra.
«Første dag på jobb er over og jeg er vantro og sjokkert. Årets timeplan var et kraftig spark i magen. Ingen hensyn som ble lovet er innfridd! Tvert om er jeg plassert med en av dem jeg har bedt om å ikke være på team med og jeg blir satt under ledelse av Vollan. Rektor holdt ikke en gang det han selv foreslo! Å ta det opp med ledelse ble pinefullt og jeg ble møtt som jeg fryktet. De kunne ikke gjøre noe. Og som inspektør sier: «Du må ikke gå rundt å ta problemer på forskudd, det er jo så lenge siden.» Jeg bestemmer meg for at dette skal jeg klare. Kanskje er det bare jeg som er paranoid og kan hende tar problemer på forskudd …»
fra dagboka
Jeg søker hjelp
Situasjon på jobb er så krevende at det utløser behov for ukentlig samtale hos psykolog. Paradoksalt nok skal disse to timene det er søkt fri bli særdeles vanskelig for inspektør å handtere. Dette til tross for at inspektør fikk vite om mitt behov et halvt år tidligere. Da var det ikke noe problem:
14. mars 2011 08:30
«Hei Rita
Infoen er mottatt. Regner med at det skal gå greit å tilpasse timeplanen. Vil det være greit å ta to norskklasser? Vh Leif Vollan»
Til tross for at alt er klarert med inspektør allerede ved påsketider og selv om han har skriftlig bekreftet at “det går greit” i forhold til flytting av timer/mitt behov for fri hver tirsdag mellom 11:15 – 12:15, viser det seg ved skolestart at ikke noe er ordnet! Vollan skriver også i mail at han selv har godt kjennskap til slike timer og viser forståelse. Han spør sågar om jeg ønsker flere timer fri etter behandling.. Jeg kontakter straks rektor som sier at hvis Vollan hadde visst dette tidligere, så kunne det vært endret! Dette forvirrer meg og jeg spør om det ikke var tidlig nok å gi beskjed i april, da jeg selv fikk vite det? Rektor svarer bare; ja. Senere på dagen videresender jeg mail fra min terapeut som bekrefter at jeg går til samtaler og at det til tross for mine ønsker ikke har vært mulig for henne å endre tidspunkt. (8.1.)
8. august 2011 14:08
«Hei Rita
har ikke greid å gjøre noe med tidligtimene. Vil du kunne ha timer tirsdager fra kl 13.00 eller er du «utladet» etter behandlinga? -Har nær kjennskap til slike timer. Vennlig hilsen Leif Vollan»
Min far dør
28. august får jeg beskjed om at min far får palliativ behandling og jeg må reise snarest mulig til Oslo. Å tilrettelegge for vikar er viktig for meg, og selv om jeg har tankene et helt annet sted bruker jeg hele kvelden på jobb. Det er dessverre blitt slik at på grunn av situasjon jeg står i og selv om det er uberettiget kritikk så står jeg ekstra på for at alt skal være perfekt, ingen skal få ta meg på noe! Jeg blir sittende utover natten og glemmer alarmen som utløses. Heldigvis avverger jeg en bot fra vaktselskapet. Alt av undervisningsopplegg blir lagt i en egen perm som jeg alltid har på plassen min med navn og bilder av alle elever, og med plass for vikar å skrive/gi tilbakemeldinger. Inspektør sender mail om at det er ordnet vikar til de fleste timene. Jeg svarer at det er fint og betryggende. Som flere ganger tidligere blir jeg skuffet når jeg er tilbake og ser at vikarperm knapt er rørt og det finnes ikke tilbakemeldinger.
I kommende uker lever jeg på autopilot. Det er ikke tid og rom for å sørge. Alle krefter handler om å gjøre mine forpliktelser og jeg kan ikke tillate meg å legge meg ned. Ingenting blir «sluset ut», redselen for at jeg ikke vil klare å stenge igjen er overhengende. Når jeg leser eller hører om mennesker som blir innlagt for ulike lidelser misunner jeg dem. Jeg lengtet intenst etter å slippe alt, men allikevel fortsetter jeg som før og alt blir bare skjøvet ned i kroppen et sted. Men kroppen er kanskje den klokeste, den lar meg ikke glemme noe, så en dag smalt det. Kroppens budskap var klinkende klart – slutt med lagringen, ellers så gjør jeg ende på deg!
Utover høsten og vinteren blir mitt nye kontor et kaldere sted..
«Jeg merket det tidlig. Ukulturen. Baktalingen og en fremtredende selvhevdelse. Jeg balanserer mellom to følelsesmessige nivåer. En del av meg ser på det som utspiller seg med en distansert nysgjerrighet. På den annen side river og sliter fortvilelsen i meg. Allerede første uka ble jeg godt oppdatert av pratedamen, «Aina», om min forgjenger «Tarje», som ifølge dem var sparket fra jobben. Hvor elendig han var og at der var et Guds under at han var kommet seg gjennom studiet og fått seg en lærerjobb osv. I løpet av kort tid har «Aina» snakket seg gjennom flere på mitt nye trinn og jeg er nå rikelig «oppdatert». Talens makt kan være overbevisende, og om jeg ikke sluker alt rått er jeg mottakelig for ryktemakeriet. Jeg er i ferd med å danne meg et negativt bilde av mennesker jeg knapt har møtt. Det skumle med ryktespredning er at det er lett å ta det til seg og noe tror jeg virkelig på. Men jeg er lei denne kosen med misnøyen. Lei av noens behov for å trykke andre ned, lei av klaging over hvor «ubrukelig» andre er. For et par uker siden avbrøt jeg dem midt i en samtale om «Per» og spurte om det var en bedre ide å ta opp denne irritasjon med rette vedkommende. Da ville det være større mulighet for å nå fram og kanskje bidra til noe positivt. Blikkene som ble kastet dem imellom og tausheten som fylte rommet fortalte meg at dette ikke var til bestått. Det betydde et skifte i atmosfæren, det har blitt kaldere og tausere. Jeg sitter der i fellesskapet, men blir behandlet som om jeg ikke er der. «Kvinner er kvinner verst» er et ordtak og trakasserer gjerne i form av sitt kroppsspråk. Himling med øynene, høylytte sukk – non verbale og utstuderte måter som de vet sårer, er en del av hverdagen.
«Aina» og «Per» unnlater å informere meg om vesentlige arbeidsoppgaver og holder tilbake viktig informasjon som gjør arbeidsdagen vanskelig for meg. Som for eksempel at de plutselig endrer timeplan og tar klassen ut på tur. Jeg får ikke vite noe før jeg skal ha time med klassen og etter at alle er dratt på tur. Når elever spurte hvorfor ikke jeg kom måtte jeg lyve. Jeg føler at jeg straffes fordi jeg arbeider i halv stilling. Bemerkninger som at «50 % stilling er ikke å jobbe», «du er jo bare innom her …». Er det misunnelse så skulle de ha visst hvor misunnelsesverdig det er å arbeide i halv stilling fordi man ikke har det greit på jobb. Jeg prøver og overse det jeg hører, men nå har baktalingen tatt en ny vending. «Marja» fortalte meg at det går rykter om at jeg har fått mange klager, både fra elever og foreldre!!?? Jeg ble sittende igjen som et eneste stort spørsmålstegn og kjenner på et sinne.
fra dagboka
«Det er trakassering når en eller flere personer gjentatte ganger over tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, fratakelse av arbeidsoppgaver, eller sårende fleiping og erting. Videre bør det være en ubalanse i styrkeforholdet, slik at den som blir trakassert må ha vanskelig for å forsvare seg.»
Arbeidstilsynet
I boka Hverdagens skjulte ondskap, skriver Marie-France Hirigoyer: «Når trakasseringen begynner er det som en maskin som setter seg i bevegelse og som kan velte alt. Det er samvittighetsløst og nådeløst. Miljøet rundt en foretrekker å holde avstand enten av feighet, egoisme eller redsel. Når denne typen asymmetrisk og destruktiv interaksjon er på plass, vil den bare øke i omfang, dersom ikke en person utenfra kommer og setter en stopper for det.» (Hirigoyer, 2002). Og slik jobber også «maskinen» på kontoret – bølgen av indirekte og direkte handlinger i form av utfrysing, sosial isolering, tilbakehold av informasjon ble en del av min arbeidshverdag. I løpet av kort tid går det opp for meg at jeg faktisk blir trakassert på min egen arbeidsplass. Av mine kolleger! Det sitter langt inne å erkjenne det. Hvor ble det av det gode og inkluderende fellesskapet jeg hadde de første årene? Den åpne og frimodige dialogen vi hadde på mitt gamle trinn? Den positive tilbakemeldingen, det som også fikk meg til å gjøre det lille ekstra, ikke bare for elever, men også for kolleger. Min nærmeste leder jeg hadde de årene var flink med å rose. Positive tilbakemeldinger var en nødvendighet. Men etter hvert som jeg lærte henne bedre å kjenne skjønte jeg at hun brukte ros som et verktøy i å få viljen sin. Det er vanskelig å si nei til spørsmål som begynner med: «Du som er så flink..» eller «..jeg stoler på deg, derfor spør jeg..» Jeg er perfeksjonist, et halvgodt arbeid er aldri godt nok for meg. Denne min ærgjerrighet kostet meg mange ekstra timer. Skuespiller Sofie Gråbøl forteller til A-magasinet (28. april 2017): «ved å begynne på den lokale kommuneskolen, var det som å bli drept fra dag én.» Videre sier hun at det var som å bli kastet ut i jungelen uten å ha lært språket, uten redskapene. Store deler av barndommen brukte Gråbøl til å avkode, noe hun ble dyktig til. Så god at hun ble skuespiller. Jeg kjenner meg mye igjen i Gråbøl. Å bli kastet inn i noe uten å ha de nødvendige redskapene for å takle utfordringer som kommer.
Gjengjeldelse: «enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling»
(Ot.prp. nr 84 (2005-2006) s. 52.
Psykolog Jan Atle Antonsen (Folkeskikk og uskikk på jobben) har sagt at ved å bli behandlet negativt kan en «Straffe den negative oppførselen ved å behandle vedkommende med vennlighet og respekt. Da kommer han til å slutte å plage deg, for han vet at det ikke nytter.» En slik strategi i et miljø som utsetter deg for mobbing og trakassering tør jeg påstå kan gjøre vondt verre. Jeg svarte respektfullt og med høflighet, noe som føltes naturlig for meg. I ettertid forstod jeg at det var nettopp min høflighet – at jeg hilste og ga ros, som provoserte og ble brukt mot meg. Som uoppdragne barn hermet de etter meg når jeg var høflig og fikk det til å fremstå som latterlig. At Andersen i tillegg peker på offeret som den skal endre seg i møte med mobber reagerer jeg sterkt på. «Dersom jeg kommer med en ufin bemerkning til deg og du lar deg krenke, da har du sviktet.» Jeg stiller meg undrende til slike utsagn og vil påstå at de er krenkende i seg selv. Mobbing og trakassering handler ikke om folkeskikk!
Tilføying: Nevnte bok ble jeg oppmerksom på etter at Arbeidstilsynet kommer inn saken i 2013, for etter at de innhentet underlag på kompetanse hos mine ledere ble kopi av forsiden av nettopp denne lagt ved. At en inspektør trolig har lest boken kvalifiserer altså som dokumentasjon på kompetanse!!!???
Godt skrevet og interessant å følge dette som må være et mareritt fra virkeligheten!!
Påskekrim fra virkeligheten! 😥 Dette er nok bare ei åre i et fjell vi leser om her – ei åre med mange og dype forgreninger. Vi han bare ane omfanget. Det eneste konkrete vi kan støtte oss på er forskning som viser skremmende tall. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at her finnes store mørketall, for dette er ikke et enkelt tema å være åpen om. Det er bare å ta av seg hatten og bøye seg i støvet for at du orker å dele. Jeg klarer ikke..!!
Det du skriver om psykolog Jan Atle Antonsen… I 2017 ble jeg veldig sterk anbefalt for enhetslederen om å bestille meg time på “jobb mestring” (NAV). Naive meg, trodde jeg at der skulle møte noen som skulle hjelpe med å stoppe mobbing og trakkasering jeg opplevde etter å ha varslet på arbeidsplassen min. Der traff jeg en psykolog som skulle lære meg tekniker om hvordan jeg skulle oppføre meg når jeg ble mobbet. Han skulle lære meg hvordan jeg kunne være på jobb med kolleger som mobbet meg! Mobbing skulle ikke stoppes en gang, varslinger skulle ingen gjøre noe med, han skulle lære meg å jobbe i sånne forhold. Jeg hadde enda litt krefter i meg og klarte å se hvor feil dette var. Reiste meg opp og kom aldri tilbake til “jobb mestring”.
Det eneste som ville vært rett og nødvendig av vedkommende psykolog var å veilede deg i forhold til kommunens varslingsregelverk om hva du skulle gjøre, hvilken rekkefølge osv. Jeg kan vanskelig se hvordan (og hvorfor) du skulle fortsette å stå i situasjonen så lenge mobbingen vedvarte. Dette er feil handtering av noen som ikke har kompetanse! Jeg stod også lenge i situasjon på arbeidsplassen, men det var fordi jeg stolte på rektor og hans lovnader om “opprydding”. Det skulle jeg aldri gjort!