Skolens ledelse var svært resultatbevisst og ville gjerne ligge i tet når det gjaldt god skole og utad fremstå som en av de beste i klassen. Min nærmeste leder de første årene la ikke skjul på at den ideelle arbeidstaker var hardtarbeidende og villig til å ofre mye for å imøtekomme hennes krav til prestasjon og ytelse. Så lenge en stod på med lange arbeidsdager og fullt fokus på arbeidet var hun fornøyd og visste også å verdsette det. Men så snart en sakket tempo og prioriterte familie og fritid i like stor grad, kunne ros stilne. I form av posisjon og velvalgt bruk av smiger visste alle at noen i sine posisjoner var i stand til å forvalte ressurser og sanksjonsmidler slik de fant det for godt. Denne organisasjonskulturen og uformelle normen om hvordan vi burde strekke oss maksimalt for skolens skyld ble en slags uformell regel som ingen turte å opponere mot. I alle fall ikke ved å si noe høyt. Men for å være en del av «den indre sirkel» og på god fot med ledere, var det lurt å gjøre som forventet. Og nettopp disse som danset for dem, ble belønnet. Det skulle senere vise seg at denne «dansen rundt gullkalven-e» var adskillig mer utbredt enn jeg skjønte på dette stadiet. Klanen («klikken») rundt ledelsen var blind for annet enn det ledelsen forventet av dem. Sjøvold referer til Schein (1985), at “hvor sterkt ledere gjennom sine handlinger kan påvirke og forsterke organisasjonens kultur, er ofte undervurdert.”

Selv om jeg tok lærerutdanning og videreutdanning som godt voksen og var relativ fersk i ungdomsskolen, var jeg ingen fersking i «livets skole». Som fembarnsmor med oppfølging på skole og ulike fritidsaktiviteter både for små og store ble det mye nyttig læring som jeg tok med meg inn i arbeidslivet. Jeg var full av pågangsmot og tilhørte ikke de som «snudde bunken», det ville blitt for kjedelig. Jeg anså meg som «nytenkende» og energisk og at jeg ofte fikk positive tilbakemeldinger både fra kolleger og ledelse, var en bekreftelse på at jeg gjorde en god jobb. Jeg har alltid sagt at de første 5 årene på skolen og under inspektør Simonsen var krevende, men gode år. At jeg måtte si fra om «bekymringer» og avvik var kjedelig, men det var min plikt som arbeidstaker. Jeg fikk også mye støtte og da saken min ble en arbeidstilsynssak var det flere fra trinnet som skriftlig ga meg gode skussmål som kollega. (5.1). Inspektør Simonsen ga oss på trinnet en liten oppmerksomhet hver jul og ved avslutning av skoleåret, og ofte fulgte det med noen hyggelige ord. Jeg antar at alle på trinnet fikk slike kort, i alle fall sitter jeg med flere handskrevne kort som står i en grell kontrast til det som skjer flere år senere! Jeg kommer tilbake til dette. (5.2)

Høst 2006 – Mine første bekymringsmeldinger 

Jeg ble spurt om jeg kunne gå inn i en klasse som «slet litt». Jeg husker godt samtalen med inspektør Simonsen i forkant hvor hun var tydelig på min rolle. Det var en klasse som trengte mer struktur og elever som trengte å bli sett. Det stod raskt klart for meg at klassen hadde utfordringer og problemene skyldtes ikke elevene. Problemer vokser gjerne når lærere sitter på arbeidsrommet og gir uttrykk for at «den type arbeid» vil de ikke bruke tid på! Det var både sjokkerende og skammelig å høre hvordan noen omtalte foresatte som kravstore og slitsomme. Dette var foreldre som stod opp for barna sine og krevde det de hadde rettmessig krav på. 

«Randi» var min «fadder» da jeg var ny på skolen og vi fant tonen fra dag én. Vi arbeidet sammen og stod på for at elever skulle få det de rettmessig hadde krav på. Vi tok de ubehagelige samtalene og sa ifra når det krevdes. Huller i arbeidsplaner og at det stadig måtte purres på for at ting skulle bli gjort var et annet og tilbakevendende irritasjonsmoment. Ikke sjeldent måtte det skrives ut nye planer til elevene etter ukestart. Flere ganger tok inspektør Simonsen dette opp med «Hans» enten innenfor eller rett utenfor kontorveggen av tynt glass. Både jeg og «Randi» var ikke komfortabel med reaksjonsformen og at vi ble ufrivillige tilhørere. «Sløvheten» ved «Hans» ble ved flere anledninger påpekt både av kolleger og inspektør ved at de med en oppgitt mine bare rettet en pekefinger mot arbeidsplassen hans der bordplata alltid bugnet i et kaos av løsark, skitne kaffekopper og stabler av tomgods. Flere ganger fjernet -eller skjulte jeg sensitive dokumenter vedrørende elever som ikke skulle slenge rundt. I ettertid har jeg tenkt at hvis jeg hadde «forholdt meg rolig» så hadde jeg kanskje blitt spart for ignorering og trakassering og ikke minst hva som senere kommer når en av disse utrolig nok får ikle seg rollen som verneombud …  

Klassen hadde spart til klassetur i lang tid og gledet seg stort. Det var et krav at to lærere skulle være med, men like før avreise kunne den ene klassekontakten, «Hans», meddele at han ikke ble med. Hva som var den egentlige grunnen vet jeg ikke, men til meg sa han at han giddet ikke og var lei av foreldremas! At «Tom» som også var tilknyttet klassen heller ikke var sitt ansvar bevisst og stilte opp for elevene kunne resultert i at klassen hadde fått spolert reisen, men etter en lengre samtale med rektor og inspektør sa jeg meg villig til å reise alene. Avgjørelsen var basert på to forhold, det ene var den gode relasjon jeg hadde til elevene som jeg stolte 100 % på, det andre var at jeg fikk med ei stødig og flott foreldregruppe. Bortsett fra en uheldig hendelse med en annen klasse var det en vellykket reise. Det var dager med tøffe inntrykk fra konsentrasjonsleirer, men også opplevelser som bidro til gode samtaler hvor elever satt sammen med oss voksne og samtalte om inntrykk fra dagen. Disse stundene var ubetalelige og gjorde reisen meningsfull. Jeg ville ikke vært den foruten og takket ja til en ny tur et par år senere.

Nevnte uheldige hendelse hendte under overfarten med ferge til Polen hvor to lærere ikke overholder regler vedrørende rusbruk. Begge, som hadde ansvaret for en klasse, oppholder seg i skipets bar under store deler av overfarten. Elever de hadde ansvar for må derfor oppsøke båtens bar for kontakt. Ut over kvelden/natten ble lærerne mer eller mindre ute av stand til å ivareta sine forpliktelser. Dette medførte uro blant elevene, i tillegg medførte det ekstra belastning på lærer/foresatte som reiste med andre klasser. Ved hjemkomst ble jeg oppfordret av inspektør Simonsen å komme med min versjon av hendelsen. Hun kunne fortelle at det allerede var kommet inn klager fra både elever og foresatte vedrørende episoden. Samme dag skjer imidlertid det som ikke skal skje. Inspektør Simonsen tok nemlig samtalen med «Lasse» med meg som tilhører, noe som nok gjorde at «Lasse» regnet med at jeg hadde «et ord med i laget». Simonsen bryter igjen et viktig prinsipp i varslingsloven!

Jeg levde allikevel i trygg forvissning om at mine varslinger var handtert etter regelverket. Noe som ble bekreftet av inspektør Simonsen som mottaker og av helsesøster som var ansatt ved skolen på det tidspunktet. I 2015 på et møte med rektor kom det imidlertid fram at heller ikke disse tidlige meldinger hadde blitt handtert. (5.3) Under rettsak i 2020 fremkommer det at daværende tillitsvalgt ikke ble informert om hendelse av ledelse.

«I dag spurte Kirsten meg vedrørende hendelsene på ferga. Men hun visste allerede om det, så det gjorde alt lettere.. for det er noe dritt å melde fra om kolleger! Foresatte hadde tatt kontakt med skolen allerede mens vi var i Polen. At Kirsten tok dette opp med «Lasse» var en selvfølge, men at hun tok dette opp med han rett utenfor mitt kontor (hvor bare et glass og skyvedør skiller), var ikke greit! Jeg hadde ingen interesse av å være ufrivillig tilhører til kjeftbruk mot kollega selv om det var vel fortjent. Det hele utvikler seg til å bli en høylytt affære og jeg må be de å flytte seg til et annet og mer egnet sted.» 

Fra dagboken

Neste innlegg: Elever varsler om lærer som oppfører seg ekkelt.

NB! Det tar tid å få på plass linker til overskrifter, men det jobbes med saken. Det skal også legges ut dokumentasjon og linker til disse, men mesteparten av dokumentasjon vil bli prioritert lagt ut i del 2 som omhandler rettssaken.

fb-share-icon