- følgene av manglende og feil handtering.
NB! Viser til info 16.09. vedrørende klage til PFU. Det har tatt mer tid enn først antatt å kommentere klagen, men publiserer i dag første del og det som omhandler enhetsleder Rolf-Øistein Barman-Jenssen. Siden dette er “dagsaktuelt” ser jeg det som nødvendig å ta det inn her nå. Dette ble langt, men det er det en god grunn til… Tilhørende dokumentasjon/kilder kan leses øverst under Dokumentasjon. Anbefaler å lese alt!!
You must be logged in to post a comment.
Når du er midt i en historie, er det ikke en historie i det hele tatt, bare forvirring, et dypt brøl, blindhet, vrakrester av knust glass og splintret treverk; som et hus i virvelvind, eller som en båt som blir knust mot isfjell eller feid over stryk, og alle om bord er maktesløse og ute av stand til å stoppe den. Først etterpå blir det noe som kan ligne en historie. Når du forteller den til deg selv eller andre.
Margaret Atwood, Alias Grace
Ledelsen håndterte ikke varslingene i tråd med egne rutiner og regelverk. Isteden ble jeg avslørt som varsleren og ble utsatt for gjengjeldelser, som etter hvert eskalerte i styrke og omfang. Etter at Arbeidstilsynet kom inn i saken overtok kommunaldirektør, Kari Henriksen den videre handteringen. Her satte hun i gang et “sololøp” hvor hun lot mobberne bestemme løpet, men først gikk hun til media hvor hun frikjente seg selv og alle involverte og hengte meg ut som syndebukken…
Etter årelang kamp mot enhetsleder ved Sommerlyst skole, Rolf Øistein Barman-Jenssens omfattende tjenesteforsømmelse kom endelig hans innrømmelser i oppsigelsesmøte om at Tromsø kommunes varslingsrutiner/lovverk ikke var fulgt og implementert i driften. Til tross for et soleklart lovverk, pålegg og nå rektors erkjennelser om at jeg hadde varslet om alvorlige forhold endret det ikke på arbeidsgivers holdning eller praksis. Arbeidsgivers løsning på problemet var å kvitte seg med varsleren gjennom oppsigelse.
Intensjonen med bloggen er tredelt:
En personlig del som kan sees som del av en sorg- og traumebearbeiding. Å få fram hva som har skjedd er like viktig for meg som å puste. Det er ikke jeg som skal bære rundt på byrder andre er ansvarlige for.
Disse dyrekjøpte erfaringene jeg har tilegnet meg etter å ha stått i prosessen over mange år kan komme andre til gode. Det er en lærdom ingen kan lese seg til, den må erfares! Jeg er kommet ut av tellinga, men vi er mange i samme båt etter å ha varslet arbeidsgiver Tromsø kommune. Å være med på å bedre vilkårene for varslere kjennes meningsfullt midt oppi det vanskelige.
Tingrettsdommen står ikke i forhold til det som fremkom av dokumentasjon og vitneforklaringer i sal 09, fra 9. t.o.m. 17. 11.2020. Med bakgrunn i Domstolloven § 55 vil jeg få frem dette “misforholdet”.
Jeg “roper” ikke lenger til de ansvarlige som fortsatt står stivnet i sine posisjoner. Personen meg er heller ikke så viktig lenger, for jeg vil aldri tilhøre det systemet igjen. Det handler heller ikke om hevn, men om å markere urett, og kanskje mine erfaringer kan være til nytte for andre som står midt i – eller foran en varslersak. Jeg henvender meg også til dem som lever i den villfarelsen av at slikt skjer ikke i Tromsø kommune. Og ikke minst skriver jeg i respekt for de elevene som hadde mot til å si fra. At ikke deres stemmer ble hørt var ikke deres feil, men skyldtes at de ansvarlige var mer opptatt av å gå i hverandres ærend. Tanker om hva disse uhåndterte varslinger førte til for noen elever er en uvisshet og en sårbarhet jeg for alltid vil kjenne på bak brystbeinet.
Jeg starter med å legge ut boka “Sladrehank skal selv ha bank” – sammenfattet mens jeg arbeidet meg gjennom ringpermer, dagbøker, e-poster, skjulte lydopptak, meldinger osv. Her vil jeg gjennomgå, dokumentere og gi innsyn i hele saken. I forbindelse med utgivelse av diktboka; Alt-det-jeg-ikke-kan-fortelle- ble jeg oppfordret av et forlag til å skrive min varselhistorie fra innsiden. Det får bli et annet prosjekt, nå velger jeg denne måten for simpelthen å nå ut til flest mulig lesere. Jeg legge ut “kapittel for kapittel” og etter den følger del 2 og prosessen rundt rettssaken som vil belyse og dokumentere prosess rundt oppstart, selve rettssaken og tiden etterpå.
For at leseren skal henge med og få best mulig forståelse av saken legges det ut i kronologisk rekkefølge. Jeg ønsker at du som leser skal få oversikt og for deg som vil – sette deg godt inn i saken. Jeg tenker at da skjønner du selv…
For ordens skyld kan opplyses at siste innlegg alltid ligger øverst, så for å komme til første og tidligere innlegg må du skrolle deg nedover. Du er også velkommen til å legge igjen en kommentar. Usakligheter vil bli slettet.
MEN, jeg har faktisk gått rundt og kjent på et behov for å si litt om akkurat det – gi et lite frempek på hvor ille det faktisk står til i vitnestallen til Tromsø kommune! Ondskap kan nok graderes, men så lenge den tar fra et menneske sannheten og gnisten til å virke da mener jeg at D-faktoren er inne. Av forskere kalt «The dark factor» (den mørke faktoren) – en type underliggende personlighetstrekk som innebærer at du er tilbøyelig til å oppføre deg som en drittsekk. (samfunnskunnskap / ondskap-forskere-avlorer-personlighetens-morke-kjerne / 1253691)
I vitneboksen står «Ulla». Vi har vært ansatt på samme skole, men aldri jobbet sammen, heller ikke vært på samme trinn. «Ulla» kunne snakke høyt og nedlatende om andre mennesker – ofte knyttet til religion eller som på annen måte hadde en levemåte hun ikke likte. I sosiale sammenhenger var hun hyggelig, men «smiskete». At hun tilhørte «klikken» og hadde nær relasjon til ledelse gjorde nok at det var vanskelig å motsi henne. Inntil våren 2012 var det aldri noen konflikt eller noe som skulle legge grunnlag for uenighet mellom oss. Derimot var det andre som fikk føle «hennes vrede». Dette vil jeg komme tilbake til i Del 2. Våren og høsten 2012 ble hun det jeg vil betegne som lederen i flokken av mobbere mot meg og det var ingen overraskelse at hun stod på vitnelista. Mine karakteristikker av «Ulla» (som jeg alltid har holdt for meg selv!) Viste seg under rettssaken at var ikke en unik oppdagelse.
«Ulla» starter sitt vitnemål som de fleste andre med at de kjenner meg ikke, og det er så lenge siden på de husker lite eller ingenting, men med hjelp fra kommuneadvokat, Solnes, kommer de på gli og så husker de plutselig mer og mer. Etter hvert er de i stand til å huske små detaljer og to husker drømmene sine, som utrolig nok er nesten identiske!! Men mest av alt husker de mye som aldri har skjedd.
Det er vanskelig for meg å forklare følelser når «Ulla» starter sin fabrikkering, så jeg hopper til dette hvor jeg skriver lapp til advokat Amlie og ber om at jeg må få gå ut av rommet. Han løfter en arm og gjør tegn til at jeg skal sitte. Han sender en lapp med påskrift: Sitt rolig, dette er vårt beste vitne! Jeg stålsatte meg for det ble bare verre og verre – fullstendig surrealistisk! Å måtte sitte stille og ikke kunne protestere på de verst tenkelige krenkelsene var en grusomt. Jeg var blitt plassert ved «ondskapens vugge». Alle som satt i rommet og hørte på fikk nemlig den unike muligheten til å få en «smakebit» av hvordan jeg hadde det i gangene på Sommerlyst. For fullstendig uten anstendighet og filter fremstod “Ulla” slik som hun kunne være i møte med meg. Og nettopp her, i møte med mine vitner og motpartens vitner (mobberne) er det at noe blir oppklarende av det jeg ble utsatt for 8 år tidligere. Det voldsomme hatet «Ulla» og noen andre utsatte meg for, alle urettmessige beskyldninger, fysiske angrep og kanskje verst av alt – truslene og den psykiske påkjenningen med å ikke vite og forstå hva det bunnet i. Jeg forstod at de var sint for at jeg hadde «sladret» om andres avvik, men ikke at det skulle utsette meg for gjengjeldelser.
Nå ramlet det ene skjelettet etter det andre ut av vitneboksen – gamle rykter hadde gjenoppstått og blitt pyntet på. Alle vet hvordan rykter endrer seg fra munn til munn. Fortellingene til «Ulla» og tillitsvalgt fikk jeg i ulike versjoner. Det er det farlige med å lyve, en glemmer hva en har sagt i starten og slik er det også med eksempler jeg skal ta opp her. Det høres kanskje rart ut, men at jeg fikk høre med egne ører det to av disse menneskene hadde å si, er jeg faktisk glad for. Mye ble mer belyst og fakta kom fram. Det er ingen hemmelighet at jeg har gått rundt og vært redd nettopp disse.
Et kort utdrag fra «Ullas» «vitneforklaring»: (Det er vanskelig å velge hva jeg skal trekke fram som eksempel fra en lang og «innholdsrikt tale» .. Men velger følgende hvor «Ulla» bruker elever:
«[…] Fordi at .. fordi om jeg ikke har jobbet direkte med Rita så har jeg hatt noen … jeg kan fortelle om at jeg hadde en klasse i kunst og håndverk. Der var det en elev som hadde tegna eller gjort et eller annet tegning eller maling jeg vet ikke, men elevarbeidet ble revet i stykker av ho Rita Esperø Hansen. Det ble revet i stykker og kommentaren var at det var stygt og det her fikk jeg servert i engelsktimen at kunst og håndverkslærer hadde tatt tegninga til han […] … jeg husker faktisk hvem det var… i ettertid hadde visst ho Rita begynt å bortforklare med .. altså helt sånn.. jeg husker ikke hva det var en gang, men det var helt sånn åhh stakkars det er jo ikke synd på deg. Det var bare sånn barnslig bortforklaring. Jeg husker ikke når det var engang. Det her er episoder som er … altså du gjør ikke det.
Snakket du med din elev om den hendelsen?
Ja ja ja ja jeg hadde hadde parallellklassen ..jeg var kontaktlærer i parallellklassen vi var plassert på Bymyra de første elevene… bygge ny skole det var to klasser som var på Bymyra- og det var de klassene og ho Rita hadde begge to klassene i kunst og håndverk. Og jeg vet, jeg snakket med en tidligere elev her om dager som gikk i min klasse og han hadde lest i avisen og han bare hva er det som foregår? Ho Rita var jo bare så uforutsigbar og dem var livredd ho. Da begynte det å komme, sånn var det jo faktisk. Dem var på tåhev i hennes timer. Fordi ho holdt på med liksom …. Ja en måte å være på som ikke er greit. Rett og slett. […]»
Selv om jeg visste at dette eide ikke rot i virkeligheten, ikke en liten del av det en gang, så ble det for tungt å bære på. Min jobb som lærer var å «reise mennesket» – fremme verdien i det unike og fine som bor i alle – få de bevisste og stolte av egne kvaliteter, ikke det motsatte som det hevdes fra vitneboksen! En spesialpedagog og kunst- og håndverkslærer som bryter ned elevene, tar fra de selvfølelsen … Det er så fullstendig på sidelinja av hva jeg står for både som menneske og pedagog. Så lite eller så mye skal det til for å knuse et menneske. En sa at det sier noe om den som står i vitneboksen og den mørke kjerne som må bo i slike mennesker…
Jeg bestemte meg for å gjøre noe. «Ulla» sa et navn og jeg fikk hjelp av tidligere elever ved skolen til å finne tak i alle med navnet i den perioden jeg var ansatt der. Helt unødvendig, men jeg ville forsikre meg om at ingen av disse har vært i nærheten av et slikt utsagn / hendelse. Jeg holdt også muligheten åpen for at en elev kunne diktet dette opp fordi han var sint på meg etc. Det var viktig at mottaker oppfattet situasjon korrekt og ikke følte seg mistenkeliggjort. Det var selvsagt ikke noen som hadde opplevd noe slikt av meg, og de hadde heller ikke diktet opp noe slikt. Her er noe av det jeg fikk av svar:
S nr. 1: «Jeg var ikke akkurat en mønsterelev på ungdomsskolen og havnet jo i krangler med forskjellige lærere. Men klarer dessverre ikke å huske dette. Prøvde å høre med min mor om hun kunne huske at jeg har fortalt om det, men det kunne hun ikke.» (Her er det en som tror at jeg mener at det er en elev som kunne gjort noe slikt. Mitt svar til han: «Takk for svar […], og du hadde garantert husket det hvis det hadde hendt! For her skulle det være læreren som var «drittsekken» .. Din følelse om at du ikke var en «mønsterelev» er en følelse mange har uten at det behøver å være slik. Jeg tenker at det er mer normalt- og at elever skal protestere og stille spørsmål når de føler for det, og ikke bare være en «passiv mottaker». Det er alltid en grunn til at barn / ungdom opponerer!)
Et siste spørsmål – hadde du [«Ulla»] som lærer? Mvh Rita
Svar fra […]: «Nei, det hadde jeg ikke.»
S nr. 2: «Hei! Jeg klarer dessverre ikke komme på noe konkret. Det vil nok bare være synsing fra min side. »
S nr. 3: «Hei, jeg gikk på Sommerlyst skole i den perioden, ja. Må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å huske deg spesifikt, det er en stund siden nå. Jeg gikk i […] klassen hvis det er til hjelp.»
S nr. 4: «Skjønner, ja er enig om at det er noe jeg ville husket. Du får prøve med […] og siden den andre […] gikk i samme klassen som meg.»
S nr. 5 (og den eleven jeg og «Ulla» hadde felles..): «Fikk lest meg litt opp på saken din og må si at det er veldig trist at du [] må gjennomgå slikt. Systematisk utfrysing og David mot Goliat tendenser […] Til saken så kan jeg ikke huske at du har begått noen urett mot meg eller ødelagt noe som var mitt. Håper du har det bra og at du beveger deg fremover med god energi rundt deg […] »
S nr. 6: «[…], har hørt rykta om alt det forferdelige du og [..] blei utsatt for! Æ hadde dæ ikke som lærer, men kjenne noen som hadde dæ og de likte dæ kjempegodt. […] omtalte dæ som streng, men rettferdig og morsom 😊 Håpe du finn ut kæm som har løgge det. Jeg vet at […] i […] fikk mange klaga for at han mobba elevan sine […] Æ skal spørre […] som gikk i […]klassen om dæm huske han og ka han gjore. […]»
Så kan en spørre om det hjalp å få skriftlige bekreftelser på at denne ondskapsfulle påstanden var løgn fra ende til annen? Burde det ikke være nok at jeg selv visste at dette var oppspinn. Nei, jeg må erkjenne at i denne saken så betyr det noe. Kanskje fordi arbeidet mitt bestod av noe grunnleggende i meg. Det er ikke bare det praktiske som en skal videreformidle, men det «etiske» i faget speiler mer i meg. De støtte på selve grunnfjellet i meg – mine personlige egenskaper og kjernetro. (Hele vitneforklaringen, lydfil og transkripsjon vil bli lagt ut under Del 2).
26.05.2012
Når du er midt i en historie, er det ikke en historie i det hele tatt, bare forvirring, et dypt brøl, blindhet, vrakrester av knust glass og splintret treverk; som et hus i virvelvind, eller som en båt som blir knust mot isfjell eller feid over stryk, og alle om bord er maktesløse og ute av stand til å stoppe den. Først etterpå blir det noe som kan ligne en historie. Når du forteller den til deg selv eller andre.
Margaret Atwood, Alias Grace
© 2025 Historien om en varsler i Tromsø kommune
Theme by Anders Noren — Up ↑
En blir bare stum underveis i lesingen..
Jeg kan bare takke for at du orker dette som må være et krevende og umenneskelig arbeid med å “kle av svinan”!!! Jeg holder på med vitneforklaringen til din tidligere sjef (nå leder ved PPT!!) og dette er pinlig lesing..
Hvor var dommer? En ting er når rettssaken blir avblåst på grunn av foreldelse, men når ledere står lyver så åpenlyst burde det vært etterspill! Min klare mening er at enhetsleder burde vært skjermet for seg selv og sine ambivalente roller (på den ene side skal han følge sin leders ‘prosedyrer, men samtidig er det så gjennomskinnelig at han kjenner best en helt annen side- nemlig Esperø Hansens side! ..og den mannen er elendig på å lyve!! Han burde allerede i starten av sin forklaring blitt bedt om å komme tilbake når han var forberedt og rolig.. Det er et ordtak som lyder omtrent slik: Den som lyger mye, husker til slutt ikke hva som var sannheten. Jeg syns det er treffende her.