2. David mot Goliat

Jeg skriver om noe som ingen skulle behøvd å skrive om, langt mindre oppleve. Jeg skriver om noe få vil lese og noen ikke forstår, og andre igjen blir brydd av å lese. Jeg ble fanget i en varslerrolle og erfarte at det fantes ikke styrke igjen til noe annet enn å bare være situasjon. Jeg skriver også for de mange ansiktsløse varslerne som har vært ofre for hensynsløse ledere rundt om i kommuner og fått livene sine ødelagt. En fellesnevner er at de fleste har opplevd varslerrollen som svært belastende og ødeleggende. Flere har skrevet bok om sine erfaringer. Jeg ser ikke på min erfaring som veldig unik, men snarere en «blåkopi» og eksempel på at handtering av varslingssaker har svært mange likhetsstrekk. Dette er skremmende, ikke minst fordi denne «handteringen» på tvers av bransje og sektor, som nok er mer omfattende enn vi aner foretas av ledere som skal påse at både Helse, miljø og sikkerhet (HMS) og Arbeidsmiljøloven (AML) blir ivaretatt på arbeidsplassen. I stedet iverksettes et omfattende spill for å kneble varsleren. Arbeidsgivers handtering av varslingene har i realiteten foregått i 6 år, en prosess som ikke hensyntok meg som sykmeldt og utgjorde en stor tilleggsbelastning. En periode som har vært fullstendig absurd. Jeg var sykmeldt på grunn av arbeidssituasjon, men hadde fulltidsjobb med å bli ivaretatt iht. lovverket. Jeg måtte påpekte for arbeidsgiver, UDF og etter hvert ekstern aktør lovverket og betale flere hundre tusen for advokat som skulle sikre mine rettigheter. Å ivareta egen helse og familie var det ikke tid til. Alle våkne timer og all energi gikk med til saken.

Jeg gjør det som er min etiske plikt og varsler tjenestevei om avvik, men ansvarlige forsøker i steder å dekke over og bagatellisere. Gjengjeldelser starter umiddelbart i form av mobbing og trakassering. Ledelse tar ikke tak i saken slik de plikter, men roter det til med blant annet å avsløre meg som varsler og gi meg kritikk for å ha sagt fra. De bidrar til en uavklart situasjon som gjør at misnøye får gro om seg på arbeidsplassen. Jeg kommer i den situasjon at jeg blir tvunget til å benytte meg av ytringsfriheten. Forsøkene på å stoppe meg blir dermed både oppsiktsvekkende og spekulative. Sakte, men sikkert får jeg innsikt i et «system» som er mer opptatt av å ta vare på seg selv enn på varsleren. Det inkluderer trusler og ulovlige handlinger fra enhetsleder, inspektør og kommunaldirektør i forsøk på å tvinge meg inn i en prosess som viser seg å være ulovlig. Ved å operere med overrumplingsstrategier som korte frister før møter forsøker de å spille meg ut, at jeg var sykmeldt tok de ikke hensyn til, innkalling ble sendt allikevel med trusler om hva som kunne skje hvis jeg ikke stilte opp. Uklare eller manglende agenda før møter var en annen måte å lamme meg på.

Ved å påpeke avvik og stille spørsmål ble jeg sett på som oppvigler og et uromoment. I stedet for å komme meg i møte med skolens regelverk valgte de motstrategier. Til slutt satt jeg igjen med en følelse at det var jeg som eide problemene. Det som var inspektørs ansvar ble skjøvet over på meg, jeg ble bedt om å finne tid til møter og finne løsninger. Unnlatelser ble daglig kost. Det kunne gå uker og måneder før jeg fikk respons på mail vedrørende mobbing/trakassering eller hvor jeg etterspurte møter. Jeg levde under en konfliktunnvikende ledelse med en helsefarlig personalpolitikk. Ledere som ikke evnet å stille de ubehagelige og kritiske spørsmål. I stedet møter arbeidsgiver meg med sitt kobbel av advokater og rådgivere. En hel eskorte mot lille meg. Korte innkallingsfrister gjorde det noen ganger vanskelig å få ordnet med tillitsperson. Agenda for møte var ofte en mangelvare og møtene ble som regel tøffe der jeg verken følte meg hørt eller ivaretatt. Jeg preges av situasjon. Det er ikke varslingene og hendelsene isolert sett som gjør mest vondt, det er ledelsens handtering som er i ferd med å slite meg i stykker.

Begrepet «varsling» og det fraværende

Begrepet «varsling» har sitt opphav i det engelske «whistleblowing». I dette ligger det at noen «blåser i fløyten» ved å gi lyd, for å påkalle oppmerksomhet. I diverse idretter bruker dommer fløyten for å tilkjennegi at spilleregler brytes. En blir ikke automatisk varsler ved å si ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Varsler blir man først når ledelse ikke verdsetter informasjon og unnlater å følge lovverk.

«I dag brukes begrepet når arbeidstaker sier ifra om kritikkverdige forhold i virksomheten. Begrepet må forstås i vid betydning. Det må være tilstrekkelig at arbeidstaker har sagt ifra. Det er ikke relevant om dette er gjort skriftlig, muntlig, skarpt og poengtert, eller mer avdempet og forsiktig. Retten til å varsle og forbud mot gjengjeldelse ved varsling er i dag lovfestet i arbeidsmiljøloven §§ 2-4 og 2-5. (Wik og Sortland, 2013).

Lite visste jeg at jeg var det en kaller varsler da jeg i skoleåret 2006/07 for første gang varslet om avvik på arbeidsplassen. Varslingssystemet var ikke implementert i regelverket på min arbeidsplass og begrepet varsling var aldri brukt. For meg handlet det derfor om å si ifra. Jeg sa fra muntlig om kritikkverdige forhold til mine nærmeste ledere. Det startet i kollegiet med enkeltepisoder som påvirket mitt arbeid, både direkte og indirekte. Jeg vegret meg i det lengste for å si fra for det kjentes både uønsket og selvødeleggende å måtte varsle om for eksempel kolleger. Men hvor lenge skulle jeg som lærer sitte på lokket uten å si fra? Når det begynte å gå ut over elever hadde jeg ikke samvittighet til å holde tett lenger. Det var godt også å løfte børa over dit den hørte hjemme og jeg levde i god tro om at disse varslingene ble handtert slik de skulle. Det skulle vise seg noe helt annet, men det fikk jeg ikke vite før 8 år senere i et møte. Ingen ting var handtert, ikke en gang dokumentert og som enhetsleder sa: «Regelverket var ikke oppe og gikk på den tiden.» Det var en sjokkartet beskjed å få. Hva dette kunne medført for involverte elever har gitt meg mange søvnløse netter. Jeg søkte permisjon et år og da jeg var tilbake var det heller ikke noe som tydet på at det var gjort noe for å følge opp lovnader om å «rydde opp». I starten var vi flere og mange ga uttrykk for støtte. Men etter hvert som jeg ble avslørt som varsler og gjengjeldelser begynte å bre om seg trakk de fleste seg unna. Noen ga meg en forklaring, de fleste ikke.

Behovet for å sette ord på ting

Da problemene begynte for alvor ble skriving og notater en måte å behandle tankerekkene på. Særlig når hukommelsesproblemer begynte å gjøre seg gjeldende og jeg ble mer preget helsemessig, var det å ta notater viktig for meg. Skriving kan også handle om å forandre seg selv. Det å gå tilbake og inn i historien kjennes skummelt, men tror jeg er nødvendig for å kunne bli et helt menneske igjen. Smertefulle opplevelser har påvirket mitt tankemønster og hele min adferd og bidratt til at jeg ikke har vært meg selv. Etter hvert utviklet skrivingen seg til noe mer – noe livsviktig og i tiden etter sykmelding bruker jeg skriving for å prøve å forstå det som har skjedd. Når det i perioder var fysisk vondt å stå opp om morgenen hadde jeg et sterkt behov for å finne en mening i det vonde. Ved insinuasjoner fra ledelse og kollegaer og ved å sette folk opp mot hverandre ble det sådd en disharmoni. Jeg ble fratatt informasjon litt etter litt, for så at de kunne bruke det mot meg. Jeg kunne få kjeft for ikke å ha deltatt på en sosial tilstelning i klassen, som jeg ikke hadde fått informasjon om på forhånd. Å hindre reel informasjon er av essensiell betydning når man vil redusere et offer til avmektighet. Litt etter litt ble jeg isolert, og ledelsen håndterte det med å be meg ta fri eller sykmelde meg. Angrep og en form for ikke-verbal kommunikasjon: oppgitte sukk, foraktelige blikk, uvennlige bemerkninger, fortielser, unngåelse, overseelse, ondsinnet sladder satt ut om meg som lærer og privatperson ble en del av dagliglivet på jobb. Gjentatte ganger opplevde jeg at «beskrivelser» fra mobbere fikk plass på referat/notat, mens mine forklaringer aldri ble referert. Mine forklaringer og dokumentasjoner til ledelse bare «forsvant» og igjen stod: Rita vil ikke samarbeide. Rita møtte ikke opp til møter.. Løgn farer som kjent fort fra munn til munn, og er vanskelig å stoppe. Dette var angrep på meg som pedagog, men også angrep på min identitet. Uten folk rundt meg som ga meg positive tilbakemeldinger hadde det fort gått på æren løs. Jeg arbeidet hardt og var dedikert i min lærergjerning. Jeg var «lærer» store deler av døgnet, engasjert og alltid på søken etter gode ideer til undervisningen. Derfor var det så urimelig det som ble sagt og gjort.

«Man innretter seg slik at offeret vet hva som foregår, men er ute av stand til å forsvare seg. Ved insinuasjoner og tydelige preferanser provoserer man fram sjalusi, man setter folk opp mot hverandre, man sår disharmoni. … så begynte angrepene å komme fra ledelse, jeg ble fratatt informasjon litt etter litt. Å hindre reell informasjon er av essensiell betydning når man vil redusere et offer til avmektighet. Litt etter litt ble jeg isolert, og til slutt bedt om å dra hjem, istedenfor at de tok opp «problemene» der og da.» (Fra dagboka)

Etter hvert som jeg begynner å stille spørsmål og etterlyse handtering fra ledelse skjer en holdningsendring. Det blir flere «halvsagte setninger» og en ny taktikk hvor taushet blir påfallende. Så følger benektelser, unnlatelser, bagatellisering, uthaling av tid. Noen av dem som skal ivareta meg forsøker å styre meg ved hjelp av trusler. Jeg blir fremstilt som «angiver». Skriftlige etterspørsler ble mislikt av leder, og jeg blir bedt om å ikke sende mail, men komme til kontoret hvis det er noe. Ulydig som jeg var fortsetter jeg, noe som førte til at jeg ble bedt om å makulere alt skriftlig. Ledelsen og de ansvarlige blir mobbernes forlengende arm. De adopterer noen av metodene. Jeg blir oppfordret av ledelse til å legge sakene død. At jeg ikke godtok dette, men fortsatte å stå på mine krav, gjorde at jeg ble straffet. For eksempel ved at jeg ble pålagt oppgaver jeg ikke skulle hatt, plutselig og uten grunngivning satt ned i stilling, unnlot å sette inn vikar for meg og at viktige beskjeder ble “glemt” videreformidlet, var noe som fikk konsekvenser både for meg og elever.

Hvem vil egentlig være en varsler?

Hvem vil frivillig «sladre» på kollega eller sjefen? Være den som tar «uskylden fra bedriften» og lager riper i lakken på et tilsynelatende plettfritt ytre? Bli en budbringer som risikerer liv og helse og blir straffet for noe begått av andre. Jeg ønsket det ikke. Men minst av alt vil jeg være den som ikke står opp for meg selv og andre, og det jeg tror på. Etter flere år i «kommunens klør» føler jeg meg berettet til å kunne si noe om hvordan varsling mottas og handteres. Jeg har uten å ville det tilegnet meg et underlag og en erfaringskompetanse nok til å stadfeste at det kan være forbundet med risikosport å varsle innad i Tromsø kommune.

Å være varsler i Tromsø kommune er David kamp mot Goliat. Fra første møte stilte arbeidsgiver opp med et kobbel av jurister og rådgivere. «Lille meg» tenkte kanskje i et naivt øyeblikk at det var for å sikre ivaretakelse av den ansatte, men nei, det er for å sikre egne interesser! Så snart jeg ytret om noe kritikkverdig ble det satt inn utstøtelsesmekanismer. Hvordan kunne jeg vite at for å varsle måtte jeg være forberedt med tungt skyts – tillitspersoner og opptaker som en nødvendighet. At for å unngå å bli fullstendig overkjørt var det nødvendig å ta i bruk metoder som vanligvis er forbeholdt det kriminelle nettverk? Jeg mistet tidlig tilgang til felles datasystem, dokumenter forsvant, referater var så ugjenkjennelige at jeg flere ganger trodde jeg hadde fått feile papirer. Overgriperne stod sterkest og selv etter fremlegg av dokumenterte avvik og erkjennelser fra rektor, fortsatte ansvarlige å motarbeide og skjule avvik. Å stemple avvik som personalsak er regelen i tillegg til å være raus med konfliktbegrepet. Sviket fra de som skulle lede og ivareta meg som varsler og menneske har vært inngripende og ødeleggende.

Tilsynsmyndigheter som Bedriftshelsetjenesten og Arbeidstilsynet har vist seg å være illusoriske hjelpere for de som er utsatt for mobbing, trakassering og gjengjeldelse på arbeidsplassen. Der avvises det meste og det unngås å kritisere arbeidsgivere. Det er et paradoks at det mest ubarmhjertige, nådeløse, rigide og ufornuftige øyeblikk har jeg møtt på kontor hos arbeidsgiver. Her fant jeg nikkedukkene og den autoritære fremtoningen som hadde med seg sine «egne svar» inn i møter, fullstendig uinteressert i mine forklaringer.

Så hvorfor holdt jeg fram og ikke bare ga opp mens leken var god? Et spørsmål jeg har fått noen ganger og stort sett fra tidligere kollegaer. Av dem ble jeg anbefalt å trekke anmeldelse til Arbeidstilsynet da «det ville skade skolens omdømme». Jeg oppfattet dette som kunnskapsløst og svært provoserende. De kunne like gjerne spurt hvorfor har vi lover og regler? Jeg mener at det er selvsagt at ulovligheter må bli lyssatt. At noen på min gamle arbeidsplass hadde sterke motforestillinger mot dette istedenfor å stille spørsmål om hva arbeidsmiljøloven sier og hva situasjonen gjorde med meg, bekreftet at jeg var på riktig vei.

Jeg ser på dette som mitt bidrag i det som jeg mener er et økende problem. Det er ikke enkelthendelser, men summen av hendelser som har vært en drivkraft i skrivingen. Jeg har lenge vært i knestående, men er på vei opp i stående. Det er en viktig forskjell. Jeg har lært at arbeidslivet kan være veldig skjørt og uforutsigbart. En har ingen garanti for noe, men jeg har trua på at det er akkurat nå mens jeg fortsatt har erfarings-skoene på, at jeg kan bruke det til noe fremmende. Ikke bare til en personlig vekst, men også et bidrag for andre – at mine erfaringer kan være gjenkjennende og gi håp om noe bedre. Et bidrag som viser at selv om det ser mørkt ut, kan det være verdt å kjempe, og at det kan bli bra til slutt. Undersøkelse gjort i Danmark viser at hver 2. arbeidstaker er vitne til at kollega blir trakassert/mobbet, og ifølge Idébankens temahefte om mobbing i arbeidslivet (Einarson) er det ikke grunn til å tro at det i Norge er så mye bedre. Norske arbeidsgivere har uten tvil noen terskler som bør senkes, ikke minst i forhold til det skambelagte som vanskeliggjør åpenhet. Det må bli mer greit å si fra, og forebyggende tiltak må inn allerede på barneskolenivå. Det må etterspørres strengere krav til arbeidsgivers handtering av denne type problematikk, og terskelen må senkes i forhold til sanksjoner ved mislighold av regelverk. La det være klart at disse jeg har hatt mest med å gjøre i Tromsø kommune ikke er ferskinger i bokseringen, men erfarne i handtering av varslingssaker og de vet hva som kreves for å kvele budbringeren. Målet har nok aldri vært å få fram sannheten, men snarere å stoppe munnen på plagsomme «oppviglere». Naturlig nok bidrar slikt til at tilliten til det offentlige blir skakkjørt.

Det spesielle med denne typen saker er at det skjer innenfor et formelt maktsystem som blant annet er regulert i Arbeidsmiljøloven. En fellesnevner i økningen av slike saker er en arbeidsplass hvor man avviker fra prosesser i forhold til oppfølging. Arbeidsmiljøloven med sine overordnede retningslinjer blir ikke fulgt for å ivareta den enkeltes arbeidsmiljø. Det systemet som skal beskytte arbeidstakerne fungerer ikke når det virkelig gjelder. Det viser seg et imponerende regelverk som ikke er i bruk, men som kun er et glansbilde. Jeg oppdaget et maktsystem i systemet, hvor flere uformelle «ledere» gikk rundt som småkonger og slikket sine ledere opp etter ryggen. Styrt etter følelser og ikke etter regelverket. Ved å påpeke avvik, ble jeg derfor sett på som en oppvigler og et uro-moment. En konfliktunnvikende ledelse hvor angrep var letteste utvei satte i gang et angrep av motstrategier som ganske snart ga utslag, både psykisk og fysisk. Personalpolitikken fungerte på dette tidspunkt etter «følelsesstrategien» og skulle vise seg å være direkte helsefarlig.

Dette handler om noe så selvfølgelig som å ta tilbake det som er stjålet fra meg, og sette en finger i pannen på de som har forårsaket ødelagte liv. En prosess som hele veien har vært preget av uforutsigbarhet og tilfeldigheter. Jeg har over mange år respektert og tatt hensyn til ulike tilsyns behandlingsfrister, men i dag er jeg fri til å gjøre hva jeg vil med min egen historie. Min rettferdighetssans er større enn redselen for å skrape i lakken. Motstand har økt motivasjon for å fortsette arbeidet for å få fram historien. Skambefengte tema må snakkes høyt om – slike følelser må omgjøres til ord og rettes mot overgriper. Det er når en trosser skammen og snakker høyt at det skambelagte får hvile. All motivasjon jeg har blitt fratatt og alle følelsene jeg har måttet undertrykke kan jeg nå sitte og hamre ned ved skrivebordet. Skuffelsen, raseriet, hevnlysten, fiendskapet. De andre og mer presentable og sobre sidene av meg er jeg ikke så opptatt av å fremstille. Det er de mer mørke sidene som blir forsterket i møte med varsling.

«Forskning gjennom de siste tjue årene viser at mellom fire og fem prosent av norske arbeidstakere opplever alvorlig mobbing på jobben. Det å bli utsatt for mobbing kan være svært belastende og føre til alvorlige mentale og psykosomatiske helseplager. I enkelte ekstreme tilfeller har de som har vært utsatt valgt å ta sitt eget liv.» (Arbeidsmiljøloven nr-2-11)