Etter situasjon i gang/på rektors kontor.

“Tidligere tillitsvalgt […] “Ulla” går foran meg ut utgangsdøra på Sommerlyst og selv om hun er klar over at jeg kommer like bak skyver hun døra hardt igjen etter seg slik at den treffer meg hardt mot venstre hånd/håndledd. Det er bare flaks at glasset ikke treffer ansiktet mitt.” Denne hendelsen blir tatt opp med lege Ovanger ved Tromsdalen legekontor og med ledelse ved skolen.

Fra notatbok – […] 2012

12. desember – telefonsamtale med Bakkejord, UDF

Samtalen blir tatt opp på bånd og jeg tar med et kort utdrag (se nedenfor). Situasjon på jobb er kritisk, arbeidsmiljøet har forverret seg betraktelig og jeg er fullt sykemeldt etter å ha blitt utsatt for fysisk og psykiske angrep fra «Ulla». Oppi tvinger min kontaktperson, Bakkejord, gjennom en avslutning av saken min. Det hele mot min vilje og jeg uttrykker desperasjon. Bakkejord opptrer arrogant, sier at min sak er avsluttet, men hvis det er andre ting som påvirker mitt arbeidsforhold må det tas opp internt først. Til tross for at han vet at det dreier seg om pågående sak og at jeg har gått riktig tjenestevei. Bakkejord avslører at han har «plukket ut» del av saken og ifølge han selv sjekket grundig. «Jeg har snakket med de personene som har ønsket å snakke med meg, og så har jeg snakket med dem som jeg mener har hatt noe med saken å gjøre.», «[…] jeg kommet fram til en konklusjon at man ikke kan beskylde de fire for å ha drevet på med mobbing av deg.»Bakkejords konklusjon er basert på deres nektinger. «Her driver vi ikke å spar på en masse andre ting som egentlig ikke har noe med den saken isolert sett å gjøre.» På spørsmål om han har snakket med sentrale personer i saken, overrasker Bakkejord med et «nei». Det fremstår for meg som det er UDF lokalt som bestemmer hvem de skal snakke med og om hva, og ikke hvem jeg varsler om.

Utdrag fra transkribert samtale:

Bakkejord: «Nei, det var ikke en sak som hørte til den saken som jeg., nei, det var en sak som «Ulla» har vært i kontakt med rektor om.. Som jeg har sagt til deg før, så er de tingene der uheldig at de skjer, men er et ansvar som ligger på skolen, slik at det.. Du kan ikke ta enkelt episoder, som ikke hadde noe å gjøre med den kjernen i saken som jeg var inne i. Den var i forhold til de fire personene, lydopptaket og det som skjedde rundt det.. Det er veldig viktig at man er etterrettelig på alt dette.»

Rita: Men hvis jeg skal ta en av gangene du ringte og var temmelig “oppskjørtet” hvor du påstod at du hadde fått informasjon av «Ulla» at jeg drev å sende mail og la ut på ulike nettsteder om saken.

Bakkejord: «To ting, for det første blir jeg ikke oppskjørtet»

Rita: «Du var sint og det var veldig ubehagelig, vi stod på farten å kjøre, men du måtte absolutt snakke lenge.. det var grusomt.. det var usanne beskyldninger.»

Bakkejord: «oppførselen Unni viste var en slik type oppførsel som man ikke synes noe om. Det står det i mine notater i forhold til akkurat det.»(Om fellesmøte, 13. juni sier Bakkejord): Men hvis vi skal snakke om din sak, så mener jeg nå i ettertid at det ikke burde vært avholdt et slikt møte. For det første var ikke jeg med og for det andre så viste det seg i ettertid at det var et veldig lite konstruktivt møte. Det har både rektor, Rolf Øistein og Beate Mortensen sagt i ettertid at det var ikke et godt gjennomført møte. Men som jeg sier til deg (hever stemmen) at du krever at det skal være et møte mellom deg og de andre partene hver for seg, det er ikke opp til deg å bestemme at det skal være sånn. For selv om du ønsker det, så er det ikke sikkert at de andre ønsker det.» […] «Men hør nå, det er faktisk slik at dine ønsker i forhold til hvordan møtene skal være med andre mennesker, er ikke sikkert at alle andre syns at det er like greit. Det er faktisk sånn at andre impliserte i denne saken har en del rettigheter i forhold til f. eks gjennomføring av møter og da er det slik at man ikke bestandig at man får det sånn man vil.»

Bakkejord nevner avisoppslag 22. juni (hvor vi er flere som ble kontaktet av journalist) og det han mener er uheldige uttalelser fra min side. Bakkejord har brukt avisartikkel som en begrunnelse til å sende meg oppsigelsesbrevet. Jeg spør hvordan han kunne tillegge meg uttalelser uten å vite hvem som har uttalt hva?

Bakkejord: «Ja, ja, men i forhold til artikkel så sa jeg at det ikke var bra for din sak, utelukkende for hvem som uttalte seg.»

RitaHvorfor syns du det ikke var bra at det kom fram mobbing og trakassering.?»

Bakkejord: «Nei, det blir oppfattet av andre at det er du som har sagt de tingene der.»

___________

Jeg som betalende medlem trodde at UDF skulle være min støttespiller, derfor var sviket hardt og brutalt. Deres måte å handtere meg og saken på ble en stor tilleggsbelastning. At Bakkejord og leder for utdanningsforbundet, Grethe Theodorsen var vel informert om min tilstand formilder ikke. Bakkejords utspill som berører hans mandat og hvordan han tolker dette samsvarer ikke med organisasjonens føringer utad i slike saker.

13. desember – Dialogmøte (D1)

Møtet er lagt til Sommerlyst skole, noe som er uheldig for meg. Det burde vært lagt til et annet og mer nøytralt sted. Før møtestart (med alle til stede) forteller inspektør Kirsten Simonsen at det er gjort endringer i min stilling og mitt fastsatte opplegg for året er tatt vekk. Hun ser min forbauselse og legger til at slikt må en regne med når en er sykmeldt. Å foreta endringer i arbeidsstilling mens jeg er sykmeldt, uten å rådføre/informere seg med meg er en ulovlig handling. Under alle omstendigheter skulle planer/behov for endringer blitt lagt fram for meg i forkant av eventuelle endringer.

Det blir nok et møte hvor fokus ikke er varsling og regelverk, men hvordan skole, ledelse, omdømmet og alle de andre har det. Mortensen fra Arbeidsmiljøtjenesten bringer inn lydbånd og til tross for at hun ikke har hørt på det sier hun: «Opptak er tatt ut av sin sammenheng». Det hele fremstår komisk – alle lederne og mellomledere og dette ombudet, som en skal møte med tillit.. Verneombud og plasstillitsvalgt kom tomhendt, uten papir, ikke en blyant.. De kom og gikk uten et ord, som varsling med gjengjeldelse ikke angikk dem. Jeg vet ikke hva som er verst – at en som trakasserer meg får fortsette i sitt verv og til alt overmål bistå meg …? Etter møte ble det klart at det var ikke bare i mitt hode en følelse av et usannsynlig dårlig møte, vi var alle sjokkerte over framferden til noen av de som ironisk nok skal ivareta meg. Det hele er svært opprørende.  

Et møte, tre ulike referater … 

Som jeg tidligere har vært inne på ligger det mye makt i referatskriving. Et referat skal speile innhold i møte, men det er svært ulikt hva en vektlegger ut fra hvilken posisjon en har. Etter D1-møte sitter jeg med tre referater med ulikt innhold. Når jeg sammenligner arbeidsgivers referat opp mot vår parts som er skrevet direkte fra opptak ser en at sentrale momenter er utelatt.

Referat nr. 1 – skrevet av inspektør for arbeidsgiver:

Referat: dialogmøte i forbindelse med sykemelding

Torsdag 13.12 kl.14.30 Møterom: Bakolsen

Tilstede: Rita Esperø Hansen, tillitsperson […], fastlege: […], inspektør Kirsten Simonsen, arbeidsmiljøtjenesten ved Beate Mortensen, verneombud: Hugo Berntsen, plasstillitsvalgt: Mona Lucas og rektor: Rolf Øistein Barman-Jenssen

Tema.

• Bakgrunn og mål for møtet.
• Gjennomgang hvilke tilretteleggingstiltak som er iverksatt.
• Hvilke tilretteleggingstiltak og endringer i arbeidstaker arbeidsoppgaver vil være nødvendige for om mulig å sikre hel eller delvis gjenopptakelse av arbeidet? 
• Videre arbeid med oppfølgingsplan og mulige tiltak.

Rektor innledet og informert om at møtet hadde som mål å gjennomgå de iverksatte tiltakene og se på tiltaksendringer som kunne være nødvendige for om mulig å sikre hel eller delvis gjenopptakelse av arbeidet. Fastlege […] fortalte at det er forhold på arbeidsplassen som er årsaken til sykemeldingen og oppfordret skolen til å gjennomføre avklaringssamtaler med alle involverte. Uansett skyldforhold måtte det være mulig å snakke samme slik at Rita Esperø Hansen kunne komme tilbake i arbeid igjen. […] viste til Tromsø kommunes retningslinjer og rutiner for handtering av

personalsaker og pekte på at alle rollene i en organisasjon har ansvar for å løse en konflikt. Det ble svart at det var gjennomført flere møter med partene for å finne mulige måter til forsoning, men at saken var fastlåst. Rektor sa at det var på det rene at Rita E. Hansen følte seg mobbet, men at saken

opplevdes svært annerledes for de andre involverte og at forsøk på samtaler og møter ikke hadde ført fram til å oppnå felles forståelse av hendelsene. Møtet ble avsluttet uten at det var kommet frem konkrete tiltak for at Rita E. Hansen skulle kunne komme helt eller delvis tilbake i jobb.

Ref. Kirsten Simonsen

Referat nr. 2 – av Beate Mortensen, Bedriftshelsetjenesten:

• 13. desember: «BM innkalt til D1 møte. […]Dette møtet ble det man kaller som et vanskelig møte og etter hvert har møtet en så høy temperatur og til dels aggressivitet fra fastlege […] og […] (tillitsperson for REH) at det skulle vært stoppet. Det har hele tiden blitt opplevd av alle tilstedeværende på møtene at dette var en vanskelig personalsak, som man ikke har sett noen enkle løsninger på. I dette møtet blir arbeidsgiver bitt av og kommer egentlig ikke til ordet. BM prøver å be representanter fro REH om å besinne seg, og se at de har hørt historien bare fra den ene siden, og at de sånn sett har fått en tolkning av en av de involverte partene og ikke opplevelsene som de andre parene sitter med. Møtet ender med at […] og fastlege […] sier at denne saken kommer til å gå til Arbeidstilsynet.»

Referat nr. 3 – Skrevet av vår part:

• Referat fra møte 13.12.2012.
• Til stede: […]
• Lege ba om endring i forhold til møteplan. Mente at det var viktig at historie ble tatt med, og hva som var årsaken til at vi var samlet. Han poengterte at for å kunne tenke framover og tenke tanker om hva som skal til for at Rita kommer tilbake i jobb, er viktig at det da sees på det bakenforliggende. Videre informerte han kort om Ritas sykdomsforløp siste halvannet år – diagnose: bl.a. depresjon som følge av langvarig trakassering og mobbing på arbeidsplassen. På spørsmål fra lege om når problemene ble kjent for ledelsen mente rektor at det var når Rita leverte opptaket i mai 2012. Dette ble korrigert av Rita, som sa at ledelsen fikk informasjon både via e-post og muntlig om ulike hendelser fra høsten 2011, altså et halvt år tidligere. […]
• Beate Mortensen mente at saken var gjennomgått på en grundig måte og på spørsmål om hva konkret som var gjort, nevnte hun møtet 12. 06. På replikk fra Rita om at samtlige møter omhandlet stort sett problematikken rundt opptaket, svarte hun at det var naturlig for saken. Videre hadde hun denne gangen også mye å si i forhold til opptaket helt til hun ble avbrutt av lege som mente at detaljer/spekulasjoner rundt opptaket var uinteressant, men heller se på opptaket som en bekreftelse på mobbingen. Simonsen uttalte at hun ikke kunne si til de involverte at de var mobbere, det ville føre til at de ville bli lei seg. Disse uttalelsene fra Simonsen gjorde at (tillitsperson) henviste til Tromsø kommunes eget regelverk og hvordan en som leder i kommunen handterer problematikk knyttet til mobbing/trakassering. […] Ved å grunngi sin avgjørelse i følelser (noen vil bli lei seg) viser inspektør en mangel på kompetanse iht. sin egen arbeidsgivers regelverk, ifølge […]. Lege repliserte at dette var det faktiske forhold og kunne da ikke skjønne problemet med å ansvarliggjøre involverte. […] viste til alvorlighetsgraden i saken – forsømmelse av ansvar/handling, og viste til kommunens egne retningslinjer vedrørende mobbing og trakassering med direkte link til ledelse, verneombud og tillitsvalgt. Legen ba for andre gang at uvesentlig prat ble lagt til side og fokus satt på det som egentlig er problemet. […] viktig at det ble anerkjent at det foregår mobbing på arbeidsplassen. Etter å ha nok en gang bedt om svar og det fortsatt ikke var noen som sa seg enig konkluderte lege sa at var det bare en ting å gjøre – å melde fra til arbeidstilsynet. […].
• Det var ingen kommentarer fra verneombud og tillitsvalgt i løpet av møtet. Kopi av referat fra møte 12.06.2012 av […] (Ritas tillitsperson) levert til rektor. Dette føltes nødvendig av Rita da nevnte møtet flere ganger ble trukket fram som et riktig og godt ledd i prosessen, noe det ikke var. Møtet av 12.06.2012 har av rektor blitt benevnt som et feilgrep […]

17. desember – Telefonsamtale med inspektør, Kirsten Simonsen

Utdrag fra telefonsamtale med inspektør som pålegger meg arbeid i sykemeldingsperioden. Jeg var skuffet da jeg la på røret – her var det viktigere å få meg til å ferdigstille prosjekt enn å høre hvordan jeg hadde det..

Kirsten: «Er du på jobb?»

Rita: «Nei, det er jeg ikke. Jeg er fortsatt sykmeldt.»

Kirsten: «Jeg har ringt og sendte deg ei melding i går.»

Rita: «Jeg klarer ikke å åpne mail fra jobb.. som jeg sa ifra så ble det for stor belastning med alle e-postene.. å få mail fra vikar som mener jeg skal gjøre vurderinger, noe som blir helt feil.. jeg brukte en hel formiddag på en mail.. det gikk bare ikke»

Kirsten: «Jeg har sendt deg en god del meldinger som går bare på den vurderingsbiten.. så du skulle blant annet.. […]

Kirsten: «Du. Jeg åpner jo alle dine mailer som kommer fra deg»

Som betalende medlem i Utdanningsforbundet får jeg ingen hjelp

19. desember er jeg og en tillitsperson i møte med nestleder Bakkejord i Utdanningsforbundet. Det var spesielt to forhold vi ønsket å ta opp; mangelen på referater fra tidligere møter og vår vurdering om at UDF gjør feil når de definerer saken som «konflikt». Møtet ble kort, Bakkejord var ikke «i humør», var uhøflig og ville ikke svare på spørsmål. Etter kort tid sier han overraskende: «vi tar ikke mobbesaker», samtidig som han reiser seg, åpner døren og ber oss forlate kontoret.

I et fortvilet forsøk tar jeg kontakt på e-post med leder i UDF, Grethe Theodorsen. Hun ringer meg opp en kveld mens jeg er på butikken. Theodorsen møter meg ikke med den profesjonalitet som jeg forventer og «åpner» med å spørre: «hva vil du?». Hun er uvillig til et møte og jeg må stå lenge og argumentere før hun motstridene åpner opp for et møte, men kun på den betingelse at jeg kommer alene! En betingelse hun fastholder til tross for at jeg går i dybden om mitt helsemessige ståsted, at jeg bl.a. pga. store konsentrasjonsproblemer er avhengig av en tillitsperson til å fremme min sak. «Nå er jeg din tillitsperson og av prinsipp vil jeg ikke ha andre til stede på møte.» Det er umulig for meg å stille alene.

Juleavslutning

«Min kollega, «Marja», kontakter meg og vil at vi skulle møtes på kafe i byen. Hun vil snakke om dagens juleavslutning og sier hun er opprørt, men spør først hvorfor ikke jeg var der. Mitt svar er at jeg ikke var invitert. «Marja» forteller at det ble en pinlig affære, da rektor etter sin avslutningstale skal dele ut blomster til de som er sykmeldt. Rektor roper opp [..] som også er langtidssykmeldt, men det viser seg at hun ikke er der. Da reiser inspektør seg og sier at hun personlig skal overbringe blomsten. Min venn sier at hun ventet på at jeg skulle bli ropt opp. Rektor blir av to stykker gjort oppmerksom på at her er noen glemt. Rektor og inspektør hadde da sett noe forfjamset på hverandre, men fortsatt videre med programmet. «Marja» sier hun ikke skjønner hva som egentlig skjedde. Verken rektor eller den velvillige inspektøren sier noe mer eller kommer med forklaring.»

Jeg mottok aldri noen blomst og denne handlingen hang ved meg lenge, og fortsatt flere år etter kjenner jeg på den vonde følelsen av å bli utelatt. Ikke bare glemt i forbifarta og i all travelhet, men bevisst forbigått i all offentlighet. Ekstra sårt fordi vi ved et tidligere team-møte med Kirsten tok opp nettopp dette med sykmelding. Vi diskuterte den sårbare situasjonen som en langtidssykmeldt blir satt i, og hvor viktig det er at man blir husket på og får en oppmuntring fra arbeidsplassen. Det var enighet om at det å sende en blomst etter en ukes sykmelding, skulle være et minimum av oppmerksomhet. Slike kroneinnsamlinger har jeg vært med på mange ganger, men ordningen gjelder altså ikke for meg.

fra dagboka

Fratatt felles goder

“20. desember. Rita K ringte. Hun ønsket meg god jul og ville samtidig si ifra om at den årlige julegaven i form av en halv laks fra kommunen var ankommet. Senere samme dag drar jeg sammen med en tillitsperson til Sommerlyst, men jeg finner ingen gave. Derimot ligger det igjen personlig hilsen fra inspektør på et par arbeidspulter. En slik hilsen pleide også jeg å få hver jul og sommerferie.”

Jeg mottar også en en bildemelding av UDF sitt tidsskrift, Utdanning: «Pedagogisk pris til [..].» Jeg kan ikke uttale meg om “Ulla” som pedagog, og mulig hun er en av de beste, men jeg har underlag til å kunne mene noe om tidspunkt og promotering og det kunne ikke vært mer upassende. Pedagoger som har alvorlige varslinger hengende over seg bør man vente med å tildele priser til av hensyn til varslerne. Hvor ellers i samfunnet ser vi mennesker med kriminell adferd bli tildelt priser og rost opp i skyene? Jeg undres hva rektor tenkte …, han som kjente til alle varslinger og allikevel tillot seg å svinge glorien over selveste sjefsmobberen. Min mann forsøkte å trøste meg: «Slik bekrefter de overfor hverandre at de har rett og du har feil. Det er slik de støtter hverandre.. og det er nok for å psyke deg enda mer ut. De har nok ikke regna med at du har fått superkrefter av all denne urettferdigheta.»

fra dagboka

2013

4. januar – Jeg stiller verneombud spørsmål

Til: Berntsen Hugo Kopi: Barman-Jenssen, Rolf Øistein

Til verneombudet v/Sommerlyst skole

Spørsmål til verneombud vedrørende min sak angående mobbing/trakassering

«Vi viser til møte 13.12.2012 hvor verneombud ved Sommerlyst skole deltok. Vedlagt følger møtereferat skrevet 13. desember av undertegnede og (..). Viser til din arbeidsgiver, Tromsø kommunes regelverk, som regulerer hvordan verneombudet skal utøve sitt virke fundamentert i Arbeidsmiljøloven, helse, miljø- og sikkerhet (segmentet som omhandler arbeidsmiljøet), kap. 6 (§62, 2d samt (6)). Videre viser vi til utdanningsforbundet sine instrukser vedrørende verneombudets sine oppgaver og plikter i henhold til norsk lov. Vårt spørsmål til deg er hva du som verneombud akter å gjøre videre i denne saken etter de opplysninger som du har kjennskap til og som fremkom på møtet?

Beskriv hva du har gjort med min sak:

Konkretiser hva du skal gjøre videre med saken:

Ber om hurtig tilbakemelding, svarfrist 11.01.2013.

Med hilsen Rita Esperø Hansen

^{1 vedlegg}

«Verneombud har en særskilt varslingsplikt etter AML § 6-2 tredje ledd. Blir et verneombud kjent med forhold som kan medføre ulykkes- eller helsefare, skal verneombudet straks melde fra til arbeidstakerne på stedet og til arbeidsgiver. Er det ikke innen rimelig tid tatt hensyn til meldingen, skal verneombudet underrette Arbeidstilsynet eller arbeidsmiljøutvalget.»

(Se svaret fra verneombud lenger fram/11. januar.)

4. januar – Spørsmål til plasstillitsvalgt, Mona Lucas  

Vi viser til møte 13.12.2012. Vedlagt følger møtereferat utarbeidet 13. desember av undertegnede og (..). Viser til din arbeidsgiver Tromsø kommunes regelverk, som regulerer hvordan en plasstillitsvalgt skal utøve sitt virke fundamentert i Arbeidsmiljøloven, helse, miljø- og sikkerhet (segmentet som omhandler arbeidsmiljøet). Videre vil vi også vise til utdanningsforbundet sine egne hjemmesider hvor det er laget et eget skriv som detaljert forteller hvordan du som plasstillitsvalgt skal håndtere dokumenterte påstander om mobbing/trakassering. Hva du vil gjøre videre i denne saken etter de opplysninger som du har kjennskap til og som fremkom på møtet?

Beskriv hva du har gjort med min sak:

Konkretiser hva du skal gjøre videre med saken:

Jeg har klare forventninger til at du som plasstillitsvalgt er i stand til å skille din rolle som tillitsvalgt i henhold til norsk lov, og din rolle som lærer ved Sommerlyst skole, og vil for ordens skyld opplyse om at det blant andre er lærer M. Lucas som er anklager for mobbing/trakassering. Ber om hurtig tilbakemelding,

Mh Rita Esperø Hansen

7. januar, plasstillitsvalgt, Mona Lucas, svarer

«Jeg var ikke klar over at du hadde meldt deg inn i UDF før jeg samtidig ble informert om at du hadde kontakt med hovedtillitsvalgt i kommunen. Jeg tolker det, sammen med det faktum at du ikke ba om min hjelp, som et tegn på at du ikke ønsket meg inn i saken. Denne saken har mange sider og du har selv valgt å gå rett til kommunenivå i UDF. Mona Lucas»

9. januar – Mitt tilsvar til plasstillitsvalgt Lucas

Til plasstillitsvalgt.

Ser meg nødt til å komme med en presisering. Det min henvendelse dreide seg om var hvordan du som plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet har håndtert og har tenkt å håndtere AML/HMS på Sommerlyst skole, når du er kjent med at det foreligger påstander (dokumenterte) om mobbing/trakassering av meg. 

Enda en gang henstiller jeg deg til å sette deg inn i Tromsø kommunes regelverk – Arbeidsmiljøloven, helse, miljø- og sikkerhet (segmentet som omhandler arbeidsmiljøet). I tillegg har også Udf på sine hjemmesider en detaljert instruks hvordan plasstillitsvalgt skal forholde seg/opptre ved påstander om mobbing/trakassering. Når du også signaliserer at saken har mange sider, er det overnevnte regelverk fra din arbeidsgiver, Tromsø kommune, som detaljert forteller deg hvordan du skal opptre. Likeså fremstår instruks for plasstillitsvalgt fra Udf som særdeles klar og ikke til å misforstå. 

Rita Esperø Hansen

30. januar – purrer på svar fra plasstillitsvalgt, men mottar aldri tilbakemelding. 

11. januar – verneombud, Berntsen svarer

Fra: “Berntsen, Hugo”
Emne: SV: Vedr. trakassering/mobbesak.

Hei Her er mitt svar på dine spørsmål.

1                    Jeg har møtt på alle møtene der jeg har fått forespørsel om å være med.

2                    Jeg har hatt samtaler med ledelsen gjennom prosessen.

3                    Jeg har sett til at planlagte tiltak ble igangsatt og gjennomført.

 Dette vil jeg også fortsette med videre.

 Hugo Berntsen

15. januar – Verneombudet svarer ikke på mine spørsmål, jeg sender derfor ny mail

Til verneombud ved Sommerlyst skole

Det jeg konkret har forespurt er hvordan verneombudet på Sommerlyst skole har tenkt å involvere seg når det har fremkommet påstander om mobbing/trakassering (dokumenterte) fra undertegnede.

Når et verneombud blir klar over at påstander om mobbing/trakassering eksisterer, skal det ifølge lovgiver handles på en helt annen måte enn det jeg kan se av den dokumentasjonen jeg besitter.

At du som verneombud må vite om overnevnte mobbing/trakassering kan dokumenteres ved bl.a. samtalen vi hadde torsdag 16. august 2012:

“Verneombudet kommer inn til meg på kontoret og i innledningen av samtalen sier han at han ser at jeg ikke har det bra. Jeg regner med at han sikter til inneværende dager med oppstart/planlegging, samlinger i plenum hvor det fra første time eksisterer en tydelig/synlig mobbing/trakassering av meg. Jeg bekreftet dette overfor verneombudet. Videre fikk han en kort versjon av hvor ille min situasjon var. Da han lurte på om han kunne gjøre noe, trakk jeg fram trakasseringen /mobbingen jeg ble utsatt for av […] 20. juni (tidligere plasstillitsvalgt) og det faktum at jeg savnet tilbakemelding om hva som eventuelt var blitt gjort i etterkant av hendelsen. I min forståelseshorisont har verneombudet fått oppleve mobbing/trakassering av meg på nært hold, da verneombudet selv valgte å lukke døren til sitt kontor fordi jeg ble verbalt trakassert av […] utenfor hans kontor. Slik skal ikke et verneombud handle iht. norsk lov, samt de ansettelsesvilkår som din arbeidsgiver, Tromsø kommune, krever.

Da jeg tidligere hadde forhørt meg om saken med rektor, var tilbakemeldingen at det ikke hadde vært tid til å gjøre noe, og så var sommerferien kommet.. Verneombudet var enig at min opplevelse med […] måtte tas alvorlig og lovet å ta dette opp med rektor. Jeg skulle få tilbakemelding samme dag. På grunn av manglende tilbakemelding tok jeg kontakt med verneombudet neste dag. Han virket da overrasket over at jeg kom, og kunne ikke si annet enn at jeg ville få tilbakemelding.”

I dag skriver vi 15.02.2013 og jeg har fortsatt ikke fått tilbakemelding fra verneombudet.

I tillegg har arbeidsgiver, Tromsø kommune, et regelverk som ikke er til å misforstå og som stiller klare krav til deg som verneombud, også hvordan du skal opptre ved mobbing/trakassering.

1 Redegjøre/dokumentere hvilke møter du har vært på, og med hvem, der min mobbe/trakasseringssak har vært tema.

2 Dokumentasjon på hvilke samtaler du har vært med ledelsen. Hvem har deltatt i samtalene og når har dette funnet sted? Jeg ber også om at du dokumenterer den prosessen du viser til. Jeg er ikke klar over at det er iverksatt en slik prosess i min mobbe/trakasseringssak, så jeg ber om all dokumentasjon som foreligger (jfr. Forvaltningsloven).

3 Hvilke planlagte tiltak er igangsatt og gjennomført under ditt oppsyn? Dette er også nye opplysninger for meg i den formen de foreligger. Det er derfor av særdeles viktighet at du sender med all dokumentasjon du besitter som omhandler planlagte tiltak som er igangsatt og gjennomført og som er kvalitetssikret av deg. Ser fram til en hurtig tilbakemelding og avklaring i forhold til overnevnte punkter.

30. januar – Jeg venter fortsatt på svar fra verneombud

«Savner svar på mail av 15.01.2013. Mvh Rita Esperø Hansen»

Utmattelsesfase: For slike som meg, som ikke ga opp tidligere, fortsetter en fase hvor du forsetter å kjempe imot, du går fra det ene møtet til det andre, men føler at du ikke blir tatt på alvor. Det skjer ikke noe. Du får ikke referater, du purrer og opplever at folk er “utilgjengelige”.  Midt opp i alt prøver du å gjøre arbeidet ditt.

3. november – Rektor overser igjen mitt svar

Rektor sender e-post hvor han ber om at jeg så snart som mulig gir han en tilbakemelding på når vi kan gjennomføre avklaringsmøte. Han ser det som svært viktig at vi så raskt som mulig får gjennomført dette. Rektor svarer meg som om han ikke leser mine e-poster og tar heller ikke notis av leges råd. «Vi må ha møtet nå.. du må stille opp på det. Jeg sender deg ny innkallelse.» Og bare for å ha det klart og som jeg i tidligere innlegg har vist til, så har jeg allerede stilt opp i mange møter, men de passet ikke inn i skolens skjema – feil agenda fra min side…

Mitt svar:

«Hei! Som jeg skrev, så ønsker jeg et skriftlig svar på hva dere i ledelsen tenker å gjøre fremover vedrørende det som har fremkommet av trakassering m.m. mot meg i løpet av året. Vi avventer med “å rydde plass” til møte til jeg har fått ei tilbakemelding. Mvh Rita»

«§ 2-3 i Arbeidstilsynsmiljøloven omhandler arbeidstakeren og deres medvirkningsplikt. Som arbeidstaker skal man videreformidle når man ser at sin kollega blir diskriminert eller trakassert.»

6. november – De tause mobberne

«Passive mobbere er de verste. Alle som ser og hører urett, men ikke tør å reagere av frykt for å bli den neste. Kolleger har feiget ut, en etter en med sine diffuse svar og unnvikende adferd til de til slutt nærmest er usynlige. De sier at de både ser og hører urett, men tør ikke ta standpunkt av frykt for at de skal bli den neste. En av disse var «Kristiane», som jeg hadde sett fram til å dele kontor med. Vi som har fått et godt og nært kollegialt vennskap gjennom  flere år. Nå virker hun nervøs og engstelig og ber om forståelse.. Hun «føler presset fra sterke krefter og må trekke seg tilbake» og må ta hensyn til seg selv. Nå er en mur i glasstein på tur å reise seg mellom oss. De forteller først hvor mye de verdsetter meg som kollega og menneske.. og så ber de om forståelse? … De velger den letteste motstands vei – å beskytte seg selv og skylder på travelhet og frykt for å bli den neste. I praksis gir de sin tause stemme til mobberne og en stille aksept til en utro ledelse og en ukultur som bare vil fortsette i samme spor. Ja, det er «et ynkelig valg», som «Hilde» en annen kollega beskriver det hele.

««Kristiane» er ofte nervøs, men nå virket hun tilnærmet nevrotisk. Hun sa hun måtte snakke med meg. Hun så seg rundt før hun lukket døra bak seg. Det var som om hun kom på besøk til sitt eget kontor. Fra skoleåret startet var hun blitt som en fremmed. Hun som hadde insistert på at vi måtte få kontor sammen. Nå stod hun her mens hun toet sine hender som en stakkar. Det gjelder de ryktene som går her på huset, sa hun. Hvilke rykter spurte jeg. Hun stotret fram rykter om at jeg stod bak lydopptaket. Ok, sa jeg, er det et problem for deg? Unni hadde advart henne om at ved å bli sett mye sammen med meg så kunne det misforstås. Folk kunne da mistenke at vi, hun og jeg, samarbeidet om lydopptaket!! Blikket hennes møtte ikke mitt. «Jeg må ta vare på meg selv. Du vet jo at jeg har mitt å slite med og klarer ikke å ta flere bekymringer inn over meg». Jeg hadde problemer med å følge henne. Ord rant som varm lava gjennom meg. noe ugjenkjennelig, som et annet språk. Bente kom inn og jeg så lettelsen i blikket til «Kristiane». Jeg kan fortsatt fornemme den sterke følelsen av kvalme og uvirkelighet.»

Fra dagboka

Andre er opptatt av karriere og frykter gjengjeldelser som kan hindre de på veien mot en eventuell forfremmelse, og derfor unnlater å stille opp. «Marja» er en av dem, hun strever seg opp og fram og ofrer mye på veien fram mot lønnsforhøyelse. Hun liker å være midtpunkt og for å tekkes alle må hun «snu kappa etter vinden». Jeg skriver til henne: «Hvis du virkelig har belegg for at alle sammen har sagt det, da må du faktisk hørt det fra alle. Vil det si at du deltar i slike “samtaler”, og hva gjør du da? Stiller du opp og forsvarer meg?» «Marja» misliker innholdet i min mail og brått er den gode tonen borte. Hun opptrer nå arrogant, kommer med syrlige spark og finner det for godt å benekte fakta. Jeg tåler det, men misliker hennes spydighet og latterliggjøring av min måte å bearbeide traumene på. Hun evner dessverre ikke å se egen rolle i det hele, fraskriver seg ansvar, trekker «dårlig-hukommelse-kortet» og truer med advokat hvis jeg siterer henne vedrørende «J». Hun kunne også meddele at hun hadde svært lite sansen for det jeg skrev og særlig «det hun kunne lese mellom linjene» …»

«Hei, jeg ønsker deg virkelig alt godt framover i livet ditt, men jeg tror ikke vi har så godt av og treffes. På meg virker det som om du har forventninger til meg som jeg ikke klarer å innfri, og et vennskap tuftet på misnøye el annet grums har nok ikke livets rett. Jeg syns du er et fint menneske, og har mange gode minner etter fine samtaler. Håper vi kan være fb venner og ellers snakkes når vi møtes. Ha en god høst, hilsen fra meg 🙂 »

Maria Holst 15. aug. 2013 kl. 23:00

20. november – Rektor nekter å svare meg skriftlig!

Sist, men ikke minst er ledelsens taushet det største problemet. Når tillitsperson retter pekefinger mot meg og skriker: «det er henne» og ingen reagerer, da er det lett å forstå at tausheten blir sett på som en støtteerklæring og en katalysator for lynsjemobben. Ledernes passivitet har utvilsomt bidratt til eskalering og gitt mobberne en slags bekreftelse på at de er på rett vei. Ved å unnlate å lede og innta en «vent og se» holdning, legger man til rette for frustrasjon og spekulasjon. Slik sett får sentrale personer en gavepakke fra ledelse. Jeg etterspør handling og får beskjed som: «Jeg svarer deg ikke på mail, og hvis det er noe må du komme på kontoret». Det er lett å se strategien til skolens ledelse og at unngåelse av dokumentering er viktig. Nedenfor etterlyser rektor mine «forventninger». Han har retningslinjer å forholde seg til, men spiller hele tiden ballen over til meg for på den måten kjøpe seg tid. Rektor bruker fortsatt begrepet “konflikt” og unngår varsling/innhold i sak, sannsynligvis for å ufarliggjøre problemet. Det høres ikke så alvorlig ut da…

«Hei Rita.

Jeg kommer ikke til å svare pr e-post når det gjelder behandlingen av denne saken. (..)

Jeg har innkalt deg til et forventningsavklaringsmøte. I dette møte vil jeg gå gjennom hvordan vi har behandlet denne saken fra den ble meldt, og avklare forventninger framover. Forventninger fra deg som arbeidstaker og forventninger fra meg som arbeidsgiver. […]Dersom dette ikke skjer vil jeg torsdag 22.11 sende deg en ny innkalling til slikt møte.

Mvh. Rolf Øistein»

Når ledere er helsefarlige

Jeg opplever min leder som farlig passiv. En «vent å se» – holdning som skaper frustrasjon. Er leder konfliktsky er det bare de mest handlekraftige og tålmodige som holder ut lenge nok – enten med en dyrekjøpt løsning på problemet eller kapitulasjon. Prisen kan uansett bli høy når regnskapet gjøres opp. For min del blir det mange skada relasjoner fordi leder mer eller mindre bevisst overlater problemene til meg. Det kan være utydelige eller manglende beskjeder som skaper misforståelser og irritasjon. Hvis ikke hver enkelt blir ansvarliggjort og fulgt opp, flyter det hele ut og pulveriseres. En kan ikke gjøre noe stykkevis og delt, en kan ikke ha 50 % ansvar for en oppgave. Jeg opplever inspektør til tider usynlig og som ligger mer bak enn foran i feltet. Det er ikke passende avstand mellom leder og oss medarbeiderne og når avstanden er for stor blir også kommunikasjonen dårlig.

Når jeg opplever ansvarsfraskrivelse i jobben og etter hvert sier fra, kom et rykte om at jeg springer til leder straks det er noe. Sannheten er at jeg hadde tatt flere runder med meg selv og andre før jeg gikk til det skritt. Utført timevis med arbeid andre skulle gjort, brukt helger til skriving av individuelle opplæringsplaner og rettet oppgaver som var andres ansvar, besvart/meglet med foreldre/foresatte osv. Terskelen inn til leders kontor var høy. Nettopp fordi en setter seg selv i en sårbar posisjon og redselen for egen utilstrekkelighet blir aktivisert. Jeg bet tennene sammen, hevet hodet og tenkte at dette skal jeg klare. Men samtidig ble det mentale immunforsvaret brutt ned og det kommer til et punkt der jeg måtte erkjenne at jeg når ikke fram og hverdagen er blitt problematisk. Gjøremål og forpliktelser som ellers gikk på automatikk ble utfordrende. Lapper og alarm for det meste ble en nødvendighet for å huske avtaler, parkering, telefoner, treningstimer og besøk, regninger som forfaller … Når hukommelsen gikk i svart, gikk det ikke lang tid før kroppen fulgte etter og gjennomgripende tap av energi. Jeg vet hvordan det kjennes i kroppen etter flere mil lang fjelltur. Slik kjentes det uten at jeg hadde beveget meg en kilometer – tyngden i armer og ben. Det jeg tidligere har tatt på strak arm av forberedelser og undervisning brukte jeg nå lang tid på. Alt måtte skrives ned og jeg opererte med «handlelister» forberedt ned til minste detalj. Men alt kunne ikke forberedes og det skapte en økende bekymring. Alt dette gjorde meg sliten – av å huske, slå opp basis kunnskap, ord og begreper …

21. november – Oppfølgingsplan ved sykmelding, enhetsleder feilinformerer NAV

Etter purring fra NAV og varsel om sanksjon blir omsider Oppfølgingsplan for sykmelding innsendt, 3 måneder etter utgått frist. «Planen skal være et dynamisk verktøy i oppfølgingsarbeidet og revideres underveis i sykefraværsløpet, for eksempel i forbindelse med dialogmøter. Oppfølgingsplanen skal sendes uoppfordret til sykmelder når den er utarbeidet første gang (dvs. ved 4 uker). Under Tiltak skal bl.a. beskrives hvilke konkrete tiltak som avtales for at arbeidstaker skal være i eller komme tilbake til arbeid. Videre skal det gis informasjon som er viktig i vurdering og tilrettelegging eller andre tiltak.»

Følgende fylles ut av rektor:

Beskrivelse av tiltak: «Rita E. Hansen har kun undervisning på 10. års trinn».

Behov for bistand fra andre: «Arbeidsmiljøtjenesten i Tromsø kommune har vært engasjert i denne saken»

Behov for avklaring med lege/sykmelder: Her mangler opplysninger.

Tilrettelagt arbeid ikke mulig: «Pr.3.10.2012 var det ikke mulig pga av en personalsak som oppleves som belastende for Rita E. Hansen. Det er imidlertid mulig å gi henne økt stillingsprosent innen annet arbeid. Eks. Undervisning av elever med tilretteleggingsbehov på 10.trinn.»

Har arbeidstaker medvirket til gjennomføring av oppfølgingsplanen: «ja». (Noe som ikke medfører riktighet. Jeg har ikke på noe tidspunkt medvirket til utfylling av skjema.)

Vurdering – effekt av tiltak: «Tiltaket har ført til at hun fortsatt står i 25% arbeid, og har pr. dato ikke ytterligere redusert sin stilling.»

Rektor visste at det var en stor mulighet for at jeg ble sykmeldt, men har allikevel underskrevet dette dagen før 100 % sykmelding! Det er derfor betimelig å spørre seg hvorfor han ikke korrigerte og informerte om avgjørende endringer i min jobbsituasjon? Han unnlater fakta – holder tilbake opplysninger for NAV og får det til å virke som om arbeidstaker har det bra. Under effekt av tiltak skriver rektor at «hun fortsatt står i 25% arbeid […]». Rektor bruker her som tiltak at jeg ble tvunget ned fra 50 til 25 % stilling! Rektor har ikke fylt ut siste side med Utfyllende opplysninger.. Enhetsleder tar heller ikke med legens påskrift: «sykmeldt på grunn av mobbing/trakassering på arbeidsplassen.»

«Fyll ut planen sammen med arbeidstakeren og kryss av dersom du har behov for bistand fra NAV.

NAV – vedrørende oppfølgingsplan l, punkt 1)

22. november – Lynet slår ned (igjen) på kontoret

Den store «smellen» kom fortere enn ventet og det tok «Reidar» seg av på kontoret mitt. Det som har forundret meg er at nettopp noen av de som jeg hadde veldig god kjemi med viser seg å være blant verstingene etter at jeg varslet. Eller så kjennes det verre fordi vi kjenner hverandre godt. Det er vondt når de du har hatt tillit til og vært fortrolige med vender deg ryggen. De jeg forventet skulle stille opp. En annen forklaring er at slike som «Reidar» hadde også god relasjon med de som stod i bresjen for mobbingen..

«Jeg sitter opptatt med planlegging når «Reidar», min mannlige kollega begynner å stille meg spørsmål vedrørende opptaket og min uttalelse til media. Jeg har merket at han har blitt mer mutt og stille i mitt nærvær. Borte er den gode tonen, nå er han bare provoserende. «Hvorfor leverte du inn opptaket? Skjønner du ikke at du har satt skolen i et dårlig lys?» Når han ikke får de svar han ønsker blir han hissig og høylytt. Heldigvis, avbryter han seg selv fordi han må til time, det gir meg et pusterom. Men jeg er ikke lenger i stand til å utføre noe arbeid og begynner å pakke sakene mine. Før jeg rekker å komme meg ut er «Reidar» tilbake igjen. Rød i ansiktet av opphisselse stiller han seg i døråpningen og fortsetter utskjellingen. Jeg ber han lukke døren. «Det bestemmer jeg», roper han. Når jeg forsøker å forsvare meg blir han bare mer høyrøstet. Det kommer inn en tredje person som tilhører kontoret, men det hindrer ikke han i å fortsette.. Det hele er … vanvittig!»

FRA dagboka

22. november – Den helsemessige konsekvensen – 100 % sykmelding

To: Simonsen, Kirsten Cc: Barman-Jenssen, Rolf Øistein

Info til ledelsen.

Jeg vil med dette melde fra om grov sjikanering av […]. Første gang for fire uker siden og nå igjen i dag. Jeg gjengir ikke her alt som ble sagt, men verst er nok hans behov […] Han er svært høylytt. […] og […] til stede på kontoret under deler […] Svært ubehagelig og nok et eksempel på trakassering i all offentlighet! Hans forrige utbrudd bidro […]. Nå er jeg fullt sykemeldt.

Mvh Rita

Svar fra inspektør:

Hei Rita

Jeg er dessverre blitt syk, og er hjemme for tiden. Jeg har ordnet med at Bente Simone tar dine timer mens du er sykemeldt. Jeg har fått gitt beskjed om at hun tar kontakt med deg. Vedr. Episoden med […] har jeg orientert Rolf Øystein, og jeg antar han tar tak i denne.

Kirsten (min understreking).

_{«Når en person først har havnet i en posisjon der vedkommende føler seg mobbet, vil det være vanskelig for personen å komme seg ut av denne posisjonen. Har man først blitt merket som «avviker», må man oppføre seg mer normal enn «den normale» for at ens normalitet skal bli lagt merke til. Jo mer man protesterer mot «avvikene», desto mer bekrefter man dem.» «En motreaksjon på en slik situasjon kan være at man svarer med sosial tilbaketrekking. Man holder seg unna lunsjer eller møter, noe som igjen kan bekrefte de andres negative opplevelse av personen. Samtidig vil det også øke personens egen opplevelse av å være «satt utenfor». Denne situasjonen er ofte kjennetegnet av hjelpeløshet og fortvilelse, og for en del vil langvarig sykefravær oppleves som nødvendig for å mestre situasjonen.»}

Einarsen et al., 1994)». Fra Mobbing i arbeidslivet, Ståle Einarsen mfl., 2005.

«På legekontoret legger jeg av meg masken. Jeg faller sammen mens jeg beretter om realitetene på jobb. Jeg forteller om varslinger og gjengjeldelser. Jeg forsøker å beskrive helseplagene dette har medført – søvnproblemer, kvalme, hjertebank, konsentrasjonsproblemer og unngåelsesstrategier.. Innimellom gråtetokter forteller jeg om friåret som ble ødelagt.. pålagte arbeidsoppgaver i sykdomsperiode, arbeidsgivers unnvikelser og kommunaldirektørens omdefinering av varsling til konflikt. Jeg forteller om avisoppslag hvor arbeidsgiver henger meg ut. Oppå det hele legger jeg et lydopptak …»

To ganger har min lege gått til det skritt å sykemelde meg 100% i håp om at jeg skulle friskne til igjen, men også for å skjermes for nye overgrep. Å forlate skuta før rettferdigheten hadde seiret var vanskelig. Jeg erkjente samtidig at ledelse manglet ryggrad til å rydde opp. Jeg har vokst opp med mennesker som ikke la seg ned for ingenting – arbeidet skulle gå sin gang så lenge en greide å stå på beina. Mulig at dette innlærte stod i veien for at jeg ikke ga meg på et tidligere tidspunkt, men isteden jobbet hardere for å beholde min plass. Hele tiden engstelig for at noen skulle tro at jeg lurte meg unna. Hendelser med plasstillitsvalgt, «Ulla» og «Reidar» har gjort meg redd og jeg vegrer meg for å dra på arbeidsplassen. To som er informert om saken og som jeg har tillit til bytter på å være med meg. De sitter på en stol utenfor kontordøren mens jeg gjør nødvendige ærend/oppdaterer meg på skolens intranett, en tjeneste jeg av en eller annen grunn ikke har hatt tilgang til hjemmefra på flere måneder …

På mange måter er det farligere å bli sykmeldt og sendt hjem enn å være til stede i krigssonen, til tross for at en er satt ut av spill. Mens jeg fortsatt var på jobb hadde jeg muligheten til å delta i hva som foregikk. Nå var jeg fullstendig avskåret fra det som skjedde innenfor veggene på arbeidsplassen. Med meg utenfor «radarbildet» virket det som det nå var fritt frem, på den måten at ingen ting skjedde og som «Maylis» sa det: «alt er ved det gamle nå, inspektør og […] har fått noen andre å herse med».

«§ 5-3. (!) Enhver lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om at arbeidstaker lider av en yrkessykdom som er likestilt med yrkesskade etter folketrygdloven § 13-4, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakers arbeidssituasjon, skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet.»

Sykmelding eller IA- bedrift beskytter ikke mot fortsatt trakassering

Ved levering av sykmelding til inspektør, er hennes første reaksjon: «Hva gjør vi med vurderingsarbeidet? Kan du komme på jobb og gjøre det ferdig?» Til tross for full sykmelding blir jeg pålagt vurderinger og ferdigstilling av elevarbeid. Jobbrelaterte mail blir en stor tilleggsbelastning og pådrar meg mailvegring. 17.12. gir jeg beskjed til inspektør at jeg i en periode framover må avstå fra å åpne e-post, men mail fortsetter å strømme på.

Dagene hjemme blir belastende selv om jeg ikke er direkte eksponert for trakassering. Opplevelser tar ny form og forsterkes, og grubling og tankekjør tar større plass. Kroppen kjennes oppjaget, hjertet slår raskere og nettene blir søvnløse. Det hender jeg står opp og setter meg og skriver. På den måten kan jeg klare å tømme hodet for påtrengende tanker og få ro. Prinsippet med såkalt IA-skole (Inkluderende arbeidsliv), hvor skolen har påtatt seg å være mer offensive i forebygging og for å få folk tilbake i arbeid igjen, var ikke et gode for meg. Jeg ble stående utenfor – faglig og sosialt sett mistet jeg alt.

27. november – Purringer vedrørende “Reidar”

Jeg har fortsatt ikke fått tilbakemelding på e-post sendt 22. Jeg sender purring, men hører ikke noe mer vedrørende saken på kontoret. Ingen fra ledelse tar kontakt med meg.

Hei! Savner tilbakemelding på forrige e-post. Vedrørende morgendagen og vikar har jeg ikke fått noen beskjed om hvem som skal inn i timene, og har derfor ikke kunnet gi beskjeder/veiledning. […] På forhånd takk!

Mvh Rita

30. november – Rettelse av skjema sendt fra arbeidsgiver                       

Bente Henriksen, NAV- avd.Tromsø

Rettelse av tilbakemeldingsskjema fra arbeidsgiver.

Jeg viser til samtale med arbeidsleder 3.11., og ifølge kopi av tilbakemeldingsskjema datert samme dag fremkommer feile opplysninger i tillegg til vesentlige mangler.

Jeg har vært i ett møte i sykemeldingsperioden hvor jeg var tydelig på min opplevelse av arbeidssituasjon og tanker om hva som påvirker min arbeidsdag negativt. Inspektør K. Simonsen skulle overbringe dette videre til rette vedkommende (rektor Barman-Jenssen og/eller inspektør L. Vollan?). Hun var tydelig på at hun ikke ønsket å kobles inn i saken. Jeg tok kontakt med Simonsen dagen etter for å forsikre meg om at dette ble fulgt opp og at det jeg hadde formidlet var ført opp på skjema. Det viser seg imidlertid at dette ikke er blitt gjort, og derfor ber jeg om at de faktiske forhold blir dokumentert. Jeg er selvfølgelig ikke komfortabel med at jeg gikk med på å skrive under på et skjema som ikke var ferdig utfylt. Kopi ble ikke sendt meg.

Jeg har etterspurt kopi og det som framkommer på skjema og som er ført på i ettertid er uriktige opplysninger.

1. Under tilrettelegging ikke mulig og begrunnelse er det nevnt personalsak, det skal stå trakassering/mobbing, noe jeg også har understreket overfor inspektør.

2. Videre utrykte jeg misnøye over at det ikke er blitt tatt tak i enkeltepisoder av trakassering/mobbing som har vært og fortsatt er en stor belastning.

3. For meg var det også viktig at det fremkom at denne vanskelige situasjonen på jobb ikke er endret, men at uholdbare arbeidsforhold fortsatte videre utover høsten og vinteren. Situasjonen har tvert imot forverret seg og det har framkommet nye episoder med trakassering/mobbing, siste rapportert til Barman-Jenssen og K. Simonsen 22.11. Disse siste episodene bidro til at det ikke lenger var mulighet for meg å fungere på jobb og medførte full sykemelding. 

Mvh Rita Esperø Hansen

Kopi pr. mail/brev: Kirsten Simonsen, Rolf Øistein Barman-Jenssen, […]