6. Elever varsler om lærer som «oppfører seg ekkelt»

Jeg blir to ganger oppsøkt av en gruppe jenter som hevder seg seksuelt krenket av en mannlig lærer. De kommer med opplysninger om en navngitt lærer som jeg må ta alvorlig. Det de forteller, uavhengige av hverandre, gjør at det selvfølgelig må tas alvorlig. Jeg varsler videre til inspektør Simonsen og helsesøster. Samme år får jeg ny og alvorlig bekymringsmelding som jeg går videre med til ledelse, helsesøster og sosiallærer. Av sosiallærer får jeg et langt skriv tilbake hvor hun takker meg for at jeg har meldt ifra og hvor hun understreker at dette må tas på høyeste alvor og ramser opp flere punkter med hva som må gjøres (6.1). Blant annet skal helsesøster involveres, alle kontaktlærerne skal informeres og ha samtaler både med og uten elev, hun understreker at alle faglærerne også skal informeres osv. Sosiallærer virker troverdig, og jeg stoler fullt og helt på at dette blir tatt tak i. Jeg lever i troen på at disse elevene får den nødvendige oppfølging, skjønt jeg stusser over at lærer fortsetter i stillingen. Jeg har tett kontakt med to av elevene/foresatte og de signalene jeg får gir grunn til bekymring. På dette tidspunktet hadde jeg ikke de nødvendige forutsetninger for å vite hva og hvordan varsling skulle gjøres og jeg stolte på mine ledere. Det var heller ikke informert om- eller tilrettelagt for varsling på arbeidsplassen og jeg ble ikke fulgt opp med samtaler/tilbakemeldinger. 

“Jeg begynner å føle et visst ubehag – hva skjer egentlig?”

«I dag når jeg skulle hente noe på kontoret under en undervisningstime ser jeg «Hans» sitte med min pc på fanget og beina på min kontorpult! Jeg tar han på fersken med andre sine personlige eiendeler, men han ser så vidt opp og mumler at han må sjekke noe …! Ingen tegn til dårlig samvittighet, men fortsetter noen minutter før han lukker den igjen og setter den fra seg. Maken til frekkhet!»

«Hans» på kontoret sier plutselig henvendt til meg: «Tenk at noen kan kalle ungene sine for «[…]» Jeg ble sittende stum av den overraskende kommentaren. Kunne det være mulig at han ikke visste at et av barna mine hadde det navnet?! Det irriterer meg voldsomt at jeg ikke svarte han og navnet på min sønn.»

fra dagboka

Mars 2009 – En høyst utilbørlig oppførsel på personalrommet

Utdrag fra dagboka: «I dag skjedde det noe som jeg aldri har opplevd før.. det er vanskelig å finne ord som vil beskrive hvor forferdelig det var. Så utilbørlig og så overraskende! Det skjer på personalrommet i lunsjen. Jeg kommer inn og blir møtt av kollega, «Vera». Jeg har nettopp hatt klassen oppe i eksamen hvor hennes barn er elev og hun er svært misfornøyd med karakter vi har gitt. Hun greier ikke å beherske seg og starter en utskjelling av meg i påhør av flere kollegaer. Jeg opplever en kollega som går ut av sin profesjonelle rolle. Alle etiske og moralske prinsipper blir lagt til side og jeg blir verbalt angrepet. Jeg sier at dette verken er rett sted eller tidspunkt og ber om at vi går et annet sted, men hun fortsetter «Hva har du trukket henne for? Er det du som har funnet på at det ikke er lov å ha på armbånd og ringer?» Jeg svarer at jeg kommer fortsatt ikke til å svare henne på noe der og da, men vi kan ta et møte. Hun sier ja, det må du regne med, du har noe å forklare! Heldigvis reagerer flere kolleger og ber meg gå til ledelse. Så snart jeg kom inn på kontoret til inspektør, brast det for meg (..). Kirsten var veldig tydelig på at dette var ikke greit og slik oppførte man seg ikke! Dette skulle tas opp umiddelbart.»

§ 2-4. Varsling om kritikkverdige forhold i virksomheten. (1) Arbeidstakers rett til å varsle om kritikkverdige forhold.

Arbeidstilsynet

Når galt blir til verre

Møtet skulle være på slutten av dagen. Jeg tok med mine notater og møtte opp, svært nysgjerrig på hva som gjorde at min kollega «tippet over». Jeg trengte en forklaring som ville ta bort noe av den smerten jeg kjente på, men i løpet av den neste timen skulle min jobbverden bli mer merkelig og uforutsigbar. Sakens kjerne blir ikke løftet fram under møte. Isteden møter jeg en leder som tydeligvis allerede har tatt stilling til saken og opptrer både usaklig og kritikkverdig. Inspektør Leif Vollan er mer opptatt av å beskytte sin ansatt, bagatelliserer hendelsen og bruker ord som; – det var vel ikke så ille, – jeg kan ikke tro at «Vera» sa det, og – det er jo forståelig at man kan reagere slik […].»

Det snakkes om blanding av roller, og hvordan vi bør forholde oss i slike situasjoner. Vi sitter på hver side av bordet, med hver vår inspektør. Nærmeste leder til «Vera» bruker mye møtetid på å bagatellisere hendelsen. Vollan henger seg opp i at jeg har gjort notater om hendelsen og bruker mye møtetid på dette. Han stiller spørsmål om hvorfor jeg har notert det ned og hva jeg skal bruke det til. Jeg opplever et møte hvor det i stedet for å snakke om selve saken, forsøker en inspektør med stort hell, å snu hele situasjonen på hodet til at det er min handtering av saken som er feil. Min inspektør som vanligvis ikke er skåret for tungebåndet forholder seg usedvanlig taus. Før vi forlater møterommet, henvender inspektør Vollan seg til meg og sier at jeg straks må gå til kontoret og slette det jeg har av notater. Det som jeg opplever som en ordre fra inspektør Vollan, forfulgte meg i tankene i årevis senere. Dette er første gang jeg registrerer at regelverk for denne typen varslingssaker ikke følges. En overordnet bagatelliserer en grov hendelse og sier at «en må se mellom fingrene på slikt». Jeg mottar aldri referat fra møtet, til tross for at jeg ber om det. Et faktum er også at vi var to lærere til stede under eksamineringen. Vi samarbeidet om vurdering og karakter, men bare jeg fikk gjennomgå. Hvorfor ble den andre læreren ikke innkalt til møter? Kan det være fordi hun er en del av «klikken?»

Til tross for at ledelse i starten lyttet og lovet at det skulle tas tak i, skjønte jeg da at det manglet handteringsevne. En kollegas krenkende oppførsel bagatellisert, og fokus blir dreid over på meg ved å blant annet kritisere meg for å ta notater og for å «spre disse over hele skolen». På dette tidspunktet visste jeg ikke at alt av varslinger skulle dokumenteres skriftlig. Jeg visste heller ikke at dette var et ledelsesansvar. Jeg sa fra muntlig og fikk aldri tilbakemelding på hvordan det rettmessig skulle gjøres. Det som begynte som avviksmelding gikk over til kollegahets og «karakterepisoden» ble aldri behandlet som en varslersak og endte aldri godt. Jeg ble sittende igjen som «svarte-Per» etter at inspektør og kolleger hadde gjort og sagt sitt.

Dagen etter – utdrag fra dagboka:

«I dag kom Vollan bort til meg. Han stiller seg svært nær meg, nærmere enn det jeg føler er komfortabelt. Det setter meg litt ut og jeg må lene overkroppen tilbake for å få en nødvendig avstand. Jeg vil ikke sette han i forlegenhet med å ta et skritt bakover. Han spør om jeg har gjort det vi ble enige om, å slette notater. – Det er utrykt bekymring for at slike skriv fra deg blir spredt rundt på huset. Jeg spør hva han mener og om han mener at det er feil av meg å notere ned fra hendelsen som jeg opplever krenkende? – Ja! Jeg svarer som sant er at jeg har ikke slettet, men at notatene er gjort for egen del og for å huske alle detaljer. Han svarer meg ikke, men ber meg bli med han. Jeg følger etter inn på et møterom hvor han fortsetter å instruere meg vedrørende sletting av notater. Situasjonen er absurd. Jo mer inspektør snakker, jo mer forvirret blir jeg. Jeg ber om å få en begrunnelse på hans krav, noe han ikke har.»

28. april – nytt møte i «karaktersaken»

Jeg inviterer kollega, «Vera» til samtale. Der beklager hun sin opptreden. Allikevel blir ikke situasjonen bedre og flere hendelser styrker min følelse av utfrysing fra «Vera» og klikken rundt henne. Kolleger som er nære venner av «Vera» viser endringer i væremåte overfor meg, de unnlater å hilse og unngår meg. Hendelsen på personalrommet er ikke i fokus nå, handteringen av saken er verst. Jeg ønsker ikke at det skal være slik, men føler meg hjelpeløs. Min inspektør nådde ikke fram. Det var ikke den andre parts interesse å rydde opp i selve problemet. Det føltes som om det var viktigere å skyve skylda over på meg. Ledelse fulgte ikke rutiner for denne type varsling. Jeg mottar aldri noe referat fra møtene til tross for at det blir etterlyst.

Jeg sender inspektør Vollan en mail..

«Tanker og kritikk rundt vårt møte tir. 28.4.2009

Dette handler om jobben min og ikke minst trivsel på arbeidsplassen som er grunnleggende viktig. Når jeg får en tilleggsproblematikk under noe som skal være et oppklaringsmøte føler jeg det nødvendig å si ifra. Jeg tillater meg også å skrive dette, selv om jeg under tirsdagens møte fikk klar beskjed om at det ikke er måten å gjøre det på. Jeg er enig at så lenge det er rom og muligheter for å ta opp ulik problematikk på et muntlig plan, så gjør man det. Men noen ganger kan det være nødvendig å skriftlig sette ord på ting, ikke minst for dokumentasjonen sin skyld. Slik føler jeg at det er for meg nå, og ønsker på denne måten å si fra at jeg ikke synes dette var noen god behandlingsmåte av en slik type intern konflikt.

For det første er det vanskelig å være ærlig og kritisere handlemåten til en kollega rett foran vedkommende og to inspektører. Som Kirsten vet, så hadde jeg i utgangspunktet ikke til hensikt å ta dette opp med ledelsen. Men jeg ble oppfordret gjentatte ganger av andre (mat og helse-) lærere til å «gå videre med dette». De hadde hørt om saken fra andre hold (en av de var til stede på spiserommet) og tok kontakt med meg i etterkant. Jeg fortalte hva som skjedde, men jeg presiserer at jeg ikke har gått og «spredd dette rundt på huset», verken via e-post eller prat, som du påstod. Jeg kunne støttet meg til disse nevnte personer, men det føltes like feil å trekke fram navnene deres som det var å dra fram eksempler på lignende hendelser som har hendt med andre her på huset. Jeg trodde – og som det også ble sagt før påske da jeg pratet med Kirsten, at du skulle ta dette opp med […] på tomannshånd. Det mener jeg også ville vært det rette, for det føltes svært ubehagelig å måtte gjenfortelle noe som både var ubehagelig, men også hendt en stund tilbake i tid. Kirsten var klokkeklar på at det som ble sagt og gjort mot meg på spiserommet var både uprofesjonelt og uetisk, noe møtet skulle handle om. Derfor ble jeg mildt sagt forbauset over vinklingen saken tok. Kirsten kom inn på dette som er kjernen – baksnakkingen som foregår i stor skala på huset og blandingen av roller. Men fokus ble raskt dreid vekk fra dette egentlige problemet, og isteden rettet mot «skriv som florerer rundt på huset». Skal jeg ta det bokstavelig at det virkelig florerer E-mail som jeg har skrevet rundt på huset? I så fall kan ikke jeg ta ansvar for det. Jeg har skrevet en mail til […], og som jeg sa følte jeg meg nødt til å skrive den da […] ikke ville prate om saken. Det føltes derfor uriktig å motta kritikk (i påhør av kollega), og særlig når man har uttrykt seg både saklig og imøtekommende i brevet. I det samme brevet uttrykker jeg også et ønske om at dette er noe vi må kunne prate om, og ordne opp i. Jeg ble oppfordret til å sende det av […].

Jeg anser det som viktig at vi tar opp ting og sier ifra når noe blir sagt eller gjort som gjør at vi føler oss krenket. På hvilken måte vi gjør det på får bli opp til den enkelte så lenge det gjøres på en god måte. Hvordan brev (inkl. E-post) blir behandlet får den enkelte avsender og mottaker selv stå for. Jeg kan i alle fall ikke ta på meg ansvaret for andres behandling av dette. Leif ba meg å kontakte […] og be henne slette kopien hun fikk av meg. Dette er noe jeg føler vanskelig og som jeg tror kan virke mot sin hensikt. Det er som å si at jeg har gjort noe galt og ikke står for innholdet, og det blir feil, for jeg står for hvert et ord.  Rita»

Et notat dukker opp noen år etter møte

Flere år senere, og etter at Arbeidstilsynet er koblet inn får jeg kopi av «notatet» inspektør Vollan tilsynelatende har gjort etter vårt møte 28. 04. Det er fristende å tro at det er skrevet i ettertid og «pynta på» etter at referat ble etterspurt. Ikke ei linje om selve varslingen – hvordan hun skrek til meg i påhør av andre kollega. Det fremkommer heller ikke inspektør Vollans ordre om makulering av notater. Alt i alt gjenspeiler handteringen unnlatelser og pulverisering av ansvar. Ledelsen følger ikke lovverket for varsling. Forfølgelsen av meg i dagene etter var trolig for å skremme meg fra å gjøre noe mer og forsøk på å legge saken død. Dette viser hva han vektla av informasjon fra et bortimot to timer langt møte:

«Møte mellom Rita og […]    28.04.09

1) – Begge forteller hva som hadde skjedd

– […] skjønte ikke der og da begrunnelsen for trekk på karakteren. […] ønsket å snakke med Rita på pauserommet.

2) 2 dager senere fikk […] en mail fra Rita. […] ønsket at Rita skulle ha tatt kontakt med henne for samtale om karakteren

3) Brev er ikke den heldigste løsning.

4) Karakteren opprettholdes, men de er enige om å ha slike dialoger andre steder enn på pauserommet, og snakke sammen når det oppstår uenighet om vurderinger.» (6.2.)”

Etter krav om innsyn i dokumenter dukket det også opp et notat skrevet av inspektør Simonsen datert 18.11.2013, altså fire år etter hendelse og etter at Arbeidstilsynet kom inn i saken! (6.3.)

Fra dagboka:

«Da har også jeg opplevd det, at rektor overkjører meg i karaktersetting! Da elev klaget på karakter brukte jeg mye tid på å begrunne at den var rett i forhold til måloppnåelse etc., men rektor bestemmer altså at elev skal få høyere karakter!? Er det rektor, og ikke jeg som faglærer som kjenner best til elevens læring og utvikling? Forfatter Laila K. H. Lilleholt har noen gode poeng når hun skriver: «Gitt etter for presset! Vi kjenner elevenes utvikling og nivå best. Opplever et press fra alle kanter; myndigheter ser mellom fingrene på elevfravær. Skolene vil helst ha så høyt karaktersnitt som mulig! Må være konkurransedyktig! Rektorer vil ha bort frafall og levere gode resultater til skoleeier! Lojalitet oppover kan du si! Lærere vil helst slippe å ha alt det ekstra arbeid som kreves for å behandle klager! Velger minste motstands vei og gir etter for presset! Noe av grunnen til det synkende nivået i norsk skole, spør du meg. Det kommer til å vise seg etter hvert. Ingen vil høre på oss som driver med det!» (Løper og bonde mot fylkeskongen og alle hans springere, Lilleholt, 2017). 

NB! Dokumentasjon fra elever som opplevde utilbørlig oppførsel av lærer(e) ved Sommerlyst skole vil bli lagt ut i del 2 som omhandler rettssak.