Innledning

«Arbeidstilsynets funn i Tromsø er nedslående. De varsler om seks omfattende pålegg for å utbedre ansattes helse, miljø og sikkerhet. Situasjonen er kritisk for kommunen, som iherdig hevder sin uskyld. Vel, Tromsø kommune ligger på landstoppen i sykefravær. Det er en plausibel indikasjon på at noe ligger og råtner bak glassfasaden.» (Magasinet, Dagbladet 17. desember 2011 – 1.1.)

Artikkelen så jeg ikke før mange år senere, for på den tiden den kom ut, studerte jeg ikke den type stoff noe nøyere. Artikkel kunne vært trykket slik den er, i sin helhet, bare byttet ut helseetaten i Tromsø med skole- og undervisningstjenesten i Tromsø. Uansett hadde den nok ikke vært til hjelp der jeg kavet rundt. Hjernen min var ikke i stand til å ta inn over seg hva som foregikk på utsiden. Den strevde på innsiden og hadde sin fulle hyre med å berge forstanden. Men la meg ta det fra begynnelsen.

Over halvparten av vår våkne tid benyttes i lange perioder av livet på arbeid. Jobb er en viktig del av livet fordi det gir mulighet for selvrealisering, fellesskap og mening.

Jeg var ansatt som lærer ved en av de største ungdomsskolene i Tromsø. Relativt fersk spesialpedagog med påbygning i fag jeg synes var interessante og spennende. Etter noen strevsomme år med små barn og utdannelse kunne jeg endelig høste av mine investeringer til livet og gikk inn i rollen som kontaktlærer med stor glød og energi. Å være godt voksen, nyutdannet og ærekjær er en slitsom kombinasjon, men til tross for lærerrollens lange og krevende arbeidsdager trivdes jeg. Som kontaktlærer for store klasser mangler det ikke på utfordringer og i rollen som spesialpedagog var jeg på mange måter alltid på jobb. At det var de elevene som skåret lavest på teoretiske fag, eller hadde andre utfordringer som lå mitt hjerte nærmest var et faktum. Av overraskende mange omtalt som «svake elever», en karakteristikk jeg ikke synes om og som jeg mener er høyst ufortjent, for hvem har rett til å kalle andre svak? Selv om de skårer lavt på såkalte tester, skårer de gjerne høyt i f.eks. praktisk estetiske fag. Og hvem har bestemt at teoretiske fag skal veie tyngst på vektskåla? Elever som skårer høyt i teoretiske fag, men ofte samtidig lavt i praktisk estetiske fag, kaller vi ikke svak! Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, men nevner problemstillingen da den har vært sentral i min lærergjerning og det har hendt at jeg har måttet forsvare egen mening. Å få undervise i praktisk estetiske fag var en takknemlig og givende oppgave. Her fikk elever som gang på gang opplevde nederlag i realfag vist frem andre talenter og egenskaper. Det å skape noe eget og unikt i kraft av egne hender kunne få hvem som helst til å skinne. Det hendte ofte, og jeg følte at jeg hadde funnet den perfekte fagkombinasjonen.

Min historie er klassisk. Arbeidsmiljøet er svært dårlig på kontoret og trakassering skjer daglig. Mange ser hva som skjer, men få tør å si ifra. Det hersker en fryktkultur. Jeg velger å følge reglene og går først til nærmeste ledelse. På dette stadiet blir jeg lyttet til, men jeg liker ikke svar jeg får; – Tror du overreagerer litt. – Kan umulig være slik du beskriver det, hun er jo så grei.. osv. Jeg følger en god stund inspektørs råd om å «overse ting og tro på at det er jeg som overreagerer». Men å sitte som passiv tilskuer til urett som blir begått mot andre og elever, blir vanskelig. Særlig vanskelig blir det når det parallelt med at jeg «lufter problematikk» for ledelse, startes opp en klassisk form for trakassering og «utstøtelsesmekanismer» mot meg. Kolleger blir «stumme», smilene stivere, invitasjoner uteblir, jeg blir fratatt arbeidsoppgaver og satt ned i stilling. Jeg blir avslørt som varsler og det utløser straks gjengjeldelser. Enhetsleder blir min «kontakt» vedrørende alt som har med sakene å gjøre, med det resultat at det går måneder og år på vent i forhold til enhetsleders lovnader om å «ta tak». Til slutt blir jeg anklaget for illojalitet og samarbeidsvansker på grunn av berettiget kritikk.

«Selv om vi trodde «mobbelærere» hørte gamle tider til, har vi også noen av dem i dag. I en situasjon der du skal vise at du er den sterkeste og skal mestre klassen din, er det enkelte som tyr til de samme virkemidler som mobberne gjør – og blir dermed en mobber, selv om en ikke hadde tenkt det. En får med seg klassen på å henge ut, gjøre narr av og kommentere enkeltelever eller grupper. Det kan oppleves som vanskelig å få gjort noe med denne formen for mobbing siden læreren er sjefen og den en er «avhengig» av for å få karakterer. Frykten for å få dårlige karakterer dersom en «angir» læreren, kan føre til at en heller velger å finne seg i trakasseringen.» Anne Tingelstad Wøien, Stortingsrepresentant og skolepolitisk talskvinne for Senterpartiet (Utdanning, nr 4 2010)

Det viser seg at det såkalte støtteapparatet ble en ekstra og dyrekjøpt belastning, da de som skal være der for å bistå ikke er der i virkeligheten. Tvert imot ble alt mye verre når Bedriftshelsetjenesten og Utdanningsforbundet (UDF) i Tromsø kommer inn i bildet. De samarbeider med arbeidsgiver. Arbeidskolleger begynner å unngå meg. Jeg ber om råd hos en venninne på jobb. Hun kan ikke forstå hvorfor jeg ikke «glemmer hele greia – Det har ikke nyttet når andre har sagt ifra, hvorfor skal de høre på deg? – Du vet at J er mongoloid, han er unnskyldt og ingen vits å varsle om han. – Mitt råd er at du glemmer hele saken og tenker på deg selv.. du får så mange imot deg, og det er ikke verdt det …»

Her kunne min historie sluttet, men jeg velger å være tro mot meg selv og fortsetter det som etter hvert blir en ensom kamp mot et helt system. Jeg «kommer ut av skapet som varsler» – engasjerer advokat og uttaler meg i media. Glansbildet om at varsleren er en viktig ressurs for arbeidsplassen, med sitt mot og sterke rettferdighetssans, viktig for innovasjon og nytenking, som våger å stille spørsmålene ingen andre våger, de som tar ansvar og yter det lille ekstra fordi de bryr seg i stor grad om arbeidsplassen, varsleren som er viktig for demokratiet og ytringsfriheten, de som stiller spørsmål der andre velger å tie harmonerer dårlig med virkeligheten. Der er varsleren som regel taperen. Når ledelse blir konfrontert kommer de ofte med sine standardsvar som egentlig ikke er noe svar, men ansvarsfraskrivelse: – Vi har full respekt for Esperø Hansens meninger, men vi er av en annen oppfatning og mener at vi ikke har gjort noe galt. – Vi ser at vi kanskje har vært dårlige til å informere og har kanskje noe å lære der. – Som leder kjenner jeg meg ikke igjen i kritikk om fryktkultur, og skulle gjerne sett at det ble konkretisert. Da hadde det kanskje vært mulig å gjøre noe med det.

«Jeg prøver å skrive ned alt før tankene går seg vill. Men det er vanskelig å beskrive tilstanden. Språket er ikke dekkende. Ordene er ikke oppfunnet som beskriver det godt nok. Dette året har jeg lært at man kan bli syk av andre mennesker, akkurat som en kan bli syk av kreft.»

Fra dagboka