Innlegg 28. Arbeidstilsynet viser seg svak når det gjelder

26. juni – Dårlig håndverk av Arbeidstilsynet

«Etter at Angela Westphal satte til side Jon-Helge Vaeng og tok saken i egne hender har fokuset vært å få lukket pålegg. De begynte veldig bra, men virker å ha skiftet retning… En kan undres hvorfor… Hvordan kan de f.eks. lukke et pålegg som jeg ikke har vært deltaker i? Det er ikke mulig å forstå tilsynets grunnlag for lukking og et paradoks er at jeg nå sitter her 3 år etter første sykmelding, 2 pålegg og er blitt sykere. Aldri har avstand til arbeidsgiver vært større. I stedet for å ivareta meg og mine rettigheter blir jeg gjennom en helseskadelig prosess påført uopprettelige skader som gjør at det jeg kan se fram til er langvarig behandling for tapt helse. Jeg opplever et Arbeidstilsyn som har inntatt en passiv rolle etter at Tromsø kommune startet sitt «sololøp». Et tilsyn som brått ble taus i en rekke sentrale spørsmål. En tilsynsleder som vil holde lege utenfor og nekter å tilrettelegge for møte for samme lege som har meldt inn saken. Tilsynet unnlater å igangsette egen varsling av sanksjonering og gir sin velsignelse til et firma som har gjort mer skade enn gagn. Hvor er det tilsynet som skal ivareta i henhold til arbeidsmiljøloven? Mitt liv har praktisk talt blitt satt på vent.

Arbeidstilsynet: «Ekstern sakkyndig bistand, Samspill & Harmoni, er valgt ut via dialog mellom partene.» Her kan en lese at Arbeidstilsynet har byttet ut aksept og tillit med dialog. Det er dokumentert til det kjedsommelige at jeg aldri har gitt min aksept til firma. I møte 12.06. antyder Westphal at jeg hadde en «av og på tillit». Like usannsynlig er det at jeg ikke kan gå ut av en prosess jeg aldri har vært i, slik kommunaldirektør påstår. Det ble under møte igjen fremprovosert beviser som Tromsø kommune påstår de har, men aldri fremvist. På spørsmål om vi kunne se «beviser» hun påstod hadde var svaret fra kommunaldirektør, Henriksen: «Jeg orket ikke å dra med meg permen helt hit, den er blitt altfor stor og tung.» Jeg blir også informert om at kommunaldirektør har gitt meg avslag på søknad om bistand. Først utsetter de meg som ansatt for umenneskelige påkjenninger som gjør meg syk, for så å nekte bistand. Arbeidsgiver virker slik sett ikke interessert i at jeg skal få en god og rettskaffen håndtering …

fra dagboka

20. august – Advokat Wik svarer Arbeidstilsynet, Tromsø

«Det konstateres at Tromsø kommune nå klart tilkjennegir at Esperø Hansen ikke er ønsket tilbake på Sommerlyst skole. Det konstateres også at saken har blitt trenert i lengre tid […]. Tromsø kommunes uttalelser i brevet av 20. august står i klar kontrast til tidligere uttalelser fra kommunaldirektør Kari Henriksen om at Esperø Hansen selvfølgelig er ønsket tilbake til Sommerlyst skole, senest kom disse uttalelsene i videomøte mellom partene og AT den 12. juni og senere i telefonmøte med de samme parter 26. juni 2014. Påstanden om at Tromsø kommune ennå ikke har kommet i posisjon til verken selv å tilby eller vurdere arbeidstakers forslag til andre løsninger enn å arbeide ved Sommerlyst skole, faller på sin egen urimelighet. Rita har ikke vært kontaktet av arbeidsgiver foruten en gang i mail av 27. juni, hvor kommunaldirektør pr. dags dato blitt kontaktet (av andre enn ordfører) i denne perioden. Det er Tromsø kommune som har trenert saken, senest ved å søke fristutsettelse fra 1. til 20. august. Skoleåret er startet og således er Esperø Hansen sine muligheter til å bli tilbakeført til Sommerlyst skole vesentlig redusert. Det er Tromsø kommune sitt ansvar. Prosessen har med all tydelighet synliggjort behovet for Arbeidstilsynets varsel pålegg slik det er formulert i varslede av 7. juli 2014. Uten et slikt pålegg, er det dessverre lite som tilsier at Tromsø kommune vil være seg sitt ansvar bevisst.»

16. september – Møte med arbeidsgiver, Tromsø kommune

Under dagens møte kommer kommunaldirektør og enhetsleder med sjokkerende uttalelser:

Kommunaldirektør: «Vi har viktige personer med i møtet og kan ikke se at Rita har behov for spisskompetanse eller advokat i denne fasen. Er innforstått med at Rita vil tilbake til Sommerlyst, men må allikevel spørre igjen om hun også tenker andre løsninger. Grunnen er at det kan tenkes at Sommerlyst kanskje ikke er den rette plassen å komme tilbake til».

Enhetsleder: «Det vil både for Rita og øvrige ansatte på Sommerlyst bli vanskelig om Rita kommer tilbake til skolen. Det er flere forhold som tilsier det. Et av dem er at Rita ikke har tiltro til ledelsen og andre ansatte. I tillegg til dette vanskeliggjør også det at skolen er under renovering/bygging. Vi opplever det også at Rita heller ikke har medvirket i saken, og har mange ganger omtalt hele arbeidsmiljøet som dårlig. Jeg har fått alle andre ansatte til ikke å uttale seg i forhold til Rita og saken, men du Rita har jeg dessverre ikke fått den samme avtalen med. Veldig mange er omtalt av Rita, også gjennom media. Det vil bli vanskelig for mange rundt Rita. Her er mange ting. Blant annet oss imellom … manglende tillit både i forhold til meg, men også til de andre i ledelsen. Jeg tenker derfor at det er best at du flytter over på en annen ungdomsskole».

Tillitsperson: «Mener enhetsleder å si at Rita ikke passer inn på Sommerlyst?»

Enhetsleder: «Ja, det vil bli vanskelig å få til en slik prosess. Vi har allerede hatt prosessen. Mye har skjedd over flere år. Må være ærlig på det, det er ikke bare å komme tilbake en tirsdag. Har gitt beskjed til øvrige ansatte at de ikke skal kommentere eller skrive noe. Dette er en sak de ikke har noe med å gjøre, men som jeg skal ta meg av. Forstår at Rita har hatt behov for å uttale seg hvordan hun har det. Lang forhistorie og om vi skal gjennom alle detaljene, da vil vi slite.»

3. oktober – Arbeidsgiver utfører en ulovlig handling og melder meg ut av Statens pensjonskasse.

Først når rektor Barman-Jenssen blir gjort oppmerksom på dette kommer det en beklagelse og beskjed om at han skal ordne opp og melde meg inn igjen.

16. november – Byråd for oppvekst uttaler seg om mobbing til avisa Tromsø

«Byråd for oppvekst i Tromsø kommune, Anna A. Fyhn, er glad for at folk markerte sin motstand mot mobbing. – Antall barn som opplever mobbing i Tromsø er altfor høyt. Hvert eneste tilfelle er et for mange. Elevundersøkelser avdekker at flere hundre barn har opplevd mobbing i Tromsø. Det skjærer i hjertet mitt å høre det, sier Anna A. Fyhn, som oppfordrer alle til å ta tak i samfunnsproblemet.»

29. november – Mitt notat fra samtale med advokat Toril Wik

Er rettssak løsning? Wik er skeptisk av to grunner: Jeg er antakelig for syk og noe holder på å skje i ledelseskulturen. Demokratiske prinsipper brytes daglig. Hva vil det gjøre med meg? Vi snakker om Norberg-saken.. Det produseres “bevis” i ettertid og det lyves over “en lav sko” i rettssaler …

22. november – Skriv mottatt av advokat Wik  

«I henhold til arbeidsmiljøloven §§ 2-5 jfr.2-4, har arbeidstaker et generelt vern mot ulovlig gjengjeldelse som følge av varsling. Birthe Eriksen viser til forskning gjennomført av amerikanske “Goverment Accountability Project (GAP) som har identifisert en rekke handlinger som typisk opptrer i kjølvannet av varsling. Handlingene er kategorisert som henholdsvis direkte gjengjeldelseshandlinger og som tildekningshandlinger (“cover ups). Det er interessant å merke at det understrekes at handlingene kan variere i intensitet og at det er en klar sammenheng mellom graden av trussel arbeidstaker representerer og alvorlighetsgraden av gjengjeldelsen. Det kan også være sammenheng mellom de to reaksjonsmåtene. De rene gjengjeldelseshandlingene (“retaliation”) har i henhold til den amerikanske forskningen som mål å overvelde varsleren i en kamp om arbeidstakers “overlevelse”, herunder undergrave hans/hennes troverdighet, karriere, familie, økonomi og tilregnelighet inntil hun/han er brakt til taushet og forholdene det ble varslet om er glemt (“shoot the messenger”). Arbeidstaker kan imidlertid oppleve “angrep” på ytterligere nivå: Det kan i tillegg arbeides for aktivt å “begrave” selve varslet ved å tildekke påstått “wrongdoing” (“bury the messenger”).

Eksempler på typiske gjengjeldelseshandlinger som ble identifisert, er: Å fokusere på varsleren, ikke på forholdet vedkommende har varslet om, bygge opp et negativt omdømme for varsleren, bruk av direkte trusler, isolering, bruk av “feller”, bruk av vold, frata vedkommende arbeidsoppgaver, frysing av karriereutvikling og “svartelisting” i en bransje/industri. Typiske tildekningsstrategier ble identifisert som: Ulovlig bruk av klausuler om taushetsplikt, bruk av endeløse, formålsløse granskninger, skille ekspertise fra autoritet (kun de lojale får fatte de viktige beslutningene, ikke ekspertene), institusjonalisering av interessekonflikter (manglende systemer for objektiv og habil vurdering), tilbakehold av informasjon, hindre at det blir skrevet referat, omskriving, ofring av syndebukker”.»

Gjennom forskning er det avdekket en rekke handlinger som er typiske i kjølvannet av varsling. Jeg har ikke behøvd å lese hva de kom frem til, men se på min egen sak. Min arbeidsgiver fokuserte heller ikke på innhold i varslinger, men på meg som person og vanskeliggjorde meg både indirekte og direkte. Dette blant annet ved å ekskludere meg fra møter og sykeliggjøre meg. Han beordret meg om å ta fri resten av skoleåret og før informasjon om fellesmøte for alle ansatte. Her ble alle informert om opptaket og ledelse bryter taushetsløfte ved å røpe at jeg var mottaker og leverer av opptak.

24. oktober – Arbeidslivsforsker og forfatter, Bitten Nordrik, om rapport

Nordrik er klar i uttalelse om at rapport utarbeidet av Brusevold aldri skulle vært utgitt. Hun begrunner det bl.a. at:

• Metodene fullstendig uegnet (gruppeintervju, manglende historikk og kontradiksjon, fremkomne «svar» som er feilaktig/skadelige for så brukt som «konklusjon»
• Ikke gitt innsyn i “materiellet”
• Brusevold omgikk pålegg/avtale om FØR-møte
• Brusevold igangsatte prosess uten Rita
• Brusevold igangsatte intervju med kolleger uten Ritas deltagelse
• Trusler, tlf- og mailstorm, sykdom ikke hensyntatt
• Innleid ekspertise som skulle “være der for Rita” – lytte, være objektiv – ble tvert imot en verre trussel enn mobberne.
• Insinuering, utydelig språk, dårlig formulert (negasjon)

26. november – Kollega “Maylis” ringer meg

Jeg skrev ned noen setninger fra samtalen:

«Maylis» forteller om undersøkelsen de måtte svare på i regi av Samspill & Harmoni. Hun skrev sin klare mening og vet at andre også gjorde det, men det som ble lest opp/gjennomgått i plenum speilet ikke den virkelige verden. «Ikke noe var tatt med, alt var «pyntet på».

«Ting tas ikke med, noe som utelates» «Og så er det det at en skal svare ting som det blir forventet at man skal svare. Ka lønne det seg å svare? Folk har forskjellige motiver for å gjøre forskjellige ting. […]»

Hun sier hun viste om meg, men også om to andre. Hun sier at «mye skulle ha vært ryddet i, men det er alt for mange som ikke tør. Fordi at det er sånn indre forbindelser og som har bukta og begge endene». Hun er mektig lei disse som skal ha overstyring på alt. Hun tar julebord som eksempel og de som styrer det hele – hvem som skal sitte sammen med hvem osv.

Jeg forteller henne at jeg heller ikke fikk vite om julebordet. Hemmeligholdt for å unngå å få noen dit som de ikke ville ha dit. Maylis sier at nettopp det tok hun opp og det endte med et stort rabalder. Kanskje pga måten hun sa det på, «den veien at dette tjener ikke et stort personale i det hele tatt. Hun tok det også opp på tomannshånd med Kirsten (inspektør), «dette med “å late som man ikke hadde husket på” overfor enkelte, og da gjaldt det faktisk også meg». Etter dette fikk Maylis en uforbeholden unnskyldning og ble personlig invitert. Året etter ble hun spesielt invitert på kontoret til G til slikt «før julebordet» og tenkte da «hvorfor, det var da voldsomt.. Jeg dro dit og var på det kontoret og greier, og da skjønte jeg det der med den der «indre gjengen». […]

Vi snakker litt om verneombudet og Maylis sier at hun har sagt det direkte til han, at han passer ikke som verneombud. «Han er fullstendig “bortreist”. Det har jeg også sagt til han.»

Når jeg spør om hun har følelsenav at han blir usynlig når det strammer seg til kommer det et kontant «ja!»

Maylis: «Ja, han var f.eks. ikke på jobb den dagen. Som jeg sa til […[; det er mange måter å kvitte seg med folk på. Er det slik at de driver og leter etter paragrafer for å gjøre det mer “tyggbart”, og er det slik at det ikke finnes lovhjemmel for […]. men det å gå fra en jobb slik du måtte gjøre, det syns jeg er bak alle mål. Det er ikke verdig.»

Jeg sier at jeg tror det er vanskelig å bryte ut av den store massen og si nei, dette kan jeg ikke være bekjent av. Da “rakner hele rekka” og de må stå til ansvar. Det blir som når Tromsø kommune kaller det for en personalsak. Hvis de snur og kaller det varsling med mobbing og gjengjeldelser, vil det utløse et skred av lignede saker.

Maylis: «De tør ikke å face slike ting. Det er lettere å finne billige, enkle løsninger for å komme seg ut av det. Plutselig er det folk som ikke kjenner ei sak fra mer en ei side og som skal være med på å uttale seg og bestemme.»

27. november – Jeg oppretter blogg

Som ansatt ved Sommerlyst skole følger jeg Tromsø kommunes eget regelverk for varslinger. Ved å varsle om kritikkverdige forhold ved arbeidsplassen følger jeg ikke bare min rett som varsler, men også det som er min plikt som samfunnsborger. Jeg har varslet riktig tjenestevei helt opp til øverste leder i Tromsø kommune. Plasstillitsvalgt ble først informert, så verneombud, før inspektører og rektor ble involvert. Når heller ikke det nyttet involverer jeg hovedverneombud Håvard Sandberg. Kommunaldirektør Kari Henriksen som øverste ansvarlige ble gjennom flere møter informert om kritikkverdige forhold ved skolen. Derfra går veien videre via byråd for utdanning Anna Amdal Fyhn og ordfører Jens Johan Hjort. Underveis har jeg opplevd mange lovnader, også fra øverste hold, om at de skal engasjere seg i saken for å sikre en forsvarlig håndtering, for så å kapitulere og bli tause. Jeg ba så innstendig om hjelp, jeg gråt og var til tider fullstendig oppløst i møter, men uansett hvor mye jeg tryglet var det til ingen nytte. Jeg kunne likeså godt brukt energien på å flytte stein. Jo lenger jeg strakk meg for å få hjelp, desto mer lukket det seg foran meg.  

Så hva gjør jeg i en fortvilet situasjon? Når jeg opplever at kommunens siste skanse og øverste ledere ikke følger opp. Jeg er på sammenbruddets rand og tvunget til å foreta livredning på meg selv. Det hadde blitt noen telefoner fra folk som mente at min sak var graverende og fortjente å komme “ut i dagslys”, og jeg var av flere oppfordret til å starte blogg. Slik jeg så det hadde jeg ikke annet valg enn å benytte meg av media hvis jeg skulle nå frem og det skulle vise seg at blogg ble et viktig redskap i kampen for å «ta livet tilbake». Den utgjorde et positivt vendepunkt for meg og en måte å nå ut med historien. Responsen lot ikke vente på seg og mange engasjerer seg og skriver i kommentarfelt. Raskt seg jeg behovet for å opprette en egen mailadresse. Kommunikasjonen med andre i samme situasjon blir på flere måter felles trøst. Historiene er sterke og berører meg.

Kommunaldirektøren er den som avgjør det hele. I et rystende utspill til media synliggjør hun mangel på faglig og moralsk handlekraft og brått blir det viktig å formidle hva som foregår innenfor kommunens vegger. Jeg er innforstått med at en så omfattende sak som min vil medføre mye arbeid med å gjennomgå alt materiell, men det skulle bli så mye mer. Før jeg kan starte blogg går det flere uker med forberedelser. En lang tankeprosess går med til spørsmål som hva jeg ønsket å oppnå, og hva med de negative sidene. Det er nok mange der ute som ikke ønsker en slik blogg velkommen, så jeg må være forberedt på negative reaksjoner. Jeg må også vurdere opp mot egen helse, for når jeg først setter i gang vil det kreve en viss progresjon av innlegg og oppfølging av kommentarfelt, i tillegg til at jeg stiller strenge krav til kvalitet.

«Bloggen skal i hovedsak bidra til å dokumentere arbeidsgivers håndtering/prosess og sette fokus på betydningen av økt og riktig kompetanse i opplæring i HMS/AML. Etter hvert vil også bevis for at det dreier seg om flere varslinger og omfattende krenkende handlinger bli offentliggjort. Kanskje dette også kan bidra til at andre i lignende situasjon kan få mot til å si fra, stå frem og tale mobbingen i hjel. At jeg må gå til det skritt å offentliggjøre min sak føles som nok et overgrep fra arbeidsgivers side, men er et nødvendig ledd i å ta livet tilbake på, ganske enkelt fordi jeg som varsler ikke er blitt gitt annet valg.»

Hentet fra blogg; tromsokommunefarligarbeidsplass

Jeg er heldig og får kyndig og nødvendig hjelp, og sammen med tillitsperson gjennomgår jeg alle permer og innhenter annen dokumentasjon. Min mann påtar seg jobben med skanning og klargjøring i forhold til tema. Alt er krevende og tar oss flere måneder, men er verdt strevet for bloggen blir et viktig talerør. I all hovedsak benyttes den til å dokumentere handtering av min varslingssak. Dokument som inneholder private og sensitive opplysninger blir sladdet og inneholder ikke informasjon om arbeidskollega, men informasjon om skoleledelsens handtering av sak ved skolen og Tromsø kommune- sentralledelses videre handtering av Arbeidstilsynets pålegg. Viktig er det at alle innlegg er forankret i gjeldende lover og regler og jeg er også innforstått med at jeg er ansvarlig for det som skrives i kommentarfeltet. Ytringsfriheten og retten til å benytte meg av media når mine varslinger ikke ble handtert av ansvarlige. Det levner ikke tvil at hvis det hadde fremkommet noe på min blogg eller facebook-side som var i strid med lovverket, så hadde nok den «mektige kommunen» med sine ressurser for lengst anmeldt forholdet. Det er overordnet at alle etiske retningslinjer blir fulgt og dette er ikke en «rosa-blogg», men en blogg fra virkeligheten med blikk innenfra om destruktive krefter. Jeg rådfører meg med to uavhengige advokater og varslingsregelverket er klokkeklart:

«Arbeidstaker har også mulighet til å varsle media eller på andre måter gjøre opplysningene tilgjengelige for offentligheten. Det er viktig at arbeidstaker kan varsle til media i de tilfeller der intern varsling eller varsling til tilsynsmyndighetene ikke virker eller ikke er hensiktsmessig. […] Terskelen for at en kan gå til media med en sak er derfor høyere enn den er ved varsling internt eller til tilsynsmyndigheter. Arbeidstaker skal ikke gå ut med grunnløse eller svakt funderte påstander. Det skal imidlertid ikke stilles strenge krav til arbeidstakers vurderinger og dokumentasjon. Spørsmålet er hva arbeidstakeren hadde rimelig grunn til å tro der og da.»

hentet fra arbeidstilsynets faktaside