«I det jeg setter meg for å arbeide ser jeg en hvit konvolutt med navnet mitt på i bakkant av arbeidsbordet. Konvolutten inneholder en opptaker. Jeg får en ubehagelig følelse og bestemmer meg for å vente til jeg kommer hjem for å sjekke det nærmere. Den blir liggende i sekken, men tankene henger ved den resten av arbeidsdagen. Da jeg får en anledning til å høre på opptaket går det i løpet av sekunder opp for meg i all min gru at marerittet på jobben er blitt til virkelighet. Å lytte gjennom opptaket er noe av det tøffeste jeg har gjort. Å høre stemmene til de andre på kontoret er som å bli plassert midt i et levende mareritt. Jeg må høre på baksnakking og latterliggjøring av meg og andre. Hvordan de konspirerer og med fordreide stemmer hermer etter sine kollegaer. De ler av egen «fortreffelighet» og finner det hele fornøyelig. Ryktene som hadde nådd meg ble til «barnemat». Mine antagelser var ikke bare fantasier og paranoide tanker, de var virkelige. En virkelighet som overgår fantasien. Brutalt får jeg servert handfaste bevis på noe av det jeg innerst inne visste, men ikke kunne bevise. Jeg blir også opplyst om hendelser jeg ikke viste hadde skjedd! At plasstillitsvalgt ikke har overholdt taushetsplikt og tydeligvis har glede av å videreformidle fortrolige opplysninger hun har ervervet i kraft av sin rolle som tillitsvalgt. Jeg får også «beskjed» om at det er mine kolleger på kontoret som har stått for sabotering av min undervisning. Det fremkommer også at inspektør prater om meg med mine kollegaer på kontoret. Min jobb-verden blir snudd fullstendig på hodet.»
fra dagboka
Noen eksempler fra opptak:
Opptaket vil bli mer belyst i neste utlegg, men også videre i bloggen og ikke minst i Del 2. Men jeg kan kort nevne at originalopptaket som ble levert til rektor Barman-Jenssen ble ikke levert til politiet ved anmeldelse, men ble beholdt av rektor! I retten senere vil vi få høre rektor fortelle både at han lyttet gjennom det, og at lydopptaker plutselig forsvant fra skrivebordsskuffen hans! Når en leser transkripsjoner (som er bare en liten del av opptaket) er det nærliggende å tenke at det var en “styrt forsvinning”. Bortsett fra det første eksemplet nedfor (lydklipp 1) så er det opptak hvor mine kollegaer fra kontoret snakker sammen. Jeg har fått transkribert opptak og velger her kun ta med utdrag som omhandler meg:
Transkripsjon, lydklipp 1:
Parter: I dette første klippet er plasstillitsvalgt, Mona Lucas i samtale med «Mari» fra kontoret mitt. Her bryter Lucas taushetsplikten og gjenforteller fra samtaler jeg har hatt i fortrolighet med henne som tillitsvalgt (utdrag):
Tillitsvalgt (med hermende tone): Ho kom, skjønne du? «Ja æ e ikke organisert ka æ skal gjøre?»
«Mari»: Kem?
Tillitsvalgt: Ho, Rita.
«Mari»: Men da e ho på jobb?
Tillitsvalgt: Ja, men så sa eg «da e vel ikke du mitt ansvarsområde?» sa eg. Ja, kem ellers som ska (Uklart) «…på jobb»
«Mari»: Ho overhørte, eller noen hadde sagt det til ho at vi hadde prata, eller æ huska ikkje katti det e… (uklart) […] æ bare gidd ikke ta konfrontasjon, så kvær gang ho kommer inn her, så spring æ ut (latter). Så vi må være forsiktig, skjønne du? Det e farlig. Æ vetkje ka æ gjør.
Tillitsvalgt: Noen har bekrefta til ho at vi har sotte og prata skjit, eller så har ho overhørt det pause.. […]
«Mari»: Ja
Tillitsvalgt: Noen er spesialelever selv og lite selvstendige mennesker. Skjønner godt at ledelsen har mange utfordringer og mye å gjøre. Rita har overhørt noe, vi må passe bedre på! Mye latter.
«Mari»: Ja, kem det som e så vi må bare passe på æ blir helt paranoid her. (Nøkkelknippe som klirrer, dør som åpnes)
Tillitsvalgt/«Mari»: Ja, flott, latter så ferdig.
Når jeg hørte opptaket (over) og samtale mellom tillitsvalgt og «Mari» på kontoret skjønte jeg straks hvilket møte tillitsvalgt refererte fra. En samtale jeg også hadde nevnt i mine notater (se utdrag nedenfor).
«Det er snakk om at vi kanskje blir rammet av streik. Jeg spurte Leif i forhold til mine oppgaver under streiken og han ber meg å snakke med plasstillitsvalgt, som er streikeansvarlig og altså har et tillitsverv. Jeg henvender meg på kontoret hennes og videreformidler budskap fra leder. Den arrogansen hun da utviser er sjeldent kost. Hun sier: «Jeg vet ikke» og trekker på skuldrene. Med hele kroppen signaliserer hun hvor lite hun ønsker å snakke og hjelpe meg. Hun sitter vendt mot pc samtidig som hun skriver på tastaturet og ser ikke min vei.»
Transkripsjon, lydklipp 2:
«Mari»: Prata om… (uklart)
«Per»: Her kommer ho, her kommer ho (bankes på døren)
«Turid»: Æ har ikke løst å vær (uklart) inne, æ har løst å gå når ho kommer. Latter
«Aina»: Å herregud ja
«Pål»: Ska vi bærre…. Han kommer sikkert til å ta det opp med dæ og mæ igjen… (Uklart)
«Aina: Da anbefale æ å […]
«Per»: (Uklart)
«Per»: Om ho filma mange gang å…
«Aina»: Ho kom inn her og sku styre med noe ting og æ va på tur ut døra så sa ho: «Hei […]», akkurat som at æ klar å hilse på ho [..] uten å få angst for det
«Mari»: Æ vet det der […]. Æ får heilt hætta
Transkripsjon, lydklipp 3:
K1: Ho legg skylda på andre, til helsikke me ho. Ho må jo skjønn at ho må være her når klassen kommer… Det e ikke en feil (uklart) ..kopiere (uklart), det der må ho jo ta ansvar førr. … Æ har sagt ka ho måtte gjøre .. (uklart) .. uforsvarlig
K2: Ho va jo ikke der, æ har delt i gruppa..
K1: Lage du en stor sak og, kan vi ikkje bare glæmme det og, nei.. så får æ det sagt, det og det og, elevan bare løyg, og sagt det og det – ja, ka du har sagt? (latter)
(Latter og uklart fra K2)
K2: Nei for æ sa at ho.. (uklart) æ følte ho.. (uklart) det va ikke stor f.. ho har (uklart) .. elevan
K1: Æ følte at ho stilte mæ i et dårlig lys når ho sa til elevan når ho va vikar for mæ at, alt ho trur e at æ kan (uklart) og sånn der type
K2: Ojja sånn ja…
K1: Også sir ho det elevan lyg da (Prat mellom kvinnestemmene)
Min kommentar: For den observante leser, som også fikk med seg avisoppslag fm. rettssak, så er det fra ovenstående lydopptak journalist tok ut et sitat: “[..] til helsikke me ho [..].. Vi tenker nok det samme etter å ha lest alt av lydklipp her… for er det ikke underlig at journalisten valgte noe så “uskyldig” som lunta når hun hadde sprengstoff å ta av??…
Transkripsjon, lydklipp 4:
«Per» forteller om at Rita har funnet ut at noen har sabotert undervisningen hennes.
«Per»: Ouf det ble jo så mye styr.. (uklart) at no kvie æ mæ førr å gå inn på kontoret.
«Mari»: Ojja æ e sånn .. trur at æ tenke.. (uklart) så lenge æ.. æ tør ikke å være med .. (uklart) springe ut
«Per»: …. Ja kanskje like greit, noe står å… (Uforståelig dialog) Ehh, ska vi se…
«Mari»: Ja, poenget e at æ vet ikkje ka æ ska svare. Vi burde kanskje passe litt bedre på ka vi sir
«Per»: Ja
«Mari»: Æ skjønna ikke kem det e som har snakka/snappa det opp
«Per»: Nei det skjønne ikke æ heller
«Mari»: Så tenke æ: e det noen av oss som e en forræder? (latter fra «Per») Ja du skjønne … det e jo ikkje ofte vi gjør det utenom kontoret her.
«Per»: Nei.
«Mari»: (Uklart) Æ kan ikkje huske situasjon som eventuelt må ha oppstått, eller æ vetkje, æ, ja
«Per»: Nei æ skjønne ka du mene
«Mari»: Ja ka du sa da?
«Per: Nei for ho sku ha mæ litt sånn te å «come clean» liksom, men så fortelt æ at da hadde visstnok æ sagt at «ikke bare å gjøre det», asså med å ta å kopiere de her, det herre hadde æ visstnok sagt.
«Mari»: Te mæ?
«Per»: Æ vet ikke kem det va, æ sa det til. Æ huske ikke situasjon. (K kviskrer noe) Nei så sa æ: du vet du æ vet ærlig talt ikke ka æ ska si her, æ huske ikke ka æ har sagt, og det tok ho som at æ bare ikke turte å si det. Så ho ble jo sur. Men e…
«Mari»: (Humrer) Æ vet heller ikkje ka æ ska si. (Stille i dialog. Bakgrunnsstøy)
Æ legg mæ langflat så beklage æ… latter.
Noen kommer inn.
«Per»: Oooooooo…Heldagsfravær, måtte du inn på eleva da?
Transkripsjon, lydklipp 6:
«Per»: ..kopiert nokka norskoppgava (latter)
K1: Poenget e at nokken må ha sagt nokka tel ho.. at det e lekka
K2: Æ skjønne ikke kossen rom det har vært på .. det e et eller annet som har lekt ut.
K1: Prata om…(uklart)
«Per»: Men hvis vi har prata, så skjønne æ ikkje kæm fan e det som lekke
K1: Det e et eller anna som e lekt ut, ho skjønne at vi har prata
«Per»: Lager «sjabbe-lyder» – bla, bla, bla
K1: Æ har ikke løst å være her inne.. æ har løst å gå når ho kom.. (uklart)
«Per»: Skal vi (uklart) forberede et eller anna
K1/K2?: Tenke deg.. (uklart videre)
Transkripsjon, lydklipp:
Det snakkes om at jeg er sykmeldt og jobber i halv stilling. «Mari» er hørbart irritert fordi det har bidratt til ekstra arbeid for henne.
«Mari»: «Hun har så slapp holdning. Alt er på halv tolv. Det er nok for ho, hva er det slags holdning, slett holdning. Det var jeg som skulle hatt de oppe i norsk og jeg hadde laget oppgaver med skjønnlitterære tekster til klassen – har bytta om i år …»
Min kommentar: «Mari»snakker usant når hun fremstiller som om hun hadde laget oppgaver til klassen. De endelige oppgavene laget jeg! «Mari» kom riktignok med utkast til oppgaver, men de kunne ikke brukes pga. mangler og feil. Jeg sa meg villig til å gjøre noen endringer og som endte opp med helt nye oppgaver som alle klassene brukte. Noen har vondt for å erkjenne egne feil og hadde et stort behov for å projisere egne ubehagelige tanker og hendelser over på meg.
Transkripsjon, lydklipp 12:
«Mari» konstruerer et problem ut av at jeg har fridag dagen før eksamen og at hun er blitt bedt av inspektør å dele ut et sett med kopier (forberedelsesark) i min klasse. «Mari» vet ikke at inspektør tilbød seg selv å kopiere/ordne med utdeling slik at jeg kunne være til stede på prøvedagen. En gjenganger er at «Aina» og her «Mari» forsøker å få det til å høres ut som om hun gir meg beskjeder og «passer på» meg slik at jeg vet hva jeg skal gjøre. «Mari» legger ut om alt hun har gjort, en problemstilling jeg ikke kjenner meg igjen i, tvert imot. Denne «vanskeliggjøringen» av meg blir spunnet kraftig på under rettssaken noe jeg vil komme tilbake til i Del 2.
«Mari»: «Ho må skjønne at ho må være her. Ikke Leif sitt problem å kopiere opp.» «Jeg kan ikke skjønne hva ho tenker på, ho må jo skjønne at ho skal være her. Jeg har sagt det til ho flere ganger, at ho får oppgavene kl. 9 og at ho må lese de og møte klassen kl. ett».
«Per» ber «Mari» om å ikke gjøre det inspektør har bedt henne om; «vør ikkje å kopiere opp arkan.. Send elevan hjem uten. Det får bli Rita sitt problem.»
«Per»: «Hun skjønner at det snakkes om henne, så vi må passe oss bedre. Vi må holde tett sammen..
«Mari»: «Det er vel ingen forræder her blant oss?» Latter.
Transkripsjon, lydklipp 5:
«Mari»: Det at han Leif sikkert kan gjøre en bedre jobb, det e nu greit nok, men det e nu ikke sånn at norsk lærer e det eneste (uklart)
«Aina»: Æ prøvde å vær diskre.. her e noen småpunkta (uklart) Du ana ikkje kordan ho prata. Hadde fått en masse anmerkninga som dem har (uklart) sir dem, Det her gjeld alle, det e ikke en elev som har sagt det, det e elleve. Så har ho fått en kjæmpeklage fra klassekontaktan på vegne av klassen som kom i går
«Mari»: Men det e ikkje lett for ho heller da
«Aina»: Æ kjenne det at æ får helt hætta.
(uklart, diskusjon)
«Turid»: Hvis æ va dæ så ville æ vært på gråten så ville æ sagt du ka æ skal gjøre med det, så ville æ diskutert det på en litt sånn kan dokker hjelpe mæ, æ syntes det her e vanskelig
«Aina»: Sånn som ho møte mæ no – æ skjønne koffer æ har den lappen fra halve min klasse. Han […] har jo fra den andre halve. Han hadde meir enn æ hadde. Fordi at det e sånn ho møte elevan. At ingenting e hennes feil, ho har kontroll og ho gjør alt riktig, ho e så lur og kan alt.
«Turid»: Æ får jo angst for at æ vil ikke (uklart, snakkes i munnen på hverandre) æ må holde avstand fordi at æ tørr ikke, æ klaare ikke
«Aina»: (uklart), det e det æ trur for han Leif va å spurte mæ, fordi at han har fått så mye klaga på ho, som ulike intriga, så tenkte æ nei..
«Turid»: Når ho Rita kommer så lukke æ værtfall på mæ headsetet fordi da gidd æ ikkje høre, æ gidd ikke høre dobbelt opp.
«Aina»: Men så sa æ bare at veit du ka Leif (inspektør), det kommer en greie på ho Rita såe æ har ikkje tenkt å løfte det på ditt nivå, æ har løst å ta det opp med ho Rita sjøl. Så blir det ikkje mer, da e det ferdig. Men no gjør jo ho det som at det e æ e som e hele problemet, og han Leif får all skylda, og ho […] har masse skyld.
NB! Min kommentar: «Aina» vet selvfølgelig at jeg ikke har fått noen klager og ved at hun sier at hun selv skal ta det opp med meg (noe som for øvrig er i strid med regelverk), så beholder hun «kontrollen» over «avvik» hun fabrikkerer om meg. De spiller godt for å få det til å virke troverdig og ved å ha inspektør med på laget og sørge for at han holder seg unna en eventuell sjekking av påståtte klager, så blir de ikke avslørt og alle lever i den tro at «alle klagene» er reelle. Dette er dessverre velkjente taktikker på trakassering.
«Turid»: Ja ho følte jo ikkje mitt opplegg når ho va vikar. Ho dreit jo i hele, hele planen!
«Mari»: Æ kjenne det æ har også vært veldig nervøs for æ kjenner at, ja for at æ kommer også utenfra som helt fersk og dem har fått alt for gode karaktera.
«Mari»: Ja dem har fådd alt for gode karaktera. Det e ikkje hennes feil.
«Turid»: Æ har jo fått kritikk via han […] fra konferansetiman for at æ ja, æ ønske det og det og syntes at dem les for lite i engelsken. Æ skylde ikke på han for det, æ ble jo lei mæ, selvfølgelig (latter) og prøvde å.. Æ gikk rett til elevan, og spurte dem, ka e det dokker ønske, også sa dem det (avbrytes)
«Aina»: Det bruke æ også å gjøre, æ e mye mer ydmyk
«Turid»: Dokker må si ifra viss det e nokka, ta det med en gang.
«Aina»: Sånn som du gjorde […], sånn bruka æ og å gjøre, æ bruka også ja… så tenk æ ja okei…
«Turid»: Æ blei forbanna først, men så gikk æ å spurte ka e det (flires)
«Aina»: Sånn har æ å, (uklart) noen ganga e æ kjempeflink lærer noen ganga så e æ helt elendig, sånn e det jo bare. Man må bare ta ting.
«Aina»: Det e akkurat det som e poenget med engelsken, du må se elevan, og viss du ser elevan og har dem med dæ sånn, så, så, stole dem på dæ også
«Turid»: Ja
«Aina»: Sånn ho møte mæ, det e jo sånn ho møt elevan og det e det elevan egentlig sitt å sir til mæ […] og […], som æ skjønne som voksen. Men dem bruke ikkje de ordan men det e det dem sir, dem vil ha dialog (snakkes i munn)
«Mari»: Den her ho får ikkje den der, ho ser ikkje eleven på riktig måte
«Aina»: Også stusse dem alle stussa på koffør dem ikkje får karakter i norsk. Ho har ikkje satt nokka karakter
«Mari»: Men det må dem, det e nu greit. Hvis ho har kryssa for kor dem ligg, så e jo det nok
«Aina»: Ja men dem stussa på det, alle de andre læreran hadde jo.. Vi skriv no stort og lite og alt mulig.. alle hadde jo skrevet sånn: 3 + eller
«Aina»: Men, men, men, det stusse dem jo på, og da neste spørsmål e da, om det e så dårlig vurderingsgrunnlag at ho ikke kan si nokka om kor elevan ligg?
«Mari»: Foreldran der e litt eksplosiv, de foreldran har vi ikke så masse av i […] klassen i utgangspunktet så du unngår å få de derrane helt…
«Turid»: Ja dem har jo vært litt sånn på… (STØY) […]klassen e jo rolig og stille å … Ungan e jo det, da e jo sikkert foreldran ofte det også. Foreldra og unga heng ofte litt sammen.
[…]
Aina»: Det har med kjemien… Æ så bare når du kom inn i min klasse som norsk lærer og sa det du sa sånn.. , lufta gikk helt ut av dem, bare sånn: åh greit. Dem va helt kav.
«Mari»: Ja æ så det dem va bare (flires)
[…]
«Aina»: Æ regne med det kommer sikkert til å bli møte, og blir å si tel han Leif og ho sir jo ho skal sende ut til foreldrene å fortelle korsen det e. Kan du ikkje snakka litt med han Leif først? Det trengte ho altså ikkje. Så tenk æ sånn ska ho som norsklærer sende ut en sånn, mail for sæ sjøl å berette om kor elendig alle vi andre e (flires litt)
Min kommentar: ««Aina» snur på flisa» og får det til å høres ut som om hun har drøftet dette med meg og gitt meg råd om å kontakte inspektør, mens det er hun som har “drøftet” bak ryggen min! Her får jeg uansett forklaringen på det “Maja” fortalte meg tidligere – at jeg hadde fått mange klager både fra elever og foreldre, noe jeg viste ikke hadde rot i virkeligheten. Jeg vil minne leseren om påstand om klager under utlegg 11./Du har fått mange klager…!, hvor “Aina” viser meg en gul Post-it lapp som angivelig skal inneholde mange navn på elever som har klaget. Når jeg skal ta i mot lappen “røsker” hun den til seg og sier at jeg får finne ut av det selv… Hun nektet å gi meg navn på “alle 11” hun påstod hadde klaget.
29. mai – Bevisene ligger der, klar som dagen! Så hva venter de på?
«Lydopptaket brenner der det ligger, men jeg er i villrede om hva jeg skal gjøre. Skal jeg levere det til politiet? Kanskje de bare henlegger saken? Jeg vet ikke hvem jeg kan stole på lenger, men det haster at sannheten kommer fram og at det blir levelig igjen på arbeidsplassen for meg. Det er viktig at ledelsen får hørt fra båndet så jeg bestemmer jeg meg for å levere det til rektor, så får skolen ta det videre. Jeg ber om et hastemøte med rektor, sier at det er viktig og at de må være to til stede. Jeg informerer om at jeg har fått overlevert fra ukjent(e) et lydopptak. Jeg ber dem om å lytte til det og sier at det vil bekrefte noen av mine bekymringsmeldinger og mer til.. Senere på ettermiddagen ber rektor meg komme til kontoret. Han forteller at han har lyttet gjennom opptaket og at det ikke er bra det han hører. Han bruker ord som «forferdelig», men sier han er usikker på hvordan skolen skal handtere dette. Han spør hva jeg mener?? Har ikke skolen retningslinjer for slikt?? Han sier han skal tenke litt på hva som bør gjøres videre. Manglende tilbakemeldinger tærer på og kverner i hodet hele tiden. Etter møter med ledelse irriterer jeg meg over at jeg ikke klarer å si fra og ta til motmæle, men blir bare sittende å lytte, nikke, takker og går. Jeg føler meg tappet for krefter. Hvor lenge klarer jeg å stå i dette? Jeg våkner opp som når jeg legger meg – sliten!»
fra dagboka
Støtten i enerom
«Randi» banker på kontordøra og jeg vinker henne inn, glad for å se henne. Hun har vært noe fraværende den siste tiden, og jeg har savnet stundene våre. Hun var som en fadder for meg da jeg kom som fersk lærer til Sommerlyst og vi fant raskt tonen. Vi har arbeidet tett sammen over flere år. Vi har ledd mye, vært på mange turer sammen, både med jobben og privat. Nå virker hun skremt der hun lukker seg inn på kontoret mitt. Hun setter seg ytterst på stolsetet og med lav stemme, nesten hviskende sier hun at hun alltid har satt stor pris på meg. Videre forteller hun at hun er glad for det gode samarbeidet og alt hyggelige vi har gjort sammen. Hun prater som om vi aldri mer skal sees igjen.. Hun synes jeg er tøff som sier fra og støtter meg 100 %. MEN hun tør ikke lenger å støtte meg i offentlighet. Hun er livredd for konsekvenser og har allerede fått telefon fra tidligere tillitsvalgt, “Ulla”, som visste at hun var en av de som hadde snakket med […] og støttet min versjon. Det fikk hun pepper for, og nå er hun engstelig for konsekvenser. Jeg satt bare og gapte, hadde forventet noe annet.. ikke dette. Ikke av henne. Og hva med alt det fine – hva skal jeg gjøre med alle de fine ordene? Jeg kan ikke bruke dem til noe som helst.. ikke uten henne.
«Dette skaper en følelse av moralsk underlegenhet som vil være vanskelig å vedkjenne seg. Dermed oppstår den paradoksale situasjonen at man intellektuelt sett er enig med varsleren i at det kritikkverdige forholdet må stoppes, mens man samtidig oppfører seg som om det er varsleren som er problemet. Dette gir seg gjerne utslag i det vi kaller unngåelsesatferd: man unngår de arenaer der varsleren befinner seg, unngår å hilse og inngå i samtaler, man oppfører seg i bunn som om varsleren ikke lenger eksisterer.» (Wik og Sortland, Varsling, s.89-90).
Veien fra å være en inkludert medarbeider til å bli isolert og behandlet nærmest som en spedalsk var skremmende kort. Den viktige kollegastøtten jeg hadde hatt ble brått borte. Det aller verste var å bli tilhører til at kolleger oppfordret andre til å holde seg borte fra meg. Dette skjedde rett utenfor min egen kontordør og det var nok meningen at jeg skulle høre det. Jeg informerte rektor om hva som ble sagt og av hvem. Som jeg har vært inne på flere ganger virket det ikke som det ble gjort noe fra ledelsen sin side, i stedet ble det et mer fiendtlig miljø.
«I slikt fiendtlig miljø er den naturlige reaksjon for oss alle at vi blir vaktsomme, både overfor de vi skal arbeide sammen med og overfor arbeidsplassens ledelse. Vaktsomhet i en slik situasjon er en grunnleggende og velbegrunnet overlevelsesstrategi. I en isolert situasjon, hvor de ansvarlige ikke vil vite av det budskapet det er blitt varslet om, er det helt naturlig for varsleren allikevel å forsøke å få budskapet drøftet. Varsleren henvender seg derfor til utenforstående institusjoner og personer som varsleren oppfatter har slike posisjoner at de burde reagere på budskapet han/hun har varslet om. Svært ofte blir imidlertid varsleren skuffet. Heller ikke her får han/hun aktiv støtte. For varsleren er det da naturlig å bli skuffet og vaktsom også overfor disse institusjonene og enkeltpersonene. Det er derfor uhyre lett for de som ikke vil at budskapet det er varslet om skal diskuteres, å sette ut et rykte om varsleren som ‘vanskelig person’. Med det stresset varsleren blir utsatt for, kan man med trygghet bare vente på at varsleren før eller senere vil oppføre seg slik at det utsatte ryktet blir bekreftet av varsleren selv. Ut fra dagens viten synes dette å være det som skjer med de aller fleste varslere. I utgangspunktet er det derfor riktig av oss utenforstående å oppfatte en varsler som en normal person satt inn i en meget stressende situasjon. I varslingssaker bør vi derfor aktivt se bort fra rykter om varsleren som en ‘vanskelig person’ og i møte med ham/henne legge vekt på alminnelig dannelse og empatisk kontakt.» Fra Varsleren – livsviktig rolle og livsviktig skjebne, av Einar Fjellvik. Publisert 28.09.2004
«§4-3 Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Det er den plagede som avgjør om opptreden skal defineres som trakassering eller ei.»
Siste kommentarer