Jeg blir oppsøkt av en elev som forteller at hun blir trakassert av en lærer i musikktimen. Dette har skjedd med medelever til stede. Eleven har med seg en venn fra klassen, som bekrefter dette. Jeg tar det opp med inspektør Simonsen. Hun lover å ta saken videre, men hva ble gjort? Jeg melder fra om en ny elev som andre alvorlige forhold. Eleven vil ikke at jeg skal fortelle dette videre, men jeg sier at det er så alvorlig at jeg er nødt til å melde fra. Jeg får lovnader av inspektør at saken skal behandles særdeles varsomt og i «takt med eleven». Blir dette gjort? (Nei! Kommer tilbake til dette i Del 2/kopier av flere klager på vedk. lærer.)
Løgnens sladder flyr fort fra munn til munn..
«Marja» har hatt mye å fortelle i det siste. Hun har vært sammen med lærer «Vera» og noen andre fra «klikken» og det hadde blitt snakket om meg. Det dreide seg om episoden med karaktersettingen. Det forbauset meg, både fordi det hadde vært enighet om at vi var ferdig med saken, men mest fordi jeg ikke trodde at «Vera» ville trekke inn arbeidsrelaterte saker inn i private og sosiale sammenhenger. Det er taushetsbelagt!! Men jeg må tro det jeg hører. «Marja» kom med detaljer som bare kunne komme fra noen som kjente saken. Hun fortalte også at det gikk rykter om meg.» Etter hvert som innholdet i disse ryktene har begynt å bli tilgjengelige for meg innser jeg at det har en nær sammenheng med ulike erfaringer jeg har gjort meg de siste månedene. Mistanker og følelser begynner å gi meg en mening.»
fra dagboka
«Jeg støtte på G på kopieringsrommet i dag. Hun som vanligvis er veldig pratsom virket travel og skyndte seg vekk. Akkurat som hun ville unngå meg. «Når er det festen begynner hos deg?» ropte jeg etter henne. G stoppet opp og virket ukomfortabel når hun stotret fram at hun ikke vet helt.. «Jeg kommer tilbake til det, må bare løpe videre.» Da fikk jeg bare vente på svar fra henne, hun som flere ganger hadde ytret ønsker om at vi måååtte treffes og jeg var nødt komme på innflyttingsfesten hos henne.» (Det var visst ikke så viktig lenger for jeg fikk aldri noe tilbakemelding og festen var blitt avholdt to dager etter.)
“endring på gjestelista.. Fra dagboka
«Jeg lever i den tro at varslinger jeg har gjort er handtert. Men hvorfor er fortsatt «J» i sin stilling? Som om ingen ting har hendt. Og til tross for at han ved flere anledninger er meldt om som klåfingret og utidig mot kvinnelige kolleger, inkludert meg selv. Han benyttet ethvert høve til å komme bort til meg, forsøkte å ta på meg og stryke meg på armen, mot min vilje. Han er en typisk mannegris som kommer med seksuelle tilnærminger, også muntlig. Det nytter ikke å snakke eller kjefte, alt virker som det bare har motsatt effekt og han ler og tøyser det vekk. Etter hvert forstår jeg at han ikke er «helt god» og jeg begynner å syns synd i han.»
“J” Fra dagboka
«Tenk deg at du sitter og arbeider på kontoret, du føler deg tørst, griper automatisk til vannflasken og setter den for munnen samtidig som sugerefleksen aktiveres. For sent kjenner du at det smaker ikke vann, men noe helt annet. Noe ekkelt! Du har ikke tid til å springe ut og reagerte spontant med brekninger […].»
“29.11. – Konsultasjon øyeblikkelig hjelp”. Fra dagboka
Når jeg i ettertid leser dette tenker jeg at det var nok mer enn en dårlig spøk som min kollega sa. Noen hadde gjort dette med vitende og vilje. Ikke noe kan trenge inn i en flaske av seg selv. Men hva det var får jeg nok aldri vite, og det føles greit å ikke vite. For jeg ble syk. Jeg kastet opp og følte meg såpass uvel at jeg kontaktet lege dagen etter. I journal står det oppført med «diagnose (r): D09 Kvalme, D10 Oppkast/brekninger». I ettertid fikk også denne hendelsen store konsekvenser for meg.
Gjengjeldelse skal forstås vidt og i utgangspunktet omfatte «enhver ugunstig behandling som kan ses som en følge av og en reaksjon på varsling.»
(Ot.prp. nr.84 (2005-2006) s. 52
Sladrehank
Jeg fikk ord på meg for å være en sladrehank. Mine varslinger ble underkommunisert og dysset ned. Jeg ble møtt med en unnfallenhet som ga mobberne støtte og aksept for at det var greit å «lynsje meg» – jeg var jo skyld i alt selv! Alt jeg krevde har en varsler etter loven krav på: En forsvarlig og habil behandling av varsel og ivaretakelse av varsleren. Derfor er det rart at både Arbeidsmiljøloven og lov om statsansatte kom til for å ramme seksuell trakassering lenge før #metoo tok av. Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr all form for plagsom og krenkende seksuell oppmerksomhet. Terskelen er høy, nettopp fordi faren for gjengjeldelser er stor. Til tross for et klart regelverk finnes nesten ikke eksempler på at slike saker er tatt til retten. En årsak kan være at trakassering i arbeidslivet blir dysset ned lenge før det kommer så langt, enten ved at arbeidsgiver «kjøper seg fri» ved forlik, eller på annen måte sørger for å uskadeliggjøre varsleren og kvele saken før den når media. Historien kan vise til mange ulike eksempler. Et annet faktum er at en slik prosess vil være svært krevende, både personlig og økonomisk. Har en i tillegg ikke handfaste bevis, noe som selvfølgelig er vanskelig i slike saker, har en liten sjanse for å få rettferdighet. #Metoo skulle være et tidsskille hvor terskelen for å melde fra skulle bli senket, og alle skulle selvfølgelig bli tatt på alvor og få hjelp. Men det er ikke det vi har sett og lest … Alternativene er uforandret – enten går du til sak, med all den belastingen det medfører og en overhengende fare for å ikke bli trodd og dermed tape. Det andre alternativet er at en kan stole på at arbeidsgiver tar tak. Det tredje er å holde kjeft, bytte arbeidsplass og håpe at varme og omtanke, glede og ro, styrke til å håndtere det som er vanskelig og ikke minst ha noen å lene seg til når det stormer som verst. Jeg ble fremstilt som overfølsom og sipete, en som sprang til rektor straks det var noe. Jeg levde store deler av dagen i et kontorlandskap der det ble baksnakket mye både om kollega, elever og deres foresatte. Det var mye kos med misnøye og personvernloven ble til stadighet brutt. Inspektør er hyggelig når andre er til stede, men viser seg å være særdeles konfliktsky.
Avviksmelding – Skjema som alle ansatte skal vite om og som skal fylles ut ved avvik. Rektor ved skolen er ansvarlig for at et slikt skjema blir fylt ut. Han skal signere og du som varsler skal få tilbakemelding etter håndtering.
Går ned 50 % stilling på grunn av dårlig arbeidsmiljø
På dette stadiet er det umulig for meg å fortelle mine nærmeste om hvordan jeg har det på jobb. Eneste løsning for å slippe unna noe er å gå ned i stilling. Før skoleslutt fortalte jeg til inspektør Simonsen om episoder og det jeg føler er utfrysning. Jeg følte at hun tok meg på alvor og skulle snakke med noen, men jeg fikk ikke noen tilbakemelding. Bare spørsmål (med svar!) i forbifarta som «det går bra nå?».
Det er flere årsaker som gjør at jeg søker permisjon for et år. For de som kjenner meg godt er det ingen hemmelighet at det siste årets hendelser på jobb har kostet. Vi ryddet opp i det faglige rundt karakterhendelsen, men noe gikk i stykker. Vi var to lærere som foretok vurdering og satte karakter i fellesskap, men gjengjeldelser gikk bare ut over meg. Vi lærere gjorde i fellesskap ny vurdering og det viste seg at vi hadde satt opprinnelig karakter for høyt. At elev skulle beholde den på grunn av tort og svie var jeg ikke enig i. Jeg ber om samtale med «Vera» i håp om å få det ut av verden. Under samtale er hun enig i at det er klokt å legge episoden bak oss, men når hun er sammen med «klikken» er hun avvisende og taus. Det er vondt å høre at læreren går rundt og setter ut rykter om meg. Jeg sa til «Marja» at det var hennes plikt å videreformidle til ledelse baksnakkingen, men hun var redd for å «bli innblandet i noe».
«Jeg nyter mitt opphold i Firenze noen måneder før jobbstart, og føler at energien er på vei tilbake. Midt i smørøyet av kunstens vugge har jeg og […] på dagtid deltatt på kurs i oljemaling. På ettermiddags- og kveldstid valfarter vi den vakre byen og alt det området rundt har å by. Jeg gleder meg til å komme tilbake til elevene og klassen og ta fatt på nye prosjekter i kunst- og håndverksfaget. Men bak brystbeinet et sted ligger noe og murrer. En vond følelse som jeg unngår å kjenne for mye på, men etter hvert som påsken nærmer seg tar bekymringene mer og mer plass i hverdagen. Jeg vet at rundt påsketider legges kabalen for neste skoleår. Det er også vanlig at det byttes litt på lærerne på tvers av trinn osv. Håpet er at alt har ordnet seg, at «klikken» har glemt det hele og at det er blitt et varmere klima. Samtidig klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at det ikke bare er en fillesak. Jeg er blitt dypt krenket. Jeg tar kontakt med den nye rektoren og velger å være ærlig i forhold til mine bekymringer. Rektor, Barman-Jenssen er imøtekommende og sier han har stor forståelse for situasjonen og at det skal tas hensyn til dette i planlegging av nytt skoleår. Det skal ikke være nødvendig at jeg skal dele klasse med noen av disse som jeg ikke har god relasjon med. Han skal sørge for at jeg ikke kommer på samme trinn som «klikken». Jeg er svært lettet når jeg legger på.»
fra dagboka
Leave a Reply
You must be logged in to post a comment.