10. Jeg blir sykmeldt på grunn av arbeidsmiljøet

På legekontoret legger jeg av meg masken. Jeg faller sammen mens jeg beretter om realitetene på jobb. Jeg forteller om varslinger og gjengjeldelser. Jeg forsøker å beskrive helseplagene dette har medført – søvnproblemer, kvalme, hjertebank, konsentrasjonsproblemer og unngåelsesstrategier.. Innimellom gråtetokter forteller jeg om friåret som ble ødelagt.. pålagte arbeidsoppgaver i sykdomsperiode, arbeidsgivers unnvikelser og omdefinering av varsling til konflikt.

23. november – Jeg må forsvare meg mot merkelige og uriktige påstander

Jeg ringer administrasjon straks de åpner og gir beskjed til Sørensen på kontoret at jeg er sykmeldt og ber henne formidle videre. Slik det skal gjøres etter skolens reglement. Til tross for dette får jeg mail fra inspektør Vollan med følgende beskjed:

“Vær så snill å ringe skolen dersom du skal melde fravær.”

20 minutt etter svarer jeg inspektør: «Hei! (..) Skjønner ikke hva du mener vedr. ringe å melde fravær.. skal jeg melde fra hver dag når jeg har gitt beskjed om sykemelding? Tenker det holder at man sier fra første sykedag […].»

Svar fra inspektør Vollan:

«Selvsagt skal du ikke melde hver dag når du har formidlet at du er sykemeldt. Poenget er å ringe (gjerne i tillegg til epost) Dersom du hadde ringt meg, eller kontoret, i går når du visste at du ble sykemeldt, kunne jeg forsøkt å få på plass vikar. I dag måtte (..) ta klassen aleina, uforberedt. Eposten fra deg leste jeg når jeg kom tilbake til kontoret etter trinnmøtet kl 9. (..)»

Jeg svarer inspektør Vollan i mail:

«Leif, jeg vet ikke hva intensjonen din er med denne uberettiga kritikken mot meg. Jeg har ringt jobben og sagt fra, nærmere nøyaktig 08:10 i går (..) At du sender meg mail om at […] måtte ta klassen uforberedt er både uforståelig og grunnløs. De nødvendige forberedelser var gjort i går ettermiddag og koordineringen er det du som har ansvaret for. Et annet er spørsmål er hvordan […] kan ha ansvaret for undervisningen i klassen når hun har ansvaret for […] ? Det er uansett ingen grunn til at noen skulle stille uforberedt til mine norsktimer – fremdriftsplanen er der, bøkene er der og ellers er det bare å ringe meg.»

“Ny uke, en ny tirsdag og nok en gang kommer jeg tilbake fra terapi og møter oppgitte elever. De har hatt enda en dag uten lærer. Jeg traff rektor i korridoren og tar opp dette med at det fortsatt ikke er satt inn vikar i tirsdagstimene. Han er stresset og virker irritert, sier at han har så mye annet og har ikke tid til «den saken». Jeg sa til han at “Mari” på kontoret fortalte at Leif (Vollan) hadde kommet “busende” inn på kontoret og lurt på om noen hadde sett meg!? Han visste ikke hvor jeg var blitt av og at klassen satt uten lærer..!!??

Det er bra jeg får høre slikt for da skjønner jeg hvorfra og hvorfor ryktemakeriet oppstår! Jeg måtte ringe [..] på kontoret og få bekreftet at hun hadde tatt i mot min beskjed vedrørende sykmelding og formidlet det straks videre til Vollan! Så altså et glitrende eksempel på hvordan det konstrueres et bilde av meg som upålitelig og skapes et rykte om at jeg ikke følger retningslinjer! Dette er Leif sitt verk og hvorfor er jeg ikke overrasket? ?“

Fra notatboka

Dagen etter sender rektor meg en mail, der han beklager egen oppførsel og hvor han lover at klassen ikke skal få flere økter uten lærer (10.1.). Dette løftet bryter han allerede kommende tirsdag!

29. november – Jeg purrer på svar fra inspektør Vollan

I dag måtte jeg igjen etterlyse svar hos inspektør.. Det hersker en synlig frykt for å ikke tørre å gripe inn. Det er tydelig at flere av mine kolleger misliker situasjonen, men tør ikke gripe inn fordi de er redd for å bli utsatt selv. «Det er en utbredt tendens til å lukke øynene, holde seg utenfor eller benekte at det finner sted noe slikt. Svært ofte skaper den utsatte kollegaens reaksjon i stedet frykt og ubehag, eller de andre arbeidstakerne er redde for at det kan være deres tur neste gang.» (stress, s. 186)

2. desember – Jeg etterlyser tilbakemelding..

Jeg sender et hjertesukk til inspektør etter påtrykk fra kolleger. Her tar jeg opp ekstraarbeid jeg er blitt pålagt og som er i strid med arbeidsbeskrivelse. Jeg har blitt overlesset med arbeid som gjør jobben vanskelig å utføre og har bidratt til en stor tilleggsbelastning til sykdom og bortgang i nær familie. Vikarer som ikke har fått videreformidlet undervisningsopplegg har bidratt til flere uheldige episoder, og verst er det for elever som har blitt skadelidende. Mine rop om at det måtte settes av tid til nødvendig overføring av elevinfo er ikke hørt og leder har unnlatt å gi viktig info til teamet.

Etter flere merkelige hendelser har jeg forstått at det ble aldri informert om at min far døde. Det er flere grunner til at en slik informasjon burde vært gitt. Rent praktisk av hensyn til dem jeg samarbeider tett med, for at de skal kunne ta nødvendige grep i forhold til klasse og undervisning, men også for å kunne vise forståelse for min situasjon. For det var ikke hyggelig å bli møtt av «Niklas» som spør om jeg har hatt en fin ferie, eller at «Gerd» roper til meg: «Deg kan jeg ikke samarbeide med og gi beskjeder til, for du gjør jo ikke jobben din.» Alle på kontoret er til stede og det er både sjokkerende og ubehagelig. Jeg skjønner at «Gerd» ikke vet hvorfor jeg har vært borte og at jeg ikke kunne ta planlagte vikartimer for henne. Jeg spurte om vi kunne ta en prat i enerom. Hun var sur og lite medgjørlig, men jeg insisterte og jeg fikk til slutt forklart meg. «Gerd» ble tydelig beskjemmet og sa at hun ikke visste om noe av det jeg fortalte. Hun hadde ikke fått videreformidlet nødvendig informasjon av inspektør. Det er inspektør som er ansvarlig for all koordineringen. Det er han som skal ivareta mine behov i en vanskelig situasjon.

Alle skoler skal tilrettelegge for elever med særlige behov. Etter at skolene og rektorene selv fikk bestemme over pengesekken ble det nok flere rimelige løsninger og mindre av det kvalitative som står i samsvar med opplæringsloven. Det ble nok tatt mer hensyn til skolens budsjett enn elevens behov. Laila Lilleholdt beskriver dette godt i sin bok; Løper og bonde mot fylkeskongen og alle hans springere https://www.haugenbok.no/loper-og-bonde-mot-fylkeskongen-og-alle-hans-springere/lilleholt-lk-harris/:

«Det er stor sannsynlighet for at skoleledere som overskrider budsjettet pga. store utgifter til spesialundervisning, oppfattes som illojale og upålitelige. Utsatte elever er tapere i dette uverdige spillet. Et spill som tjener hverken eleven eller ansatte, men skoleeiere – slik at de kan flotte seg med nye skolebygg.»

Lilleholdt sine beskrivelser er nok allmenngyldig for hele landet. Slik var det også på Sommerlyst skole, de svakeste ble taperne når det var behov for vikarer andre steder, og hvis lærer for gruppa var syk hørte det til regelen at vikar ikke ble prioritert. Løsningen var da å «oppbevare» disse elevene i klassen hvor de måtte følge klassens plan. Med andre ord mistet de dyrebar undervisning.  

Skriving av IOP-er medførte seine kvelder. Da jeg leverte alle til Vollan, sa han:

«Beklager, du hadde rett, du skulle ikke skrive de allikevel.»

Ytterst få ganger i livet har jeg kjent på trangen til å slå, jeg gjorde selvfølgelig ikke det, men nøyde meg med å la døra stå «på vid vegg» bak meg.

«Hvis jeg bare hadde valget mellom feighet og vold, ville jeg tilråde vold.»

indira gandhi

8. desember – Etterspørsel etter handtering av varsling

Da jeg ikke hørte noe etter vårt møte 30.11. sendte jeg ny mail til rektor med kopi til inspektør. Jeg viste til møte hvor jeg opplevde en felles forståelse av flere forhold som ble tatt opp, men det førte ikke til endring i min situasjon. Jeg viste til sykmelding som følge av arbeidsmiljøet og den ekstra belastningen det er å måtte kjempe for å bli hørt. Jeg listet opp:

• mangel på vikar. En klasse har mistet 10-12 ukers pensum.
• ruspåvirket lærer som forstyrret under tentamenssituasjon.  
• avvik i forhold til opplæringsplan/lærer i mindre gruppe.
• manglende individuell oppfølging av to navngitte elever/varsling om seksuell trakassering

2012

3. januar – ny purring.

Over en måned er gått og jeg sender nok en e-post til inspektør Vollan og etterlyser tilbakemelding på varslinger/bekymringsmeldinger.

4. januar – og enda en..

Fra: Rita

Leif Vollan Kopi: Rolf Øistein Barman-Jenssen

Emne: Manglende tilbakemeldinger

«Som jeg tidligere har nevnt, mangler jeg tilbakemeldinger fra […]. Situasjonen er fortsatt den samme, men nå begynner det å bli vanskelig, elevene etterspør resultater, og jeg begynner å gå tom for unnskyldninger! Jeg får ikke satt karakterer på noen av de på […]. Det har ikke manglet etterlysning, men ikke en besvarelse/prøve er kommet i retur.»

Slik starter jeg e-post til inspektør.

Å mase på kolleger om arbeid som det skal være automatikk i er ikke morsomt. Men jeg er nødt, tidsfrister er passert og jeg får ikke fullført karaktersetting og innlevering av vurderinger. Nå ser det ut som den største bøygen er å nå fram med mine bekymringer. Jeg er lei unnskyldninger om at de har for mye å gjøre, dette må vente … osv. Jeg vedlegger en liste med mangler – navn på elever og oppgaver, i alt 13 tekster. I tillegg til nevnte rettinger og karakterer, etterlyser jeg vurderinger fra arbeid utført i «Nora» sine timer. Jeg ber om at min mail ikke videresendes, da jeg allerede har gått langt ut over min rolle og komfortsone.

12. januar – Nok ei purring!!!

Nye 10 dager går uten svar. Ventetiden er uutholdelig, og en evig etterspørsel etter svar sliter på meg. Jeg purrer på nytt og denne gang setter jeg rektor i kopifeltet. Det pleier noen ganger å hjelpe.. Og endelig kommer det svar.. Fra dagboka: «Jeg har lest svaret fra Leif flere ganger og har vansker med å ta inn over meg det som står skrevet. Inspektør starter med at han regnet en samtale som vi hadde tidligere i uken på arbeidsrommet mitt som svar nok!? Videre kommer han inn på noen av mine bekymringsmeldinger, men det er rundt-grøten-snakk, han er lite konkret, bagatelliserer, omdefinerer alvorlige avvik og skyver ansvaret over på meg. Om min etterlysning av fellesmøter med teamlærere skriver han:

«Jeg syns dere bør bli enige om faste møtetider.»

Han har ikke skjønt at problemet er ikke avsatt tid, men at folk ikke møter opp! Imens går det på bekostning av kvaliteten på undervisningen og elever som ikke får det de har krav på. At det er elever som strever fra før formilder ikke saken. Som undervisningsinspektør har han et overordnet ansvar, men praktiserer isteden ansvarsfraskrivelse. Er det mitt ansvar å endre praksis til medkollega? Skal jeg ha Urias-posten med å si fra når det skjer noe kritikkverdig.. slik praksis har vært i flere måneder når jeg har vært lydig og etterspurt arbeid og mast om møter? Har det vært en bevisst strategi fra inspektørens side for på den måten slippe å forholde seg til konflikter? Riktignok kommer han med en beklagelse:

«Jeg beklager at jeg i en samtale sa at du måte lage IOP i […] for elevene i […] som skulle ha dette.» I samme mail skriver han også at om jeg har behov for ytterligere informasjon, må det skje i møte med han og rektor.»

«I dag igjen blir det diskusjon blant de andre lærerne på kontoret som gjelder en elev. Det dreier seg om en elev med spesielle behov. Jeg kjenner eleven godt og er den som har flest timer med eleven. Jeg verker etter å ta del i samtalen og komme med mine innspill og tanker som kanskje kan være med på å bidra til å løse det som har utviklet seg til en ekstrem situasjon. Men ingen spør meg. Jeg får god tid å kjenne på følelsen av at jeg har noe viktig å tilføre, men slipper ikke til. Når jeg likevel faller for fristelsen og fremmer et forslag blir det stille og alle ser på meg. «Aina» ser på klokken og sier at nå må hun gå. De andre snur seg mot skjermene og ikke vet jeg hva de tenker, men det er ikke som jeg sitter i samme rom eller er del av teamet. Mine meninger blir ikke hørt eller verdsatt. Min kompetanse blir ikke anerkjent. Jeg fikk lyst til å rope høyt, slå i bordet og si fra at dette tolererte jeg ikke lenger! At jeg er den som tross alt har mest kompetanse av alle andre i rommet! Barnslige tanker.. Men igjen blir jeg sittende i ro – resignert. Jeg ser på et bilde av barnebarnet. Tvinger meg til å tenke på at det finnes noe bedre utenfor disse veggene. Men en følelse av ydmykelse henger igjen i hver minste celle i kroppen resten av dagen. Samtidig sniker noe seg inn under huden, en gryende uro om at jeg kanskje ikke er god nok allikevel. Jeg føler meg forvirret, og hvorfor griper ikke ledelsen inn? Hvor var det blitt av «inspiratoren Rita, initiativtaker Rita, den faglig dyktige Rita».. som inspektør så fint omtalte meg i sitt julekort …»

en dag på jobb – fra dagboka

17. januar – jeg ber om møte og overleverer bekreftelse

På bakgrunn av et svært mangelfullt svar fra inspektør Vollan, anmoder jeg i mail av 17. januar om møte hvor rektor må være til stede.

«Jeg bekrefter med dette at Rita Esperø Hansen gikk i behandling hos meg tirsdager kl 11.30. Hun gikk i behandling ved skolestart 2011, og frem til hun valgte å avbryte behandlingen i januar 2012. Begrunnelse for avslutning var at behandlingen gikk ut over elevenes undervisning. Rita Esperø Hansen ønsket en annen tid ettersom tidspunktet for timene var et problem i forhold til hennes arbeid. Jeg hadde ikke mulighet til å etterkomme hennes ønske. Jeg har en liten privat praksis (..)»

bekreftelse fra terapeut

Ved overlevering av bekreftelsen (over) svarer Vollan i mail (av 19.06.12) hvor han gir uttrykk for irritasjon over at jeg ikke er ferdig med dette og “jeg trenger ingen bekreftelse fra behandler.” Mitt svar var at det hadde jeg ikke fått forståelse av, all den tid han brukte disse timene mot meg og ba meg å endre behandlingstimer.

1. februar – purring på møte

Til tross for at jeg kjapt takker ja til møte som inspektør Vollan inviterer til, er det nå gått over to uker uten at jeg har fått noe tilbakemelding. Jeg sender derfor e-post hvor jeg etterlyser svar på mail sendt for 15 dager siden og tidspunkt for møte.

2. februar, ny purring på varsel

Det er en måned siden jeg sendte bekymringsmelding vedrørende […] og lærer. Jeg etterlyser tilbakemeldinger fra ledelse. Samtidig minner jeg om at inspektør er gjort kjent med omfanget av fravær vedrørende lærer, og at det er fint hvis jeg kan bli gjort kjent med fravær i forkant av timer. Likeså stiller jeg spørsmål om vikar i disse timene …

 De sluttet å snakke til meg på kontoret. Det var en sterk opplevelse at ingen responderte på at jeg var der.

fra dagboka