29. nov. – kommunaldirektør Kari Henriksen anmoder Arbeidstilsynet om å lukke begge pålegg.

Før 3. part er valgt og prosess med avdekking har startet ber kommunaldirektør Arbeidstilsynet om å lukke pålegg. Hun viser til

«kartleggingsmøte med enhetsleder og fagledere på Sommerlyst skole den 29.10. Vi vil også nevne at evne til konfliktløsning er et viktig element som blir spurt om under intervjuer og lagt vekt på ved tilsettinger, jfr. Tromsø kommunes «Veileder for tilsetting». Kartleggingsmøtet avdekket at lederne kjente godt til retningslinjene og hadde brukt disse aktivt fra starten av saken. Tromsø kommune mener ut fra dette at det ikke er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak. Tromsø kommune håper tilbakemeldingen er tilstrekkelig for at de to påleggene kan lukkes.»

Kopi av resultat etter kartleggingsmøte kan sees under Dokumentasjon – (24,1). Her vurderes også å legge ut dokumentasjon som det vises til. Dette grunnet det som viser seg å være manglende kompetanse hos flere av lederne. Det er sikkert at referat er skrevet på grunnlag av HVA SOM BLE FORTALT i møtet, og ikke HVA SOM FAKTISK fantes av dokumentasjon av komkompetanse!). Det må også bemerkes at min nærmeste leder, Leif Vollan, heller ikke var til stede på møte som benevnes som “kartlegging”.

02. desember – Åpent brev til ordfører i avisa Nordlys

Jeg sa også i fra, Jens Johan Hjort!

19. februar var jeg invitert til samtale og du ville høre min historie fra et arbeidsmiljø på Sommerlyst skole som besto av mobbing/trakassering. Etter å ha varslet riktig tjenestevei og møtt alt fra ignorering, kjeftbruk, brutte løfter, inkompetanse føltes det godt at ordfører tok seg tid. Min situasjon er en konsekvens av ledelsens manglende håndtering og et kroneksempel på hvor galt det kan gå når man ikke følger sitt eget regelverk. Jeg havnet til slutt blant de ca. 100 000 nordmenn som hvert år blir sykemeldt som følge av miljøet på arbeidsplassen.

Jeg møtte en ordfører som lyttet og var tydelig på at slik skal ikke ansatte ha det under hans ledelse. Du ønsket å gjennomgå underlag i saken og fikk en god del dokumentasjon som bekrefter systemsvikt over en lang periode. Hyggelig var det også å få ros for mitt mot og handlekraft i saken, men aller viktigst var det at du erkjente alvoret og lovet handling. Den gode følelsen ble dessverre kortvarig, og etter ni måneders ventetid og påminnelser har jeg for lengst innsett at jeg aldri vil få den oppfølgingen du skapte forventning til.

Jeg minnes en lignende sak en tid tilbake hvor en modig Karoline Fossland, i avisa Nordlys 5.12. 2O12, tar til orde for ditt utspill vedrørende hennes varsling av Roger Ingebrigtsen. To dager etter, via samme medium, beklager du dine uttalelser. Du fremstår som selvransakende og angrende, og erkjenner at dine utspill om saken skulle vært ugjort. Videre slår du ettertrykkelig fast at varsling er et viktig institutt. Og viktigst – du tør å love at du for ettertiden skal ta slikt på høyeste alvor! Du høyner ordet innflytelse foran maktbegrepet, og det er nettopp førstnevnte vi ønsker å assosiere deg og jobben din med.

Hva er gjort? Her er mange i ulike roller som ikke har fulgt kommunens egne retningslinjer i forhold til HMS/AML, uten tvil en enorm oppgave å gå løs på. Trodde du ikke på min historie? Var mine detaljer fra eget kontor for absurd for denne verden? Eller var det navn (for du spurte etter navn) og eventuelt nære relasjoner som gjorde det vanskelig? Hadde det kanskje endret noe hvis du var framsynt og visste at 8 mnd. senere skulle Arbeidstilsynet konkludere og gi meg medhold i saken? Jeg håper ikke det er slik, men som du selv sa; bruker din “teft” til å vurdere ærlighet i møte med mennesker..

Du berørte meg med ord og gav meg et genuint håp. Jeg tok med meg hjem mer av optimismens medisin enn jeg hadde klart å skrape sammen i sum på tidligere møter. Du ba om syv dager på å sette deg inn i saken og gi meg tilbakemelding. Jeg beholdt håpet i syv uker. Jeg forventet ikke at du ville presentere en løsning, men forutsatte at du var mann for ditt ord. Noen ord forplikter mer enn andre og du var raus. Du brukte en time med å bygge meg opp og få frem en spire av håp og optimisme. I løpet av syv uker var alt borte, druknet i ventetid og skuffelse.

Arbeidstilsynets rapport slår fast at ledelsen i Tromsø kommune har gjennom dårlig håndverk gjort at jeg i dag er ute av jobb. Jeg har gjennomgått et betydelig og smertefullt tap. Det hele startet med at jeg gjorde jobben min og varslet om flere tilfeller av avvik, noen av svært alvorlig karakter. Mine varslinger ble raskt til «mitt problem». Jeg ble ikke skjermet og ivaretatt av ledelse, men opplevde tvert imot at ingen «skott var tette» og at sensitiv informasjon ble «allemannseie». En ledelse som lovet å ta tak i problemer, uten at noe ble gjort, og hvor ikke én av de tildelte rollene/verv i skolens HMS/AML fungerte. Og tro ikke at trakasseringen stoppet ved sykemelding. Jeg forventet balanserte uttalelser basert på fakta fra innflytelsesrike talerør, men endte opp med ytterligere underbygning av en ukultur. Forståelsen om hvorfor det er en betydelig høyere andel sykemeldte i kommunal sektor enn i privat sektor er ikke vanskelig å forstå. At jeg nå sitter med en tilsynsrapport som bekrefter mine påstander har kostet svette, tårer og nesten blod. Men hva om jeg, i likhet med forbausende mange, ikke hadde klart prosessen og gitt opp underveis? Hvis jeg ikke hadde hatt bunken med dokumentasjon, eller familie og venner som så min situasjon og støttet meg? Finnes det noen ansvarlige som tør å ta konsekvensene inn over seg?

Du skriver også i nevnte innlegg at varsellampene burde blinket. For meg oppleves der som hele alarmsystemet er ute av drift. Kan det tenkes at det trengs en skikkelig opprydding i eget reir? Hva med å være mer «ved din lest» – mer ord-fører! Med din juridiske bakgrunn i bakhodet er det fristende å kritisere en for tidlig flagging av handlinger og uttalelser før en er trygg på sine beslutninger. Du signaliserte også et håp om at du lever opp til forventningene ved neste korsvei. Dette var et slikt skille, men du endret ikke retning og innfridde derfor ikke! Så herr ordfører, lov ikke mer enn du kan holde, husk at ord er en risiko! Og – vær ikke redd for å bruke telefonnummer du ber om i et øyeblikk av «handlekraftig overmot». Det er ingen skam å snu og erkjenne at den hjelpa du lovet er vanskelig å innfri. For nest etter falske løfter er det aller, aller verste, taushet og ignorering.

Rita Esperø Hansen

Lærer/spesialpedagog

Jeg våkner til lyden av SMS:

«Klart, ryddig og ærlig innlegg i Nordlys. Mest av alt modig! –Anni»

«Hei Rita. Ditt åpne brev til ordføreren for noen dager siden var gnistrende godt, en innertier i mine øyne. Jeg vet svært godt mye om både varsling og mobbing på arbeidsplasser! Har vært sjåfør i Tr.buss/COm./Nob-ina siden i 19[…]. Er selv en varsler og kunne skrevet bok om råttenskap, falskhet og feighet. DU aner ikke hvor sterkt jeg beundrer deg for ditt engasjement og din åpenhet. Synd at vi har så få mennesker av ditt kaliber rundt omkring på arbeidsplassene. […] Hold fram som du stevner! Mvh A[…] Henriksen»

«Ok, da var det gjort! Jeg er kommet ut av skapet! Magefølelsen er ok, foreløpig ingen kvalme eller angst for hva dette kan trigge mobberne til å gjøre. Jeg vet at det provoserer flere at jeg står fram.»

Fra dagboka

10. desember – Kommunaldirektør omformulerer sak 2013/1904 til «konfliktfull situasjon»

Det kommer fram i kommunaldirektørens forespørsel til eksterne leverandører at hun etterspør kompetanse innenfor konflikthåndtering. Hun gir dermed villedende opplysninger og dropper våre og Arbeidstilsynets forutsetninger om oppfyllelse av forutsetninger om tillit og aksept.

17. desember – Arbeidsgiver presser meg med korte og umulige frister

«Kommunaldirektør i e-post til advokat Breirem pålegger meg oppgaver og gir frister som er umulige. Jeg greier ikke engang ta vare på meg selv. Det blir formidlet via advokat Breirem at jeg på grunn av min helsemessige situasjon ikke makter på nåværende tidspunkt og sette meg inn i saken. Men presset fra arbeidsgiver bare vokser gjennom juleferien og advokat Breirem viser seg for svak til å ta til motmæle mot kommunaldirektør. At jeg skal gjennomgå en mengde dokumenter og ta stilling vedrørende ekstern part til første arbeidsdag over nyttår er helt hinsides. Post-terror fortsetter og min klare anmodning om å ha pause fra saken til jeg kommer meg til hektene blir ikke hensyntatt. Tonen blir truende og jeg blir forsøkt tvunget til å lese gjennom- og ta standpunkt i dokumenter jeg verken har tilgang på der jeg befinner meg på ei hytte og som heller ikke er i takt med leges anbefaling.

Jeg er av den oppfatning at en advokat, og særlig en som utnevner seg selv til å være «varslerens advokat», har kunnskap om skader og traumer som følge av mobbing og trakassering og følgelig tar særlige hensyn til klienten og går fram med varsomhet. Slike hensyn greide ikke Breirem å ivareta når kommunaldirektøren startet presset for å få avtalen i boks. Når hun innså at jeg ikke hadde mulighet til å gjennomgå «lekse» til fastsatt dato, og at jeg heller ikke kom til å godta hennes forslag om å «gi og ta» endret hun oppførsel og opptrådte nå usaklig og reagerte med raseri når jeg nektet å «underkaste meg». Hun kalte min tillitsperson en «apekatt», mente han «hadde en skjult agenda» og kalte hans utspill «fri fantasi» og «relativt fargerikt». Det viser seg at Breirem har hatt hyppig kontakt med kommunaldirektør i romjula/nyåret og på spørsmål svarer hun: «Noen må jobbe, vet du!». Det hele toppet seg når Kari Breirem mente jeg ikke trengte tillitspersoner og ønsket ikke at de skulle være med i møter. Hun likte dårlig at tillitsperson var først ute med gode ideer og nødvendige tiltak. Hun krevde at jeg skulle velge mellom han hun kalte for «apekatten» eller henne. Hun forlangte at jeg skulle kvitte meg med de som holdt liv i meg! «Jeg vil gjerne fortsette som din advokat, men det er en forutsetning at du i langt større grad lytter til mine råd og er løsningsorientert. I tillegg er det som nevnt også en absolutt forutsetning at […] er ute av bildet som din representant utad.» (Mail fra Breirem 01/16/14 på 3:13PM) Hva som egentlig har foregått vet jeg ikke, men et faktum er at mine klare meninger blir ikke formidlet til arbeidsgiver. Resultatet er at enmannsfirma Samspill og Harmoni/Gro Andersen Brusevold, som ikke har de nødvendige forutsetninger og uten at jeg har gitt min aksept og tillit, blir engasjert.

Langsomt merker jeg at jeg mister taket i hverdagen. Jeg er mindre til stede og klarer ikke lenger å være alt det jeg vil for mine nærmeste. Hadde jeg bare greid å snakke om det som er vanskelig, men alt stoppet opp den dagen på rektors kontor. Der alt ble synliggjort – trakasseringen og unnlatelsene. Det gjorde noe med meg at rektor er til stede og ser og hører, men blir stående handlingslammet. Etter det ble ord og opplevelser sittende fast et sted i halsen. De er der, men jeg får de verken opp eller ned. Når jeg får spørsmål om hvordan jeg har det og hvordan det går med saken, blir alt grøtete. En god venn ber meg om å komme meg unna alt dette som gjør meg syk. Slippe taket i flinkheten og fortelle til mine nærmeste hvordan jeg har det – at jeg må slutte å bære alt selv og begynne å skrike ut all urett. Men det er ikke så enkelt. Jeg er redd at hvis jeg først «slipper taket» så klarer jeg ikke å stoppe.. klarer ikke å slutte å skrike.. Jeg tør ikke å ta sjansen på å bli svak. Jeg har mange barn som er avhengig av meg. Jeg har for mange forpliktelser til livet.»

Fra dagboka/notater

20. desember – Legeerklæring blir sendt som vedlegg fra AT til Tromsø kommune

Arbeidsgiver v/Kari Henriksen skriver 3 måneder senere at hun ikke hadde fått informasjon vedrørende min helsetilstand. Dette stemte altså ikke!

• «Panikkangst er en tilstand hvor du plutselig og uventet får anfall med intens frykt eller ubehag. Anfallende kan opptre fra mange ganger om dagen til bare noen få anfall per år. Under anfallet er du redd for å bli gal, for å dø eller for å miste kontrollen over deg selv. Anfallene er uten klare utløsende faktorer. Tilstanden ledsages av kroppslige fenomener som hjertebank, pustevansker, skjelving, svette, brystsmerter, svimmelhet, kvalme eller ubehag i magen.» Kilde: Norsk Helseinformatikk

2014

Sammenbruddet

«Jeg var alene og redd. Fysikken tar til slutt saken i egne hender og jeg faller om. Det var som om alt ble koblet fra, bryteren som betjente mine normale impulser ble slått av. Selv tankens handling kjentes tung, og jeg ble liggende der på gulvet i timevis, som falt ned fra himmelen. Etter hvert karret jeg meg opp i sittende med ryggen mot veggen og med blikket mot havet, holmer og himmelen.. En gang i løpet av natten var det som kroppen koblet seg til hodet igjen og jeg kunne røre på meg. På telefonen var et tosifret antall meldinger og ubesvarte anrop, men jeg ville bare være alene. Jeg ble værende på hytta inn i det nye året, men fikk ordnet med en helseerklæring som ble oversendt til advokat sammen med budskap om at det skulle videreformidles til kommunaldirektør. Breirem og arbeidsgivers press har gjort noe med meg. Jeg greier ikke å lese og forholde meg til noe som har med saken å gjøre. Jeg er hypersensitiv og alt av lyder er som forsterket. Mye oppleves som støy.

Det er som om all forutsigbarhet plutselig er borte. Jeg kan ikke stole på meg selv lenger og bruker mye energi på å ta forholdsregler – tenke på alle blindsonene jeg kan forville meg inn i. Alle disse vanskene og den konstante kampen som foregår inni meg som er usynlige for andre er blitt en ny og stor utfordring for meg. Jeg kjenner på en intens redsel om at jeg er i ferd med å miste det som er meg. Et høyt smell (som ikke trenger å være så høyt) kan øyeblikkelig få meg i krisemodus. Jeg reagerer med å dukke eller flykte, gråte eller stivne. Mine reaksjoner er ikke rasjonell. Katastrofetankene er som kastet på meg og min frihet er blitt innskrenket. Mye er blitt «farlig» og jeg må erkjenne at hendelser på jobb har gitt meg større problemer enn jeg først ville tro. Jeg kan ikke annet enn fortsette en stille kamp hvor fornuften og (katastrofe)-tankene veksler på å ha overtaket, men akkurat nå er jeg takknemlig for den velsignelsen det er at kroppen selv ordner opp – «stenger døra og legger seg på ladding». 

Fra dagboka

Legens forklaring på hvorfor det oppstod «hull» i ordforrådet mitt gir mening og roer meg. Han setter det i sammenheng med en ekstrem situasjon over lang tid hvor konkrete hendelser ga meg et sjokk. Denne sjokk-lignende tilstanden gikk langsomt over i en mer passiv tilstand. Kroppen ble «bedøvd» og jeg hadde bare energi til det høyst nødvendige. At noe har skjedd med språket mitt skremmer meg mer enn jeg vil vedkjenne. Jeg har problemer med å uttrykke meg og hukommelsen er elendig. Jeg kan glemme hvor jeg er på vei og frykten for en alvorlig sykdom er høyst reell. I boken «Nothing to be frighetened of», skriver Julian Barnes (2008): «[…] ekstrem fysisk smerte driver ut språket, men det er nedslående å lære at mental smerte gjør akkurat det samme».

1. januar: Jeg informerer Vaeng i Arbeidstilsynet om forverring i helsetilstand, viser til sendte legeerklæring og uttrykker fortvilelse i saken.

6. januar – E-post til advokat Breirem som skal videreformidles til kommunaldirektør

«Vedrørende arbeid med 3.part: Det er Tromsø kommune som forespør og er betaler, men for å kvalitetssikre at det er rett leverandør må aktuelle leverandører komme til opp til Tromsø å presentere og gjennomgå prosessen for begge parter, slik at jeg/vi på den måten kan få kvalitetssikret/bli trygg i det kommende arbeidet. Da først får vi tilstrekkelig mulighet til å få stille spørsmål og da kan man også skrive en felles oppdragsbestilling. Det er viktig at det er rette vedkommende som skal gjøre løftet som stiller opp, og ikke f.eks. bare en salgssjef som kommer. En slik prosess vil også være i forhold til Arbeidstilsynets sine visjoner, hvor det er viktig at også jeg er komfortabel med 3.part og dets arbeid.

(..) NB! Jeg har fortsatt ikke greid å gjennomgå /vurdere skikkelig vedlegg til firma og kan ikke gå god for verken det ene eller det andre, men sender foreløpig denne siden jeg lovet deg svar i dag.

Mvh Rita»

8. januar – Mail fra advokat Breirem til kommunaldirektør Henriksen

«(..) min klient er syk og har vært/er syk og derfor ikke har hatt mulighet/overskudd til å gjennomgå forslagene slik de foreligger (..) Det er viktig at Rita er komfortabel med det firmaet som velges. Dette er også en del av pålegget fra AT.»

8. januar – Svar fra kommunaldirektør til Breirem

«På bakgrunn av denne oppfatter jeg at dere anbefaler oss å gå videre med firmaet “S&H” – noe vi vil gjøre.»

Her fraviker kommunaldirektør Kari Henriksen Arbeidstilsynets forutsetninger for måloppnåelse og vår avtale om FØR-møte for å kvalitetssikre valg av ekstern part, gjort 24.10.2013.

8. januar – Kommunen kjører sitt eget løp

Jeg får mail fra advokat hvor hun opplyser at til tross for at hun har vært uttrykkelig overfor kommunaldirektør, Kari Henriksen, at jeg er for syk til å gjennomgå dokumenter/ta avgjørelser, så har kommunaldirektør gitt firma Samspill og Harmoni oppdraget. Altså har arbeidsgiver ignorert nok et viktig kriterium før inngåelse – min aksept og godkjennelse. 

20. januar – Kommunaldirektør skriver til advokat Breirem

«Her framkommer det – at hun starter opp 3. februar. Det betyr at REH må friskmeldes fra denne dato slik at hun kan følge opplegget.»

Min kommentar: Kommunaldirektør beordrer at jeg skal friskmeldes og gå inn i prosess. Det er lagt opp til at jeg skal møte opp på jobben og starte i en prosess med alle på Sommerlyst skole … Arbeide sammen som om ingen ting har skjedd..

22. januar – Kommunaldirektør ber igjen om lukking av pålegg

Kommunaldirektør klager på Arbeidstilsynets avgjørelse og ber for 2. gang om lukking av begge pålegg. Samtidig ber kommunen om fristforlengelse til 1. mars 2014. I Arbeidstilsynet brev av 18. desember mottok Tromsø kommune avslag på anmodning om lukking av pålegg. Under pålegg 2 skriver AT bl.a.: 

«Arbeidstilsynet har til dette pålegget ikke stilt som vilkår at kommunen skal bruke sakkyndig bistand i kartleggingen. Vi mener det likevel er lurt av kommunen å tenke på dette for å få en uavhengig vurdering av om kompetansen er tilfredsstillende mht. konflikthåndtering». (Min utheving).

Til dette svarer kommunaldirektør Kari Henriksen følgende:

«Kommunaldirektøren har med bakgrunn i kartlagt kompetanse vurdert at ledelsen tilfredsstiller de kompetansekrav kommunen stiller til sine ledere i forhold til påleggets punkt 2. Vi kan vanskelig se for oss hvem som bedre skal kunne foreta denne vurderingen?» (min understreking)

23. januar – Jeg svarer kommunaldirektør med kopi til Arbeidstilsynet

«Viser til mottatt melding fra deg via advokat Breirem 20. dm. Det er uforståelig og uakseptabelt at Tromsø kommune ennå ikke er i stand til å gi meg avklaring på spørsmålet om dekning av nødvendig advokatbistand. Spørsmål ble første gang stilt i vårt møte 24. oktober 2013, altså for 3 måneder siden og er videre purret på et utall ganger. I dette møte var det bred enighet om at det var behov for at jeg fikk bistand i saken. Vår kommunikasjon har så langt gått gjennom advokat Breirem. Det er ikke aktuelt for meg å dekke advokatbistand for at TK skal oppfylle pålegg som AT har gitt dem. Pga. at dere fortsatt ikke har bekreftet at dere dekker nødvendig bistand er samarbeidet med min bistandsadvokat avsluttet. En konsekvens av dette slik det ser ut nå, er at jeg ikke kan stille nødvendig forberedt sammen med min bistandsadvokat på deres planlagte møte 3. februar (oppstartstidspunkt ble jeg orientert om så sent som 21. dm.)

Det er klar sammenheng med tidspunktet jeg mottar en skriftlig og endelig bekreftelse fra dere om dekning av påløpte og fremtidige kostnader til bistand, og når det kan være mulig for meg å stille forberedt på møte sammen med vedkommende som i fremtiden skal bistå meg videre i prosessen.

Denne orienteringen sendes dere kun pr. mail.

Rita Esperø Hansen»

23. januar – Ordfører, Jens Johan Hjort skriver på sin facebook-vegg

Etter mitt åpne brev til ordfører kommer det en rekke reaksjoner fra lesere med kritikk til ordføreren. Noen sier sine meninger direkte på facebook-vegg til Hjort, og som et svar skriver ordfører:

«Rita har all grunn til å hudflette meg og min manglende oppfølging av denne sak.»