11. januar – lydbevis levner ingen tvil om mobbing og trakassering
En av mine støttepersoner «samler meg sammen» og tar meg og lydfila med til lege. Legen trenger bare høre på korte deler av innholdet før han er sikker i sak. Han kontakter Arbeidstilsynet mens vi er der. Lydfila blir oppbevart på legekontoret og det er som en stor stein er blitt løftet vekk fra den tunge sekken jeg går rundt og bærer på. Dette resulterer i at Arbeidstilsynet oppretter sak: 2013/1904 og anmoder arbeidsgiver, Tromsø kommune om en redegjørelse. Anmeldelse til Arbeidstilsynet inneholder følgende:
«Fornærmede er mobbet /trakassert gjentatte ganger og inn under Arbeidstilsynets definisjon, både av medarbeidere og ledelse. (Kan dokumenteres). AML § 2.1.
Tillitsvalgte Rune Bakkejord (utdanningsforbundet), verneombud Hugo Berntsen og plasstillitsvalgt Mona Lucas har vært klar over situasjonen, vitne til hendelser, og også medvirket til mobbing/trakassering, uten at noe er blitt gjort fra deres side (Kan dokumenteres og fremkommer av lydopptak)
Det er varslet riktig tjenestevei.
Varsler er ikke blitt ivaretatt med hensyn til gjengjeldelse av varsler jfr. Aml § 2.4-2.5
Det vises til Tromsø kommunes regelverk for håndtering av arbeidskonflikter som ethvert ledernivå er forpliktet til å følge, men som ikke har blitt etterfulgt av ansvarlige ledere på Sommerlyst skole, og som et resultat av dette har mobbing og trakassering funnet sted. Heller ikke de etiske retningslinjer fra arbeidsgiver er på noen måte fulgt av ledelsen på Sommerlyst skole.
Utdanningsforbundet har vært involvert, og trakk seg ut på en høyst kritikkverdig måte (dokumentert). Dette skjedde til tross for at fornærmede ønsket/trengte hjelp og var inne i en svært kritisk periode hvor mobbingen eskalerte og tok nye former, bla. via media.
Det ble aldri tatt referat under møtene til tross for at dette ble etterspurt flere ganger av fornærmede.
Fratakelse av arbeidsoppgaver, nedsatt i stilling uten arbeidstakers samtykke.»
Min kommunikasjon med hovedverneombud i Tromsø
Den manglende aktiviteten i tilknytning til meg og min sak samsvarer med det bilde jeg etter hvert har fått av lokale tillitsvalgte. Det er sørgelige saker. Hele veien i prosessen har jeg opplevd manglende oppfølging av lokalt verneombud, Hugo Berntsen. Det har gitt meg en del hodebry og vært underlig og utfordrende og ikke motta etterspurt informasjon fra ansvarlige. Det faktum at Berntsen er en person som har stått som passiv tilskuer til trakassering av meg gjør at jeg velger å be hovedverneombud Håvard Sandberg om bistand. Sandberg er også orientert om min varslingssak gjennom hans deltagelse som “observatør” i møter som har vært avhold mellom meg og arbeidsgiver. Han har også fått informasjon fra min tillitsperson. 15. januar sender jeg e-post til HVO:
Att: Hovedverneombud, Håvard Sandberg
Vedlegger brev om varsel om oppsigelse fra kommunaldirektør Kari Henriksen og spør med dette hva du som hovedverneombud kan/vil bidra med for å ivareta en varsler? Tar gjerne et møte med deg for å diskutere dette.
Vennligst bekreft mottak av denne mail. På forhånd takk!
Mvh Rita Esperø Hansen
Den lange ventetiden ..
«Nok ei helg som går til saken og forberedelser. Nå er det møte med Arbeidstilsynet. Jeg begynner å bli god på å tråkle sammen jeg-et og hverdagen, men det er en evig kamp mot vindmøller. Det er et paradoks at jeg som sykmeldt har fulltidsjobb med å forsvare meg og kjempe for egne rettigheter. Først en kamp for å bli tatt på alvor, og nå når Arbeidstilsynet endelig er inne i bildet startet en ny, lang og krevende prosess. Det var naivt å tro at når tilsynet kom inn i bildet så skulle det bli så mye bedre, det var da de virkelige problemene startet og arbeidsgiver arbeider ikke MED, men MOT! Paragrafer som omhandler medvirkningsplikt, blir grovt misbrukt av arbeidsgiver. Det hele har gått fra vondt til verre og det er vanskelig å holde meg flytende når det trykket blir større dag for dag. I morgen, hvis møtet føles greit og jeg kommer meg litt ovenpå, skal jeg kanskje åpne en ny gammel mail. Jeg vet at jeg ikke trenger det og strengt tatt bør jeg ikke det! Jeg har hørt om folk som ikke klarer å åpne egen post, såkalt vegring for eventuelt negativt innhold. Nå er jeg der selv. Selv logoen til kommunen gir meg hjerteklapp. Vegring, kroppens forsvarsmekanisme mot påkjenninger. Jeg ble syk av det og ba om at arbeidsgiver heller ringte meg eller min tillitsperson hvis det var noe viktig, men det ble ikke tatt hensyn til det. Og hva om det er viktige beskjeder og jeg saboterer med å ikke svare.. Eller hvis jeg går glipp av et hyggelig innhold …»
fra dagboka
7. januar – har jeg en ny samtale med Grethe Thedorsen, UDF lokalt.
Utdrag fra samtalen som er skrevet etter opptak:
Theodorsen: «Ja, du sa det i går, og det var da jeg sa at jeg er jo tillitsvalgt, sånn at.. hvis det gjelder en klage i forhold til saken.. og den saksbehandlingen, så kan man gjøre det. Det går det an å gjøre en klage til fylkeslaget.. i forhold til det. Men i forhold til å bistå deg som medlem så er jo jeg tillitsvalgt og det blir litt sånn unødvendig å ha med deg noen …»
Jeg: «[…] du er en tredjeperson i saken og jeg spør hvordan du kan utnevne deg som tillitsperson? Jeg har aldri møtt deg. En tillitsperson er vel noe jeg som medlem må føle at jeg har tillit til […] og alle har jo krav på å kunne ha en tillitsperson med seg, akkurat det er vel udiskutabelt.»
Theodorsen: «Altså vi er jo tillitsvalgte, og hvis man ikke har tillit til den tillitsvalgte, så.. Hvis det skulle komme så langt at man, og da tenker jeg ikke på din sak.. skulle havne i en slags retts.. skjønner du? Da er det altså medlemmet, det er ingen andre som ville komme til å sitte å vitne for deg. Det er jo også det med tillit begge veier, både når vi har møter og er inne i saker, så er det kjempeviktig»
Jeg: «Jeg må bare igjen si at jeg ikke har skrevet under noe sted at jeg aksepterer avslutning av noen sak.. har aldri bedt om det og tvert imot.. bare så det er klart.»
Theodorsen: «Jeg har selvfølgelig stor forståelse for at dette er ikke bra for deg, det skal du ikke tvile på. Men i forhold til de andre tingene vi har snakket om, så skal jeg prøve å skissere noe.. for du sa selv at du ønsket å komme videre. For det er tøft å komme opp i en slik situasjon og man vet i forhold til den problematikken som du skisserer så er det ofte veldig kompleks og det er veldig vanskelig. Du sier at tillitsvalgt har mobbet og trakassert. Hva det går på?»
Jeg: «Er ikke det saker som vi egentlig skulle gjennomgått i et møte? Men det er som jeg sier at tillitsvalgte viste seg å være en av disse og blant annet videreformidlet samtaler jeg har hatt med henne som tillitsvalgt. Det var ting som forverret situasjonen for meg.. alt ble utrygt, jeg visste til slutt ikke hvem jeg kunne snakke med»
Theodorsen: «Jeg er bare nødt å slutte.. som jeg sa innledningsvis så hvis du ønsker et møte med meg, så kan jeg møte deg som medlem.» (Samtalen kan leses i sin helhet under Dokumenter, 21.1).
«Samtalene med UDF har sendt meg rett i kjelleren… På vei til hytta må jeg to ganger stoppe opp og kjøre til sides, mens jeg konsentrerer meg om pusten og få kontroll over kroppen. Forsøk på å gå ut av bilen er mislykket. Jeg hyperventilerer og beina kjennes som gele. De bærer meg ikke. Fornuften forteller meg at jeg må snu og oppsøke hjelp, men så er det alt jeg må gjøre før resten av familien kommer til hytta. Jeg kan ikke ødelegge helga for dem. Men mest av alt vil jeg bli lagt i ei seng, alene i et rom og få ligge der i stillhet under et teppe. Men jeg har ikke tid.. Hvordan skal vi få kabalen til å gå opp med en mann som reiser en del og fem barn som krever sitt, hus og en jobb.. Mens jeg har en heftig diskusjon med meg selv kommer jeg meg på veien igjen og omsider fram til hytta. At jeg kjørte bil enset jeg ikke.»
Fra dagboka
«dette er vårt ansvar, og det er det viktigste vi gjør. Hvis vi ikke klarer å oppdage alt selv, så er det viktig at elevene varsler oss hvis det er noe vanskelig som skjer. Og jo oftere vi tar dette på alvor, jo oftere vil elevene melde vansker».
Mine varslinger handlet jo fra starten av nettopp om elever i skolen og hans uttalelser står i grell kontrast til den behandlingen jeg har fått av leder og nestleder lokalt. Jeg skriver mail om mine erfaringer som jeg sender til nestleder Skyvulstad og leder Ragnhild Lied i UDF. Jeg mottar aldri noe svar. (Dokumentasjon, 21.2).
Kollega «Sol» tar kontakt flere ganger (utdrag fra kommunikasjon):
«Sol»: «Du skal vite at jeg tenker på deg.»
Jeg: «Det er godt å høre, og jeg ble så glad når jeg så meldingene fra deg».
«Sol»: «Når jeg hørte at du heller ikke var invitert på julebord, så tenkte jeg at akkurat nå er det viktig å få sagt ting til ho Rita, at hun er ikke alene. Vi er flere som verken har fått invitasjon eller blomster.. det kan jeg love deg.» «Hvis det hadde vært tatt tak i når det var på topp, så er det mulig at det ikke ville vært sånn, men jeg har ikke noen problemer med å gå inn på Sommerlyst. Det kjenner jeg at det går.. det er okay. I forhold til ledelse, så er det noen jeg er usikker på og noen enda mindre usikker på, men ho H. ho strever nå uansett.. På møte sa Barman-Jenssen at han hadde tenkt på en ting, men han måtte høre.. Ok, tenkte jeg, da er du kommet dit at du faktisk ikke kan avgjøre noe selv»
Jeg: «Nei …»
«Sol»: «Før jul tok ikke rektor kontakt slik han hadde lovet, og jeg ble så sår.. jeg fikk ei melding fra en jeg jobber med som spurte om jeg ville komme på julebord.»
Jeg: «Du hadde ikke fått invitasjon?»
«Sol»: «Nei, men så sa jeg nå at det går an å være treg, så jeg skal ikke gjøre noe før den dagen har vært. Så kom den lørdagen og jeg var fullstendig klar over at det var julebord den kvelden.. det handlet ikke om jeg kom til å gå, det handlet om å få en invitasjon. Så da mandagen kom og jeg ikke hadde fått en invitasjon, sendte jeg melding til Rolf-Øistein, om at jeg hadde hørt at det hadde vært julebord og underskrev med et “Takk for invitasjon!” Da fikk jeg jo den meldingen tilbake hvor han skrev at det var dårlig gjort fordi det var ikke hans ansvar.»
Jeg: «Som øverste leder og som del av IA- bedrift har han et særlig ansvar overfor sykmeldte!»
«Sol»: «Ja, og ikke fikk jeg invitasjon til juleavslutningen heller.»
Jeg: «Ikke jeg heller.»
«Sol»: «Det er så sårt … det er så dårlig gjort.. jeg tenker på det hele tiden. Jeg snakket med […] på kontoret, og det viste seg at hun var heller ikke invitert. Det var heller ingen som hadde spurt om hun kunne komme.»
Jeg: «Olli er helt fantastisk, han sier han savner meg og spør når jeg kommer tilbake.»
«Sol»: «Lisbeth er bunnsolid og når det gjelder slike ting så ser man at hun er et menneske med empati … og hun kan gå på tvers av saken.. selv om det er en sak, så vil hun gjerne se mennesket.»
Jeg: «Og […], hun er også så snill og god.»
«Sol»: «Ja, enig, de to. … dem kjenner jeg at jeg kan stole på. Har kjent på det nå.. og i slike kriser, at uansett hva det handler om så er det så rå-viktig å bli fulgt opp. HMS fungerer bare på papiret opp på Sommerlyst.. Jeg har med min kontaktperson fra Fagforbundet på absolutt alle møter.. for jeg stoler ikke på noen der.. Hun tar alt av notater og skriver referater. Hun så tegningen og hva som holdt på å skje.»
NB! Jeg velger å anonymisere også de som støttet meg og de som selv erfarte en ledelse som sviktet. I del 2 vil det være naturlig å bruke større deler av dokumentasjon, nettopp fordi det viser seg at flere av disse blir truet av «klikken» til taushet!
24. januar og 4. februar – Møte med Arbeidstilsynet og telefonsamtale med Vaeng i tilsynet
Med utgangspunkt i møtet og telefonsamtale fikk vi en forståelse og aksept for at de forstod min situasjon og at jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes. Allikevel skjer følgende:
27. januar – Gry Andersen Brusevold
Jeg blir oppringt av Brusevold som presenterer seg som 3. part i saken. Hun opplyser at hun har fått kontrakt med Tromsø kommune og prosessen vil starte opp for fullt påfølgende mandag. Jeg sier at dette kommer overraskende på meg og at jeg på grunn av min helsemessige situasjon og mangel på bistand ikke har mulighet til å stille. Hun spør flere ganger om det er slik at jeg nekter å stille opp den 3.2. Jeg svarer at jeg selvfølgelig vil være med i en prosess, men gjentar mitt behov for bistand som er dokumentert grunnleggende. Jeg minner også om nødvendigheten av et før-møte og den samtalen som må finne sted slik at vi har et godt utgangspunkt for å sette i gang prosessen og dermed større forutsetninger for å oppfylle pålegg. Brusevold sier at det er derfor hun ringer og at hun ser på telefonsamtalen som en før-samtale. Dette er i strid med pålegg og avtalt i møte 24.10. med Tromsø kommune.
Så starter «terror» med e-poster fra Brusevold, hvor hun ignorerer mine opplysninger og legger et stadig større press på meg. Klokken 14:50 og 23:26, dagen før prosesstart kommer mail vedrørende «deltagelse» i prosess. Denne økende pågangen av e-post, til tross for at hun blir gjort oppmerksom på min helsetilstand og at jeg på dette tidspunktet er uten bistand, opplever jeg svært belastende. I møte 25.02. sier Brusevold at hun ikke hadde fått noen opplysninger om min helse fra arbeidsgiver og var heller ikke informert om at det dreide seg om varsling og mobbing. Det viser seg at her snakker Brusevold usant og fikk opplysninger om min helsetilstand allerede i november året før. Dette kommer jeg inn på senere.
3. februar starter «prosess» opp uten at det har blitt tilrettelagt for at jeg kan delta. Hovedverneombud informerer meg om at kommunalsjef har bidratt med navn over personer som det skal gjennomføres intervju med. Det til tross for at Tromsø kommune og 3. part har blitt gjort oppmerksom av HVO at samtaler med ansatte må utgå da jeg ikke har vært delaktig i utvelgelse. Dette erkjenner Brusevold på møte 4.2., men da er nesten hele personalet intervjuet. Vaeng i Arbeidstilsynet er klar i uttalelse om at jeg «bare skal slappe av og ikke tenke på oppstart» som var signalisert av Brusevold og kommunalsjefen påfølgende mandag, og at de ville redegjøre for Tromsø kommune på kommende møte.
«Den største tragedien er ikke onde menneskers brutalitet, men gode menneskers taushet».
Martin L. King
Del 2 av skriv fra enhetsleder Barman-Jenssen til Arbeidstilsynet.
«Fra skolestart 2012 omrokerte vi staben slik at Esperø Hansen fikk arbeide på annet trinn sammen med andre kollegaer og under en ny inspektør. Hun ble tatt godt i mot på det nye trinnet av sine kollegaer og av inspektør Kirsten Simonsen. Simonsen har jevnlig etterspurt og lagt til rette for at arbeidsforholdene skulle være så gode som mulige for Esperø Hansen.»
«I samråd med verneombud besluttes det at planleggingsdagen den 26.10 skulle ha fokus på arbeidsmiljøet på Sommerlyst skole. Tema for dagen var arbeidsmiljø, forskjeller og styrker i kollegiet og arbeidsglede. […] Verktøyet har fokus på 24-timers menneske og kartlegger frisk-faktorer og kilden til overskudd og arbeidsglede. Esperø Hansen valgte ikke å delta på denne dagen.»
«I oktober, etter planleggingsdagen innkaller jeg Esperø Hansen til møte for å få avklart forventninger. Jeg ber henne møte sammen med tillitsperson. Dette utsettes av Esperø Hansen to ganger. Møte blir ikke gjennomført.»
«Vi mener vi har fulgt gjeldende rutiner og vi kan ikke konstatere at kollegaer har mobbet Esperø Hansen. Men skolen er enig i at Esperø Hansen har følt seg mobbet og trakassert og er i en vanskelig situasjon.»
Min kommentar til enhetsleders notat:
Når enhetsleder skriver «Esperø Hansen valgte ikke å delta» på personaldag, så var det fordi han selv befalte meg å ikke delta. Han begrunnet det med at de trengte ro og at min tilstedeværelse kunne provosere enkelte!
Når det gjelder hans innkalling til «forventningsmøte» «glemmer» rektor å skrive hvorfor møtet ikke ble gjennomført og at lege anbefalte meg å ikke delta i flere «ødeleggende møter».
Jeg mottok aldri kopi eller ble bedt om å godkjenne dette skrivet til tross for at det omhandler meg. Det er fullt av feile påstander og manglende informasjon. Hvorfor var ikke rektor opptatt av at det skulle være så korrekt som mulig? Rektor erkjenner i møte senere at «gjeldende rutiner» ikke var fulgt.
19. februar – Møte med ordfører, Jens Johan Hjort
Ordføreren hadde blitt kontaktet av noen som kjente til saken og han ville snakke med meg for å høre mer om min situasjon. I dagene før møtet, slik som i andre møter, oppstår det komplette kaos av tanker i hodet. Jeg lager meg liste med punkter, men alt blir til grøt og jeg klarer ikke å tenke klart. Etter slike møter føler jeg meg mislykket. Følelser kommer i veien og jeg klarer ikke å være strukturert og legge frem saken slik jeg ønsker. Jeg er nok ikke den første, og heller ikke den siste som har grått på ordførerens kontor. Heldigvis er min tillitsperson til god hjelp og sammen får vi formidlet det sentrale og jeg får satt ord på alle de ufrivillige endringene som har skjedd i livet mitt etter første varsling. Hjort er lyttende og interessert, hoderystende og til slutt kampklar. Han skal sette seg inn i saken og ringe meg innen en uke. Jeg er mer optimistisk når jeg gikk ut fra rådhuset enn på lenge, og ei uke til skulle jeg klare. Jeg fikk faktisk energi og dro på hytta. Der fortsatte jeg prosjekt med skogrydding. Med grenkutter og handsag går jeg løs på busker og kratt som over år hadde vokst seg tett og nesten ugjennomtrengelig. Det blir nesten noe symbolsk over arbeidet. Uka går, men jeg gir han noen ekstra dager, imens forbereder jeg meg til samtalen. Det er mye han bør vite.
Etter en måned med venting og skuffelse må jeg innse at han ikke blir å ringe allikevel. Han hadde spart meg for mye hvis han hadde tatt seg bryderiet og gitt beskjed. Han er den siste i rekken som kom med lovnader, men ikke klarer å holde løftet, så jeg begynner å bli godt vant. Men det kjennes tøffere denne gangen, og det har nok sammenheng med hans posisjon og den intensiteten han har viste meg. Et innflytelsesrikt talerør som på en overbevisende måte fikk meg til å tro på han. Etter ni måneder forfatter jeg et åpent brev til ordfører, som blir publisert i avisa Nordlys, 27.11. (Åpent brev kommer under 2. desember og under Dokumentasjon 21.3.)
Leave a Reply
You must be logged in to post a comment.