19. Helsefarlige ledere og taushetskultur

Utmattelsesfase: For slike som meg, som ikke ga opp tidligere, fortsetter en fase hvor du forsetter å kjempe imot, du går fra det ene møtet til det andre, men føler at du ikke blir tatt på alvor. Det skjer ikke noe. Du får ikke referater, du purrer og opplever at folk er “utilgjengelige”.  Midt opp i alt prøver du å gjøre arbeidet ditt.

3. november – Rektor overser igjen mitt svar

Rektor sender e-post hvor han ber om at jeg så snart som mulig gir han en tilbakemelding på når vi kan gjennomføre avklaringsmøte. Han ser det som svært viktig at vi så raskt som mulig får gjennomført dette. Rektor svarer meg som om han ikke leser mine e-poster og tar heller ikke notis av leges råd. «Vi må ha møtet nå.. du må stille opp på det. Jeg sender deg ny innkallelse.» Og bare for å ha det klart og som jeg i tidligere innlegg har vist til, så har jeg allerede stilt opp i mange møter, men de passet ikke inn i skolens skjema – feil agenda fra min side…

Mitt svar:

«Hei! Som jeg skrev, så ønsker jeg et skriftlig svar på hva dere i ledelsen tenker å gjøre fremover vedrørende det som har fremkommet av trakassering m.m. mot meg i løpet av året. Vi avventer med “å rydde plass” til møte til jeg har fått ei tilbakemelding. Mvh Rita»

«§ 2-3 i Arbeidstilsynsmiljøloven omhandler arbeidstakeren og deres medvirkningsplikt. Som arbeidstaker skal man videreformidle når man ser at sin kollega blir diskriminert eller trakassert.»

6. november – De tause mobberne

«Passive mobbere er de verste. Alle som ser og hører urett, men ikke tør å reagere av frykt for å bli den neste. Kolleger har feiget ut, en etter en med sine diffuse svar og unnvikende adferd til de til slutt nærmest er usynlige. De sier at de både ser og hører urett, men tør ikke ta standpunkt av frykt for at de skal bli den neste. En av disse var «Kristiane», som jeg hadde sett fram til å dele kontor med. Vi som har fått et godt og nært kollegialt vennskap gjennom  flere år. Nå virker hun nervøs og engstelig og ber om forståelse.. Hun «føler presset fra sterke krefter og må trekke seg tilbake» og må ta hensyn til seg selv. Nå er en mur i glasstein på tur å reise seg mellom oss. De forteller først hvor mye de verdsetter meg som kollega og menneske.. og så ber de om forståelse? … De velger den letteste motstands vei – å beskytte seg selv og skylder på travelhet og frykt for å bli den neste. I praksis gir de sin tause stemme til mobberne og en stille aksept til en utro ledelse og en ukultur som bare vil fortsette i samme spor. Ja, det er «et ynkelig valg», som «Hilde» en annen kollega beskriver det hele.

««Kristiane» er ofte nervøs, men nå virket hun tilnærmet nevrotisk. Hun sa hun måtte snakke med meg. Hun så seg rundt før hun lukket døra bak seg. Det var som om hun kom på besøk til sitt eget kontor. Fra skoleåret startet var hun blitt som en fremmed. Hun som hadde insistert på at vi måtte få kontor sammen. Nå stod hun her mens hun toet sine hender som en stakkar. Det gjelder de ryktene som går her på huset, sa hun. Hvilke rykter spurte jeg. Hun stotret fram rykter om at jeg stod bak lydopptaket. Ok, sa jeg, er det et problem for deg? Unni hadde advart henne om at ved å bli sett mye sammen med meg så kunne det misforstås. Folk kunne da mistenke at vi, hun og jeg, samarbeidet om lydopptaket!! Blikket hennes møtte ikke mitt. «Jeg må ta vare på meg selv. Du vet jo at jeg har mitt å slite med og klarer ikke å ta flere bekymringer inn over meg». Jeg hadde problemer med å følge henne. Ord rant som varm lava gjennom meg. noe ugjenkjennelig, som et annet språk. Bente kom inn og jeg så lettelsen i blikket til «Kristiane». Jeg kan fortsatt fornemme den sterke følelsen av kvalme og uvirkelighet.»

Fra dagboka

Andre er opptatt av karriere og frykter gjengjeldelser som kan hindre de på veien mot en eventuell forfremmelse, og derfor unnlater å stille opp. «Marja» er en av dem, hun strever seg opp og fram og ofrer mye på veien fram mot lønnsforhøyelse. Hun liker å være midtpunkt og for å tekkes alle må hun «snu kappa etter vinden». Jeg skriver til henne: «Hvis du virkelig har belegg for at alle sammen har sagt det, da må du faktisk hørt det fra alle. Vil det si at du deltar i slike “samtaler”, og hva gjør du da? Stiller du opp og forsvarer meg?» «Marja» misliker innholdet i min mail og brått er den gode tonen borte. Hun opptrer nå arrogant, kommer med syrlige spark og finner det for godt å benekte fakta. Jeg tåler det, men misliker hennes spydighet og latterliggjøring av min måte å bearbeide traumene på. Hun evner dessverre ikke å se egen rolle i det hele, fraskriver seg ansvar, trekker «dårlig-hukommelse-kortet» og truer med advokat hvis jeg siterer henne vedrørende «J». Hun kunne også meddele at hun hadde svært lite sansen for det jeg skrev og særlig «det hun kunne lese mellom linjene» …»

«Hei, jeg ønsker deg virkelig alt godt framover i livet ditt, men jeg tror ikke vi har så godt av og treffes. På meg virker det som om du har forventninger til meg som jeg ikke klarer å innfri, og et vennskap tuftet på misnøye el annet grums har nok ikke livets rett. Jeg syns du er et fint menneske, og har mange gode minner etter fine samtaler. Håper vi kan være fb venner og ellers snakkes når vi møtes. Ha en god høst, hilsen fra meg 🙂 »

Maria Holst 15. aug. 2013 kl. 23:00

20. november – Rektor nekter å svare meg skriftlig!

Sist, men ikke minst er ledelsens taushet det største problemet. Når tillitsperson retter pekefinger mot meg og skriker: «det er henne» og ingen reagerer, da er det lett å forstå at tausheten blir sett på som en støtteerklæring og en katalysator for lynsjemobben. Ledernes passivitet har utvilsomt bidratt til eskalering og gitt mobberne en slags bekreftelse på at de er på rett vei. Ved å unnlate å lede og innta en «vent og se» holdning, legger man til rette for frustrasjon og spekulasjon. Slik sett får sentrale personer en gavepakke fra ledelse. Jeg etterspør handling og får beskjed som: «Jeg svarer deg ikke på mail, og hvis det er noe må du komme på kontoret». Det er lett å se strategien til skolens ledelse og at unngåelse av dokumentering er viktig. Nedenfor etterlyser rektor mine «forventninger». Han har retningslinjer å forholde seg til, men spiller hele tiden ballen over til meg for på den måten kjøpe seg tid. Rektor bruker fortsatt begrepet “konflikt” og unngår varsling/innhold i sak, sannsynligvis for å ufarliggjøre problemet. Det høres ikke så alvorlig ut da…

«Hei Rita.

Jeg kommer ikke til å svare pr e-post når det gjelder behandlingen av denne saken. (..)

Jeg har innkalt deg til et forventningsavklaringsmøte. I dette møte vil jeg gå gjennom hvordan vi har behandlet denne saken fra den ble meldt, og avklare forventninger framover. Forventninger fra deg som arbeidstaker og forventninger fra meg som arbeidsgiver. […]Dersom dette ikke skjer vil jeg torsdag 22.11 sende deg en ny innkalling til slikt møte.

Mvh. Rolf Øistein»

Når ledere er helsefarlige

Jeg opplever min leder som farlig passiv. En «vent å se» – holdning som skaper frustrasjon. Er leder konfliktsky er det bare de mest handlekraftige og tålmodige som holder ut lenge nok – enten med en dyrekjøpt løsning på problemet eller kapitulasjon. Prisen kan uansett bli høy når regnskapet gjøres opp. For min del blir det mange skada relasjoner fordi leder mer eller mindre bevisst overlater problemene til meg. Det kan være utydelige eller manglende beskjeder som skaper misforståelser og irritasjon. Hvis ikke hver enkelt blir ansvarliggjort og fulgt opp, flyter det hele ut og pulveriseres. En kan ikke gjøre noe stykkevis og delt, en kan ikke ha 50 % ansvar for en oppgave. Jeg opplever inspektør til tider usynlig og som ligger mer bak enn foran i feltet. Det er ikke passende avstand mellom leder og oss medarbeiderne og når avstanden er for stor blir også kommunikasjonen dårlig.

Når jeg opplever ansvarsfraskrivelse i jobben og etter hvert sier fra, kom et rykte om at jeg springer til leder straks det er noe. Sannheten er at jeg hadde tatt flere runder med meg selv og andre før jeg gikk til det skritt. Utført timevis med arbeid andre skulle gjort, brukt helger til skriving av individuelle opplæringsplaner og rettet oppgaver som var andres ansvar, besvart/meglet med foreldre/foresatte osv. Terskelen inn til leders kontor var høy. Nettopp fordi en setter seg selv i en sårbar posisjon og redselen for egen utilstrekkelighet blir aktivisert. Jeg bet tennene sammen, hevet hodet og tenkte at dette skal jeg klare. Men samtidig ble det mentale immunforsvaret brutt ned og det kommer til et punkt der jeg måtte erkjenne at jeg når ikke fram og hverdagen er blitt problematisk. Gjøremål og forpliktelser som ellers gikk på automatikk ble utfordrende. Lapper og alarm for det meste ble en nødvendighet for å huske avtaler, parkering, telefoner, treningstimer og besøk, regninger som forfaller … Når hukommelsen gikk i svart, gikk det ikke lang tid før kroppen fulgte etter og gjennomgripende tap av energi. Jeg vet hvordan det kjennes i kroppen etter flere mil lang fjelltur. Slik kjentes det uten at jeg hadde beveget meg en kilometer – tyngden i armer og ben. Det jeg tidligere har tatt på strak arm av forberedelser og undervisning brukte jeg nå lang tid på. Alt måtte skrives ned og jeg opererte med «handlelister» forberedt ned til minste detalj. Men alt kunne ikke forberedes og det skapte en økende bekymring. Alt dette gjorde meg sliten – av å huske, slå opp basis kunnskap, ord og begreper …

21. november – Oppfølgingsplan ved sykmelding, enhetsleder feilinformerer NAV

Etter purring fra NAV og varsel om sanksjon blir omsider Oppfølgingsplan for sykmelding innsendt, 3 måneder etter utgått frist. «Planen skal være et dynamisk verktøy i oppfølgingsarbeidet og revideres underveis i sykefraværsløpet, for eksempel i forbindelse med dialogmøter. Oppfølgingsplanen skal sendes uoppfordret til sykmelder når den er utarbeidet første gang (dvs. ved 4 uker). Under Tiltak skal bl.a. beskrives hvilke konkrete tiltak som avtales for at arbeidstaker skal være i eller komme tilbake til arbeid. Videre skal det gis informasjon som er viktig i vurdering og tilrettelegging eller andre tiltak.»

Følgende fylles ut av rektor:

Beskrivelse av tiltak: «Rita E. Hansen har kun undervisning på 10. års trinn».

Behov for bistand fra andre: «Arbeidsmiljøtjenesten i Tromsø kommune har vært engasjert i denne saken»

Behov for avklaring med lege/sykmelder: Her mangler opplysninger.

Tilrettelagt arbeid ikke mulig: «Pr.3.10.2012 var det ikke mulig pga av en personalsak som oppleves som belastende for Rita E. Hansen. Det er imidlertid mulig å gi henne økt stillingsprosent innen annet arbeid. Eks. Undervisning av elever med tilretteleggingsbehov på 10.trinn.»

Har arbeidstaker medvirket til gjennomføring av oppfølgingsplanen: «ja». (Noe som ikke medfører riktighet. Jeg har ikke på noe tidspunkt medvirket til utfylling av skjema.)

Vurdering – effekt av tiltak: «Tiltaket har ført til at hun fortsatt står i 25% arbeid, og har pr. dato ikke ytterligere redusert sin stilling.»

Rektor visste at det var en stor mulighet for at jeg ble sykmeldt, men har allikevel underskrevet dette dagen før 100 % sykmelding! Det er derfor betimelig å spørre seg hvorfor han ikke korrigerte og informerte om avgjørende endringer i min jobbsituasjon? Han unnlater fakta – holder tilbake opplysninger for NAV og får det til å virke som om arbeidstaker har det bra. Under effekt av tiltak skriver rektor at «hun fortsatt står i 25% arbeid […]». Rektor bruker her som tiltak at jeg ble tvunget ned fra 50 til 25 % stilling! Rektor har ikke fylt ut siste side med Utfyllende opplysninger.. Enhetsleder tar heller ikke med legens påskrift: «sykmeldt på grunn av mobbing/trakassering på arbeidsplassen.»

«Fyll ut planen sammen med arbeidstakeren og kryss av dersom du har behov for bistand fra NAV.

NAV – vedrørende oppfølgingsplan l, punkt 1)

22. november – Lynet slår ned (igjen) på kontoret

Den store «smellen» kom fortere enn ventet og det tok «Reidar» seg av på kontoret mitt. Det som har forundret meg er at nettopp noen av de som jeg hadde veldig god kjemi med viser seg å være blant verstingene etter at jeg varslet. Eller så kjennes det verre fordi vi kjenner hverandre godt. Det er vondt når de du har hatt tillit til og vært fortrolige med vender deg ryggen. De jeg forventet skulle stille opp. En annen forklaring er at slike som «Reidar» hadde også god relasjon med de som stod i bresjen for mobbingen..

«Jeg sitter opptatt med planlegging når «Reidar», min mannlige kollega begynner å stille meg spørsmål vedrørende opptaket og min uttalelse til media. Jeg har merket at han har blitt mer mutt og stille i mitt nærvær. Borte er den gode tonen, nå er han bare provoserende. «Hvorfor leverte du inn opptaket? Skjønner du ikke at du har satt skolen i et dårlig lys?» Når han ikke får de svar han ønsker blir han hissig og høylytt. Heldigvis, avbryter han seg selv fordi han må til time, det gir meg et pusterom. Men jeg er ikke lenger i stand til å utføre noe arbeid og begynner å pakke sakene mine. Før jeg rekker å komme meg ut er «Reidar» tilbake igjen. Rød i ansiktet av opphisselse stiller han seg i døråpningen og fortsetter utskjellingen. Jeg ber han lukke døren. «Det bestemmer jeg», roper han. Når jeg forsøker å forsvare meg blir han bare mer høyrøstet. Det kommer inn en tredje person som tilhører kontoret, men det hindrer ikke han i å fortsette.. Det hele er … vanvittig!»

FRA dagboka

22. november – Den helsemessige konsekvensen – 100 % sykmelding

To: Simonsen, Kirsten Cc: Barman-Jenssen, Rolf Øistein

Info til ledelsen.

Jeg vil med dette melde fra om grov sjikanering av […]. Første gang for fire uker siden og nå igjen i dag. Jeg gjengir ikke her alt som ble sagt, men verst er nok hans behov […] Han er svært høylytt. […] og […] til stede på kontoret under deler […] Svært ubehagelig og nok et eksempel på trakassering i all offentlighet! Hans forrige utbrudd bidro […]. Nå er jeg fullt sykemeldt.

Mvh Rita

Svar fra inspektør:

Hei Rita

Jeg er dessverre blitt syk, og er hjemme for tiden. Jeg har ordnet med at Bente Simone tar dine timer mens du er sykemeldt. Jeg har fått gitt beskjed om at hun tar kontakt med deg. Vedr. Episoden med […] har jeg orientert Rolf Øystein, og jeg antar han tar tak i denne.

Kirsten (min understreking).

_{«Når en person først har havnet i en posisjon der vedkommende føler seg mobbet, vil det være vanskelig for personen å komme seg ut av denne posisjonen. Har man først blitt merket som «avviker», må man oppføre seg mer normal enn «den normale» for at ens normalitet skal bli lagt merke til. Jo mer man protesterer mot «avvikene», desto mer bekrefter man dem.» «En motreaksjon på en slik situasjon kan være at man svarer med sosial tilbaketrekking. Man holder seg unna lunsjer eller møter, noe som igjen kan bekrefte de andres negative opplevelse av personen. Samtidig vil det også øke personens egen opplevelse av å være «satt utenfor». Denne situasjonen er ofte kjennetegnet av hjelpeløshet og fortvilelse, og for en del vil langvarig sykefravær oppleves som nødvendig for å mestre situasjonen.»}

Einarsen et al., 1994)». Fra Mobbing i arbeidslivet, Ståle Einarsen mfl., 2005.

«På legekontoret legger jeg av meg masken. Jeg faller sammen mens jeg beretter om realitetene på jobb. Jeg forteller om varslinger og gjengjeldelser. Jeg forsøker å beskrive helseplagene dette har medført – søvnproblemer, kvalme, hjertebank, konsentrasjonsproblemer og unngåelsesstrategier.. Innimellom gråtetokter forteller jeg om friåret som ble ødelagt.. pålagte arbeidsoppgaver i sykdomsperiode, arbeidsgivers unnvikelser og kommunaldirektørens omdefinering av varsling til konflikt. Jeg forteller om avisoppslag hvor arbeidsgiver henger meg ut. Oppå det hele legger jeg et lydopptak …»

To ganger har min lege gått til det skritt å sykemelde meg 100% i håp om at jeg skulle friskne til igjen, men også for å skjermes for nye overgrep. Å forlate skuta før rettferdigheten hadde seiret var vanskelig. Jeg erkjente samtidig at ledelse manglet ryggrad til å rydde opp. Jeg har vokst opp med mennesker som ikke la seg ned for ingenting – arbeidet skulle gå sin gang så lenge en greide å stå på beina. Mulig at dette innlærte stod i veien for at jeg ikke ga meg på et tidligere tidspunkt, men isteden jobbet hardere for å beholde min plass. Hele tiden engstelig for at noen skulle tro at jeg lurte meg unna. Hendelser med plasstillitsvalgt, «Ulla» og «Reidar» har gjort meg redd og jeg vegrer meg for å dra på arbeidsplassen. To som er informert om saken og som jeg har tillit til bytter på å være med meg. De sitter på en stol utenfor kontordøren mens jeg gjør nødvendige ærend/oppdaterer meg på skolens intranett, en tjeneste jeg av en eller annen grunn ikke har hatt tilgang til hjemmefra på flere måneder …

På mange måter er det farligere å bli sykmeldt og sendt hjem enn å være til stede i krigssonen, til tross for at en er satt ut av spill. Mens jeg fortsatt var på jobb hadde jeg muligheten til å delta i hva som foregikk. Nå var jeg fullstendig avskåret fra det som skjedde innenfor veggene på arbeidsplassen. Med meg utenfor «radarbildet» virket det som det nå var fritt frem, på den måten at ingen ting skjedde og som «Maylis» sa det: «alt er ved det gamle nå, inspektør og […] har fått noen andre å herse med».

«§ 5-3. (!) Enhver lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om at arbeidstaker lider av en yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven § 13-4, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakers arbeidssituasjon, skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet.»

Sykmelding eller IA- bedrift beskytter ikke mot fortsatt trakassering

Ved levering av sykmelding til inspektør, er hennes første reaksjon: «Hva gjør vi med vurderingsarbeidet? Kan du komme på jobb og gjøre det ferdig?» Til tross for full sykmelding blir jeg pålagt vurderinger og ferdigstilling av elevarbeid. Jobbrelaterte mail blir en stor tilleggsbelastning og pådrar meg mailvegring. 17.12. gir jeg beskjed til inspektør at jeg i en periode framover må avstå fra å åpne e-post, men mail fortsetter å strømme på.

Dagene hjemme blir belastende selv om jeg ikke er direkte eksponert for trakassering. Opplevelser tar ny form og forsterkes, og grubling og tankekjør tar større plass. Kroppen kjennes oppjaget, hjertet slår raskere og nettene blir søvnløse. Det hender jeg står opp og setter meg og skriver. På den måten kan jeg klare å tømme hodet for påtrengende tanker og få ro. Prinsippet med såkalt IA-skole (Inkluderende arbeidsliv), hvor skolen har påtatt seg å være mer offensive i forebygging og for å få folk tilbake i arbeid igjen, var ikke et gode for meg. Jeg ble stående utenfor – faglig og sosialt sett mistet jeg alt.

27. november – Purringer vedrørende “Reidar”

Jeg har fortsatt ikke fått tilbakemelding på e-post sendt 22. Jeg sender purring, men hører ikke noe mer vedrørende saken på kontoret. Ingen fra ledelse tar kontakt med meg.

Hei! Savner tilbakemelding på forrige e-post. Vedrørende morgendagen og vikar har jeg ikke fått noen beskjed om hvem som skal inn i timene, og har derfor ikke kunnet gi beskjeder/veiledning. […] På forhånd takk!

Mvh Rita

30. november – Rettelse av skjema sendt fra arbeidsgiver                       

Bente Henriksen, NAV- avd.Tromsø

Rettelse av tilbakemeldingsskjema fra arbeidsgiver.

Jeg viser til samtale med arbeidsleder 3.11., og ifølge kopi av tilbakemeldingsskjema datert samme dag fremkommer feile opplysninger i tillegg til vesentlige mangler.

Jeg har vært i ett møte i sykemeldingsperioden hvor jeg var tydelig på min opplevelse av arbeidssituasjon og tanker om hva som påvirker min arbeidsdag negativt. Inspektør K. Simonsen skulle overbringe dette videre til rette vedkommende (rektor Barman-Jenssen og/eller inspektør L. Vollan?). Hun var tydelig på at hun ikke ønsket å kobles inn i saken. Jeg tok kontakt med Simonsen dagen etter for å forsikre meg om at dette ble fulgt opp og at det jeg hadde formidlet var ført opp på skjema. Det viser seg imidlertid at dette ikke er blitt gjort, og derfor ber jeg om at de faktiske forhold blir dokumentert. Jeg er selvfølgelig ikke komfortabel med at jeg gikk med på å skrive under på et skjema som ikke var ferdig utfylt. Kopi ble ikke sendt meg.

Jeg har etterspurt kopi og det som framkommer på skjema og som er ført på i ettertid er uriktige opplysninger.

1. Under tilrettelegging ikke mulig og begrunnelse er det nevnt personalsak, det skal stå trakassering/mobbing, noe jeg også har understreket overfor inspektør.

2. Videre utrykte jeg misnøye over at det ikke er blitt tatt tak i enkeltepisoder av trakassering/mobbing som har vært og fortsatt er en stor belastning.

3. For meg var det også viktig at det fremkom at denne vanskelige situasjonen på jobb ikke er endret, men at uholdbare arbeidsforhold fortsatte videre utover høsten og vinteren. Situasjonen har tvert imot forverret seg og det har framkommet nye episoder med trakassering/mobbing, siste rapportert til Barman-Jenssen og K. Simonsen 22.11. Disse siste episodene bidro til at det ikke lenger var mulighet for meg å fungere på jobb og medførte full sykemelding. 

Mvh Rita Esperø Hansen

Kopi pr. mail/brev: Kirsten Simonsen, Rolf Øistein Barman-Jenssen, […]